Jeg holdt på å drukne da jeg var to år gammel, fordi jeg ville gjøre som de store barna. De lo, skrek, dyttet hverandre ut i det svarte tjernet og spratt gledestrålende opp igjen med vannspruten glitrende som diamanter rundt de lattermilde ansiktene sine.
Jeg lærte å svømme da jeg var tre, og siden har jeg trått vannet som best jeg kan.
Selvfølgelig husker jeg ikke denne historien selv, jeg ser bare hvor nervøs papi blir i blikket sitt når han forteller den, igjen og igjen. Hører det nervøse i latteren når han forteller at det bare var bleierompa som stakk opp av det mørke vannet, og at han grep fast i den og nappet meg opp som en handlepose.
Akkurat dét indre bildet synes jeg er ganske lystelig.
Nå juger jeg litt når jeg sier at papi blir nervøs i blikket sitt, mer korrekt er ble. Min far er død. I februar 2005 druknet han i sitt eget blod, det er ganske forferdelig.
Jeg var ikke tilstede. I februar 2005 var jeg i det mørke rommet og jeg husker ikke så mye derfra bare at telefonen ringte og da jeg løftet røret var det en fremmed stemme som sa: Din far er død.
Jeg husker at jeg skreik, men at det ikke kom en lyd. Så jeg kastet telefonen i veggen i steden. Det er mange små rare dingser inne i en telefon, og der og da var linja brutt for godt.
Etter det husker jeg ikke så mye mer før lyset begynte å sive inn en god stund senere, og siden har jeg ikke dykket ned i det. Ting går ikke alltid som planlagt og noen ganger er blybeltet for tungt selv om du slett ikke har jugd på vekta.
I fjor leste jeg en artikkel om denne legen som forlot min far druknende og der sto det at papi kunne ha vært reddet om legen hadde gjort jobben sin.
Jeg skreik igjen, men det kom ingen lyd annet enn et brått knekk fra kjeven som hoppet ut av leddet sitt, og plutselig så jeg for meg hvordan det ville være å synke sånn med kjeften på vidt gap uten at det kommer noen ord derfra, bare luftbobler.
Den andre enden opp. Det er det jeg ser for meg står på bleierompa som stikker opp av vannet. Som en pakkeforsendelse, ikke sant. Og så tenker jeg det var bra at papi var der og plukket meg opp. Skulle ønske jeg kunne ha gjort det samme for ham.
10 kommentarer:
Det var en veldig sterk historie. Skremmende å tenke på hvor mye uforstand og feilskjær du har møtt gjennom helsevesenet.
Sykt! :(
Hei jenter. Takk for støtte.
Ja, det er en fryktelig historie. Dessverre tror jeg ikke at jeg er over gjennomsnittet uheldig med helsevesenet, jeg tror uhellsraten skyldes at jeg har hatt over gjennomsnittet mye å gjøre med helsevesenet. Det fungerer dårlig, og de evner ikke ta kritikk til etterretning.
I den ene artikkelen sier Legevakten at de "legger seg flate". La meg si det sånn at Oslo egevakt og vi andre har radikalt forskjellig forståelse av hva det betyr "å legge seg flat"
Jeg skulle skrevet mye om dette, men jeg klarer ikke. Kjeven min hopper ut av ledd. Og i dag sitter Pølse-Hanssen og sier i FrokostTV at pasienter skal ut av sykehusene før. Ikke et ord om at 44% av alle reinleggelser skyldes at pasientene er hjemsendt for tidlig. F.eks...
Fy flate!
Medfølelse i sorgen.
Tusen takk, SøteSexySadie
Sterkt... Det er så vondt å lese om, vennen. :(
Alt det de driver med for å spare penger i helsevesenet, henger virkelig ikke på greip... De burde ikke tenke sånn i det hele tatt. Folk må få hvile ut etter operasjoner og sykdom, men nei... ut med dem. Det virker ikke som de tenker konsekvenser og langtidsplanlegging.
Stor klem fra meg
Det var en utrolig sterk historie, og føler virkelig med deg her jeg sitter oppløst i tårer. Men på den gode siden, må jeg si at du har en gave og en styrke som klarer å skrive og formidle noe så vondt og fryktelig på en så vakker, følsom og innlevende måte. Høres ut som du skal klare å bære minne om din far, og alt det gode han gav deg, selv om kjeven går ut av ledd. Kjenner deg jo ikke, men god klem allikevel :D
Klem back, Lothis:-)
Tusen takk, Løven inne! Det varmer!
Heisann Rockette!
Det var en veldig sterk historie du hadde, og ikke noe rart at det har vært mer enn tøft innimellom alt som skjer. Skremmende at han legen skal få muligheten til å jobbe med en så alvorlig jobb etter så mye feilskjer. Det er liksom ikke rør som går lekk.
Du er veldig reflektert i fht ditt møte med helsevesnet, eller uvesnet kanskje. Jeg har også opplevd endel uvett, men ikke så graverende som dine kanskje? Men uansett så er det forferdelig når man er syk og trenger hjelp. Har inntrykk av at det skjer mye feil. Kanskje ikke mer enn i andre bransjer, men det blir mye mer alvorlig innenfor medisin.
Mye skyldes vel denne effektiviseringa som skjer i hele samfunnet. Under for mye stress blir mange umenneskelig og flere feil skjer. Skulle ønske det gikk an å ikke skulle proffitere så mye innenfor helsevesnet. :(
Gjør vondt å lese det du har opplevd, og skulle så gjerne gitt deg en god klem. Håper du har gode mennesker rundt deg! :o)
Heisann bell4trix!
Takk for ord og gode tanker. Den tenkte/virtuelle klemmen var god!
:-)
Legg inn en kommentar