Jo mindre du er og jo mindre du lar livet ditt komme til uttrykk, desto mer har du, og fremmedgjøringen av livet ditt er tilsvarende større
-Marx-
Beate og jeg snakket forleden om bokhyllenes skjulte skatter. Bøker som er helt fantastisk givende, men som få vet om.
Jeg har noen slike skatter i mine hyller, de skal jeg skrive om en annen gang. I dag har jeg lyst å skrive om de bøkene som fortjener å avstøves litt oftere. Som er almenngyldige og avdekker nye skatter hver gang du tar dem frem. En sånn skattekiste er Erich Fromms "Å ha eller å være" for meg.
Boken utkom i 1976, og er kanskje mer aktuell enn noen sinne.
Fromm fremsetter påstanden om at det finnes to ulike livsformer som strides om menneskets sjel. Den ene som vil HA bringer oss til randen av katastrofe; økologisk, psykologisk og økonomisk. Alternativet er VÆREN-livsformen som Fromm mener kan snu den katastrofale utviklingen vi er inne i.
Det er jo ganske åpenbart at det moderne menneskets streben etter lykke ikke fører til velvære. Vi er ensomme, redde, deprimerte, destruktive og avhengige. Vi er glade når vi har slått tiden i hjel, samtidig som vi forsøker å spare på den. Vi lager nye ord som tidsklemme og kvalitetstid, men uten å kjenne den virkelige betydningen.
Ha- kulturen har også i økende grad sneket seg inn i språket vårt. Vi HAR en ting, men også kunnskap, status, etc. Substantivene gruser verbene. Fromm mener at det å uttrykke en aktivitet ved hjelp av å ha er feilbruk av språket (som er med på å forsterke ha-kulturens potens), fordi prosesser og handlingsforløp ikke kan eies - bare oppleves. Man kan ikke eie kjærlighet for eksempel, og det er forskjell på å ha kunnskap og på å vite/erfare noe. Likeledes er det forskjell på glede og nytelse.
Buddhistene forkaster nytelsen og oppfatter den ultimate lykke/ nirvana som en tilstand av glede. Det moderne mennesket derimot, fokuserer på å tilfredstille øyeblikkets lyst (å ha nytelse).
Flere store tenkere hevder at de fleste mennesker halvsover i forhold til hva som er ekte og viktig når det kommer til livskvalitet og virkelige verdier. Hobbes betrakter lykke som et ubrutt forløp der ett begjær går over i et annet, Julien de la Mettrie anbefaler narkotika (!) for å oppnå en illusjon av lykke, Epikur, på den andre siden, snakker om en ren nytelse/ lykke med to bestandeler; Aponia (fravær av smerte) og Ataraxia (fred i sjelen); Nytelse i form av tilfredsstillelse av et ønske kan ikke være målet med livet, fordi en slik nytelse nødvendigvis etterfølges av ubehag og på den måten hindrer mennesket i å oppnå sitt virkelige mål; - fravær av smerte.
Fromm svinger også innom andre store tenkere, ulike trosretninger og teorier, primært fra et sosialpsykologisk ståsted, men også rent eksistensielt. (hm, i mitt hode ble plutselig de to det samme, menmen) Det er skrevet på en lettfattelig måte som gjør at man ser sin egen brikke i den store sammenhengen veldig klart.
For meg personlig dette ene: alt jeg har er underordnet. Jeg ønsker å være (og føle) kjærlighet.
Peace&Love
