søndag, mai 28, 2006

Bly

Det er ikke helt sant det der med at det viktigste er ikke hvordan man har det men hvordan man tar det. Noen ganger er det umulig å ta ting på en annen måte enn å bli frustrert, sint og lei. Smil til verden, og verden smiler tilbake? Bullshit! Verden er en gretten, gammel gubbe.

At det viktigste er hvordan man tar det, er en av de mange livsløgnene vi forteller oss selv for å overleve i denne gjørma. Hvis du bare tenker glade tanker, så ordner alt seg. Faktisk er den livløgnen der oppe sammen med den om at det er bedre å ha elsket å ha tapt, enn ikke å ha elsket i det hele tatt. Det er heller ikke sant. For den som ikke har elsket har fremdeles tro på at kjærligheten finnes. Den som har elsket og tapt, mistet minst et par ekstra illusjoner i dragsuget. Så om kjærligheten dukker opp på ny, er man mer skeptisk og mindre mottagelig for den. Sånn baller det på seg, kan man si.

Folk, eller hvertfall jeg, har en litt selektiv måte å se på livsløgner og -sannheter. For eksempel er vi redde for at positive ting ikke skal vare. Ingenting varer evig. Om negative ting tenker vi det motsatte - vi er redd for at det aldri skal gå over.

Men jeg vet at stillstand er naturstridig. Jeg er her/nå. Det skal ikke alltid være sånn. Innimellom smiler verden. Jeg er takknemlig. Jeg er privilegert. Noen berører sjelen min. Løfter meg ut av blybeltet. Hver dag. Det er kjærlighet. Og den tror jeg fremdeles på.

Livet. Er. Vidunderlig. Vanskelig

onsdag, mai 24, 2006

Om ikke å skue hunden på hårene...

Jeg kjenner verdens fineste mann. Han er høy, barsk og tøff, og utrolig morsom. Dessuten har han en flott stemme og vakker dialekt.
Han ser litt morsk ut når han går i egne tanker. Og det gjør han ofte. Ved første øyekast tenker du kanskje at her kommer den verste bølla. Men det er fordi du ikke har sett hvor omsorgsfull han er med barna sine, lidenskapen han har for livet, hørt den myke stemmen når han snakker med hunden sin eller har blitt oppmuntret av ham på en dårlig dag. Han gjør det best av alle.
Hvorfor er det sånn at vi behandler et originalt dokument eller maleri med varsomhet og omsorg, mens et originalt menneske ofte blir presset inn i en norm så det ender opp som en dårlig kopi?

Venninna er liten og nett, med store spanske øyne. Hun smiler ofte og tøyser mye. Hun er en av de sterkeste jeg kjenner. Men det gjør henne ikke usårbar. I overført betydning, tar hun mest av alle i benken. Du tror det kanskje ikke når du ser henne på gaten. Kanskje får du lyst til å beskytte henne og ta vare på henne, men sannsynligheten er stor for at det er hun som vil beskytte deg. Hun gjør det best av alle.

Den andre venninna har ørten mellomfag, er slank og elegant som en gaselle, lynrask i hodet, bor i en idyllisk villa med kjernefamilien og har en prestisjefyllt jobb. Kanskje tenker du at dette er ei som trenger å jekkes ned et par hakk. For du vet ikke at hun er utrolig følsom, og at det er det som utgjør essens i hennes skjønnhet - ikke det ytre. Hun har et stort engasjement for andre mennesker. Hun bør settes på pidestall, ikke jenkes. For det å gjøre noe for noen som ikke er like privilegert som hun selv, gjør hun mest og best.

Selv er jeg en sånn som entrer rommet tilsynelatende verdensvant med nesa i sky. Det er den eneste måten jeg vet å entre et rom på. Jeg er redd for å snuble, redd for å tråkke på tær, redd for å velte vinflasken på bordet, redd for at du skal jekke meg et par hakk fordi nesa mi ruver for høyt. Men det er det jeg gjør best av alle. Å virke verdensvant mens kaoset raser inni meg...
Jag är allena bland träden vid sjön,
jag lever i vänskap med strandens gamla granar
och i hemligt samförstånd med alla unga rönnar.
Allena ligger jag och väntar,
ingen människa har jag sett gå förbi.
Stora blommor blicka ned på mig från höga stjälkar,
bittra slingerväxter krypa i min famn,
jag har ett enda namn för allt, och det är kärlek.
- Edith Sødergran-

mandag, mai 22, 2006

Nattens dronning

Jeg våkner av at jeg spyr utover en Hugo Boss-dress. Inne i den befinner det seg en fyr som ser ut som han kommer rett ut fra reklamen til Hugo Boss. Det viser seg å være dørvakten, - en to meter høy Adonis.
Dette var ukult konstaterer jeg, før jeg kravler mellom åtteogtjue champagnefargede strømpebein og fjorten slag parfyme.
Strømpebeina siger til side som Røde- eller Dødehavet, jeg er ikke helt sikker religion er ikke min sterke side men jeg vet at det i bibelen finnes en historie om et hav som deler seg for noen folk som må på andre siden av en eller annen grunn. Og jeg må definitivt over på andre siden. Inn i et trygt avlukke for meg selv hvor jeg kan gjemme meg og slippe mer ydmykelse.
Jeg er ikke lenger Modesty Blaise, men en ganske alminnelig tekstforfatter av til tider halv-dårlige og helbanale reklamesnutter, ravende rundt i en skjærsild av tvetydigheter. Forvirret generasjon-X’er ute på byen alene. Veldig alene. Mest alene i hele verden. (Bortsett fra den som vandrer ved siden av meg i mine sko). Jeg kan ikke gå ut fra avlukket. Da må jeg forbi Adonis som jeg nettopp har ødelagt dressen til og fjorten stykk Celinas med tung parfyme, rynkende på de sarte nesene sine. Hjelpes meg.

Uæææhhhh!!!!
Espen kommer hylende inn på dametoalettet hører jeg. Espen høres godt. Nesten som tåkelur.
Hvor er’a?
Det kommer et ynkelig klynk langt nede fra mageregionen min. Et klynk som Espen umiddelbart kjenner igjen. Vi har vært på tur sammen før.
Nå må du by’ne å spise litt orntli mat, asså.
Espen er nemlig sikker på at det å være vegetarianer og dånedimper henger sammen, og det gjør det kanskje også, bare ikke på hans måte. Det er den evige diskusjonen om høna og egget. Ex omino ovo.
Åpne døra, sier han. Myndigere nå.
Jeg klarer å hale meg opp i knestående og åpner døren. Ser rett opp i Espens strenge ansikt. Bak ham et fjorten rynkede små neser.
Herrejeremiameg, blir virkelige folk født med slike neser? Min er skakk og bulket etter en slåsskamp med Morten på barneskolen. Han dyttet hodet mitt ned i drikkefontenen etter at jeg hadde kalt ham en liten pikk. Hvorfor husker jeg ikke. Det var i femte klasse, og jeg har fortrengt ganske mye fra den tida, men jeg antar at det er god grunn til fastslå at den sikkert ikke var så stor. Selvom det var veldig slemt av meg å bringe det på bane. Følsomt tema har jeg etterhver skjønt.

Bare et halvt av mine to sluke ører lytter til Espen Dietetikers lange foredrag om kosthold. Om Viktigheten av å Spise ei Ku. At hverken Camel eller Cola hører til de nødvendige Fem Om Dagen.
Jeg tenner en sigg. Lener meg mot den beinete skulderen hans og lar meg geleide inn i anretningen.
Det er mer røykfullt der enn det normalt ville vært ute i baren (altså før røykeloven). Servitører kan røyke en sigarett i to lange drag mens de taster inn bestillinger på dataen. En gammel champagnekjøler gjør nytte som askebeger, og den må tømmes fire ganger i løpet av en kveldsvakt.Ganske ironisk at man nå argumenterer med røykeforbud på alle utesteder for at servitørene ikke skal bli skadet av røyken i sitt arbeidsmiljø. Jeg kjenner ingen servitører som ikke røyker.
Jeg vet om det med sneipe-vinkjøleren, for jeg har vært her før. Tilbrakt time etter time inne i anretningen mens jeg betrakter stressede kokker og servitører, overbevist om at det skjer store undere ute i baren og at jeg går glipp av samtlige.
Livet passerer der ute, uten så mye som et arrogant sideblikk på min ynkelige person. Takk og lov.

Adonis Boss kommer ned fra personalgarderoben i ren dress. Jeg vil ikke akkurat kalle det et vennlig smil, men en relativt velmenende grimase og et spørsmål om hvordan det går med meg kan vel gjøre samme nytten.
Jeg mumler så dypt ned i vannglasset at jeg selv ikke hører hva jeg sier. I det minste har tåkeluren i hodet mitt forsvunnet.

Men ved siden av meg står det noen i mine sko og siterer Bertrand Besigye;
“- og du dør så langsomt at du tror du lever”

søndag, mai 21, 2006

Ærta bærta, din skjøre lille blomst

Are Kalvø er en morsom fyr, og Kalvøkaden i Dagsavisen på lørdagene er som regel fornøyelig lesing. I den siste kronikken spør Are: Må du terge folk når du veit at dei blir sinte?
Det finst dei som stiller slike spørsmål. Dumme spørsmål. Veldig dumme spørsmål. Sjølvsagt må ein terge folk når ein veit at dei blir sinte. Det er liksom det som er poenget med å terge folk. Det er ikkje vits i å terge folk som ikkje let seg terge. Det er poenglaust å provosere folk som ikkje let seg provosere. Om du har ein tjukkas i klassa di, og du går bort til han og fortel at bakenden hans er på storleik med ei låvedør, så er det ikkje så festlig om han svarer ”Eg veit det”, eller endå verre ”Det må i så fall vere ei lita låvedør.”

Det er noen som bare MÅ terge folk som ikke blir sinte også. Liksom for å riste løs en slags reaksjon. - Rokke ved en stoiskhet du egentlig er fryktelig misunnelig på. - Se hvor langt du kan strekke strikken før den ryker. Ikke like moro som å erte hissigpropper. Men noen ganger må man bare. Det finnes knapt noe mer irriterende enn folk med veldig elastisk strikk.

Marte Høgenhaug er tilsynelatende en sånn som er litt misunnelig på folk med veldig elastisk strikk som kan sitte inni boblen sin og drive med ting de synes er veldig moro og ikke engang la seg affisere av journalister. På Propaganda har hun dette å si om designere:
Går det an å drive journalistikk på små, sky blomster som lukker seg hver gang det skvetter en liten regndråpe? Hvert år skjer det samme. De skjøre små designerne og illustratørene kler seg i sin fineste stas og ivrer til prisutdelingen.
Designerne vil gjerne ha presse. Men de må for all del ikke stilles kritiske spørsmål.

Tror du har misforstått litt, Høgenhaug. Du blander designere med designbyråer. I designbyråer er det mange som ikke er designere. Det er de som ikke er det som aller helst kler seg i finstasen og ivrer til prisutdelinger. Mange designere vil helst sitte fredelig i boblen sin og kreere, og bryr seg ikke et døyt om hva en jury dominert av subjektive menn mener om det de designer. Derfor lister de seg forbi journalistene når de blir tvunget ut av hulen sin.

I reklame- og designbransjens sinnrike hierarki er designerne og illustratørene nederst på rangstigen. Det vil si, nederst i de andres øyne. Vi er på en måte polakkene i jordbæråkeren. Men designerne selv er frie fra slike sinnrike systemer. Vi vet bedre. Vi lever i vårt eget kreative anarki, og er i grunnen bare overlykkelige hver gang vi slipper å fly i møter og på prisutdelinger og være pretensiøse, ekstroverte og entusiastiske iført designerbriller av titan og høyhalset genser. (koksgrå, sort eller olivenfarget.)
Så lenge noen liker det vi lager og så lenge vi har det gøy når vi lager det er det fint lite annet som betyr noe. Noen av oss synes faktisk det er helt greit å bare være et velfungerende tannhjul i det store urverket.

Går det an å drive journalistikk på designerne? Hm, kanskje det ikke er så lett. Men det vi lager er nå svært visuelt da. Det ligger i fagets natur. Vi lar produktet tale for seg selv. Man kan drive journalistikk på designet... Og kanskje oppdage hvor mye mer relevant dét er.



PS: Apropos å strekke strikken vil internett-troll heretter totalignoreres. Skaff deg en annen hobby før den lille gule bilen kommer og henter deg. Syke, ekle menneske.

lørdag, mai 20, 2006

Konfekt, komplimenter og kala-liljer! Takk

Ok, gutter. Her er greia. Uansett hvor selvstendige og sterke vi jenter er, har vi behov for litt ekstra stell. Det er ikke nok å go'blunke litt og tenke at dette er i boks. Vi trenger bevis. Her må det jobbes for saken. Du må vise at dette (altså kvinnen) er noe du virkelig vil ha, og du må stå på hodet og gjøre kunster for å bevise at hun er verdt det. Hele tiden. Jeg skjønner det kan synes som hardt arbeid, men som dere vet: de beste tingene er de man må streve litt for. Og du skal lønnes for strevet. (Nei, jeg snakker ikke nødvendigvis om sex)

Venninna er litt oppgitt om dagen. Hun har truffet en fyr som er veldig hyggelig og grei på alle måter. Men han strømmer ikke akkurat over av godord eller ekstraeffekter. Da han forleden ble invitert på middag hadde han ingenting med. Ikke vin, ikke blomster. Nada!
Halloooo - har han vokst opp bak låven eller?
Det behøver ikke å være en stor greie. Du kan ta med halspastiller hvis du vet hun er forkjølet, du kan plukke en blomst i hagen, brenne en CD med yndlingssangene dine, skrive et kort, bake en kake. Hva som helst. Men ikke INGENTING!

De fleste vennene mine er menn, og jeg benytter enhver anledning til å oppdra dem til det beste for søsterskapet. Med vekslende hell. Da Kompis for litt siden hadde truffet ei dame han var ekstra begeistret for, tenkte jeg at her må det litt jente-innsats til hvis han skulle få henne og hun skulle få det bra. De hadde vært på et par dater da han ble invitert hjem til henne.
- Du må ta med blomster, sa jeg.
- Hæ, hvorfor det?, sa Kompis
- Ekstrapoeng, vel.
- Men, ææææh, blomster. Det er ikke helt meg liksom.
- Mulig det ikke er deg, men det er nesten helt sikkert henne, og det er vel det som er viktig?
- Brumbrum, hm... ja, men jeg har ikke peiling på blomster!
- Det har blomsterbutikk-personen. Bare si hva du skal ha blomstene til.
- Æsj så teit, sa Kompis.
Jeg så målløs på ham. Voksne mannen. Teit? Er det teitere å be en blomsterhandler lage en bukett til ei du liker, enn å dukke opp på en date tomhendt?

Tilbake til Venninna. Slubberten hadde ikke med noe. Han fikk seg allikevel et nummer, men det var fordi Venninna var horny, og han tilgjengelig. Men her er en annen greie med jenter. Elskoven slutter ikke ved samleiet. Den slutter ikke en gang når du går hjem. Her må det tilbakemeldinger til. Opptil flere av dem helt til dere møtes igjen. (Hvis du vil møte henne igjen, da) Og selvom du ikke har tenkt å fortsette noe med jenta, er det normal folkeskikk å takke for sist. Helst dagen etter. Ikke om tre dager, ikke om en uke. Dagen etter! Hører dere?
Dette er riktignok bare dag en for Slubbert. Klokka er bare 13, så det er en bitteliten mulighet for at han fremdeles kan ta seg inn. Men i morgen er det for sent. Bare så det er sagt.

Helst en blomst, men det er kanskje for de mer avanserte/dannede. En liten SMS eller en telefon er alt som skal til. Hvor vanskelig kan det være?

tirsdag, mai 16, 2006

Tapt og aldri funnet

Har noen sett nasjonalfølelsen min? Jeg tror den forsvant en gang på 80-tallet, et sted mellom grisefesten på Gran Canaria og servicekontoret på Samos.
Det er vanskelig å være stolt av å være norsk hvis man har vært reiseleder. Den nasjonale stoltheten returnerer hvertfall ikke før folk slutter å stemme FrP, lage klasebomber og skryte av seg selv som selveste fredsnasjonen, hylle Gro Den Gale, ødelegge naturen med stygge, laftede hytter, mase om VM i Holmenkollen og OL i Tromsø mens de eldre og psykisk syke vansmekter rundt om, sutre over bensinprisene, gå i hvite tennissokker, ignorere vanlig folkeskikk, okkupere strandlinjene, etc., etc... Lista er lang. For min del kunne vi gjerne vært svenske hele gjengen.

Naturligvis er jeg glad for å bo i et land som Norge, men spesielt stolt er jeg ikke.

Jeg er ikke til stede i morgen grunnet en intens motvilje mot allsang. Men for all del - enjoy.

lørdag, mai 13, 2006

Skam, betroelser og performance art

Jeg trivdes utrolig godt i New York. Aldri har jeg hatt sånn ro i sjela som da jeg bodde midt i Hells Kitchen og sovnet til gatebrøl, trafikklarm og neonlys. Underlig nok. Manhattan er en egen planet, med en helt unik puls. Og der skjer mange snurrige ting. Hele tiden.
Manhattanittene er viden kjent for sin brautende, uforferdede oppførsel. Men under overflaten syder den sedvanlige, amerikanske skamfølelsen. Det kom jeg til å huske i dag da jeg leste en artikkel i N.Y. Times.

To kunstnerdamer, Sandra Spannan og Laura Barnett, har åpnet en slags bekjennelses-sjappe. På vinduet står teksten:
"Air Your dirty laundry. 100% confidential. Anonymous. Free!"

Her kan man altså plukke opp et clipboard med et blankt ark, skrive ned sine mørkeste hemliser - vri sjela si inside/out (som prosjektet heter) og på den måten kvitte seg med litt skyldfølelse. En slags pop-art-syndebekjennelse.
Secrets. Confessions. Little shames. Everyone has them. This project challenges passersby to 'air their dirty laundry,' and anonymously share their deepest secrets. The artist is in the window, her long white dress and apron a symbol of cleanliness and purity. On a clothesline above her are wooden pins from which hang envelopes, each stamped 'Secret' in red ink. Outside the window are pens and transparent paper. Passersby are invited to write a secret and seal it in an envelope. After a safe passage of time the artist removes a secret and hangs it up - like laundry left to dry. Stories, hopes, dreams - all in different handwriting - transform the empty window glass; the artist has become sheathed by a mural of the city's inner thoughts.

Notisen med syndene dine henges opp "til tørk" i vinduet så alle kan lese det. De syndene som gjengis i N.Y.T er ganske tilforlatelige. Blant annet er det en som avslører at: "både kjæresten min og jeg synes Osama Bin Laden har et søtt ansikt".

Jeg antar at de fleste bekjennelsene er verre en som så, for Barnett innrømmer at hun kan bli litt overveldet på slutten av dagen, og ofte må ta et langt bad for å kvitte seg med ubehaget.

Formålet med prosjektet er å vise at uansett hvor mye en kultur forsøker å homogenisere sine medlemmer, vil mennesket benytte enhver anledning til å blotte sine grunnleggende verdier.

Hmmm... Ja? Fundere litt...

onsdag, mai 10, 2006

Fordommer og sånt

Jeg har tatt NRK P2s fordomstest. Overraskende hadde jeg ikke så mange fordommer som jeg trodde. Det er jo gledelig. Men utfra svaret jeg fikk, får jeg følelsen av at til og med en test setter spørsmålstegn om jeg er helt ærlig...

Din Score: 10 (0=best - 50=dårligst)
Du er overraskende fordomsfri!! Er du helt sikker på at du ikke har noen fordommer mot andre ? Fordommer er også identitetsskapende og sier noe om HVEM vi er og hva vi står for. Fullstendig fordomsfrie mennesker finnes ikke, ikke engang Dalai Lama er det. Har du vært helt ærlig under fordomstesten?

Nuvel - muligens er jeg fremdeles litt paranoid etter vedtaket fra NPE.
Scoren ble sikkert så bra fordi det ikke var noen spørsmål om FrP-ere og turbokapitalister der...

lørdag, mai 06, 2006

Med dirk i beltet og kongo i hånda

Jeg skal visstnok saksøke staten. Sy rompa av dem, for å bruke en amerikansk vending. Faktisk. Det føles veldig voldsomt, og jeg er litt usikker på hvordan jeg skal klare å ta det inn over meg.

En designer-hjerne fungerer ikke helt som andre hjerner. For å få oversikt over verden, er det skapende mennesket nødt til å bruke nettopp kreativiteten og visualiseringsevnen; - skape grafiske skisser av en situasjon. Kanskje fordi kreative mennesker generelt er under gjennomsnittet praktisk anlagt.
I følge psykologien begynner et menneske å abstrahere først sent i tenårene. Et barns hjerne oppfatter med andre ord ikke konsekvens på samme måte som en voksens.
En kreativ hjerne beholder barnets forestillingsevne, men ser flere mulige konsekvenser en en praktisk hjerne. Den rives mellom fornuft og følelser hele tiden, og har vansker med å forholde seg til viktige, alvorlige ting. Kreativitet er lek og drømmer. For å overleve i en irrasjonell verden bygd for rasjonalister, er drømmeren nødt til å forestille seg. Fordi 'konseptet verden' ikke bygger på fornuft. Det er av den dynamikken skaperkraften oppstår. Klemt mellom det rasjonelle og det irrasjonelle.

I situasjonen Rockette vs Staten føler jeg meg bittebittebitte-liten. En nanopartikkel i universet. Jeg må ty til bilder for å overleve. Kanskje hvis jeg ser på meg selv som en mørk, briljant, mystisk heltinne - som med list overmanner skurken. Kanskje hvis jeg ser skurken staten som en big, bad-ass motherfucker...
Modesty Blaise mot en Shaft gone bad? Jupp - følg med!

torsdag, mai 04, 2006

Velferdsordninger my ass!

Jeg har tidligere skrevet litt om Norsk Pasientskadeerstatning(NPE) og deres underlige form for saksbehandling. Nå er klagen min på vedtaket ferdigbehandlet i Pasientskadenemda, uten spesielt heldig resultat.
Gjennom en rekke telefonsamtaler til pasientombud, sivilombudsmann og pasientforening har jeg vel egentlig bare fått vite at jeg ikke har noen rettigheter. Så lenge NPE har avvist søknad om erstatning, er det svært lite sannsynlig at jeg vil komme noen vei med et sivilt søksmål.

Ikke nok med at de avslår søknad om erstatning, de benytter også en rekke anledninger til å hentyde at jeg mest sannsynlig er en hysterisk løgner og lurendreier som bare har utnyttet det faktum at en litt glepphendt stakkars kirurg maltrakerte meg i august 2004. (men det gjorde han i følge NPE ikke, og i følge journalen fra Tullevål sykehus har jeg såvidt vært til stede og blitt sprettet opp på nytt og forgiftet med store mengder antibiotika noen september-uker i 2004).
De konkluderer sludderbrevet med at hvis jeg lider av noe, hvilket de ikke tror jeg gjør, så er det en psykisk reaksjon. Som om det skulle spille noen rolle.

Hvis du ser på nyhetene at en gal dame har tatt rådgivende leger og advokater som gisler i NPEs lokaler og truer med å sprenge alle i lufta, er det sannsynligvis meg.

onsdag, mai 03, 2006

For barnas skyld

Brennpunkt i går:
I åtte år forgrep en lærer seg på gutter i Lakselv i Finnmark. I 2003 ble han dømt for over hundre overgrep mot seks gutter. Tre år etter er læreren sluppet fri.

I programmet møtte vi noen av ofrene mannen hadde forgrepet seg på, deres venner og pårørende. Vi fikk se bilder av de som ikke hadde orket å leve med minnene, og innblikk i hvordan noen eksisterer videre i en tilværelse med skam og frykt.

Dagsrevyen i dag kunne fortelle at fem pedofile nylig har sluppet ut på prøve fra Ila Forvaringsanstalt, mot ekspertenes anbefaling. Forsvareren til en av overgriperne forklarer det på denne måten: Noen ganger er det hensiktsmessig å slippe dem ut på prøve. For lange opphold i forvaringsanstalt vil gjøre tingene værre.
Forstår jeg henne rett, vil det si at de blir mer pedofile av å være lenge i fengsel. Vel, - så lenge de er i fengselet, er det jo ingen barn å forgripe seg på. Jeg mener, har du forgrepet deg på et barn, har du egentlig sagt opp retten til å få et verdig liv for alltid. Så jeg synes vi skal sperre dem inne og kaste nøkkelen!

mandag, mai 01, 2006

Adjø solidaritet

Det er endelig mai. Måneden for mange markeringer og helligdager. Så ble det vår i år også, selv om det lenge så mørkt ut.

Jeg er egentlig ganske glad for at det striregner i dag så slipper jeg å se alle høyremenneskene som demonstrativt gjør hagearbeid for å vise sin forakt for arbeiderdagen. Her jeg bor er det svært få som gjør hagearbeidet sitt selv til vanlig. Det har de vaktmesterfirmaer og gartnere til å gjøre for seg. Men første mai skal de altså på død og liv pusle i hagen sin. Det er underlig, men et uttrykk for at nordmenn generelt har det for bra, vi har ikke så mye å virkelig kjempe for, noe lim som holder oss sammen. Så det går med mye energi til å vise forakt for andre menneskers verdier. Hagearbeid første mai, jenter som forbeholder seg retten til å strippe i butikkvinduer 8. mars, - lista er lang.

Det ironiske er at det kan virke som om de menneskene som er mest opptatt av frihet og den globale innflytelsen rent økonomisk sett, er minst opptatt av menneskerettigheter og den skjeve fordelingen av globale verdier. De som har mye, vil ha mer. Vil man ha mer, kan man ikke vise solidaritet med de som har minst. Menneskehandel, barnearbeid, undertrykkelse, moderne slaveri angår oss ikke så lenge det fører til at vi får billige klær, sko og seksuelle tjenester.

Det angår oss ikke. Vi har hatt det bra så lenge at det rett og slett har blitt litt ufikst å samles på valen for å vise solidaritet. I stedet marsjerer vi ut hver for oss for å gjøre hagearbeid iført sexy bikini på de dagene det helst ikke skal jobbes eller flashes - for å vise høylydt at vi bryr oss ikke.
Hva blir det neste? Svensk-ættede nordmenn som raver rundt i gatene søttende mai med blågule flagg og synger "Du gamla, du fria"?
Er det rart det blir krig i verden... (sitat; alle verdens bestemødre)
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der å glemme!
...
Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Utdrag fra Du må ikke sove, Den røde fane, Arnulf Øverland 1937