søndag, desember 30, 2007

Ou la mort!

Jeg kjenner jeg er adskillig mindre opptatt av hvem som egentlig tilhører kultureliten, enn av hvorfor noen mener vi behøver en.

Hvorfor tviholder enkelte på verdinormer som er fullstendig utdaterte og som bare gagner de få og privilegerte? Har vi, samfunnet, behov for å vite bare hva de få og priviligerte mener om ting som angår oss alle?

Naturligvis kan det føles forvirrende å leve i et samfunn som stadig blir mer funksjonelt og demokratisk, uten så mange terskler og overganger, - der grenser blir visket ut. Men, altså, det er først og fremst en positiv ting, er det ikke? At vi ikke har behov for overklasser og underklasser, at klokskap ikke kan måles i vekttall, at kreativitet er like viktig som kunnskap og at all informasjon er tilgjengelig for absolutt alle som har interesse for den. Just fucking google it, liksom.

Jeg liker det faktum at vi lever i en tid og på et sted der ingen blir diskvalifisert allerede på målstreken. Du er for eksempel ikke dømt til å vaske gulv resten av livet om du blir født som jente i "arbeiderklassen". Du kan bli tilført nyttig lærdom av ei husmor fra Kløfta, og du kan riste på hodet av en akademikers dumskap.
Det er noe uforutsigbart over det. Noe vidunderlig og livsbejaende.

Vi har et utall eksperter på ulike felter, men få som klarer å se og formidle helheten. Vi fungerer som en sverm, ikke som individer. Det er jo ikke mulig for et enkeltmenneske å få inngående ekspertkunnskap på et utall områder – så vi trenger også folk som klarer å tilegne seg bare en essensiell kunnskapskjerne fra hvert vesentlige felt, og så sette alt i sammenheng og lage fruktbare «kart». Altså visjonære mennesker med formidlingsevne og initiativ.
Dette har jo litt med utdannelse å gjøre, men ikke nødvendigvis formell sådan; denne typen mennesker har som regel sin egen struktur. Og den iboende begavelsen er her det mest uunnværlige; uten den hjelper ikke all verdens studier
- Elin Brodin -


Hvorfor må det skapes motsetninger mellom folkevett og akademia? Kan vi ikke omfavne begge deler som verdifulle. Må det være enten eller?

Begrepet kulturelite er omtrent like kjedelig og forslitt som Ibsen er humørløs, og jeg gleder meg til den dagen vi alle har fridd oss såpass fra normene at noen kan si (*metaforisk) i beste sendetid uten å bli lynsjet at århundrets roman suger svett kamel.

lørdag, desember 29, 2007

År 2 into orbit

Du slette tid som tiden går!
I dag er det nøyaktig to år siden jeg flyttet inn i bloggebyen. Da skrev jeg om hvordan jeg overlever; - ved å telle og juge.

Mye er telt i denne tiden, først og fremst flotte folk som funker. At det skulle være så givende og lærerikt her i denne sfæren hadde jeg aldri forestilt meg.

Den persiske dikteren, matematikeren og filosofen Khayyam skrev en gang:
Hva er allverdens rikdom? Når jeg ser meg om, er det bare to ting som har verdi: kjærlighet og godhet. Hver dag uten kjærlighet er en tapt dag.

Ikke mange dagene er tapt siden innflyttingen. Jeg føler meg privilegert og takknemlig som har fått lov til å bli kjent med så mange vidunderlige mennesker. Tusen takk skal dere ha. Må det kommende bloggeåret bli fyllt av kjærlighet og godhet for dere alle!

Peace&Love

BTW: dette bildet ble tatt i går! Frogner, Norway, altså. Åttogtyvendedesember!
Jeg velger å se på den som håpefull og ikke som et tegn på global oppvarming...

torsdag, desember 20, 2007

lørdag, desember 15, 2007

Klinings

Jeg hadde aldri klina før!

Akkurat det syntes jeg var kjempekjipt. Det gjentok seg selv inne i hodet mitt i rytmisk takt: "Hvorfor har ikke jeg klina før. Alle andre har gjort det, men jeg lissom, har ikke klina"

Det var en sensommerkveld som var akkurat så kald at det nuppet seg på armene fordi du ikke ville ta på genser. Tok du genseren på, hadde sommeren tapt.

Jeg var 13 og satt på et svaberg sammen med Tobbe. Ytterst på den nøgne ø Orust i den Göteborgske skjærgården. Det nuppet seg på armene og jeg hadde aldri klina før. Det føltes ganske forsmedelig.

I hele mitt liv har jeg kunnet ta en ting jeg ikke har gjort før, observere andre, og gjennomføre det som bare den. Hvis jeg går inn for det, altså.
(Da jeg ble født, kikket jeg meg sikkert rundt og tenkte; Å, livet ja. Dette fikser jeg". Det skulle vise seg at jeg ikke fikset det så lett, men det er en annen - eller mange andre historier)
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg gjør slikt, men det er liksom min greie. Det er nok mer for å føle gleden ved å mestre enn for å imponere folk.
Akkurat det med klining er jo litt vanskelig å observere. Du går ikke bort til noen som kliner og ber om å få se hva de gjør med tungene sine, liksom.

Jeg satt taus ved siden av Tobbe som røykte rød Prince og stirret tankefull utover havet. Han sa ting innimellom også, jeg kan bare ikke huske hva han snakket om.
Han hadde korngult hår, nøttebrun hud og et arr over øyebrynet, men jeg husker ikke stemmen hans eller hva han sa. Jeg var bare opptatt at han var klinbar.

Jeg hadde planlagt det ganske lenge, - at jeg skulle kline på leirskolen. Så da bussen svingte inn mot leirskoleområdet speidet jeg spent over den andre klassen vi skulle være der sammen med. De sto urolige og ventet. Fniste litt og dultet borti hverandre.
Jeg satt bakerst i bussen med Svenne og Pim som var dritings fordi de hadde smugkjøpt øl ved forrige busstopp. Det skulle vise seg senere at det var lättöl, men thats beside the point. Min misjon var å spotte mulige klinekandidater.

Tobbe utmerket seg umiddelbart. Han sto foran de andre, staut og stolt, med direkte blikk mot bussen. Det var han som var sjefen, ikke sant. En sånn type du bør kline med når du ikke har klina før. Ingen vits å kløne rundt med amatører i evigheter når du kan gå rett til sjefen over klinings.
Allerede som 13-åring var jeg veldig intuitiv.

Egentlig var ikke Tobbe kjekkest. Han var røff i kantene og kul med hullete jeans og skinnremmer rundt håndleddet. Den peneste, som senere skulle vise seg å hete Clas, sto litt i bakgrunnen med en sånn mystisk aura rundt seg; - fjernt blikk. Han var høy, atletisk og hadde lyseblå Catalinajakke. Han var vakker, men jeg valgte allikevel å fokusere på Tobbe. Skjønnhet er skrekk. Vi vil fortæres av den, gjemme oss i ilden som omgir den. Men noen ganger trumfer coolness skjønnhet. Det er greit for meg.

Jeg husker ikke helt hvordan det var, men jeg har for meg at det ikke tok lange tiden frem til jeg satt på svaberget med Tobbe og nuppet på armene og tenkte det var kjipt at jeg ikke hadde klina før. Det tok sikkert ikke så lang tid før Tobbe prøvde å kysse meg heller. Det var kjemperart! Litt deilig, men allermest litt ekkelt.
Jeg hadde ikke forventet at tungen hans skulle kjennes så myk og glatt og nesten litt veik. Jeg åpnet øynene mens jeg klina og så rett inn i den korngule luggen og arret over øyebrynet og kjente at det var helt feil. Det var ikke Tobbe jeg skulle kline med, ikke egentlig.

Jeg hørte lydene av latter fra allrommet oppi hellinga. Tenkte at Clas satt der inne i et hjørne for seg selv og var fjern i blikket og usigelig vakker.
Så jeg rev meg løs og løp. Løp oppover mot trädgården, mot allhuset, og jeg var hoppende glad. Jeg hadde klina! Jeg var dronningen av klinings, og jeg ville gå inn i allrommet, inn i det innerste hjørnet, inn i blikkfanget til Clas.

Hva kan jeg si? Jeg var 13 og totalt blottet for moral. Jeg hadde oppdaget klining! Jeg har virkelig ingenting å si til mitt forsvar.

torsdag, desember 13, 2007

Svart/hvitt ...eller blått?

Det finnes svært få, om kanskje ingen absolutter her i livet.
Vi kan godt si at hvitt er hvitt, men hva om dine øyne er preget av et blått skjær, og at det du anser som hvitt i virkeligheten er blått, hvem kan vite noe om det?

Skjønner du hvor jeg vil?

Buddhistene sier at om du møter Buddha på din vei, så drep ham. Med det mener de at tilværelsen skal være et mysterium, og at de som påstår å ha løst gåtene alltid tar feil.

På mange måter kan jeg nok beskrives som kyniker. Eller i det minste skeptiker. Jeg har ingen guder, men jeg stoler heller ikke på vitenskapen.
Jeg får problemer hver gang jeg stilles overfor mennesker som vil at absolutt alt skal bevises. Hvis det ikke kan bevises, eksisterer det ikke, og for dem er det i tillegg slik at om det ikke eksisterer for dem, eksisterer det ikke for deg og meg heller.
Jeg anser denne formen for livsanskuelse å være en type (velfungerende) tvangslidelse. (Det er greit med personlighetsforstyrrelser, altså. Jeg er tilhenger av at folk skal få lov til å utøve sine særegenheter fritt, - så lenge de ikke sjenerer andre.)

Om livet skal leves kun gjennom de tingene vi kan forstå og bevise, får vi problemer. Vi er nødt til å stole på at visse ting bare er, og samtidig inneha en sunn skepsis mot det noen mener er absolutt, ellers får vi en ganske fattig eksistens. Vi begrenser både våre egne og andres muligheter. Tilfeldigheter, omstendigheter, individuelle forskjeller er avgjørende for alle tings utfall.
I den anledning mener jeg at s.k. evidensbasert forskning får et forklaringsproblem, fordi summen av forskning, statistikker, o.l. handler om nettopp summen. Det kan gi en indikasjon på tingenes tilstand, men den kan ikke gi absolutte svar.
Med andre ord; det som er rett for en, kan bli fryktelig galt for en annen.
Statistikk viser oss at om et menneske står med den ene foten i fryseboksen og med den andre på en kokeplate, har hun det i gjennomsnitt ganske bra.
-Fay Weldon-

(Akkurat det med evidensbasert forskning og selektiv fremstilling av data må jeg komme nærmere inn på i en annen post. Det er beside the point, og denne posten er allerede i ferd med å bli altfor lang)

Nå er jeg i ferd med å rote meg helt bort her.

Åpningen for alle disse digresjonene startet hos Ars Ethica og bloggposten Vitaminer og kreft.
Posten er godt skrevet, og man forstår poenget med at kvakksalvere som lurer pasient vekk fra den tradisjonelle medisinen er en fare for samfunnet og må fratas retten til å praktisere medisin.
Helt til man klikker på linkene i posten. Da kommer man inn på to artikler i Dagsavisen [1] [2] som i mine øyne handler om noe helt annet enn kvakksalveri og lettledete pasienter.

Grete Kiban har lungekreft. Hun har valgt bort tradisjonell kreftbehandling med cellegift mot behandling med høye doser vitaminer.
Legen Allan Fjelstrup mener at høye doser vitaminer kan (legg merke til at han sier kan, ikke vil) slå tilbake kreftsykdommen. Han er imidlertid forsiktig med å fraråde tradisjonell kreftbehandling.

Slik jeg leser historien, har vi altså en kreftpasient som har vurdert det dithen at en cellegiftkur vil by på større belastninger enn hun er villig til å påta seg, og en lege som stiller med et alternativ som KAN hjelpe.
Hva er galt med det?

Jeg opplever at bloggen Ars Ethica ikke skiller mellom kvakksalveri, empiri og komplementærmedisin. Det gjør imidlertid Genese i bloggposten Legen som rådgiver. Forøvrig en knakende god post.

Som noen av dere vet, har jeg vært syk de siste tre årene. Jeg ble skadet under en rutineoperasjon, og sliter med energisvikt, smerter, arrvev og nedsatt immunforsvar.
Noen leger har fortalt meg at man ofte ser slikt etter den type fysiske traumer kroppen min har vært utsatt for. De vet ikke hvorfor det skjer, og de vet ikke om noen kur. Det er helt greit for meg at de ikke vet det. Jeg er nødt til å forholde meg til situasjonen og gjøre det beste ut av tingenes tilstand.

Ars Ethica sier i bloggposten noe slikt som at problemet er at dagens mennesker nekter å godta at de faktisk er uhelbredelig syke. Istedenfor å godta at man er syk og fokusere på å leve det livet man har.

Ut fra en slik uttalelse er det rimelig å anta at han ikke har vært alvorlig syk selv.
Søken etter behandlingsformer som kan lindre symptomer og bedre sykdom, er nettopp et tegn på å leve det livet man har/gjøre det beste ut av situasjonen.
Veldig mange skader og sykdommer har tilleggssymptomer som kan lindres. Her kommer den tradisjonelle medisinen ofte til kort. Fordi tradisjonelt medisinsk skolerte leger nøler med å sette seg inn i behandlingsformer som ikke er evidensbasert, alternativt ikke virker logisk i følge legens personlige livsanskuelse, blir pasientenes behov forbigått.

Denne holdningen blir et dilemma i forhold til etisk pasientbehandling*. Det fører blant annet til at pasientens vei mot lindring blir mer kronglete (og dyrere) enn nødvendig.
*Av og til kurere,
ofte lindre,
alltid trøste.

 Hippokrates

Innledningsvis fortalte jeg at jeg er skeptiker. Jeg forsøker imidlertid å være åpen til sinns, og jeg har måttet gå ganske mange runder med mine egne fordommer mot ulike behandlingsformer for å finne adekvate metoder for å takle egen helse.
Når det er sagt, mener jeg at det er en vesensforskjell mellom kvakksalveri og komplementærmedisin. Det er også slik at det finnes dilletanter i alternativmedisinen såvel som i den tradisjonelle, og de sistenevnte er til like stor skade for pasientene som de førstnevnte.

Når det gjelder alle former for helseomsorg, er det pasientens interesser som må stå i fokus, ikke behandlerens behov for briljering av egen fortreffelighet.

Personlig har jeg erfart at tradisjonell medisin/behandling gjør meg sykere, mens massasje er smertelindrende, fotsoneterapi kan kurere infeksjoner, omega3 hjelper mot leddsmerter og at olivenbladekstrakt fungerer bedre og med færre bivirkninger enn f.eks. den tradisjonelle medisinens antimyotica.
Ikke be meg om å bevise at det fungerer. Det funker for meg, og det er alt jeg trenger å vite. Jeg føler ikke snev av behov for å bevise for andre at disse behandlingsformene har reell effekt.

Det er ingen hokuspokus, det er naturlig stimuli av kroppens egne helbredingsprosesser. Vi snakker tross alt ikke om å innta utvannet blomsterdugg eller iføre seg en festlig liten aluminiumshatt for å skjerme seg mot strålinger fra verdensrommet.

Folk kan komme til riktige vurderinger selvom de er syke eller ikke innehar embetseksamen i medisin. Slik jeg ser det er det ingen grunn til å bekymre seg for om Grete Kiban har foretatt den vurderingen som er mest riktig for henne.

Sunn skepsis er både riktig og viktig, men mest av alt;

Open your mind...

mandag, desember 10, 2007

Memento mori

- Det der er indre blødninger, sa Flora skråsikkert mens hun betraktet beinet mitt.

Jeg kikket ned og så blåmerket som bredte seg ut ned langs låret fra hofta. Låret banket skikkelig, men det var helt greit, det var ikke så veldig vondt. Det jeg ble litt svett av var termen indre blødninger

Floras papi er lege. Hun visste med andre ord hva hun snakket om. Det blåmerket var det største noen av oss noen gang hadde sett. Indre blødninger hørtes plausibelt ut. Der fikk vi for å balansere på autovernet. Vi visste jo at det fikk vi ikke lov til.

Kanskje kom jeg til å dø. Kanskje blødde og blødde det inne i låret mitt helt til jeg sprakk.

Vi var elleve og visste ikke hvor mye blod man kunne blø inni seg. Ikke en gang Flora som var legedatter visste det. Hun hadde aldri sett så bekymret ut før.

Plutselig måtte jeg veldig tisse.

Vi syklet oppover, vekk fra dumme autovernet. Som vi altså visste at vi ikke fikk balansere på. Det var jo nettopp derfor det var så spennende!

For hvert tråkk ned på høyrepedalen kjente jeg det sprengte i låret. En sånn litt skummel, dump følelse.

Flora så ekstra lenge på meg da vi nådde krysset der veiene våre skiltes. Plutselig slang hun sykkelen i veikanten, løp bort til meg og ga meg en real klem. Så snudde hun, hoppet på sykkelen og forsvant oppover.

Jeg følte meg brått veldig alene. Mest alene i hele verden. Det var bare meg og det dumme, bankende låret. Og den oransje minisykkelen med sommerfugler på.
Mest av alt hadde jeg ønsket meg Apache-sykkel. Rød, med langt sete og speedometer, men er man jente må man altså ta til takke med minisykkel med sommerfugler på. Urettferdig.

Det var ingen hjemme. Det luktet lavendel og møbelpolish. Maria hadde tydeligvis vært innom.
Jeg skyndte meg å tisse. Trakk inn duftene av klor og rent og lavendelsåpe. Jeg har alltid likt sånne veldig rene lukter. Som kan skilles fra hverandre og allikevel ikke lukte for mye sammen. Lukter er noe av det jeg husker best og lengst. Noen ganger er det nok å lukke øynene og tenke på en bestemt plass, så kommer luktene. Salt hav, solvarm hud, vanilje og mimosa. Og altså, aller best; lavendel fra de hjemmelagde såpestykkene til Maria.

Det var så stille at selv pusten min ga gjenlyd mellom veggene. Stueuret tikket jevnt. Tikk-takk, hva er det som går og går og aldri kommer til døra.
Jeg ønsket at Maria fremdeles var der. Med den tjukke magen og glade latteren som kunne fylle mange rom med trygghet og glede. Kjolen - blomstrete og fargesprakende - som luktet lavendel, kaffe og churritos.
Her var bare meg og mine indre blødninger. Dumme autovern med bulk som kan snubles i!

Jeg la meg stille ned på sofaen. Lukket øynene. Prøvde litt å se fredelig, blek og fattet ut, med armene i kors over brystet. Sånn var det sikkert å dø. Man kan aldri vite når man skal dø.

Det var det siste jeg tenkte før jeg sovnet.

torsdag, desember 06, 2007

Goddag dr. Økseskaft

Haha - hadde det ikke vært så utrolig komisk, hadde jeg mistet vettet og sittet skjelvende i et hjørne for lenge siden.

Jeg snakker om å være i en slik situasjon - eller snarere gjentatte situasjoner - der du må forholde seg til livstrette folk som utelukkende utfører sitt erverv i henhold til Boka.

Hvilken bok, spør du kanskje?
Jeg aner ikke så mye om den, men fornemmer at den ikke kan være så omfattende. Litt sånn "Snakk nedlatende til folk for Dummys"
Det jeg tror er at Boka har blitt publisert i utallige eksemplarer. En til hver.
Hvor mange tror du jobber i NAV, helsesystemet og rehabiliteringsenhetene? Så mange eksemplarer finnes av Boka. Med mindre de deler, da. Sender den til nestemann når de har memorert den.

Jeg tror ikke det tar så lang tid å memorere Boka. Den har tydeligvis ganske stramme rammer. Sikkert lett å forholde seg til. For dem som forholder seg til den, altså. For oss andre er det litt vanskelig.



Å snakke med dem som utelukkende forholder seg til Boka, føles litt som å snakke til parkeringsvaktene i Oslo når de har funnet ut at du står parkert 1,3 cm utenfor lovlig grense mot veikrysset.
Du kan egentlig like gjerne la være. Men så er det jo slik da, at er du desperat nok, så snakker du med dem allikevel. Det kan høres omtrent sånn ut:

Rockette: Hei, dette er Rockette. Jeg har fått innkalling til en samtale hos dere for å høre om dere har et rehabiliteringstilbud for meg. Jeg ringer primært for å høre _hva_ dere kan tilby, slik at jeg kan vurdere om det er adekvat.

DrMcNightmare: Ja, det er jo det møtet du er innkalt til er til for. Der kan vi snakke mer om det. Det er ikke sikkert din vurdering av hva du trenger er sammenfallende med det vi har å tilby. Det er mulig at din vurdering er feil, og våre tilbud de eneste rette.
(og en masse bla-bla-svada i sikkert fem minutter, som egentlig ikke sier noe annet enn det han sa innledningsvis.)

R: Øh - jeg er syk, ikke dum. I disse tre årene som syk, har jeg gjort meg en del erfaringer om hva som funker og hva som ikke gjør det.

DrMN: Veeel, det er ikke nødvendigvis slik at de erfaringene dine er riktige. Dette kan vi snakke om i møtet. (bla-bla-svada)

R: Det er slik at jeg lider av energisvikt. En taxitur til og fra og et 40-minutters møte vil sannsynligvis stjele en ukes energi fra meg. Jeg tenkte derfor å høre om hvilke tilbud dere har, slik at jeg kan vurdere om det blir riktig for meg.

DrMN: Det kan jeg ikke si noe om på telefonen. Dessuten er det ikke du som vurderer hva som er rett for deg. Det er det vi som gjør. Vi foretrekker å ta slike vurderinger i møte. (la-bla-svada x 50)

R: Hvorfor det?

DrMN: Det er slik våre prosedyrer er. (bla-bla-svada)

R: Ok. Men kan du svare meg på om dere har de behandlingstilbudene som jeg er avhengig av for å holde meg oppe? (Her presiserer jeg hvordan jeg har det og hva jeg trenger hjelp til)

DrMN: Vi vil ha deg til en samtale, og der kan vi avgjøre hva vi kan tilby deg. (bla-bla-svada)

R: Jo, men altså... Kan du ikke bare si ja eller nei?

DrMN: Det kan jeg ikke si noe om på telefonen. Det er slike samtaler vi har i møtet. (bla-bla-svada)

R: Jeg trenger hjelp med A. Jeg trenger B. Jeg trenger C. Er dette noe dere kan hjelpe meg med?

DrMN: Vi pleier ikke å bruke C. Vi har andre tilbud. (bla-bla-svada)
Andre har hatt nytte av D, for eksempel.

R: D er ingen god løsning for meg.

DrMN: Vel, det du opplever du ikke har nytte av, kan være feil. Dette kan vi snakke om i møtet. (bla-bla-svada)

Omtrent her kortsluttet hjernen min så jeg husker ikke stort mer av samtalen. Det jeg kan si med sikkerhet er at de ikke har den hjelpen jeg trenger for å komme meg på beina. Men på møtet må jeg uansett. Det står nemlig i Boka til damen på NAV som skal vurdere om jeg har rett til videre rehabliterings-penger.

For å få innvilget det, må jeg nemlig være under aktiv behandling/ rehabilitering...