lørdag, oktober 15, 2011

Gnagsår I

Da vi var 17, flyttet Katinkas litt gale kunstnermor til Hydra.
Hun hadde vært der på ferie og truffet en keramiker «med glødende øyne og lysende sjel» Det var slik hun beskrev ham på postkortet. Som forøvrig hadde motiv fra Santorini, ikke Hydra. Du vet, ett av disse bildene av hvite kirker med blå kupler som klamrer seg til klippekanten og omgir seg med rosa/blått lys.
«Glad i deg», stod det nederst, i skrånende skrift, som om ordene var på vei utfor klippekanten de også.

Jeg kan ikke huske at vi ble særlig opprørte av det.
Vi hadde den svære leiligheten i Skovveien til vår disposisjon. Vi skulket skidagen, lå i en haug på en madrass i biblioteket, og røykte tjall vi hadde kjøpt av en friker i Slottsparken. Sky Channel surret i bakgrunnen. Det var Ultravox, Simple Minds og Fine Young Cannibals.

Vi hadde alle litt vage familieforhold. det spilte liksom ikke store rollen om moren din flyttet til Hydra, eller faren din inn hos hun litt tacky aerobicsinstruktøren i Vibesgate. Det var vennene dine som betydde noe, som ga deg kjærlighet og en følelse av tilhørlighet.

Dette var på 80-tallet. Når jeg tenker på det i dag, nå som jeg selv kunne ha vært tenåringsmor om jeg hadde levd etter den riktige malen, kjenner jeg en intens forferdelse.

Det gikk bra med Katinka, kanskje best av oss alle. Hun sørget for å være den moren hun selv hadde ønsket seg for sine egne barn.
Pim derimot, hvis far flyttet inn hos aerobicinstruktøren uten å melde fra hverken til sin syke kone eller sine barn, feide over sin egen andel aerobicinstruktørlignende damer; - han drakk for mye, festet for mye, gamblet for mye, og behandlet damene sine så dårlig at han etterhvert selv tok skade av det.

Sånn sett utenfra, i retrospektiv, synes utfallet tilfeldig. Det var Katinka som var den sarte, forsiktige - Pim den trygge og trauste. Kanskje er det som noen sier, at det er gjennom kriser man virkelig ser hva som bor i et menneske.

Men jeg kan altså ikke huske at det var noen krise.
Vi var glade for å slippe foreldreforpliktelsene, fornøyde med å ligge i en haug på gulvet i Katinkas bibliotek, røyke oss skeive og se på Pat Sharp.

Så var det kanskje ikke noe rart at verden ble som den ble.