søndag, desember 30, 2007

Ou la mort!

Jeg kjenner jeg er adskillig mindre opptatt av hvem som egentlig tilhører kultureliten, enn av hvorfor noen mener vi behøver en.

Hvorfor tviholder enkelte på verdinormer som er fullstendig utdaterte og som bare gagner de få og privilegerte? Har vi, samfunnet, behov for å vite bare hva de få og priviligerte mener om ting som angår oss alle?

Naturligvis kan det føles forvirrende å leve i et samfunn som stadig blir mer funksjonelt og demokratisk, uten så mange terskler og overganger, - der grenser blir visket ut. Men, altså, det er først og fremst en positiv ting, er det ikke? At vi ikke har behov for overklasser og underklasser, at klokskap ikke kan måles i vekttall, at kreativitet er like viktig som kunnskap og at all informasjon er tilgjengelig for absolutt alle som har interesse for den. Just fucking google it, liksom.

Jeg liker det faktum at vi lever i en tid og på et sted der ingen blir diskvalifisert allerede på målstreken. Du er for eksempel ikke dømt til å vaske gulv resten av livet om du blir født som jente i "arbeiderklassen". Du kan bli tilført nyttig lærdom av ei husmor fra Kløfta, og du kan riste på hodet av en akademikers dumskap.
Det er noe uforutsigbart over det. Noe vidunderlig og livsbejaende.

Vi har et utall eksperter på ulike felter, men få som klarer å se og formidle helheten. Vi fungerer som en sverm, ikke som individer. Det er jo ikke mulig for et enkeltmenneske å få inngående ekspertkunnskap på et utall områder – så vi trenger også folk som klarer å tilegne seg bare en essensiell kunnskapskjerne fra hvert vesentlige felt, og så sette alt i sammenheng og lage fruktbare «kart». Altså visjonære mennesker med formidlingsevne og initiativ.
Dette har jo litt med utdannelse å gjøre, men ikke nødvendigvis formell sådan; denne typen mennesker har som regel sin egen struktur. Og den iboende begavelsen er her det mest uunnværlige; uten den hjelper ikke all verdens studier
- Elin Brodin -


Hvorfor må det skapes motsetninger mellom folkevett og akademia? Kan vi ikke omfavne begge deler som verdifulle. Må det være enten eller?

Begrepet kulturelite er omtrent like kjedelig og forslitt som Ibsen er humørløs, og jeg gleder meg til den dagen vi alle har fridd oss såpass fra normene at noen kan si (*metaforisk) i beste sendetid uten å bli lynsjet at århundrets roman suger svett kamel.

lørdag, desember 29, 2007

År 2 into orbit

Du slette tid som tiden går!
I dag er det nøyaktig to år siden jeg flyttet inn i bloggebyen. Da skrev jeg om hvordan jeg overlever; - ved å telle og juge.

Mye er telt i denne tiden, først og fremst flotte folk som funker. At det skulle være så givende og lærerikt her i denne sfæren hadde jeg aldri forestilt meg.

Den persiske dikteren, matematikeren og filosofen Khayyam skrev en gang:
Hva er allverdens rikdom? Når jeg ser meg om, er det bare to ting som har verdi: kjærlighet og godhet. Hver dag uten kjærlighet er en tapt dag.

Ikke mange dagene er tapt siden innflyttingen. Jeg føler meg privilegert og takknemlig som har fått lov til å bli kjent med så mange vidunderlige mennesker. Tusen takk skal dere ha. Må det kommende bloggeåret bli fyllt av kjærlighet og godhet for dere alle!

Peace&Love

BTW: dette bildet ble tatt i går! Frogner, Norway, altså. Åttogtyvendedesember!
Jeg velger å se på den som håpefull og ikke som et tegn på global oppvarming...

torsdag, desember 20, 2007

lørdag, desember 15, 2007

Klinings

Jeg hadde aldri klina før!

Akkurat det syntes jeg var kjempekjipt. Det gjentok seg selv inne i hodet mitt i rytmisk takt: "Hvorfor har ikke jeg klina før. Alle andre har gjort det, men jeg lissom, har ikke klina"

Det var en sensommerkveld som var akkurat så kald at det nuppet seg på armene fordi du ikke ville ta på genser. Tok du genseren på, hadde sommeren tapt.

Jeg var 13 og satt på et svaberg sammen med Tobbe. Ytterst på den nøgne ø Orust i den Göteborgske skjærgården. Det nuppet seg på armene og jeg hadde aldri klina før. Det føltes ganske forsmedelig.

I hele mitt liv har jeg kunnet ta en ting jeg ikke har gjort før, observere andre, og gjennomføre det som bare den. Hvis jeg går inn for det, altså.
(Da jeg ble født, kikket jeg meg sikkert rundt og tenkte; Å, livet ja. Dette fikser jeg". Det skulle vise seg at jeg ikke fikset det så lett, men det er en annen - eller mange andre historier)
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg gjør slikt, men det er liksom min greie. Det er nok mer for å føle gleden ved å mestre enn for å imponere folk.
Akkurat det med klining er jo litt vanskelig å observere. Du går ikke bort til noen som kliner og ber om å få se hva de gjør med tungene sine, liksom.

Jeg satt taus ved siden av Tobbe som røykte rød Prince og stirret tankefull utover havet. Han sa ting innimellom også, jeg kan bare ikke huske hva han snakket om.
Han hadde korngult hår, nøttebrun hud og et arr over øyebrynet, men jeg husker ikke stemmen hans eller hva han sa. Jeg var bare opptatt at han var klinbar.

Jeg hadde planlagt det ganske lenge, - at jeg skulle kline på leirskolen. Så da bussen svingte inn mot leirskoleområdet speidet jeg spent over den andre klassen vi skulle være der sammen med. De sto urolige og ventet. Fniste litt og dultet borti hverandre.
Jeg satt bakerst i bussen med Svenne og Pim som var dritings fordi de hadde smugkjøpt øl ved forrige busstopp. Det skulle vise seg senere at det var lättöl, men thats beside the point. Min misjon var å spotte mulige klinekandidater.

Tobbe utmerket seg umiddelbart. Han sto foran de andre, staut og stolt, med direkte blikk mot bussen. Det var han som var sjefen, ikke sant. En sånn type du bør kline med når du ikke har klina før. Ingen vits å kløne rundt med amatører i evigheter når du kan gå rett til sjefen over klinings.
Allerede som 13-åring var jeg veldig intuitiv.

Egentlig var ikke Tobbe kjekkest. Han var røff i kantene og kul med hullete jeans og skinnremmer rundt håndleddet. Den peneste, som senere skulle vise seg å hete Clas, sto litt i bakgrunnen med en sånn mystisk aura rundt seg; - fjernt blikk. Han var høy, atletisk og hadde lyseblå Catalinajakke. Han var vakker, men jeg valgte allikevel å fokusere på Tobbe. Skjønnhet er skrekk. Vi vil fortæres av den, gjemme oss i ilden som omgir den. Men noen ganger trumfer coolness skjønnhet. Det er greit for meg.

Jeg husker ikke helt hvordan det var, men jeg har for meg at det ikke tok lange tiden frem til jeg satt på svaberget med Tobbe og nuppet på armene og tenkte det var kjipt at jeg ikke hadde klina før. Det tok sikkert ikke så lang tid før Tobbe prøvde å kysse meg heller. Det var kjemperart! Litt deilig, men allermest litt ekkelt.
Jeg hadde ikke forventet at tungen hans skulle kjennes så myk og glatt og nesten litt veik. Jeg åpnet øynene mens jeg klina og så rett inn i den korngule luggen og arret over øyebrynet og kjente at det var helt feil. Det var ikke Tobbe jeg skulle kline med, ikke egentlig.

Jeg hørte lydene av latter fra allrommet oppi hellinga. Tenkte at Clas satt der inne i et hjørne for seg selv og var fjern i blikket og usigelig vakker.
Så jeg rev meg løs og løp. Løp oppover mot trädgården, mot allhuset, og jeg var hoppende glad. Jeg hadde klina! Jeg var dronningen av klinings, og jeg ville gå inn i allrommet, inn i det innerste hjørnet, inn i blikkfanget til Clas.

Hva kan jeg si? Jeg var 13 og totalt blottet for moral. Jeg hadde oppdaget klining! Jeg har virkelig ingenting å si til mitt forsvar.

torsdag, desember 13, 2007

Svart/hvitt ...eller blått?

Det finnes svært få, om kanskje ingen absolutter her i livet.
Vi kan godt si at hvitt er hvitt, men hva om dine øyne er preget av et blått skjær, og at det du anser som hvitt i virkeligheten er blått, hvem kan vite noe om det?

Skjønner du hvor jeg vil?

Buddhistene sier at om du møter Buddha på din vei, så drep ham. Med det mener de at tilværelsen skal være et mysterium, og at de som påstår å ha løst gåtene alltid tar feil.

På mange måter kan jeg nok beskrives som kyniker. Eller i det minste skeptiker. Jeg har ingen guder, men jeg stoler heller ikke på vitenskapen.
Jeg får problemer hver gang jeg stilles overfor mennesker som vil at absolutt alt skal bevises. Hvis det ikke kan bevises, eksisterer det ikke, og for dem er det i tillegg slik at om det ikke eksisterer for dem, eksisterer det ikke for deg og meg heller.
Jeg anser denne formen for livsanskuelse å være en type (velfungerende) tvangslidelse. (Det er greit med personlighetsforstyrrelser, altså. Jeg er tilhenger av at folk skal få lov til å utøve sine særegenheter fritt, - så lenge de ikke sjenerer andre.)

Om livet skal leves kun gjennom de tingene vi kan forstå og bevise, får vi problemer. Vi er nødt til å stole på at visse ting bare er, og samtidig inneha en sunn skepsis mot det noen mener er absolutt, ellers får vi en ganske fattig eksistens. Vi begrenser både våre egne og andres muligheter. Tilfeldigheter, omstendigheter, individuelle forskjeller er avgjørende for alle tings utfall.
I den anledning mener jeg at s.k. evidensbasert forskning får et forklaringsproblem, fordi summen av forskning, statistikker, o.l. handler om nettopp summen. Det kan gi en indikasjon på tingenes tilstand, men den kan ikke gi absolutte svar.
Med andre ord; det som er rett for en, kan bli fryktelig galt for en annen.
Statistikk viser oss at om et menneske står med den ene foten i fryseboksen og med den andre på en kokeplate, har hun det i gjennomsnitt ganske bra.
-Fay Weldon-

(Akkurat det med evidensbasert forskning og selektiv fremstilling av data må jeg komme nærmere inn på i en annen post. Det er beside the point, og denne posten er allerede i ferd med å bli altfor lang)

Nå er jeg i ferd med å rote meg helt bort her.

Åpningen for alle disse digresjonene startet hos Ars Ethica og bloggposten Vitaminer og kreft.
Posten er godt skrevet, og man forstår poenget med at kvakksalvere som lurer pasient vekk fra den tradisjonelle medisinen er en fare for samfunnet og må fratas retten til å praktisere medisin.
Helt til man klikker på linkene i posten. Da kommer man inn på to artikler i Dagsavisen [1] [2] som i mine øyne handler om noe helt annet enn kvakksalveri og lettledete pasienter.

Grete Kiban har lungekreft. Hun har valgt bort tradisjonell kreftbehandling med cellegift mot behandling med høye doser vitaminer.
Legen Allan Fjelstrup mener at høye doser vitaminer kan (legg merke til at han sier kan, ikke vil) slå tilbake kreftsykdommen. Han er imidlertid forsiktig med å fraråde tradisjonell kreftbehandling.

Slik jeg leser historien, har vi altså en kreftpasient som har vurdert det dithen at en cellegiftkur vil by på større belastninger enn hun er villig til å påta seg, og en lege som stiller med et alternativ som KAN hjelpe.
Hva er galt med det?

Jeg opplever at bloggen Ars Ethica ikke skiller mellom kvakksalveri, empiri og komplementærmedisin. Det gjør imidlertid Genese i bloggposten Legen som rådgiver. Forøvrig en knakende god post.

Som noen av dere vet, har jeg vært syk de siste tre årene. Jeg ble skadet under en rutineoperasjon, og sliter med energisvikt, smerter, arrvev og nedsatt immunforsvar.
Noen leger har fortalt meg at man ofte ser slikt etter den type fysiske traumer kroppen min har vært utsatt for. De vet ikke hvorfor det skjer, og de vet ikke om noen kur. Det er helt greit for meg at de ikke vet det. Jeg er nødt til å forholde meg til situasjonen og gjøre det beste ut av tingenes tilstand.

Ars Ethica sier i bloggposten noe slikt som at problemet er at dagens mennesker nekter å godta at de faktisk er uhelbredelig syke. Istedenfor å godta at man er syk og fokusere på å leve det livet man har.

Ut fra en slik uttalelse er det rimelig å anta at han ikke har vært alvorlig syk selv.
Søken etter behandlingsformer som kan lindre symptomer og bedre sykdom, er nettopp et tegn på å leve det livet man har/gjøre det beste ut av situasjonen.
Veldig mange skader og sykdommer har tilleggssymptomer som kan lindres. Her kommer den tradisjonelle medisinen ofte til kort. Fordi tradisjonelt medisinsk skolerte leger nøler med å sette seg inn i behandlingsformer som ikke er evidensbasert, alternativt ikke virker logisk i følge legens personlige livsanskuelse, blir pasientenes behov forbigått.

Denne holdningen blir et dilemma i forhold til etisk pasientbehandling*. Det fører blant annet til at pasientens vei mot lindring blir mer kronglete (og dyrere) enn nødvendig.
*Av og til kurere,
ofte lindre,
alltid trøste.

 Hippokrates

Innledningsvis fortalte jeg at jeg er skeptiker. Jeg forsøker imidlertid å være åpen til sinns, og jeg har måttet gå ganske mange runder med mine egne fordommer mot ulike behandlingsformer for å finne adekvate metoder for å takle egen helse.
Når det er sagt, mener jeg at det er en vesensforskjell mellom kvakksalveri og komplementærmedisin. Det er også slik at det finnes dilletanter i alternativmedisinen såvel som i den tradisjonelle, og de sistenevnte er til like stor skade for pasientene som de førstnevnte.

Når det gjelder alle former for helseomsorg, er det pasientens interesser som må stå i fokus, ikke behandlerens behov for briljering av egen fortreffelighet.

Personlig har jeg erfart at tradisjonell medisin/behandling gjør meg sykere, mens massasje er smertelindrende, fotsoneterapi kan kurere infeksjoner, omega3 hjelper mot leddsmerter og at olivenbladekstrakt fungerer bedre og med færre bivirkninger enn f.eks. den tradisjonelle medisinens antimyotica.
Ikke be meg om å bevise at det fungerer. Det funker for meg, og det er alt jeg trenger å vite. Jeg føler ikke snev av behov for å bevise for andre at disse behandlingsformene har reell effekt.

Det er ingen hokuspokus, det er naturlig stimuli av kroppens egne helbredingsprosesser. Vi snakker tross alt ikke om å innta utvannet blomsterdugg eller iføre seg en festlig liten aluminiumshatt for å skjerme seg mot strålinger fra verdensrommet.

Folk kan komme til riktige vurderinger selvom de er syke eller ikke innehar embetseksamen i medisin. Slik jeg ser det er det ingen grunn til å bekymre seg for om Grete Kiban har foretatt den vurderingen som er mest riktig for henne.

Sunn skepsis er både riktig og viktig, men mest av alt;

Open your mind...

mandag, desember 10, 2007

Memento mori

- Det der er indre blødninger, sa Flora skråsikkert mens hun betraktet beinet mitt.

Jeg kikket ned og så blåmerket som bredte seg ut ned langs låret fra hofta. Låret banket skikkelig, men det var helt greit, det var ikke så veldig vondt. Det jeg ble litt svett av var termen indre blødninger

Floras papi er lege. Hun visste med andre ord hva hun snakket om. Det blåmerket var det største noen av oss noen gang hadde sett. Indre blødninger hørtes plausibelt ut. Der fikk vi for å balansere på autovernet. Vi visste jo at det fikk vi ikke lov til.

Kanskje kom jeg til å dø. Kanskje blødde og blødde det inne i låret mitt helt til jeg sprakk.

Vi var elleve og visste ikke hvor mye blod man kunne blø inni seg. Ikke en gang Flora som var legedatter visste det. Hun hadde aldri sett så bekymret ut før.

Plutselig måtte jeg veldig tisse.

Vi syklet oppover, vekk fra dumme autovernet. Som vi altså visste at vi ikke fikk balansere på. Det var jo nettopp derfor det var så spennende!

For hvert tråkk ned på høyrepedalen kjente jeg det sprengte i låret. En sånn litt skummel, dump følelse.

Flora så ekstra lenge på meg da vi nådde krysset der veiene våre skiltes. Plutselig slang hun sykkelen i veikanten, løp bort til meg og ga meg en real klem. Så snudde hun, hoppet på sykkelen og forsvant oppover.

Jeg følte meg brått veldig alene. Mest alene i hele verden. Det var bare meg og det dumme, bankende låret. Og den oransje minisykkelen med sommerfugler på.
Mest av alt hadde jeg ønsket meg Apache-sykkel. Rød, med langt sete og speedometer, men er man jente må man altså ta til takke med minisykkel med sommerfugler på. Urettferdig.

Det var ingen hjemme. Det luktet lavendel og møbelpolish. Maria hadde tydeligvis vært innom.
Jeg skyndte meg å tisse. Trakk inn duftene av klor og rent og lavendelsåpe. Jeg har alltid likt sånne veldig rene lukter. Som kan skilles fra hverandre og allikevel ikke lukte for mye sammen. Lukter er noe av det jeg husker best og lengst. Noen ganger er det nok å lukke øynene og tenke på en bestemt plass, så kommer luktene. Salt hav, solvarm hud, vanilje og mimosa. Og altså, aller best; lavendel fra de hjemmelagde såpestykkene til Maria.

Det var så stille at selv pusten min ga gjenlyd mellom veggene. Stueuret tikket jevnt. Tikk-takk, hva er det som går og går og aldri kommer til døra.
Jeg ønsket at Maria fremdeles var der. Med den tjukke magen og glade latteren som kunne fylle mange rom med trygghet og glede. Kjolen - blomstrete og fargesprakende - som luktet lavendel, kaffe og churritos.
Her var bare meg og mine indre blødninger. Dumme autovern med bulk som kan snubles i!

Jeg la meg stille ned på sofaen. Lukket øynene. Prøvde litt å se fredelig, blek og fattet ut, med armene i kors over brystet. Sånn var det sikkert å dø. Man kan aldri vite når man skal dø.

Det var det siste jeg tenkte før jeg sovnet.

torsdag, desember 06, 2007

Goddag dr. Økseskaft

Haha - hadde det ikke vært så utrolig komisk, hadde jeg mistet vettet og sittet skjelvende i et hjørne for lenge siden.

Jeg snakker om å være i en slik situasjon - eller snarere gjentatte situasjoner - der du må forholde seg til livstrette folk som utelukkende utfører sitt erverv i henhold til Boka.

Hvilken bok, spør du kanskje?
Jeg aner ikke så mye om den, men fornemmer at den ikke kan være så omfattende. Litt sånn "Snakk nedlatende til folk for Dummys"
Det jeg tror er at Boka har blitt publisert i utallige eksemplarer. En til hver.
Hvor mange tror du jobber i NAV, helsesystemet og rehabiliteringsenhetene? Så mange eksemplarer finnes av Boka. Med mindre de deler, da. Sender den til nestemann når de har memorert den.

Jeg tror ikke det tar så lang tid å memorere Boka. Den har tydeligvis ganske stramme rammer. Sikkert lett å forholde seg til. For dem som forholder seg til den, altså. For oss andre er det litt vanskelig.



Å snakke med dem som utelukkende forholder seg til Boka, føles litt som å snakke til parkeringsvaktene i Oslo når de har funnet ut at du står parkert 1,3 cm utenfor lovlig grense mot veikrysset.
Du kan egentlig like gjerne la være. Men så er det jo slik da, at er du desperat nok, så snakker du med dem allikevel. Det kan høres omtrent sånn ut:

Rockette: Hei, dette er Rockette. Jeg har fått innkalling til en samtale hos dere for å høre om dere har et rehabiliteringstilbud for meg. Jeg ringer primært for å høre _hva_ dere kan tilby, slik at jeg kan vurdere om det er adekvat.

DrMcNightmare: Ja, det er jo det møtet du er innkalt til er til for. Der kan vi snakke mer om det. Det er ikke sikkert din vurdering av hva du trenger er sammenfallende med det vi har å tilby. Det er mulig at din vurdering er feil, og våre tilbud de eneste rette.
(og en masse bla-bla-svada i sikkert fem minutter, som egentlig ikke sier noe annet enn det han sa innledningsvis.)

R: Øh - jeg er syk, ikke dum. I disse tre årene som syk, har jeg gjort meg en del erfaringer om hva som funker og hva som ikke gjør det.

DrMN: Veeel, det er ikke nødvendigvis slik at de erfaringene dine er riktige. Dette kan vi snakke om i møtet. (bla-bla-svada)

R: Det er slik at jeg lider av energisvikt. En taxitur til og fra og et 40-minutters møte vil sannsynligvis stjele en ukes energi fra meg. Jeg tenkte derfor å høre om hvilke tilbud dere har, slik at jeg kan vurdere om det blir riktig for meg.

DrMN: Det kan jeg ikke si noe om på telefonen. Dessuten er det ikke du som vurderer hva som er rett for deg. Det er det vi som gjør. Vi foretrekker å ta slike vurderinger i møte. (la-bla-svada x 50)

R: Hvorfor det?

DrMN: Det er slik våre prosedyrer er. (bla-bla-svada)

R: Ok. Men kan du svare meg på om dere har de behandlingstilbudene som jeg er avhengig av for å holde meg oppe? (Her presiserer jeg hvordan jeg har det og hva jeg trenger hjelp til)

DrMN: Vi vil ha deg til en samtale, og der kan vi avgjøre hva vi kan tilby deg. (bla-bla-svada)

R: Jo, men altså... Kan du ikke bare si ja eller nei?

DrMN: Det kan jeg ikke si noe om på telefonen. Det er slike samtaler vi har i møtet. (bla-bla-svada)

R: Jeg trenger hjelp med A. Jeg trenger B. Jeg trenger C. Er dette noe dere kan hjelpe meg med?

DrMN: Vi pleier ikke å bruke C. Vi har andre tilbud. (bla-bla-svada)
Andre har hatt nytte av D, for eksempel.

R: D er ingen god løsning for meg.

DrMN: Vel, det du opplever du ikke har nytte av, kan være feil. Dette kan vi snakke om i møtet. (bla-bla-svada)

Omtrent her kortsluttet hjernen min så jeg husker ikke stort mer av samtalen. Det jeg kan si med sikkerhet er at de ikke har den hjelpen jeg trenger for å komme meg på beina. Men på møtet må jeg uansett. Det står nemlig i Boka til damen på NAV som skal vurdere om jeg har rett til videre rehabliterings-penger.

For å få innvilget det, må jeg nemlig være under aktiv behandling/ rehabilitering...

søndag, november 25, 2007

Alle vi barna i Bloggerbygrenda

Lin i Fullt hus går i barndommen og ber oss fortelle hva slags barn vi var.

Selv var jeg et temmelig uregjerlig barn. Det synes egentlig veldig godt på bilder. Her er jeg tre eller fire:



Legg merke til blåveisen. Den fikk jeg da jeg ramlet ned fra et tre. Like før hadde jeg holdt på å drukne, fordi jeg stupte uti sjøen akkurat som de store barna og glemte at jeg ikke kunne svømme.

Jeg var fire da jeg rømte hjemmefra første gang. Mamacita påstår det var fordi jeg ikke fikk sjokoladepålegg på brødskiva. Det er godt mulig - jeg var et sukkertroll uten sidestykke, hvilket sikkert kan forklare energinivået.
Å bli fraktet hjem i politibil er litt flaut, men mest kult.

Jeg lekte helst med guttene hos naboen som hadde fem sønner. Vi var pirater, cowboy og indianere og motorcrosskjørere. Men jeg hadde også ei venninne som var om mulig enda mer bøllete enn meg. Vi fikk litt problemer da vi begynte på skolen og havnet i klasse med ei streng lærerinne som syntes vi oppførte oss særs upassende.

Hva slags barn var du?

lørdag, november 24, 2007

Svikefull

Og sånn gikk det til at det var jeg som sviktet.

Fordi han var der før det fryktelige skjedde. I den glade tiden da fjell ble besteget og land erobret.
Fordi han var der da det indre ble vendt ut og opp ble ned, og da jeg sank og sank og nådde bunn etter bunn etter bunn.
Fordi han var der da jeg trodde det ikke var mer igjen.

Sånn gikk det til at jeg sviktet ham. Og alle andre. Og kanskje aller mest meg selv.

tirsdag, november 20, 2007

De minst väntade och de djupast röda


Det er utrolig hvor ofte og hvor mye jeg kan lese Edith Södergrans dikt uten å bli lei av dem.

Edith har vært min trofaste følgesvenn så lenge jeg kan huske. Jeg oppdager hele tiden nye dimensjoner i ordene hennes.

Jag längtar till landet som icke är, ty allting som är, är jag trött att begära

Det er noe veldig livsskraftig og -bejaende over diktene, til tross for at dikterinnen selv ble rammet av lungetuberkulose som 16-åring og døde bare 31 år gammel.
Hun avskydde sykdommen og fryktet døden. Dette tydeliggjøres i diktene, men aller mest gjenspeiles en fantastisk integritet og styrke.

Min självsäkerhet beror på att jag har upptäckt mina dimensioner. Det anstår mig icke att göra mig mindre än jag är

Det var mormor som i sin tid presenterte meg for Edith. Pussig nok gjenkjente jeg mormor i henne, enda mormor var frisk og sterk som en løvinne. Muligens var det noe med det karelske lynnet. Styrken, temperamentet, fandenivolskheten på den ene siden. Følsomheten, melankolien og skjønnheten på den andre.

Jeg leser Edith Södergrans Dikter og tenker på mormor. Og på alt det fine mormor sa. Som:
Etthvert godt menneske som kommer inn i livet ditt er en gave. Du skal forvalte den gaven med omtanke og respekt

Bildet av mormor står på hedersplass på bokhyllen. Jeg ser på det og hører Ediths ord:
Jag har ett enda namn för allt, och det är kärlek

søndag, november 18, 2007

Frihet eller sosial autisme?

Ingen er sin egen lykkes smed.

Dette burde ikke komme som en bombe på noen.
Hvis du er av en annen oppfatning, foreslår jeg at du tar et dobbeltkurs i selvinnsikt og utvikler din sosiale intelligens. Eventuelt ringer mor/ bestefar/ skolelæreren din og får en oppfriskning i hvordan utøve god, gammeldags folkeskikk.

Hvis kjæresten din blir såret når du høylyd beundrer andre kvinners pupper, er ikke det fordi hun er ekstremt nærtagende eller at hun ønsker å undertrykke deg, det er et ærlig uttrykk for den tilkortkommenheten etthvert menneske med normal intelligens og innlevelsesevne innimellom føler. Jeg vil gå så langt som å si at det er et sunnhetstegn på et velfungerende menneske.

Vi er alle avhengige av andre menneskers forgodtbefinnende for å være lykkelige. Likeledes avhenger andre menneskers lykke av hvordan du ter deg.
Det er ikke nødvendigvis så mye som skal til. Et smil, litt omtanke, galanteri og tid, og du kan ha avverget et annet menneskes ulykke. Fremmed eller kjent, - det burde strengt tatt ikke spille noen rolle.
How strange is the lot of us mortals! Each of us is here for a brief sojourn; for what purpose he knows not, though he sometimes thinks he senses it. But without deeper reflection one knows from daily life that one exists for other people -- first of all for those upon whose smiles and well-being our own happiness is wholly dependent, and then for the many, unknown to us, to whose destinies we are bound by the ties of sympathy. A hundred times every day I remind myself that my inner and outer life are based on the labors of other men, living and dead, and that I must exert myself in order to give in the same measure as I have received and am still receiving.
Albert Einstein

Min gode venn Jacob sa en gang at folkeskikk er samfunnets kjøreregler. Det hjelper ikke hvor forsiktig du er i trafikken om andre råkjører.

Er du sosialt mindre intelligent, har du hverken rett eller frihet til å være deg selv. Da må du innrette deg.
Hvis du opplever det som undertrykkende, foreslår jeg at du flytter langt til skogs helt for deg selv.

torsdag, november 15, 2007

Indikatorindividene

Forleden hørte jeg et intervju med legen og naturmedisineren Roald Strand.
Så vidt jeg oppfattet var det snakk om det trådløse nettverket i Trondheim, og folk som mener de blir syke av all strålingen.
Dr. Strand er en av de legene som folk oppsøker med sine diffuse plager når de har blitt gitt opp av det tradisjonelle helsesystemet.

Strand mener det er grunn til bekymring når folk påstår at de blir syke av forskjellige faktorer ved den moderne livsstilen, og vil ikke uten videre gi disse plagene en psykiatrisk forklaring.
I følge Strand er noen mennesker mer ømfindlige enn andre. Han kaller disse menneskene "Indikatorindivider". Med det mener han at deres plager må ses på som en advarsel også for dem som ikke påvirkes av miljøfaktorene i like stor grad.

Ved siden av feministene, sosialdemokratene og muslimene, er det fint lite som vekker nettdebattantenes forakt som snakk om diffuse sykdommer og plager. Whiplash, amalgamforgiftning, candidasyndrom, fibromyalgi, utmattelsestilstander, strøm- og stråleømfindtlighet, etc. avskrives med spydige bemerkninger om hysteriske damer og andre nevrotikere.

Hva om det ikke er slik?

La meg ta et eksempel. Endometriose var for få år siden en slik sykdom man mente bare rammet nevrotiske kvinner med somatiseringstendenser.
Endometriose er livmorvev som setter seg på andre steder enn der det hører hjemme og danner små, smertefulle cyster. Man kan ikke oppdage endometriose ved ultralyd, røntgen eller blodprøver, men takket være moderne metoder med kikkhullskirurgi vet man at endometriose er en reell sykdom der kroppen angripes av sitt eget vev.
Endometriose kan gi invalidiserende smerter og henger ofte sammen med allergier, ledd- og muskellidelser samt energisvikt. Sykdommen er også en av hovedårsakene til ufrivillig barnløshet i den vestlige verden.
Forskningsrapporter tyder på at endometriose er et resultat av mange faktorer. Forurensing, økt eksponering for giftstoffer, konserveringsmidler og hormonhermere (parabener i f.eks. kosmetiske artikler), for å nevne noen.
Forekomsten av endometriose er økende.

I gamle dager brakte gruvearbeiderne med seg kanarifugler ned i gruven for å måle nivået av giftige gasser. Døde fuglen, var det på tide å komme seg opp for å redde livet.

Hva om indikatorindividene er våre kanarifugler?

lørdag, november 03, 2007

Høsten på utskytningsrampen










Og jeg har fått nytt mobilkamera:-)

Peace&Love

mandag, oktober 22, 2007

Av mange bekker små


Ting blir tydeligere og veier mer når Lillann sier dem høyt. Som for eksempel:

Det vi retter oppmerksomheten vår mot, blir det mer av.

Når ting er for jævlige, gjelder det å fokusere på det som er bra. Det er alltid noe som er bra.

Vi snakket om Random Acts of Kindness og små, fine øyeblikk. Om gleden vi ser i oss selv og i andre. Om handlinger vi gjør for andre, de gode handlingene vi registrerer andre gjøre, og at det gir glede å gi.

I går kom det to jenter i tiårs-alderen på døra mi for å samle inn penger til årets TV-aksjon. De var så åpenlyst stolte å glade over å få lov til å yte noe for en bedre verden, å hjelpe andre barn. Det var så vakkert.

På lørdag ble jeg oppringt fra Amy Winehouse-konserten, for at jeg skulle kunne være med på et vis - og sanse stemningen.
Det var så fint, jeg blir glad av sånt. Tusen takk, H:-)

Jeg har fått lov til å være en støttende venn og samtalepartner, jeg har blitt hjulpet og støttet, jeg har truffet folk som funker og som gjør at jeg vokser i meg selv. Jeg føler meg på mange måter veldig privilegert.

Dette er en underlig tid for meg. Jeg sitter i mitt lille hjørne og observerer verdensbildet, men klarer ikke helt å sette observasjonene i vater for å respondere på dem. De nære øyeblikkene derimot, registreres og verdsettes.

Når dette er over, er jeg rede til å møte verden med smørsiden ut. Det er en fin tanke.
Som mormor* ville ha sagt: Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

torsdag, oktober 18, 2007

Solvent

Noen ganger er det helt greit å være blond designer uten praktisk sans. Som for eksempel når du ikke oppdager at du har betalt dobbelt opp med forskuddsskatt før årsoppgjøret kommer.

Jaggu...

onsdag, oktober 17, 2007

torsdag, oktober 11, 2007

Speil, speil på veggen der...

Jeg har hatt en vanvittig tannpine i fem uker fordi jeg ikke tør å gå til tannlegen for å rotfylle. Jeg vet; - det er ganske patetisk.

Man kan bli mye rart av å gå rundt med smerter i munnen. Litt suicidal og ganske paranoid. Blant annet er jeg overbevist om at Dagbladet gir spalteplass til Mads Larsen og åpner for de not so smarte nettdebattantene bare for å gå meg på nervene.

Enuur og jeg planlegger en rituell brenning av boken som bare går under navnet "Den Fryktelige Boken". (Den er skrevet av ML og tittelen begynner på P). Noen gleder skal man ha, og jeg er overbevist om at det er lurt å kvitte seg med ekle ting på rituelle måter.

Nå må jeg bare finne en heksedoktor av en tannlege og noen som kan slå meg bevisstløs før ritualet.
Noen frivillige?


Find out what heroes character are you at LiquidGeneration.com!

mandag, oktober 08, 2007

Presens

Jeg elsker denne lodne byen
Den er skrukkete
som en detektivroman
og larmete og halvfeit og sotete
Øyelokk skjermer
det harde krasse
svarte blikket

-Frank O'Hara-



Da jeg stod der, midt i Hells' Kitchen, en røykfrosttung morgen i mars, og kikket opp på de svimlende byggene, mens verden fór forbi, subwayens brøl trengte seg opp gjennom fortausgitterne og endeløse rekker med yellowcabs tutet seg gjennom de overfylte gatene flerfoldige ganger hurtigere og mer støyende enn normalen. Akkurat da, i det øyeblikket, følte jeg for aller første gang i livet et snev av harmoni og sinnsro. Underlig nok.

Jeg ble født med støy på linja. Det arter seg litt som å ha radioen stilt inn mellom to frekvenser. Stort sett meningsløs larm, men innimellom kommer det klare signaler fra den ene eller andre siden.
Litt sånn er livet på Manhattan også. Instinktivt kjente jeg symbiosen det jeg steg ut av den gule drosja foran det 32 etasjers høye bygget som skulle være hjemme det neste året.

Alle tidligere forsøk - all leting etter store, tause rom som kunne gi støyen plass nok til å forsvinne fra mitt eget hode, var fånyttes. Først der, klemt inn i 52nd Street, mellom Broadway og 5th Avenue, stilnet hodet mitt. Støyen på linja fløt ut med Manhattans puls og svevde opp i glipen med blå himmel mellom de svimle husene.

Jeg stod på et skittent og lappete fortau, midt i helvetes kjøkken, omringet av en nesten utenomjordisk puls. Og følte meg fri. Lettet. Hjemme. Harmonisk. Who would have known.

torsdag, oktober 04, 2007

Pasientrettigheter? Not so much

Er du ikke glad at du bor i et land der du har fri helsehjelp? Ikke tenk på at 10% av alle som behandles på norske sykehus utsettes for feil og tabber (eller uheldige hendelser, som det heter fra faglig hold). Vi har en ordning som skal sørge for disse. Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) ble opprettet i 1987 for å ivareta pasientenes sikkerhet og rettigheter.

På NPEs nettsider står det:
NPE har tradisjonelt lagt stor vekt på kvalitet og faglig ekspertise. Vi ser nå at det er mer og mer viktig å tydeliggjøre at vi i alle ledd av saksbehandlingen setter pasienten i fokus. Dette betyr at vi i vårt arbeid vektlegger følgende verdier:
• Omtenksom - Vi skal møte pasienten med åpenhet, forståelse og respekt. Vår kontakt skal være personlig og gi individuell hjelp og oppfølging. Vi skal vise tiltro til pasienten, slik at pasienten opplever trygghet og tillit.
• Opplysende - Vi skal drive aktivt opplysningsarbeid om pasientskadeordningen. Vår virksomhet skal være synlig, lett tilgjengelig og godt kjent. Vi skal ha god og konstruktiv kommunikasjon med pasienter, helsevesen og andre aktører.
• Kvalitetsbevisst - Alle nivåer i organisasjonen skal være preget av åpenhet, kompetanse og effektivitet. Dette skal gi pasientene et riktig og raskt resultat.


Flott, ikke sant?

4.000 erstatningskrav regner Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) å få inn i år. Det er ny norsk rekord.
Av alle sakene NPE mottar og sluttbehandler, får ca. 1/3 medhold. Det vil si at nærmere sju av 10 saker blir avvist. At antall klagesaker øker, har klart sammenheng med at stadig flere er blitt mer bevisste på sine rettigheter. De langt fleste sakene er relatert til bruddskader, hofteproteser, håndleddsbrudd, ryggoperasjoner og infeksjoner, og at pasientene ikke er fornøyd med sluttresultatet.


"Ikke fornøyd med sluttresultatet"? (NPEs formulering) Det høres litt ut som noen har fått en skjev pupp eller noe, ikke sant?
La oss ta en nærmere kikk på hva slags pasienter som "ikke er fornøyd med sluttresultatet":

* En ung mann falt ned seks meter etter klatring i et tre og ble innlagt på sykehus. Det tok fire uker før sykehuset oppdaget brudd i en ryggvirvel. Mannen fikk avslag om erstatning, da NPE mente at resultatet ville blitt det samme selv om bruddet hadde blitt oppdaget tidligere.

* En kvinne ble operert i underlivet, da sykehuset fryktet kreft. Under inngrepet ble en urinleder skadet, og hun måtte gjennom en ny operasjon. Kvinnen fikk ikke erstatning siden NPE mente inngrepet ble riktig utført, og at dette er en komplikasjon hun måtte akseptere.

Pasientskadeloven § 2. a) sier at: 
Pasienten og andre som har lidt tap på grunn av pasientskade, har krav på erstatning når skaden skyldes svikt ved ytelsen av helsehjelp, selv om ingen kan lastes

"Komplikasjoner som må aksepteres", er en setning som går igjen i NPEs avslag.
Fire uker med ubehandlet brudd. Skade på urinrør og ekstra operasjon. Indre blødninger og infeksjon...
Komplikasjoner som må aksepteres.

Jeg ville ikke akseptert det. Ville du?

onsdag, oktober 03, 2007

7 rette

Den fabelaktige Avil av Haustljoset har bedt meg skrive ned syv ting jeg liker ved meg selv. Man skulle tro det var en smal sak, siden jeg er et slikt elskelig menneske (*host*), so here we go:

1. Jeg forsøker å møte alle mennesker med åpent sinn og engasjement.

2. Jeg er omtenksom og empatisk

3. Jeg er morsom! (vel, i det minste synes folk med litt sær humor det)

4. Jeg går gjennom ild og vann for vennene mine om nødvendig

5. Jeg er flink med dyr

6. Noen synes jeg er sterk og modig. Jeg føler meg ikke sånn for tiden, men jeg håper det er en viss sannhet i det.

7. Jeg er en jævel på alternative løsninger der ting butter

Er det noen igjen der ute som ikke har vært med på dette meme't? I så fall er du herved tagget:-)

Du som aldrig gått ut ur ditt trädgårdsland,
har du nånsin i längtan vid gallret stått
och sett hur på drömmande stigar
kvällen förtonat i blått?

Var det icke en försmak av ogråtna tårar
som liksom en eld på din tunga brann,
när över vägar du aldrig gått
en blodröd sol försvann?

Edith Södergran

Rockette vs Staten

Er det noen som har lurt på hvordan det går med erstatningssaken min?

Ikke det? Nuvel, jeg skal bitche litt om det allikevel.

Long story, short version: Rockette blir operert, kirurg skjærer litt feil, kropp blør og bakterier overtar. Masse sykehusgreier og ambulansekjøring og sårskylling (grøss). Og så ble alt mørkt. Postinfektuøst utmattelsessyndrom. (ikke hørt om, sier du? Ikke jeg heller)
Rockette søker erstatning hos NPE, NPE sier at det ikke er belegg for å tro at operasjon har utløst energisvikt, og hvis det i så fall hadde gjort det, må man regne med komplikasjoner ved alle operasjoner.
Rockette ansetter advokat. Advokat leier inn eksperter. Eksperter briljerer med sin faglige dyktighet (som ikke nødvendigvis er i sakas favør), saken vinkles feil og Rockettes skjegg klemmes veldig fast i postkassa.

Saken skulle egentlig opp i Tingretten 9 oktober. Forleden forelå de siste ekspertuttalelsene. Oppnevnte sakkyndige kan ikke si med 100% sikkerhet at min labre helsetilstand skyldes postoperative komplikasjoner. Dermed er løpet kjørt. Eller kanskje ikke.

Greia er at hverken NPE eller de sakkyndige har vurdert skadene og operasjonsrutinene, kun utmattelsestilstanden. Men vi rekker ikke å hente inn ytterligere ekspertuttalelser før 9. oktober.

Advokaten min tror at om vi legger fram saken nå, vil jeg mest sannsynlig tape og sitte igjen med saksomkostninger også for motparten.
Han har søkt om utsettelse, og vi venter nå på svar fra dommeren som i utgangspunktet ikke var så positivt innstilt til dette. Hun skal avgi svar i morgen.

Jeg lurer på om det er så smart av meg å fortsette. Det tar så utrolig mye energi.
På den annen side vet jeg ikke helt hvordan jeg kan la det være. For meg er det en helt åpenbar sannhet at operasjonen ødela meg, og all den tid vi har en ordning med pasientskadeerstatning, mener jeg at jeg har krav på det.

Noen ganger er rettferdighetssansen sterkere enn fornuften...

Hva ville du gjort om noe lignende skjedde deg?

torsdag, september 27, 2007

Hvert skritt er fred

Dharma - er Buddhas lære. Innholdet er i korthet at mennesker er uvitende og ikke ser ting som de virkelig er. Uvitenheten fører til lidelse; altså grådighet, begjær, hat og uvilje. Å få innsikt er eneste måte å bli befridd fra uvitenheten.

Dana - å gi eller hjelpe andre er en viktig del av buddhistisk praksis. Man får som man gir, og det å hjelpe andre hjelper igjen en selv. Det gir stor glede og styrker ens liv og levnet.

Metta - Kun med medfølelse og vennlighet kan vi stoppe hat, vold og ondskap. I buddhismen er det ingen ting som forsvarer aggresjon eller bruk av vold.



Foto: AFP

Opprop | The World in Action | Democratic Voice of Burma

onsdag, september 26, 2007

Åjsann

I dag spør vi hvorfor ikke noen snart kan få ut fingern, does it blend, og hvordan går det med en kronisk utmattet stakkar med medikamentintoleranse og fobisk tannlegeskrekk som må rotfylle en tann...

onsdag, september 19, 2007

Rockette presenterer

Et absolutt dyptpløyende og kunstnerisk mesterverk, laget med hjelp av mobilkamera, iMovie og The Streets!



Jaggu. Jeg er den nye... æh, Aune Sand...?

søndag, september 16, 2007

Low road - mellom amygdala og thalamus

Leder i ME-stiftelsen, Janne Grøttumsbråten, skriver i dag i Dagsavisen en kronikk der hun konstaterer at det fremdeles ikke er gjort noe aktivt for å bedre tilbudet til ME-pasienter.
I en interpellasjonsdebatt på stortinget 29. mars i år, lovte helse og omsorgsminister Sylvia Brustad at pasienter med myalgisk encefalopati nå skulle få nødvendig hjelp. Den bebudede satsingen for å hjelpe denne økende og hardt rammede pasientgruppa, har siden den gang begrenset seg til en bevilgning på 5 millioner kroner til opprettelsen av et nasjonalt kompetansenettverk. Ikke en krone er bevilget til pasientrettede tiltak.

Kompetanseheving og informasjon omkring en lite forstått og invalidiserende sykdom er selvfølgelig viktig, men det totale fraværet av behandlings- og omsorgstilbud er dramatisk.

Fordi fagekspertisen tilsynelatende er mer opptatt av å krangle om klassifikasjonen fysisk/psykisk, forsvinner pasientenes behov i en språklig felle.
Nylig kunne en av landets fremste forskere på ME, Vegard Bruun Wyller, konstatere i sin disputas at ME skyldes stressreaksjoner i kroppen (etter f.eks. en infeksjon.) Utrolig nok tolket noen det dithen at ME har en psykiatrisk forklaring.

Jeg skriver utrolig fordi jeg ikke kan forstå hvordan man kan blande kortene på denne måten.
De aller fleste sykdommene i den vestlige verden i dag er stressrelaterte; hjerte-/karsykdommer, magesår, kreft, m.m. Jeg skulle likt å se den legen som skrev ut en infarktrammet pasient kun utstyrt med rekvisisjon til psykoterapi og en resept på lykkepiller.
Wyller sier det slik:
Vi vet at ME kan utløses av infeksjoner, og en infeksjon stresser kroppen. Også psykiske belastninger kan stresse kroppen. Vi vet at mange som får sykdommen har hatt et stressende liv. Stress kan altså være både av både psykisk og fysiologisk art, og ligge bak sykdomsutviklingen.


I den senere tiden har jeg spekulert en del over hvor mange mennesker som ender i psykiatrien fordi de ikke får adekvat hjelp mot sine fysiske skader.
Nå er det naturligvis ikke noe feil med psykisk drahjelp når man lever med en kronisk og invalidiserende sykdom, terapi skader vel sjelden. Problemet blir fraværet av funksjonell behandling.

Skal du bli bedre av ME, er det viktig at du unngår alle former for stress. Men symptomene ved ME er såpass stressende i seg selv, at det blir vanskelig å unngå. I tillegg blir du altså nødt til å krangle med folk som mener du hører hjemme på sjette avdeling. Det kan være skikkelig enerverende. Ikke fordi du nødvendigvis er redd for å bli stemplet som et psykiatrisk kasus, men fordi du vet at det vil innebære feilbehandling som mest sannsynlig vil gjøre deg dårligere.

Det aller siste du vil når du er rammet av ME er å få det verre. Du er allerede på sub-zero. Du unner heller ikke din verste fiende å bli rammet av det. Men det kan være du innimellom ønsker at det hadde eksistert en liten fiffig device du kunne koblet besservisserne til, slik at de fikk oppleve på kroppen hvordan du har det.

tirsdag, september 11, 2007

F*CK

Surre-rocketten var innom for å legge til noen Darlinks på bloggrollen, og dermed forsvant hele f*ckings templaten.

Have patience with me. (og nei, jeg trenger ikke å vite noe mer enn det jeg allerede vet om hvor vidunderlig det er å ha backup av alle ting, din nesevise flinkis)

Grmfff...

mandag, september 10, 2007

Howl

På hvilket tidspunkt er det egentlig vi mennesker slutter å hvine i plenum av fryd? Eller kanskje ikke slutter helt da, men undertrykker det og kun tar det fram i beherskede former en altfor sjelden gang.

Skjønner du hva jeg mener?

Hvis du har en offentlig badestrand eller skolegård i området der du bor, skjønner du hvilken hvining jeg sikter til. Kakafonier av pur glede. De kommer bare fra barn. (og fra beautifulle champagnepiker og fotballsupportere, men det er allikevel noe helt annet)

Tar gledeshylene en annen form? Blir det for flaut, for slitsomt? Er det noe vi bestemmer oss for at ikke er sømmelig (for eksempel), eller er det noe som skjer automatisk. Som en endring i kroppens eller hjernens funksjoner.
Et menneske abstraherer ikke fullt ut før det er rundt 18, så kanskje er det der og da vi slutter å hvine i pur glede over å kunne kaste oss i svalt hav på en glovarm dag?

Vi har alle vært barn. Jeg mener selv å huske veldig mye fra barndommen, men jeg kan ikke for bare livet komme på hvilke følelser som brakte fram en sånn hvinende glede i meg, og som jeg delte med utallige mennesker rundt meg - kjente og ukjente.
Noe må det ha vært. Noe som jeg bare kunne føle da jeg ikke visste bedre, da jeg var medlem av dette fantastiske barnefellesskapet. Da jeg ikke ante noe om ensomhet og svik og alt det man kan være redd for. - Alt som må kontrolleres før man kan gi fra seg et lettelsens sukk. Og kanskje et lite smil.

Det er i grunnen en taus og klam affære å være voksen. Noen ganger skulle jeg ønske jeg var litt mer Christine Kohtsk anlagt. Bare liksom rett ut og fram, helt naturlig og uanfektet.
Jeg er så inni helvete taus og dannet (*host* Det hadde du ikke trodd, tenker jeg.), og jeg tror jeg kommer til å bli kvalt av det.

Blant voksne ting er det så mye som ikke må sies, eller det må sies på bestemte måter. Du må passe deg så ingen tror du er gal, det kan bli veldig ubehagelig for deg. Og så må du passe på at du ikke snakker om alt mulig. Noe er best usagt. Andre ting må snakkes om hele tiden, for eksempel udugelige politikere og været.
Du må også spille spill innimellom, ellers får du det ikke slik du vil. Dette gjelder veldig mye. For eksempel må du ikke ringe han du traff på byen forrige helg, det er han som må ringe deg. Du må ikke møte legen, sjefen, byråkraten som en likemann, det liker de ikke de tror nemlig at de er hevet langt over deg, og de kan gå ganske langt for å sette deg på den plassen de mener du hører hjemme.
Du må ikke tro på engler. Du kan tro på en gud, fordi det gjør visstnok folk flest, men du kan altså ikke tro på engler, alver, karma, nemesis, etc.
Du må ikke selge rompa di som kunst, selv om den er aldri så flott. Et mye bedre skaperverk enn f.eks. musikken til Jessica Simpson, men folk flest vil nok akseptere musikken lettere enn rompa di uansett hvor flott den er.
Du må passe på så du ikke ler for høyt, snakker for mye, tar for mye plass, trår i salaten, synger på trikken. Og for guds skyld; føler du deg som en lysfontene, hold det for deg selv!

Eller hva om vi blåste i alt det der? Hva om du hvinte i ekstatisk fryd over rompa til han du traff på byen forrige helg. Kanskje skrev en ode til den sogar, og deklamerte for halve Karl Johan. Hva om du hvinte i pur glede over å rekke trikken. Hva om jeg gjorde det også. Og han, og henne, og de.

Hadde ikke det vært litt kult?
The only people for me are the mad ones, the ones who are mad to live, mad to talk, mad to be saved, desirous of everything at the same time, the ones who never yawn or say a commonplace thing, but burn, burn, burn, like fabulous yellow roman candles exploding like spiders across the stars
-Jack Kerouac-


lørdag, august 25, 2007

Livstegn

Jeg føler litt tagget i grunnen... Sånn er det altså med meg og mitt (jeg har bare elendig mobilkamera. Dessuten; skittentøyskurv! Har ALLE det? Mitt ligger i en handlebag fra IKEA):

1. Hva leser du akkurat nå:



2. Hvilken farge har du på tannbørsten din:



3. Ta et bilde ut stuevinduet ditt:



4. Ser du bunnen av skittentøyskurven din?


(Her ser du hvor "modig" jeg er, HHS:-)

5. Ta et bilde av noe du nylig har kjøpt deg:



6. Hvordan ser sengen din ut akkurat nuh?


(se pkt. 4)

7. Hvordan ser det ut inne i kjøleskapet ditt?



8. Ta et bilde av kjæledyret/babyen din:



9. Ta bilde av noe du misliker der du bor:


(Frognerfolk pusser fasadene sine HELE TIDEN!:-(

10. Ta et bilde av noe du liker spesielt godt der du bor



(Jeg er veldig glad i naboskrullene i etasjen under meg og i balkongen min. Dette er naboenglenes balkong. Maken, men hakket mer pyntet enn min)

Føler du deg tagget kanskje?

fredag, august 17, 2007

Kjip markering

I dag er det nøyaktig tre år siden livet mitt tok dramatisk helomvending.
Hadde jeg ant hva som lå foran meg da jeg møtte opp på Ullevål sykehus søttendeføkkingsaugust 2004, hadde jeg snudd i døra, reist hjem og tatt meg en real cognac i stedet. Deretter hadde jeg solgt alle eiendeler (unntatt laptopen) og satt meg på første fly sørover, samme hvor.

Noen ganger er det ikke nok å overleve.

Det er mye som har gått opp for meg i løpet av disse tre årene.
For det første; no man is an island. På godt og vondt. På det gode det faktum at noen mennesker er engler. De burde vært utstyrt med skinnende glorier og fått alle sine drømmer oppfyllt.
På det vonde ligger kunnskapen om at du bør være veldig frisk for å bli syk. Det norske helse- og sosialsystemet funker dårlig. Det er totalt dysfunksjonelt. Det kan like gjerne fjernes, så vet vi i det minste hva vi har å forholde oss til.
For det andre; Et bittelite grann av håp veier flerfoldige ganger mer enn svære bunker motløshet. Og nød lærer naken kvinne å spinne.

Noen ganger blir livet satt på vent.

Kunne jeg gå tilbake, skulle jeg spurt meg selv hva som er viktig og verdifullt. Hvem og hva som gjør meg lykkelig, hva jeg drømmer om og hvordan de drømmene kan oppnås. Hvordan best ta vare på de jeg verdsetter og hvordan jeg kan te meg for å bli et bedre menneske.

Jeg håper det ikke er for sent.

mandag, august 13, 2007

The round pegs in the square holes

Folk ser gjerne på kreative mennesker som drømmere i en drømmeverden, og anklager dem for å ikke være i stand til å møte virkeligheten. Men den fundamentale forskjellen på kritikeren og den kreative er at den sistnevnte kan forandre verden.
- Fra "Tusen veier til kreativitet" av David Baird-


torsdag, august 02, 2007

Fornuft og følelser

De senere dagene har jeg lest et par bloggposter som har fått meg til å tenke på dette med individers valg og den rollen vi inntar i samfunnet. Hvordan vi interagerer med andre, og hvilke tanker vi gjør oss om andre menneskers uttalelser, følelser og levemåter. Hva som tenner oss og hva som fyller oss med maktesløshet. Hvordan ulike erfaringsgrunnlag fører til ulike instillinger til hva vi mener er essensielt og riktig.

Lin skriver på sin blogg "Fullt hus":
Når for eksempel noen forteller om hvorfor de velger økologisk, Rema, barnehage, dagmamma, kontantstøtte, ulønnet permisjon eller hva det måtte være. Plutselig dukker det opp en hel haug med folk som mener at de har blitt fornærmet på det groveste og hengt ut som dårlige mødre. Fordi de velger noe annet.

Alle kjenner sikkert igjen den situasjonen. Det er i grunnen ganske påfallende hvor lite man kan si om egne verdiprioriteringer uten at noen skriker opp og vil ha seg frabedt moralisering eller beskylder en for å være nedlatende. I tillegg har du dem som mener at de selv er rasjonelle og tankestyrt, mens alle andres verdier er irrasjonelt følelsesfjas.
For hva er verdivalg om ikke følelsesstyrt? Eller for å si det på en annen måte; velger vi ikke levemåte både etter fornuft og følelser?

De fleste har vel en eller gang opplevd å komme i konflikt med seg selv. Hodet sier en ting, hjertet sier noe annet. Hvilken vei man velger å følge, avgjøres da gjerne av ytre omstendigheter eller tilfeldigheter. Det er ikke alltid den veien viser seg å være den rette, men det er en del av det å være menneske. Ingen er perfekte, og noen ganger er det helt greit å innse at man har sine tilkortkommenheter. Denne mekanismen driver oss videre; forhåpentlig opp og fram til noe bedre. Det er en balansekunst.

Hva er det så som får oss til å skrike opp når noen pirker bort i verdivalgene våre? Er det skam og samvittighetsnag eller mangel på dette? Er det vårt eget, eller er det de andres?

De aller fleste av oss har en sånn på-knapp. (Milton beskriver sin som en pianotangent. Det er en god beskrivelse) En knapp som aktiviseres av en eller flere bestemte mekanismer. Det er ulike grunner til det, men jeg vil tro at det alle menneskers knapper har felles, er at de har blitt trykket på litt for mange ganger. Så mange ganger at det låter skikkelig skingrende når den blir berørt.

Min sånn knapp blir trigget når noen absolutt skal fortelle meg hva jeg skal gjøre og hvordan jeg skal gjøre det. Spesielt hvis det ikke er noen åpenbar grunn til at jeg skal gjøre det på deres måte annet enn å tilfredsstille deres behov for kontroll.
Jeg blir helt fjortis av sånt. Det er forsmedelig, men jeg klarer ikke la være.

Jeg mener imidlertid at det er en vesensforskjell mellom å misjonere og å stå for egne verdivalg. Våre verdivalg og vårt erfaringsgrunnlag er jo nettopp det som gjør oss til hele individer. At andre blir indignerte eller støtt av dine prioriteringer, får de nesten ta på sin egen kappe.

Forleden kom jeg over en ganske grei livsfilosofi:
Get a plan. Stick with it.

Jeg er litt usikker på om jeg synes den er genial eller teit, men jeg tror jeg går for det første alternativet.

Peace&Love

mandag, juli 30, 2007

1987 Rocky Style, andre kapittel. Rollebyttet

Tjue år siden: Vår heltinne (*host*) har jugd seg fra en materiell deprivert tilværelse som discodronning og ticketera rundt i Middelhavslandene, til et alt annet enn glamorøst liv som guide på Gran Canaria. Første kapittel kan du lese [her]



Trodde du reiseledere bare frakter glade turister mellom flyplasser og grisefester og ellers drar seg på stranda eller drikker seg beautifulle og feier over beachbums?
Hm, ja - det hadde sikkert vært kult om det var sånn. Det er det ikke. Som guide må du også være psykolog, tolk, støttekontakt, diplomat, historiker, mamma og sosialarbeider. Blant annet. Alt mens man smiler strålende; alltid frisk og opplagt og gyllenbrun. (hemmeligheten er poppers, ClearEyes og en halvtime ved poolen innsmurt i Lancaster Gel eller kokosolje av merket Hawaiian Tropic. Så vet du det)

Muligens var jeg en smule uforberedt og i overkant optimistisk da jeg jugde meg til en jobb som Tjæreborg-representant.
I tillegg til å skryte på meg en inngående kjennskap til turisme samt imponerende språkkunsskaper, pralet jeg i vei om en entusiastisk interesse for kultur, historie og kunst. (jeg gjør sjelden noe halvveis. Det gjelder spesielt juging) Hvilket førte til at jeg ble ansatt som utfluktsguide.

Utstyrt med venninnas enorme bunke manuskripter om alt fra guancher, Colombus og den spanske inkvisisjonen til vulkansk aktivitet og flora og fauna, tenkte jeg i mitt stille sinn at jeg ville ha god tid til å pugge på forhånd. Jeg visste også at det var vanlig å observere andre guiders utflukter før du kjørte dem selv, så jeg følte meg trygg på at dette skulle gå finfint.
Jeg er ikke akkurat den skarpeste kniven i skuffen, men jeg er en jævel på å fake it 'till I make it.

Happy camper som jeg var, la jeg i vei til Gardemoen med manuskriptene i veska og The Smiths på den nye, kule, vanntette walkmanen min. (Nå kan man få kjøpt en slik som case for iPoden! Hehe.)

Når jeg tenker meg om, er det sjelden noe går så fløyelsmykt jeg har tenkt. Også denne gangen.
Da jeg kom på Gardemoen, fikk jeg beskjed om at flyene hadde måttet lande i Gøteborg på grunn av tåke i Oslo. Så vi måtte frakte turistene i buss til Gøteborg, ta inn på hotell og fly fra Landvetter dagen derpå.

Og hvem måtte ikle seg grønn uniform og holde sure turister i sjakk i det døgnet hun strengt tatt hadde trengt på forberedelser? Jaggu...

mandag, juli 16, 2007

1987 - Rocky Style, første kapittel

Å skulle skrive om 1987 blir en ganske omstendig affære. For tjue år siden var nemlig livet mitt sånn innrettet at det skjedde mer på en dag enn det har gjort de siste ti årene. Sannsynligvis kommer hele historien til å fremstå som en skikkelig skrønehistorie for folk som ikke kjenner meg. Jeg forsøker allikevel...

1987 var året jeg bestemte meg for å få orden på meg selv og livet mitt, og faktisk gjorde et par hederlig forsøk.

De siste årene hadde jeg bodd i koffert, på andres sofaer, på kakerlakkbefengte hosteller, i hengekøye på hippiestrand, eller i knøttsmå leiligheter på deling med flere andre. Jeg hadde vist pelskåper til rike, tyske damer i ørten varmegrader, jobbet som bartender og DJ, arrangert beachparties og haifisketurer, malt tshirts og knyttet ankelbånd på stranda, vært innkaster på utallige diskoteker, danset på høyttalere, vært profesjonell champagnepike(!), plukket vindruer og sprayet sololje på turistene. For å nevne noe.

Jeg begynte å bli litt lei av å leve på gratis drinker (vi passet på å bestille frukt-drinker for å få litt vitaminer) og peanøtter fra barer. Jeg mener, - det var skikkelig stas i stua (eller hengekøya) hvis jeg hadde råd til noe annet enn brød, vann og slangeagurk.

Så jeg bestemte meg for å reise tilbake til Norge.
Siden jeg ikke hadde noe særlig med kapital, ble det et ganske selsomt tiltak. Hverken venninna mi sine foreldre eller mine syntes spesielt synd på oss, og de mente at når vi hadde klart oss så langt, fikk vi jaggu komme oss hjem på egen hånd også.
(Mens jeg skriver dette, innser jeg at den hjemreisen faktisk er en hel roman på egen hånd, så jeg tror jeg vil skrive om den senere.)

Anyway. Jeg kom meg hjem til slutt. Og fikk meg jobb som servitør.
Hvordan det skjedde, vet jeg ikke helt, men i løpet av kort tid ble jeg forfremmet til assisterende restaurantsjef. (Dette er også en hel, liten roman)
Jeg leide en leilighet av en bekjent og dro på Ikea og kjøpte meg et hjem, og alt mulig. På kreditt. Fra før av eide jeg bokstavelig talt ikke nåla i veggen. Man samler ikke akkurat sølvtøy på loffen.

Det var bare at livet i Oslo ikke ble så veldig annerledes enn det hadde vært i Syd-Europa. Jeg var på byen hver dag unntatt i helger, sov på andre folks sofaer (og i hengekøyer), levde på peanøtter (mest fordi jeg ikke gadd å lage mat), og smurte gjester og personell etter beste evne. Og kjedet meg nesten til døde.

Oslo anno 1987 hadde ikke så mange steder å gjøre av seg. Du kunne gå på Cafe Sjakk Matt på dagtid, FunPub på kvelden, og Baronen og baronessen på natten. (Det er mulig at Barock og Cafe de Paris kom til etterhvert også, jeg husker ikke helt.)

Venninna mi hadde begynt som reiseleder for Tjæreborg, og hver gang jeg fikk et postkort kjente jeg suget etter å dra min vei igjen. Det gnog og gnog i meg, jeg følte meg ikke hjemme, alle vennene mine var på tur. De sendte kort fra Argentina, Karibien, India, Marokko, Spania, Italia og Hellas.

I Norge regnet det hele tiden. Det er mulig jeg har litt selektiv hukommelse, men jeg mener bestemt at i 1987 sluddet og regnet det hele dagen, hver eneste dag, hele året!

Da venninna mi kom hjem mellom destinasjonbyttene, ble jeg med henne på Tjæreborgkontoret.
Der var det fullt kaos, for det viste seg at flere av årets deltagere på guideskolen hadde bæsja skikkelig i skuffen (nok en roman), og Tjæreborg var på desperat leting etter guider som kunne jobbe på Gran Canaria i sommersesongen.

Som den eplekjekke skrønemakeren jeg var i 1987, påberopte jeg meg erfaring med turisme på Gran Canaria (hva ellers vil du kalle arbeidserfaring fra diskoteker og beachparties, liksom?), dessuten snakket jeg flytende spansk! (*host*).

Om jeg kunne skaffe arbeidstillatelse, vandelsattest og utvidet oppholdsvisum og reise i løpet av en uke? Jaggu kunne jeg det.

(sjekk looken:)


Og her held soga fram, som man sier. Følg med!

søndag, juli 15, 2007

Allegro

Jag spelar Haydn efter en svart dag
och känner en enkel värme i händerna

Tangenterna vill. Milda hammera slår.
Klangen är grön, livlig och stilla.

Klangen säger att friheten finns
och att nogon inte ger kejsaren skatt.

Jag kör ned händerna i mina haydnfickor
och härmar en som ser lugnt på världen.

Jag hissar haydnflaggan - det betyder:
"Vi ger oss inte. Men vill fred."

Musiken är ett glashus på sluttningen
där stenarna flyger, stenarna rullar.

Och stenarna rullar tvärs igenom
men varje ruta förblir hel.

lørdag, juli 14, 2007

Norske menn er selvopptatte, late og fete

Menn er alt for selvopptatte. Sånt skaper ikke trivsel for noen. De burde slutte å være opptatt av sine egne liv og sine egne karrierer. Resultatet er overvektige barn med sosiale problemer fordi fedrene ikke er ute og spiller fotball med dem, men heller ser på TV som et kvinnfolk. Fysj, sier jeg bare.

Det skriver Gunnlem i et rasende festlig innlegg på sin blogg i dag.
Skal man tolke reaksjonene bloggposten får, er det ikke alle norske menn som har humoristisk sans heller.

Foranledningen er naturligvis at en av FrPs utallige grisegutter har fått spalteplass til sine idiotiske standpunkt.

Når mennesker som Per Bjørnar Rødde får lov til å ytre sine ekle meninger i all offentlighet, blir jeg litt usikker på hva som er best å gjøre. Skal man ignorere ham? Le av ham? Lenke mannen etter snoppen til oppvaskbenken og ta med kjærringa hans på byen og introdusere henne for noen som er henne verdig?

Det beste er kanskje å ignorere ham. Dessverre er det mye som tyder på at Rødde utrolig nok ikke er alene om å mene at selvopptatte karrierekvinner gjør Norge til et kaldt land fullt av frossenpizza og overvektige unger med dårlig nettverk.

Artig nok er dette menn som ikke akkurat er noe å henge på juletreet. Absolutt siste sort som egentlig burde prise seg lykkelige over at noen kvinner overhodet vil ta i dem med ildtang. Hadde rett vært rett i verden, sto de på pinne for sine importerte koner døgnet rundt og takket sine guder for at de ikke er helt alene og utstøtt.

lørdag, juli 07, 2007

Når tastaturet renner over med det hjertet er fyllt av

Jeg lengter alltid et annet sted. Ofte i geografisk forstand, men allerhelst i mentalt. Bare at de to tingene henger litt sammen.
Problemet er naturligvis at jeg ikke klarer å bevege meg så veldig i fysisk forstand for tiden. Jeg må fake. Hvis ikke det var slik, hadde jeg forlengst ligget på en flytemadrass i Middelhavet og sett på rare skyformasjoner på en ellers blå himmel.
Det er sånn jeg tenker meg Katharsis: Middelhavet, himmelen og flytemadrass. Og en bøtte Metaxa. Muligens en sigarill. Og noen å kline med.

Noen vil kanskje lure på om det ikke blir litt kjedelig i lengden. Jeg tror ikke det, jeg kan ligge veldig lenge på en flytemadrass og bare se på havet og tenke uferdige tanker uten å kjede meg. Jeg har mange tanker jeg skulle ha tenkt, og havet kan jeg aldri se meg mett på.

Alle de fine tingene jeg husker inneholder hav (de dumme tingene har gjerne tak over seg).
For eksempel husker jeg veldig godt en kjøretur langs kystlinjen i Montenegro og Kroatia, den gangen det var Jugoslavia det hele. Jeg har aldri vært spesielt glad i å kjøre bil, men den turen satt jeg bare og stirret hele veien. Det var ikke det at det skjedde noe særlig, det var det alt var så vanvittig vakkert. Kjøreturen må ha tatt mange timer hele veien til Porec, men jeg husker den som et lysblink som allikevel omfattet en rekke gnistrende perler av øyeblikk.

Jeg husker Akvariebukten ved Tyrkias nordkyst, det aller blåeste havet utenfor Tsamandou på Samos da jeg var så forelsket at solen, havet, himmelen og mannen gikk i ett og jeg hadde en nesten smertende følelse av synergi med universet. (Ja, jeg vet det høres cheesy, men det finnes ikke andre måter å beskrive de ultimate lykkelige øyeblikkene uten å ty til banaliteter) Solnedgangen i Oia, solopphangen på Hydra, solen når som helst og med utsikt først til vinmarker som bølger nedover og fortsetter med Middelhav i Toscana.

Jeg husker også hver gang vi rundet høyden ved San Augustin og sandynene bredde seg uendelig foran oss, eller brenningene som slo mot vulkanklippene i Aguave. Og stredet mellom Lanzarote og La Graciosa der delfiner og tunfisk gjerne tok følge over. Dette var i grunnen et pussig sted.
(Man tenker gjerne på kanariøyene som "Syden", med hotellklynger og grisefester og Norskebarer, men for meg som mer eller mindre har oppvokst der innehar øyene så mye mer. Det er fantastisk natur, historier om de mystiske guanchene, den spesielle dialekten - for ikke å snakke om plystrespråket på El Hierro. Så trist med all magien vi mennesker klarer å ødelegge.)

Men altså; La Graciosa. Vi pleide å reise ut til Arrieta tidlig på morgenen. Der fikk vi haik med fiskerne som skulle hjemover. La Graciosa er en bitteliten øy nord for Lanzarote. Det er (var) bare 160 innbyggere på den og turen over tok snaue 20 minutter. Der var overhodet ingenting å foreta seg, annet enn å slumre litt i en solvegg eller innta en cafecito på noe som vel snarere kunne betegnes som en utvidet dagligstue enn en bar. Allikevel... Man kunne tenke en del tanker der. Atlanterhav og magiske klipper ute i horisonten; Allegranza, Roque del Este og Montaña Clara. Det var noe uvirkelig over det. Og rett over stredet, som et slags paralellt univers, turistmaskinen Lanzarote.

Jeg husker seilturer, mentale reiser, vennskap, havutsikt og lange, late dager på flytemadrasser. Da det var nok å bare være til og være et velfungerende hjul i det store universelle urverket.

Ikke så rent lite i grunnen. Når jeg tenker på det blir hjertet mitt så stort at det nesten er til å leve med.
Qué es la memoria sino el idioma de los sentimientos

fredag, juni 29, 2007

Hverdagsondskap

Esquil kom for litt siden med en digresjon i kommentarfeltet på posten Pimp my wrinkly ass. Er det slik at onde handlinger avler ondskap?
Han snakket kanskje først og fremst om riktig onde handlinger som voldtekt, overgrep og utnyttelse, men det fikk meg allikevel til å tenke på de små, slemme handlingene. De som ikke er straffbare. Som kan komme ut av manglende innsikt, forakt, fordommer, misunnelse, konkurranseinstinkt, eller rett og slett bare dårlige manerer. De som vi - der vi ikke blir utsatt for dem gjentatte ganger - bare børster av oss og hever oss over.

Jeg tenker mye på hverdagsondskap. Noen vil kanskje kalle det slemhet, men jeg mener det er ondskap. Slemme handlinger kan være veldig ødeleggende for dem som blir utsatt for det. Slemhet er grobunn for dårlig selvtillitt og mindreverdighetsfølelse. Mindreverdighetsfølelse kan føre til handlinger man kanskje normalt ikke ville begått. I sjeldne tilfeller kan det være onde handlinger som rammer andre, men i de aller fleste tilfeller tror jeg det kan være handlinger som bare rammer oss selv; -Hverdagsondskapshandlinger kan lede til selvdestruktivitet.

Noen mennesker går rundt og er slemme hele tiden uten at de reflekterer noe særlig over det. De gjør ingenting straffbart. Det kan være den undertrykkende storesøsteren/ -broren, de ekskluderende medelevene/ kollegaene, den terroriserende sjefen eller den spydige venn/innen.
Det kan også være h*n som surfer rundt på nettdebatter og lirer av seg onde kommentarer.

Hvem er nettrollet egentlig? Er h*n slik i RL? Er han syk i hodet? Kanskje er det naboen din, kollegaen, kompisen - som er helt grei å ha med å gjøre i hverdagen. Inne i seg nærer han en dyp forakt for andre mennesker. Muligens har han en irrasjonell grunn for det, muligens er han selv et slags offer for onde handlinger. Han kan føle forakt for kvinner på grunn av en herskesyk mor, for homser, for utlendinger, for alle som ikke er slik han ønsker alle i verden skal være så livet blir lettere å leve.

Jeg blir like sjokkert/sint/trist/rystet hver gang dette trollet dukker opp. Senest i dag på Dagbladet.no. Synnøve Skjeldal fra Dixie stiller opp i nettmøte og modig forteller om da hun ble voldtatt av en venn som 17-åring.
I kommentarfeltet er det de sedvanlige som vil plukke på journalistens påstand om at de fleste overgripere er nordmenn, de som mener at dette er feministisk propaganda, og den syke sjelen som kommer med det ondeste av det onde; "du drakk, du tok han med på rommet du, lot han trenge inn i deg. voldtekt my ass". Men også den skjulte, liksom litt tilforlatelige ondskapen: "Men hvor godt kjente hun denne kameraten før hun valgte å invitere personen hjem til seg inn på soverommet midt på natta?"
Den første er kanskje styggest, men på grunn av sin usaklighet rammer den ikke så hardt som den neste. Den neste griper fatt i tvilen offeret muligens har i seg selv; kanskje var det min egen skyld.
Det er den som får konsekvens. Som griper fatt i selvforakten og -destruksjonen. Den er virkelig ond. Mon tro om debattanten reflekterer over dette?

For et menneske som har blitt utsatt for gjentatte onde handlinger eller en sterk krenkelse, er selvtillit og egenverd skjøre saker. Jeg tror hverdagsondskapstrollene vet dette på et underbevisst plan og bruker det for å kunne fortsette terroriseringen sin - uvisst av hvilken grunn. Kanskje gir det dem en følelse av makt.

Dette fører naturligvis til en følelse av avmakt hos den krenkede. Hva gjør et menneske når det føler avmakt? Jo, man griper etter det man kan for å gjenvinne balansen og tryggheten. Det trygge er i disse tilfellene ikke reellt trygt, det er bare den raskeste måten å havne med bena ned og hodet opp. Førsteinnskytelser er ikke alltid rasjonelle. Sånn sett er det en viss logikk i at jenter som har vært utsatt for voldtekt for eksempel blir nakenmodeller. De tar tilbake kontrollen over sin egen seksualitet og sin egen kropp. Du kan se, men ikke røre. Dette er ikke nødvendigvis den beste løsningen, men det funker. Det gir en form for integritet.
Det kan også være mobbeofferet som sørger for å bli den mest vellykkede, den vakreste, den flinkeste. Som går gjennom hele livet som ja-menneske, men som slites opp innvendig fordi ordet "nei" ligger og gnager og vil ut. Spesielt sunt er ikke det heller.

Onde handlinger avler i noen tilfeller ondskap, men oftere fører det til at gode sjeler faller i staver. Det synes jeg er like viktig å huske på som at gode handlinger avler godhet.
Sett at du vann løpet
og at premien
var eit nytt løp
at du ikkje drakk sigerens vin
men di eiga sevje
at du aldri høyrde hyldestrop
men hundeglam
og at skuggen din
din eigen skugge
var din einaste
og svikefulle medtevlar


-Blanca Verela-


Peace&Love

lørdag, juni 23, 2007

Hjelpes



Mac'en min tar bilde og tegner meg på under et sekund. Nå er det snart ikke behov for illustratører lengre.
Nuvel, jeg får førtidspensjonere meg, flytte nærmere Middelhavet og skrive på den store Romanen isteden.

HHS, når er loftværelset klart?

fredag, juni 22, 2007

Jeg gjentar meg selv til det kjedsommelige

Viktige ting kan ikke sies for ofte. Spesielt de tingene som ikke når frem uansett hvor instendig du formidler dem.
Hos noen mennesker går ting inn det ene øret og ut av det andre: Det er i og for seg greit. Da vet du at de ikke bryr seg noe særlig. Hakket verre er dem det det ikke går inn hos en gang. De tar seg ikke bryet med å høre etter hva du egentlig sier, for de hører uansett bare det de vil høre, og smeller av med voldsom kraft før du får sagt pivv.

Jeg har sagt det før, og jeg kommer sikkert til å gjenta det framover: Jeg har ingen tålmodighet med mennesker som tror de eier sannheten!

Det er faktisk ikke slik at mine meninger er "fundamentalistiske" selv om jeg mener noe annet enn deg. At jeg er motstander av en ting, betyr ikke at jeg nødvendigvis er blind for de positive aspektene. Jeg har bare valgt standpunkt ut fra mine verdier.

Vi har alle våre egne livsanskuelser, erfaringer og verdiprioriteringer. Og den enes er ikke nødvendigvis mer høyverdige enn den andres.

Jeg kan kanskje si at jeg ikke forstår dine, men jeg sier ikke at du tar feil. Det hadde vært fint å bli møtt på samme måte.

torsdag, juni 21, 2007

Støy på linjen

Det hender jeg savner ham.

Som for eksempel akkurat i det telefonen ringte.
Han fikk det til å høres ut som om han ikke hadde noe bedre å foreta seg enn å ringe meg. Sånn nonsjalant. Han liker ikke å gå fra a til b uten å gjøre noe annet samtidig. Han var ute og gikk. Fra a til b. Og jeg var siste sjanse for kaffepause.

Det kan sikkert være til pass for meg. Det hender jeg angrer.

/Må bare ikke si det høyt, da blir det virkelig, da manifisterer det seg som en stor, mørk skygge over de hvite flatene, det kan vi ikke ha noe av, vi må late som/

Her er ingen som åpner vei der alt har gått i lås

Han fortalte og telte. Timer, prosjekter, viderverdigheter. Jeg fortalte at jeg har sluttet å telle, og at jeg ikke vet om det er et godt eller dårlig tegn, men at det uansett er en befrielse, jeg går jo så lett surr med disse tallene.

Kanskje jeg burde begynne å resitere dikt i stedet.
Våg å være ærlig
våg å være fri
våg å føle det du gjør
si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
må noen åpne vei.

Våg å være sårbar
ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står,
stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
er svakest likevel?

Våg å være nykter
Våg å leve nå
Syng, om det er det du vil-
gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt,
bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
og at du er sann!

- Olav Mørk

søndag, juni 17, 2007

Deg, dine barn og oss barnløse

Jeg er generelt motstander av "oss-mot-dem-" og "splitt-og-hersk"-retorikker, spesielt når forskere og politikere utbroderer situasjoner på en måte som ikke nødvendigvis beskriver forskningsobjektenes opplevelse av virkeligheten. Jeg tror for eksempel ikke det nødvendigvis er slik at single er mer egoistiske enn folk med barn, røykere er mindre effektive arbeidstagere enn ikke-røykere eller at barnløse presses til å jobbe mer enn småbarnsforeldre.

Vi har alle vårt valg, våre forpliktelser og våre verdiprioriteringer. Om du går hjem tidlig fra jobben for å hente barn i barnehagen, regner jeg med at du tar igjen tapt arbeidstid på samme måte som vedkommende som går hjem tidlig på fredag for å rekke fram til hytta?

Min erfaring er at barnløse folk av egen vilje legger mer tid i jobben fordi de ikke har noe mer meningsfylt å bruke tiden til. Det er altså snakk om valg og ikke tvang.
For det er ikke til å komme bortfra, til tross for alt slitet vi hører småbarnsforeldre bale med, at det er må være veldig givende å ha barn. Som Iskwew skriver i sin blogg om Tigerungens varme klemmer og tindrende øyne: ...strengt tatt er det en fornøyelse å tørke spy og pensle vannkopper.

Som barnløs kvinne hender det selvfølgelig at jeg gjør meg betraktninger fra mitt ståsted. (Det hender også jeg blir konfrontert med fordommer om at jeg sikkert er en sånn egosentrisk klatremus fordi jeg ikke har barn, men det er en annen diskusjon)
Alle kan ikke være single, alle kan ikke få barn. Alle single er ikke karrierejagende egoister, og alle som har barn er ikke akkurat selvoppofrende, uegoistiske helter.

I min verden er det slik at single oftere bruker tid på f.eks. miljø- og frivillighetsarbeid. De er også i større grad mer tilstedeværende venner (av naturlige årsaker). Det blir ikke riktig å måle verdien av det mot viktigheten av å oppdra barn, eller vice versa.

Vi har alle vår funksjon. Og jeg tror vi har mye å vinne på å fokusere på hvordan ulike mennesker komplementerer hverandre.

mandag, juni 11, 2007

Seierskvinnen


Akkurat nå er jeg min egen heltinne. Det er som å ha klatret Mount Everest, krysset Nordpolen og slått Grete Waitz i NY-marathon. På samme dag! Jeg nekter å banke meg selv opp fordi jeg er usigelig sliten nå. Fus i alt!

Peace&Love

Utskytningsrampen




Endelig har jeg fått blomster på balkongen. Det er takket være Thomas og Calle som ordnet med akkurat sånne margeritter som jeg ville ha, Mamacita som ordnet blomsterkasser, Josef som hentet dem og Hans Göran som hang dem opp for meg.

Ting er jaggu ikke enkle når man ikke greier å fikse den minste ting på egen hånd. Takket være et lite batteri av hverdagsengler, er min lille verden adskillig hyggeligere enn den kunne ha vært.

Tusen takk. I'm blessed:-)

lørdag, juni 09, 2007

De som eier sannheten

I dag har jeg tenkt å dra alle over en kam. Innimellom er det lettest sånn.

Altså; Vi mennesker er rare. Noen er naturligvis rarere enn andre på det individuelle plan. Akkurat nå snakker jeg om samfunnet. Om sosiale kjøreregler. Om ting vi kan/ikke kan gjøre, burde/burde ikke, og så videre.
Noen av de tingene er selvinnlysende, andre ikke. Hvorfor kan vi for eksempel snakke om hvor fulle vi har vært, men ikke om hvor redde vi er? Hvor går grensen mellom hva som er personlig og hva som er privat, og hvem er det som bestemmer de grensene? Er det de samme som de som "eier sannheten"?

Noen mennesker er nemlig sånn at de har oppnevnt seg til sjef over hva som er essensielt og hva som er bagateller, rett og galt, stygt og pent, o.s.v., selv om definisjonen ikke passer andre. Kanskje er ikke sannhetssjefene engang i flertall, de bare snakker høyest med en elokvens og tilsynelatende ro som får oss andre til å lure på om ikke vi tar feil.

Menneskene som eier sannheten er sannsynligvis de samme som har bestemt at verden skal fungere fra 8 til 16, selv om de fleste av oss sliter med å fungere før 12. (Feel free to correct me, men jeg mener å ha lest et sted at de fleste mennesker er b-mennesker)
De har også laget en rekke systemer som alle andre må forholde seg til, som for eksempel at vi må huske utallige pinkoder og at det er helt greit at kid-numre på giroblanketter er på mer en 10 sifre. De har bestemt at vi - teoretisk sett - kan snakke om gikta og armbruddet på pauserommet, men ikke om hemoroidene eller depresjonen. Ofte vil de også mene at vi ikke har lov til å spe på norsken vår med engelske ord, at vi kan blogge slik men ikke sånn, at vi ikke skal gå kledd i hvitt etter høstjevndøgn, at lovverket må følges til punkt og prikke - humanitære hensyn er sekundære/ikkeeksisterende, at møtevirksomhet er viktig og at foredrag best holdes med powerpoint-slides.
De som presser sine egne meninger over på alle andre. Som blander sin sannhet med den absolutte. Sannhetspolitiet. Deres verdiprioriteringer er almengyldige.

Når alt kommer til alt er det veldig lite av det som er virkelig viktig som er absolutt annet enn på det individuelle plan. At to pluss to er fire er en absolutt. Det er greit å vite, men spesielt viktig er det ikke i den store sammenhengen. At det er lettere å snakke om å ha vondt i armen enn at man har vondt i rompa er forståelig. De fleste kan forstå at ting som er juridisk korrekt ikke nødvendigvis er etisk riktig. Eller at det som føles riktig for deg ikke nødvendigvis føles riktig for meg. Sånn sett består det meste av gråsoner. Ting er ikke sort eller hvitt.

Så la oss gå fra å skjære alle over en kam og dele skillen på midten. Mellom empater og ikke-empater.
Jeg opplever det sånn at sannhetssjefene er de med minst empati. Ikke-empatene er også de som er i overkant selvhøytidelige. Folk med fattig innlevelsesevne er også de med dårligst evne til å inngå kompromisser.
Er dette en absolutt sannhet, eller er det min personlige oppfatning? Hvis det er en absolutt sannhet, er det da riktig at de skal kunne få lov til å bestemme hva som gjelder?

Det hender veldig ofte at jeg blir forvirret over det som forventes av meg.
Nesten alltid når jeg hører uttrykket "folk flest", er det i sammenheng jeg ikke kan gjennkjenne meg i. Ut fra det har jeg forlengst konkludert med at jeg ikke er som folk flest. Det føles litt sårt, og det er slett ikke noe jeg er stolt av eller udelt glad for. Er det ikke slik at vi alle gjerne vil føle oss som en del av et fellesskap? I så fall vil jeg si at uttrykket "folk flest" virker mer eksluderende enn inkluderende. I alle fall for de av oss som ikke er som folk flest.

En ting jeg har lurt på lenge er om mennesker alltid har hatt denne trangen til å kategorisere andre, eller om det er noe vi har begynt med i moderne tid. Før i tiden hadde man hierarkaiske modeller, overklasse og underklasse, men i Norge i 2007 lever vi i et demokrati. Man er i utgangspunktet fri og likeverdig og skulle tro at det første åket vi kvittet oss med var det som skilte mellom folk. Nesten alle er opptatt av likeverd. Allikevel skiller vi, deler opp og båssetter. Det er noe veldig nevrotisk og tvangspreget over det. Vi sorterer hverandre som om vi var jordbær i verdensåkeren; store, medium, små, ekstraordinære eller råtne. Dette gjør vi etter individuelle prinsipper og preferanser.

Jeg tror denne tvangsartede adferden bunner i frykt. Uansett hvor frigjorte, likestilte og uredde vi liker å karaktere oss selv, blir vi veldig nervøse av ting vi ikke helt klarer å gjenkjenne. Det ukjente er veldig angstfremkallende, og angst vil vi ikke føle. Angst er det nemlig noen som har bestemt er et tegn på svakhet.
Utfra denne vaklende teorien har jeg funnet ut at de som eier sannheten - ikke-empatene - i bunn og grunn er de som er svakest og reddest. Og at de mest levedyktige er de som anses som mest nevrotiske.

Men det er naturligvis mulig jeg tar feil.
TOLERANSE

Dine guder er ikke mine guder
Din sannhet er ikke min sannhet
Din ensomhet er ikke min ensomhet

Men også din ensomhet har sin verdi
Også dine guder er bokført
Også din sannhet vil bli regnet med
Så du skal ikke fortvile

-Kjell Heggelund-