mandag, juni 23, 2008

Size matters

Jeg var ikke klar over hvilket skrøpelig fundament min egenintegritet sto på. Eller hvor liten andre mennesker kan få meg til å føle meg bare ved å fornekte min konsekvens. Hadde du fortalt meg det for fire år siden hadde jeg kanskje ledd en tøff latter og sagt at De kan bare prøve seg!

Bare ved å skrive noe slikt som at noen har fått meg til å føle meg bitte, bitte liten, gjør jeg meg selv mindre. Gir dem rett. Gjør meg selv til offer istedet for overlevende. Det liker jeg dårlig.
Jeg er i ferd med å bli så liten at jeg er redd for å knekke sammen og forsvinne; - For å være sky og fjern, men også modig og nær. Jeg er redd for å ikke være til lengre når andre ikke er her. Jeg er som en sånn sten i havet som suger fargene inn i seg og mister glansen når den blir tatt opp i solen. Jeg er redd jeg ikke kjenner noen og ingen kjenner meg. - Som om jeg enten må være i et mareritt eller ikke noe sted i det hele tatt, sørge over den jeg var og enda mer over den jeg har blitt.

Det kan ikke være sånn. Jeg velger livet og lykken. Jeg velger måter å vokse på uavhengig av hva noen paragrafryttere på nedstøvede kontorer tenker om meg. Om mennesker generelt. Om alle som får sin integritet satt i tvil i særdeleshet.
(jeg håper i det minste kontorene er nedstøvet. skikkelig astmafremkallende støvete. Se der gjorde jeg meg selv mindre helt på egen hånd. Det liker jeg dårlig)

For å kunne vokse, må jeg legge fra meg denne sorte tunge persevs-sekken som på et underlig vis også har holdt meg oppe. Jeg må finne måter å gå oppreist uten den. Jeg må glemme. Jeg må tilgi. Og mest av alt må jeg heve meg over og møte verden uten å stikke den med giftige bitt. Ondskap avler ondskap, jeg må simpelthen bli edlere for å vokse til.

Jeg kan klare det. Jeg kan sende varme tanker ut i universet og la Nordlyset slette mitt navn.
Fra nå av er jeg fyllt av kjærlighet og tilgivelse. Fra nå av gjelds ikke de siste fire årene. Fra nå av skal alt være lys!
AVGIFTING AV SINNETS ENERGIFELT

Andre kan være både urimelige, ulogiske og selvopptatte.
Tilgi dem likevel.

Hvis du er vennlig, er det mange som vil beskylde deg for å ha egoistiske, skjulte motiver.
Vær vennlig likevel.

Hvis du har suksess, vil du få falske venner og sanne fiender
Fortsett med suksessen likevel.

Hvis du er ærlig og oppriktig, kan du bli snytt.
Vær ærlig og oppriktig likevel.

Det du har brukt år på å bygge opp, kan andre rive ned over natten.
Bygg likevel.

Hvis du finner sinnsro og lykke, kan andre bli sjalu.
Vær lykkelig likevel.

Det gode du gjør i dag, kan andre ha glemt i morgen.
Utfør gode gjerninger likevel.

Gi verden det beste du har, og det blir kanskje aldri nok.
Gi verden det beste du har likevel.


-Mor Teresa- (som påminnelse til meg selv)

lørdag, juni 21, 2008

Urettferdig

Jeg er litt sønderknust om dagen. Forleden forelå den siste uttalelsen i pasientskadesaken min, og den var ikke akkurat skrevet i min favør.
Advokaten min fraråder meg å stille saken for retten, all den tid jeg mest sannsynligvis kommer til å tape. I så fall må jeg betale saksomkostninger for både meg selv og Velferdssatan.

Om det er idioti og stahet eller mot og rettferdighetssans som får meg til å ønske saken videre, vet jeg ikke. Det bare aner meg at jeg ikke vil kunne få fred i sjela om jeg gir opp nå. På den andre siden er vel det siste jeg trenger en økt gjeld på 200 000...

Saken skulle opprinnelig opp i Tingretten i slutten av august, så jeg har ikke all verdens tid å bestemme meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Pest eller kolera, aske og ild - hva ville du ha gjort?

Hjelpes...

Begrunnelsen for de aller fleste avslagene i NPE er at det mest sannsynlig ikke er en årsakssammenheng mellom skaden og sykehusets behandling. Det er en fattig trøst for pasientene som kanskje blir preget for livet. Kompleksiteten i disse sakene må ikke bli til hinder for medmenneskelighet og fleksibilitet overfor mennesker som mer enn de fleste av oss, trenger nettopp det.
- Anne Hafstad i Aftenposten -

mandag, juni 16, 2008

Velferdsstatlig logikk

Jah - hurra! I dag skal vi kikke litt nærmere på Den Kongelige Velferdsstatens Pasientskadelov.
§ 2. Erstatning for pasientskade
Pasienten og andre som har lidt tap på grunn av pasientskade, har krav på erstatning når skaden skyldes
a) svikt ved ytelsen av helsehjelp, selv om ingen kan lastes,
b) teknisk svikt ved apparat, redskap eller annet utstyr som er brukt ved ytelsen av helsehjelp,
c) smitte eller infeksjon, når dette ikke i hovedsak skyldes pasientens tilstand eller sykdom

Nå er det ikke sikkert at du og jeg behøver å kikke mer en én gang på den for å forstå innholdet. For andre derimot, er det tilsynelatende litt mer komplisert.
Det finnes tilleggsparagrafer også, i tilfelle noe fremdeles skulle være uklart:
§ 3. Uoppklarte årsaksforhold
Dersom årsaken til en skade på en pasient ikke kan bringes på det rene, og skaden sannsynligvis skyldes ytre påvirkning på en pasient under behandlingen, skal det normalt antas at skaden skyldes feil eller svikt ved ytelsen av helsehjelp.

La oss for moro skyld [sic] ta et par eksempler på pasientskader det søkes erstatning for. Begge er kvinner i slutten av trettiårene med akseptabelt funksjonsnivå og livskvalitet. Ingen av dem skal ha (flere) barn:

Pasient A
Pasienten skal fjerne kul i bekkenet. Under inngrepet oppstår det blødninger, og man velger å fjerne livmoren. Dette skal siden vise seg at ikke var nødvendig.
Pasienten blir tilkjent erstatning, oppnår samme funksjonsnivå og helse som før inngrepet og hun har mindre smerter.

Pasient B
Pasienten skal fjerne kul i bekkenet. Under inngrepet oppstår det blødninger, muligens fordi pasienten har en reaksjon på narkosen. (Akatasi) Til tross for store skader på buken samt narkoseindusert stress, blir pasienten hjemsendt. (Dagkirurgi er dagkirurgi, vi kan ikke dulle for mye med pasientene med dette budsjettunderskuddet). Pasienten får en alvorlig infeksjon/blodforgiftning, og blir reinnlagt mer eller mindre livløs, reoperert (med samme narkosemiddel som tidligere) og medisinert med kraftig antibiotika. Hun gjenvinner aldri funksjonsnivået etter inngrepet, smertene er forsterket, hun taper inntekt og pensjonspoeng og har store utgifter til smertelindrende behandlinger.
Pasienten blir ikke tilkjent erstatning.

Ut fra dette kan vi trekke den konklusjonen at en livmor er mer verdt enn vitalitet, og det er jo helt fantastisk idiotisk. Så vidt jeg vet kan man jobbe, trene, elske, reise, drikke kaffe med venner, danse i gresset, spise sjokolade, bade i champagne og mye annet uten livmor. Uten energi, derimot...

Oh, for heavens sake!