mandag, mai 28, 2007

Ok - so Pimp my wrinkly ass

Da jeg var nitten (og tjue og enogtjue for den saks skyld) "jobbet" jeg som ticketera på ulike diskoteker i Spania. Jeg tilbrakte vinteren på Gran Canaria og sommeren på Ibiza eller Mallorca.
Jobben min gikk stort sett ut på å vrikke velsminket og bikinikledd på stranden hele dagen, flørte med folk og gi dem billetter til diskoteket jeg jobbet for. På kvelden vrikket jeg meg enda mer sminket og bare bittelitt mer påkledd på høyttalerne i dette diskoteket.

Spesielt fett var det ikke, men jeg tjente nok penger til å bo i en luguber studioleilighet med to andre jenter. Vi hadde ubegrenset tilgang på drinker, dop og gratise lunsjer. (Jo, det finnes noe slikt som gratis lunsj. Hvertfall når du er en lettkledd, blond 19 år gammel ticketera i Spania. Det kostet meg ikke nevneverdig å flørte med glade turister)

Dette er ikke noe jeg er grensesprengende stolt av. Bevares, jeg skammer meg ikke heller, altså. Jeg var ung og pen og morsom. Det var stort sett det jeg hadde å fare med.

Jeg forteller dette nå for at ingen skal tro at jeg moraliserer. Litt samme mekanismen som når folk som blir beskyldt for å ha homofobe eller rasistiske tendenser høylydt bedyrer at de kjenner en skeiv pakistaner.
Ikke for at jeg bryr meg om det hvis noen skulle mistenke meg for å moralisere. Jeg har etterhvert blitt en moden kvinne. Det er mitt privilegium - ja, kanskje sogar min plikt å moralisere litt over ungdommens dårskap.

Men jeg blir så innmari irritert av de diskusjonene som oppstår i kjøvannet av puppemodellers siste sprell. Du vet, den diskusjonen om at alle må få gjøre som de vil og de som mener noe annet er sure, frigide, stygge kjerringer som bare er misunnelige fordi de ikke har utseende nok med seg til å få penger for å såpe seg halvnaken inn foran barn (og fedre) på en bilmesse.

Så her er greia. Vi som ønsker å leve og interagere med andre mennesker, altså delta i et samfunn, har både skrevne og uskrevne regler for hva vi kan foreta oss. Om vi foretar oss noe som får negative ringvirkninger for andre må vi regne med å få kritikk for det. Noen tar det til etterretning, andre ikke.

Det at folk ikke ønsker å kjempe for unge jenters rett til å objektivisere seg selv eller menns rett til å sikle over de selvsamme, gjør dem ikke til sure moralister.

Sånn for ordens skyld: Dette er en glamourpike...

...dette er en glamourpike...

...dette er noe helt annet.


Lesverdig og helt apropos hos Iskwew: Seksualisering av jenter, mediepress og konsekvenser

fredag, mai 25, 2007

Vierge Moderne


Jag är ingen kvinna, jag är ett neutrum.
Jag är ett barn, en page och ett djärvt beslut,
jag är en skrattande strimma av en scharlakanssol…

Jag är ett nät för alla glupska fiskar,
jag är en skål för alla kvinnors ära,
jag är ett steg mot slumpen och fördärvet,
jag är ett språng i friheten och självet...

Jag är blodets viskning i mannens öra,
jag är själens frossa, köttets längtan och förvägran,
jag är en ingångsskylt til nya paradis.

Jag är en flamma, sökande och käck,
jag är ett vatten, djupt men dristigt upp till knäna,
jag är eld och vatten i ärligt sammanhang på fria villkor….
-Edith Södergran-


En liten påminnelse til alle medsøstre, spesielt de som tror at dette er noe å trakte etter

mandag, mai 21, 2007

Solkyss

Jeg vet ikke hvor han fikk det fra, men han hadde denne enestående evnen til å gjøre den mest trivielle ting til noe magisk. En nådegave. Kanskje var den bare hans. Han lagde små skatter av den og strødde raust ut over de som betydde noe for ham.

Han kalte fregnene mine for solkyss. Så kunne møkkajentene stå der med lange neser som ikke var kysset av solen, mens jeg hoppet glad ved siden av verdens fineste mann og var solkysset ovenikjøpet. Jeg husker fremdeles hvordan den store, brune neven favnet om min lille, og at solen lagde glitrende diamanter i de leende øynene hans.

Solkyss! Papi, jeg savner deg.

lørdag, mai 19, 2007

Å tenne et lys

Noen ganger kan jeg ta meg selv i å tenke at verden er skikkelig trist og meningsløs. For hver dag som går blir den liksom traurigere og gråere. Det er så mye mas, så mange viderverdigheter. Alt blir stadig mer automatisert og upersonlig. De fleste av oss haster frem og tilbake mellom ting som er veldig viktig og mindre viktig, men får egentlig ikke tid til å tenke over det essensielle. Vi er omgitt av hat, krig, fattigdom og elendighet. Det er lett å miste troen på fred og følelsen av tilhørighet.
Men så dukker det opp små lysglimt av håp som gir det hele en vakker, forsonende blåtone. Eller en påminnelse om hva du synes er grunnleggende viktig. Hvilke ønsker du har for livet, verden og menneskene.

Som i dag. Jeg har sett film av skikkelig mainstream, amerikansk type med en vakker, airbrushet starlet i hovedrollen. Riktignok bygget på en sann historie, men dog. Og jeg ble grepet langt inn i sjela. Jeg har grått, smilt, heiet. Jeg har følt hvordan det er å være redd og sinna tenåring i en fattig bydel i Amerika. Glemt at det er film, glemt at det er Hollywood. For The Freedom Writers handler om noe universielt, noe som angår oss alle. Det handler om Drømmer. Om engasjement, håp, toleranse og nestekjærlighet. Om ønske og vilje til endring. Det handler om at alle har en stemme de kan bruke hvis de ønsker det, men at vi alle til en viss grad er avhengige av andres engasjement for å få det hele til å fungere.

I denne informasjonsalderen har vi en masse flotte helter og forbilder tilgjengelige. Vi ser dem på tv, i avisene og på internettet. Vi kan lete opp bakgrunnshistorien til Dalai Lama eller Nelson Mandela ved et tastetrykk og la oss inspirere.
Men greia er at hverdagsheltene er vel så viktige som de offentlige figurene. Det kan være en glødende engasjert lærer eller trener, en klok og støttende venn, eller simpelthen et fremmed medmenneske som hjelper deg med penger til trikken når det går opp for deg at du har glemt lommeboken hjemme.
Tenk så lite som skal til for å gjøre store forskjeller. Det er faktisk du og jeg som kan som kan videreføre drømmer. Ikke bare våre egne, men mange andres.
The best thing about life is that we are the ones who get to piece it all together

Jeg vil ikke fortelle så mye om filmen, men det var spesielt en ting som gjorde inntrykk på meg. Elevene - The Freedom Writers - fikk møte kvinnen som hjalp Anne Franks familie med skjulested, og som tok vare på Annes dagbok, Miep Gies. En av elevene, en stor, røslig tidligere gangstah, forteller at Gies har blitt hans helt. Og hun svarer:
Nei, jeg er ingen helt, jeg gjorde bare det jeg måtte.
Vi er alle vanlige mennesker. Vi gjør det vi kan for at ting skal bli bedre.
Har vi mulighet, tenner vi et lys for å gjøre de mørke hjørnene lysere

I have a dream that one day we're gonna work it out...

søndag, mai 13, 2007

Sent ute

You Belong in 1995

With you anything goes! You're grunge one day, ghetto fabulous the next. It's all good!

lørdag, mai 12, 2007

Snobberi, snobbera

Det har vært mye skriverier og snakk om snobberi i det siste. Hver gang jeg leser noe om det, spør jeg meg selv om det egentlig er så veldig snobbete de tingene noen har sagt, eller om det simpelthen bare er uttrykk for individers smak og verdiprioriteringer. For eksempel kokte debatten om "kulturelitens arroganse" ned til at folk hadde mumlet noe om å ikke like sydenturer, Grandiosa og FrP. Eller grilldress. Og at de tingene henger litt sammen.

I fredagens A-magasin skriver psykolog Pål Johan Karlsen at det finnes en bitende snobb i oss alle.
Det er jeg veldig uenig i. Jeg tror heller at snobbene er de som projiserer sin egen usikkerhet inn i andres greier og lager et nummer ut av det.

Karlsen skriver videre at statistiske undersøkelser viser at det er normalt å føle seg over gjennomsnittet når det gjelder positive egenskaper. Vi har visstnok innebygde filtre mot det som truer troen på vår egen fortreffelighet. Og blabla, masse svada og statistiske eksempler. Men så sier han noe jeg kan gjenkjenne:
Å like kvalitet, eller inneha høye standarder, blir ofte sammenblandet med snobberi. Det er en snobbete misforståelse.

Undertegnede blir innimellom mistenkt for å være litt snobbete. Jeg er den uheldige innehaver av et ganske oppesent tryne. Uansett hvor avvæpnende jeg smiler ser jeg ut som jeg kommer til å bite hodet av deg ved minste knyst. (Nå overdriver jeg litt altså). I tillegg bor jeg på Frogner, drar på vokalene og sier ting som meget og sne når jeg blir litt ivrig i praten. Det til tross for at jeg egentlig er så langt østfra at jeg nesten er svensk.

Noen tror at det å bo på Frogner er synonymt med snobberi, men jeg trives her fordi det er renere luft, roligere, åpnere og grønnere enn andre sentrumsnære bydeler. Frogner er egentlig litt bohemsk og laidback, og slett ikke så jålete som ryktet tilsier. I dag er det vel langt mer snobbete å bo på Grünerløkka? Det har jo blitt så trendy at det nesten må være litt anstrengende å bo der.

Dagsavisen bringer i dag en stemningsrapport om gentrifisering (snobbete ord for utestenging av mennesker med dårlig råd for at en bydel skal bli hipp) av Oslos kuleste hjørne. Naturligvis er Erling Dokk Holm sitert:
At Grünerløkka er spesielt populær skyldes at at området er særdeles godt planløst, uten store gjennomfartsveier og sånt som gjør et strøk mindre attraktivt

Litt som her på Frognerbygda mi. Bare at her har vi ingen Jan Vardøen som etablerer sånn passe hipt loslitte barer som Hilde Marstrander kan dekorere med sånn passe hippe retro-huladamer.
Den godeste Marstrander poserer i grønn retro-kjole på bardisken til Vardøen og postulerer:
På Frogner er alt mer uniformert. Der ler folk av deg når du kjøper L'Orealprodukter i butikken

Æh, altså, say what??! Og dette fra ei dame i løkka-uniform?

Påstanden bringer meg tilbake til A-magasinet, og nå er det formelig så jeg føler behov for å ta på meg mitt mest arrogante tryne og draaa på vokalene til den godeste løkkitten i hipp grønn retrokjole:
Føler du deg moralsk overlegen som følge av å være usnobbete, er du på god vei inn i de mest avanserte snobbenes rekker

tirsdag, mai 08, 2007

Den brysomme kvinnen

Tusen takk for tilbakemeldinger i forrige post. Det var godt å få det ut, selvom jeg føler meg litt brysom akkurat nå.
Jeg er ikke vant til å føle meg brysom. Jeg er vant til å klare meg selv. Til å stå med hodet hevet uansett hvor hardt det blåser. Det gjør jeg i og for seg fremdeles, men jeg merker at det begynner å ta på å møte motstand hos de instansene som teoretisk sett burde være støttespillere.

Min erfaring er at det finnes påfallende lite du kan gjøre om du blir skadet i helseomsorgen. For selv om vi har et lovverk som holder høyde for at uhell kan skje, er det veldig liten vilje til å innrømme feil. Lovverk som er opprettet for å verne om pasientene, fungerer mest for å beskytte helseinstitusjonene.

For litt siden hadde VG en sak om at myndighetene gjør altfor lite for å finne årsakene til tabber og feil i helsevesenet. Helsedepartementet vil først neste år iverksette analysearbeid, noe mange synes er uetisk. Blant andre Norsk Pasientskadeerstatning(NPE) som har merket en markant økning i antall klager de senere årene.

NPE ble opprettet for at pasienter skulle slippe den tungvinte veien om domstolene, men også for at helsevesenet skulle lære mer av sine egne feil.

Hvordan fungerer egentlig NPE?
I deres egne statistikker kommer det fram at kun en knapp tredjedel får innvilget erstatning. Dessuten viser nye tall at over 40 prosent av de som taper saken sin i Norsk pasientskadeerstatning og som bringer saken inn for retten vinner frem. Dette tolkes dithen at NPE er urimelig strenge i sin saksbehandling.

Assisterende direktør i Norsk Pasientskadeerstatning Rolf Gunnar Jørstad forklarer dette med at det må foreligge en svikt fra helsevesenets side for at pasienter skal kunne få erstatning. NPE mener for eksempel ikke at det er svikt dersom legene stiller feil diagnose som kan føre til tap for pasienten.

Dette er stikk i strid med Pasientskadeloven, der det blant annet heter at: § 2. a) Pasienten og andre som har lidt tap på grunn av pasientskade, har krav på erstatning når skaden skyldes svikt ved ytelsen av helsehjelp, selv om ingen kan lastes

Advokat Steinar Winther Christensen som er spesialist i skadeerstatningssaker sier:
NPE velger sin egen forståelse av reglene som ikke nødvendigvis er riktig i følge gjeldende rett.
Det er fortsatt slik at de tenker skyld, feil og subjektiv svikt for grunnlag til rett til erstatning. Meningen var at denne ordningen skulle være en objektiv erstatningsording med rett til erstatning uavhengig av skyld hos behandlerne
.

Den uttalelsen underbygger min opplevelse av NPE som en motpart og ikke som et nøytralt forvaltningsorgan.
Jeg vil gå så langt som å påstå at prosessen med NPE for meg har vært mer slitsom enn skader og sykdom. Mye fordi NPE går ganske langt i sine bestrebelser på å unngå erstatningsansvar. Det må jo gå på bekostning av noe, i et slikt tilfelle, pasienten. Saken oppleves invaderende og nedverdigende. Det har gått på integriteten løs.

Jeg er neppe alene om å føle det slik.
Aftenpostens Anne Hafstad skrev i en kommentar for litt siden:
Det er for mange historier om enkeltpasienter som kjemper en årelang og innbitt kamp for erstatning, og som først blir hørt etter flere runder i rettsapparatet. Det er uverdig, og burde være helt unødvendig i et land som har innført en erstatningsording nettopp for å hjelpe dem som opplever å få sine liv ødelagt etter medisinsk feilbehandling. Det er grunn til bekymring når stadig flere pasientskadeerstatningssaker ender på private advokaters bord.

Begrunnelsen for de aller fleste avslagene i NPE er at det mest sannsynlig ikke er en årsakssammenheng mellom skaden og sykehusets behandling. Det er en fattig trøst for pasientene som kanskje blir preget for livet. Kompleksiteten i disse sakene må ikke bli til hinder for medmenneskelighet og fleksibilitet overfor mennesker som mer enn de fleste av oss, trenger nettopp det.

mandag, mai 07, 2007

Rockette blogglegger følelser



Det har kjørt seg helt fast for meg med denne bloggingen. Faktisk har alt kjørt seg helt fast. Alt er skrikende smerte, og det er ingenting som kan overdøve det. Jeg tåler ikke medikamenter. Eller alkohol. Kan hende er det naturens måte å unngå avhengighet.

Det har kommet dit at jeg ikke evner å se ironien i at den samme operasjonen som ga meg infeksjonen som ga meg ME, ga meg skader på ben, nerver og muskelvev som gir meg store smerter. Fordi jeg har ME tåler jeg ikke medikamenter. Fordi jeg har ME tåler jeg ikke å trene opp det som kan trenes opp av skadene.
Jeg blir ikke bedre av utmattelsen fordi jeg får ikke i meg den næringen jeg skal. Å spise er som å svelge piggtråd. Det tar en time å få i seg en halv brødskive med ost. Må ikke smake eller lukte noe særlig. Da går det ikke.

Det er ikke noe sted - rehabiliteringssenter, sykehus, eller lignende som kan hjelpe meg med dette. De som har tilbud til ME-pasienter behandler ikke smerter eller matproblemer. De som jobber med mat-problematikk, kan ikke tilby tilretteleggelser for en med ME. Eller smertebehandling. O.s.v.

Til nå har jeg betalt litt behandling selv. Det har jeg ikke råd til lenger. Det er kanskje litt av grunnen til at jeg har litt sykere.
Pasientskadeerstatningen mener at jeg ikke har blitt syk etter skadene, ergo får jeg heller ingen kompensasjon for tapt arbeidsinntekt. Det begynner å nærme seg en million.
Jeg har gått til sivilt søksmål. Saken er berammet til oktober. Hvis jeg taper må jeg betale saksomkostninger også for staten.

Det tok to år før jeg fikk innvilget hjelp fra Hjemmetjenesten. Jeg fikk en fysioterapeut med så svake, skjelvende armer at jeg hadde hatt bedre nytte av å sitte i en litt lealaus stol. Og en nevrotisk, ofte sykmeldt sykepleier som ikke skjønner bæret.
Noen ganger tenker jeg at de som jobber i bydelen er de som ikke får jobb noe annet sted. Det høres sikkert fryktelig utakknemlig ut, men altså; - tilbud om hjelp og reell hjelp er to vidt forskjellige ting. Den eneste nytten jeg har av sykepleieren er at hun innimellom følger meg til lege.
For til legen må jeg. Egentlig bare for å vente på den travle doktor i ca. en time og så betrakte henne mens hun kikker litt på dataen, besvarer noen telefoner, før hun kikker bort på meg og minner meg på at det ikke finnes den type behandling jeg har behov for.

Her er et lite tips til de som har lyst på lovlig dop men har problemer med å få legen til å skrive det ut. Si at du ikke tåler piller. De formelig kaster resepter etter deg. Jeg har skapet fullt av kodein-preparater, sovepiller og Valium. Kanskje jeg kan begynne å pushe for å finansiere behandlingene?

Innimellom har jeg vært i kontakt med Helsetilsyn og Pasientombud. For dem er jeg bare tekst på papir. Helvetica Neue, 11 punkt. De beklager at jeg har vært uheldig. De forteller meg at jeg i følge lovverket har krav på adekvat behandling. Når jeg sier det til fastlegen min, forteller hun meg at jeg etterlyser behandlingstilbud som ikke finnes. Ja, jeg har byttet fastlege. Men jeg tror egentlig ikke fastleger har tid til pasienter som ikke er syke på riktig måte.

Det som er litt underlig er at jeg kan sitte helt rolig og fortelle om dette. Jeg har noen fullstendige meltdowns innimellom. Da kan jeg for eksempel legge meg i dusjen og hylgrine. Og så går jeg ut, konstaterer at det fremdeles verker og at ingenting funker og så bare er jeg. Helt rolig og fattet. Sminker meg litt. Ser litt på TV. Snakker med en venn på telefonen. Ser i taket. Og prøver å tenke på det som er fint. På havet, minnene, Kanina, Lillingen, R og onkel Dima.

En gang var jeg dronning. En gang kunne en liten bit sjokolade og en slurk konjakk gjøre meg ekstatisk. En gang, for ikke så altfor lenge siden kunne jeg elske, danse, nyte og le. Og puste.

Jeg gikk i stykker. Søttende føkkings august 2004.
Hvem kan jeg snakke med om det?

onsdag, mai 02, 2007

Designers don't do Windows

(og det burde ikke programmerere gjøre heller)

I dag hadde NRKs Forbrukerinspektørene et innslag om at Mac- og Unix-brukere diskrimineres på nett.
- Det bør være fullt mulig å tilby løsninger som fungerer for alle uavhengig av hva slags datamaskin man har kjøpt seg. Vi forventer å kunne ringe hvem vi vil uansett hvilken telefon vi har. Slik bør det også være på internett, sier seniorrådgiver Torgeir Waterhouse i Forbrukerrådet.

Det er jeg veldig enig i.
Jeg blir så utrolig grinete hver gang jeg kommer til en webside som ikke funker/ser for jævlig ut/ber meg velge en annen browser. Spesielt fordi jeg vet hvor lite komplisert det skal være å gjøre et nettsted tilgjengelig for alle. Det er da for føkkings bare å velge andre løsninger enn MS-standarder.

(Ja, for atte tenk - jeg kan mene noe om det selvom jeg er blond og bruker Mac).