◦ Kroppen min er viktig for meg. Jeg gir den næring hele tiden. ◦ Jeg tar ansvar for livet mitt. Jeg kan ordne opp i enhver situasjon. ◦ Jeg merker overfloden av kjærlighet, tillit og omsorg som omgir meg. ◦ Min indre omsorgsperson stiller alltid opp for meg, beskytter meg, gir meg næring og trøster meg. ◦ Jeg fortjener det beste livet har å by på. Mine behov blir alltid dekket. ◦ Jeg er tilknyttet universet og kjenner trygghet ved forankring i virkeligheten og i øyeblikket.
Jeg leser i Dagsavisens bokbilag om Vendela Vidas bok, La Nordlyset slette ditt navn. Den handler om en kvinne som glemmer dagen i det den er over.
Hvilket fantastisk konsept! Kan du tenke deg noe mer befriende enn å starte hver dag med blanke ark? Uten en eneste forutintatthet, uten frykt, uten mistro.
Vi er alle fanget av tiden og av hvordan tiden former oss. Enten vi vil eller ikke, er det et utenomtvistelig faktum at livet og hele vår eksistens bygger på de erfaringene vi gjør oss på godt og ondt. Noen ganger kanskje mest ondt; - Vi hardner, krakelerer, desillusjoneres. Det spiller ingen rolle hvor mye vi kjemper imot. Tiden fanger.
Ethvert liv er en fortelling, der en episode leder til en annen. Det som skjedde før, er med på å forme det vi tenker om det som skjer akkurat nå.
De fleste har vel tidvis følt maktesløshet i forhold til visse aspekter ved livet og ved seg selv. Noen erfaringer er av en slik art at de former oss om til noe vi ikke kan like. Vi baler og strever for å gjenvinne det tiden og erfaringene har berøvet oss. I seg selv kan den kampen gi livet både innhold, mening og mål.
Noen ganger kan jeg føle meg som en uvitende deltager i ett eller annet kosmisk eksperiment. Jeg bare venter på at noen skal hoppe fram fra bak et tre og rope: You got PUNK'D! Men slik er det jo ikke. Jeg er, som alle andre, fanget av tiden, tilfeldigheter og erfaringer.
Det ligger så mye i Tennessee Williams setning; A prayer for the wild at heart, kept in cages, blant annet håp om noe bedre. Og her sitter jeg, på en ganske alminnelig søndags morgen, og kjenner at tiden former ikke - den tyver. Tiden har allerede tatt evigheta fra meg. Til tross for dette, eller kanskje mer på grunn av, har jeg håp.
Jeg sender en bønn ut i universet for oss alle. Og lar nordlyset slette mitt navn.
Jeg tror jeg elsker deg litt. Savner deg også. Ja, deg vel! Som mot all formodning fremdeles leser denne bloggen.
I det siste har jeg bare sittet i mitt lille hjørne og lyttet/lest. Det er ganske lenge siden jeg selv har blogget noe fornuftig - eller kommentert. Hva kan jeg gjøre med det?
Hodet mitt er fullt av tanker. Egentlig. Om livet, hensikten med det (livet altså), om mellommenneskelige relasjoner, krig og fred og sånn. Om samfunnet som fremstår som hardere og kjøligere for hver dag som går. Eller kanskje bare virker det sånn, kanskje er det bare jeg som har blitt for følsom, som har blitt så liten at jeg ikke lenger føler at mine tanker er viktige eller at jeg kan bidra med noe for en bedre verden.
Forleden, da jeg i all min frustrasjon over mangel på hensikt tørket støv(!) i bokhyllene, ramlet Henrik Syse ut. Ja ikke mannen da, såklart, men boken hans Veier til det gode liv. Det var neppe tilfeldig, jeg har tenkt mye på etikk og hensikt og mellommenneskelige relasjoner i det siste.
Jeg tror jeg elsker Henrik Syse litt også.
Kanskje blir det en fornuftig bloggpost når jeg har lest boken på nytt. Kanskje ikke. Kanskje skriver jeg om noe helt annet enn moralfilosofi og Syse og veier til det gode liv. Jeg er helt utilregnelig kjenner jeg, men jeg trenger å føle at jeg bidrar med noe som helst, om det så er anbefaling av en helt revolusjonerende ny hårkur som får håret ditt til å glitre som diamantstøv. (øh, eller kanskje ikke helt dét da, jeg tror ikke det finnes noen sånn).
Jeg kan skrive om hva som er logisk for meg, men kanskje ikke for deg, om at det du kaller Gud, er kanskje det jeg kaller Kjærlighet (jeg tror jeg må begynne å skrive K-ore med stor K), om hvordan jeg tror at livet bygges på erfaring og ikke fornuft.
Jeg kan fortelle deg hvordan jeg prøver hver dag å bli et bedre menneske, men kanskje vil jeg ikke fortelle om hver gang det mislykkes. Det er ganske ofte.
Jeg har altså sittet i hjørnet mitt og observert. På blogger, Twitter og i kommentarfelt. Jeg har reflektert. Tenkt at jaggu er det mange flotte mennesker og tanker der ute. Men jeg har også tenkt at noen bør definitivt begynne å bli mer lydhøre for andre og ikke bare sitte der og belære i summingen fra sin egen stemme. Fruktbare debatter fordrer både lydhørhet og kulturell toleranse. Altså; jeg kan respektere deg selv om du har andre verdiprioriteringer og livsanskuelser enn meg, så lenge du behandler meg med den omtanken jeg fortjener.
Husker du at jeg skrev om Erich Fromm for en tid tilbake? Fromm mener at omsorg og ansvar i sin alminnelighet er fraværende i mellommenneskelige forhold. Han hevder også at de fleste mennesker i moderne samfunn mangler den nødvendige respekt for andres autonomi, dessuten mangler vi kunnskap om hva medmennesker virkelig ønsker og har behov for. Jeg mener at dette er årsaken til at det er så mye splid og uro overalt. Det er for lite kjærlighet og mellommenneskelig respekt, rett og slett. Vi må finne en eller annen måte å behandle hverandre bedre, forstå hverandre bedre, elske hverandre - tross alt.
Når noen oppfordrer til sterkere konfrontasjoner, tar jeg meg selv i å tenke at kanskje er det ikke de som holder kjeft eller mumler i det stille som må bli mer høyrøstede og aggressive, men de andre som må jekke seg ned noen hakk og lytte. Konkurransemenneskene. De makthungrende. De ærgjerrige. (Nei, ikke dra Jante inn er du grei) Kanskje ville det ha vært fruktbart for dem å lytte mer til andres stemmer. Det ville hverfall vært fruktbart for verden.
Mens noen mennesker helt uhemmet breier seg ut og forsyner seg av det livet byr på, er det andre som krøller seg sammen til små, runde baller i nyttesløse forsøk på å forsvinne. Og fordi de liksom insisterer på å være usynlige, lar vi dem være det. Noen ganger får jeg lyst til å pakke dem opp og brette dem ut i lyset.
På en av Twitterprofilene leste jeg: "Det skapes hierarkier i alle sosiale strukturer". (fritt etter hukommelsen) Hun sa ikke noe om hva hun syntes om det, det var bare en konstatering. Jeg liker ikke hierarkier. Jeg aksepterer at noen er glupere, flinkere, godere enn meg, men jeg foretrekker demokratiske beslutninger anytime. Noen er faktisk fornøyd med å være et tannhjul i det store urverket, men slenger du ett ut, stopper klokka. Og hvis ett menneske har en helt annen erfaring med et system enn fem forståsegpåere, er det ikke nødvendigvis forståsegpåerne som eier sannheten. Som Thomas Hylland Eriksen en gang sa: Vel, så tar 100.000 vitenskapsmenn feil. Det ville i så fall ikke vært første gang
Jeg har enorm respekt for mennesker som brenner for noe, og som evner å formidle sitt engasjement med smittende iver. Dette engasjementet lyser alltid ut fra de beste og minst egoistiske motiver. Disse menneskene beriker verden. Vi må ta bedre vare på dem!
Hver og en av oss er en virvelvind av ønsker rundt en kjerne av glødende ild. I møtet med et annet menneske berører vi denne innerste kjernen. Vi gir et svar på det som er vesentlig og det er det evige spørsmålet: Hvorifra kommer vi, hvor er vi og hvor bør vi gå? Et givende medmenneske er den som hver gang får oss til å skimte målet og følge oss en bit på veien. (Alberoni)
Jeg har lenge tenkt å skrive litt om noen av de erfaringene du gjør deg hvis du rammes av en kronisk sykdom som nedsetter funksjonsevnen din i så stor grad at det blir vanskelig å finne meningen med livet. Det er et ganske stort tema, så jeg tror det må tas i flere omganger.
Når vi snakker om "alvorlig sykdom", snakker vi først og fremst om sykdommer med dødelig utgang. Det har jeg tenkt å endre på her og nå. Det verste som kan skje deg er ikke at du kan opphøre å eksistere, det verste som kan skje deg er at du kun eksisterer. Uten evne til å leve; - nyte, elske, le, danse, tenke.
Det finnes noen som lurer på hvorfor alvorlig syke mennesker bruker penger de ikke har på behandlingsmetoder vitenskapen ikke kan bevise fungerer. Svaret på dette er enkelt: det er for å lindre smerter og øke funksjonsevnen. Når du lever med et funksjonsnivå på 20 prosent, vil selv det å øke den til 30 føles som paradis på jord.
Du kan snakke om placeboeffekten til du blir blå i ansiktet, det vil allikevel ikke ha betydning for det alvorlig syke mennesket som har fått økt funksjonsevnen sin fra 20 til 30 prosent. Å få nåler stukket inn i øret eller punkter på foten massert, har altså gitt dette mennesket bedre effekt enn 12 år med kognitiv terapi eller ørten legebesøk. Sånt kimser vi ikke av. Vi kimser faktisk ikke av hverken placebo eller kroppens evne til å helbrede seg selv gjennom seg selv - eller gjennom kanalisering for den saks skyld.
For noen uker siden så jeg en dokumentar om refleksologi/soneterapi på SVT Utbildningsradioen (dessverre ingen lenke). En kvinnelig forsker bega seg ut på en oppdagelsesreise i soneterapiens verden. Hun forsøkte behandlinger, snakket med forskjellige behandlere og deres pasienter, samt med vitenskapsmenn.
Det var en veldig interessant dokumentar. Pasientene hadde fått hjelp med alt fra astma og barnløshet, til lindring ved kreftbehandling og stagnering av sykdommer som Parkinsons, MS og ALS.
Soneterapeuten forklarte effekten med at man på foten (og hånden) har en slags refleks av kroppen og dens organer. Ved å stimulere det syke punktet i "kroppen", blokkerte man signaler til det gjeldende organet. Vitenskapsmennene sa at dette var sludder, og at effekten først og fremst skyldes placebo. Pasientene sa at det ikke spilte noen rolle for dem om bedringen skyldtes placeboeffekt eller reell blokkering av nervesignaler. Da vitenskapsmennene ble konfrontert med dette synspunktet, blåste de seg opp til voldsomme dimensjoner, og sa noe sånt som at "dette kan vi ikke ha noe av. Folk kan ikke ignorere vitenskapen!"
Jeg synes dette er rart. At folk som har viet seg til å helbrede syke mennesker ikke omfavner det faktum at noe kan hjelpe der de selv ikke strekker til.
Jeg ignorerer vitenskapen glatt når det skal være, kjenner jeg.
Det er nå snart fem år siden jeg selv ble rammet av energi- og immunsvikt etter en sykehusinfeksjon. Nylig opplevde jeg å bli komplett symptomfri i to måneder. Alle smerter, allergier, kognitive/ immunologiske/ nevrologiske/ energirelaterte plager forsvant i løpet av en uke fordi jeg ble gravid. En gravid kropps blodvolum øker med 40 prosent, og frakter desto mer oksygen til blodet. ME-syke har nedsatt oksygentilførsel til blodet. Det er altså denne oksygenmangelen som gir sykdom/symptomer/plager.
Dessverre spontanaborterte jeg og symptomene er tilbake, verre enn før. Jeg har desperat og forgjeves forsøkt å få noen av de briljante vitenskapsmenn til å bruke meg som forsøkskanin. Kan man bruke oksygenterapi, blodfortynnende metoder, injisere HCG (gravidehormon, som faktisk folk som boler seg injiserer) eller noen former for sirkulasjonsfremmende metoder? Nei, det kan man ikke, og jeg forstår egentlig hvorfor. Mye av dette er forbundet med risika. Men de tar ikke fem flate øre for å skrive ut hormoner, smertestillende, beroligende, antidepressiva, henvisninger til psykolog og fysioterapeut m.m. som beviselig IKKE funker, eventuelt gjør deg verre.
Det som funker, til en viss grad, er behandlingsformer som ikke dekkes av trygdesystemet, fordi vitenskapen ikke annerkjenner dem. Det blir jeg både sur og blakk av.
Vi kan godt si det sånn at jeg baserer min mistillit til vitenskapen og tillitt til ulike alternative behandlingsmetoder på empiri. Empiri skal man, i likhet med placebo, ikke kimse av.
Vær så snill å tilgi meg, jeg er på et helt absurd mørkt sted akkurat nå. Men jeg tviholder på fakkelen for å skimte stien foran meg, og tror jeg snart skal finne veien tilbake til de magiske øyeblikkene. Det er egentlig bare å kikke ut balkongdøren og se blomstene som bugner, mastene på seilbåtene nede på Kongen, fuglene som svever mot et blåblått bakteppe. Og treet mitt, det fantastiske treet.
Utenfor leiligheten min står et eldgammelt kastanjetre. Om vinteren lager de svarte grenene snurrige fantasivesener, om sommeren bugner bladene og lager et fantastisk beskyttelsesverk mellom meg og verden. Når jeg sitter på balkongen i tredje etasje, med denne majestetiske trekronen rundt meg, er det nesten som å bo inne i en trehytte.
Jeg har alltid vært glad i sånne gjemmesteder. Da jeg var barn pleide jeg å sitte inne i overskapet på rommet mitt med walkman, lommelykt og tegneblokk. Under meg hadde jeg vinterdekkenet til Pernille, den ene hesten min. Det luktet trygt og godt. (For meg ihvertfall. Folk som ikke er noe glad i stallukt ville muligens brukt andre vendinger:-) Der satt jeg hvis noe var vanskelig, hvis verden hadde slått seg vrang. Det hender den gjør dét.
Akkurat nå, for eksempel, sitter jeg i trekronen min og lurer på hvordan jeg skal nå frem til hjørnet. Jeg var jo på sånn god vei dit.
Siden jeg mangler egne ord akkurat nå, tillater jeg meg å bruke en nettvenn sine:
”…en må gjøre seg fortjent min tillitt…” leste jeg ett eller annet sted. Når jeg tenker på denne setningen føler jeg en slags tomhet. En iskaldt vakuum som er skapt av mistillit. En bør spørre seg, fortjener jeg noens tillitt i det hele tatt når jeg ikke er tillitsfull selv? Tillitt og kjærlighet bør være ubetinget og dekke over alle - akkurat som sollyset. Er det naivt å tenke/være sånn? Vet ikke, kanskje det, men skadene og sårene en påfører seg selv og andre av å være mistenksom er langt større og dypere enn å være naiv. Det er ikke naivitet som skaper krig og fordervelse i verden men mistenksomhet
Hun lå i ambulansen, gjennom humpete gater, på vei til en slags sluttdestinasjon, og kjente hvordan livet - eller hvertfall meningen med det - rant ut av henne.
I det grelle neonlyset på legevakten så hun så altfor tydelig sin egen sjels ensomhet, og tenkte på Tamsins, som aldri ville se dagens lys, aldri ville brenne for noe.
Stemmen hans lød fremmed i telefonen, som om den ikke angikk henne, som om den tilhørte et menneske hun aldri tidligere hadde snakket med. Hva mener han egentlig med "forkjølet"?
Uken før, da det hele begynte, var han i Barcelona. Da det ble bekreftet at hjertet ikke lengre slo, sjelen ikke lengre lyste, var han opptatt på jobb. I møter. På forretningsmiddager. Da krampene startet var han på besøk hos sin mor. Og hele den påfølgende helgen satt han på en solfylt brygge, bekymringsløst omgitt av gamle venner og duggfriske pils. Tekstmeldingen lød: "Ille godt her i sola, her burde du ha vært også".
Hun satt alene. Innerst i det tommeste mørket og kjente at ikke bare Tamsins, men hennes egen sjel hadde sluknet. Han sier at han er glad i henne, men hun føler overhodet ingen glede ved det, bare et intenst hat, en dyp forakt.
- er en litt forvirret, tenkende, følsom, men sterk sjel. Som har reist mye, sett mye, lært mye - ikke alt av akademisk karakter. Jeg har en bisarr form for humor, en solid dose selvironi og et åpent kreativt sinn. For tiden er jeg godt fornøyd med å være et tannhjul i det store urverket. Uten at grensen er satt for dét. Andre ting >>
