mandag, mai 21, 2018

Et slags reisebrev

Jeg hadde drømt om det så lenge!
 Gjennom lange, vonde dager i mørket da et blaff fra gardinen føltes som lydtortur, gjennom en tilsynelatende endeløs rekke med undersøkelser, behandlinger, cellegift og stråling, og kanskje særlig de lange, trange turene gjennom MR-maskinen, der min gamle følgesuvenn klaustrofobien kjempet innbitt mot minnene av bølgeskvulp og solnedgangen over Tsamadou, mitt temenos. Selvfølgelig vant Samos - hver gang. Jeg vant også, selvom MR-bildene ikke var spesielt oppløftende.
Du kan ikke jakte på minner, men det vet du jo?!
Entusiasmen min i forkant av reisen var så ekstatisk at gode venner (bless their soul, som amerikanerne ville ha sagt) fant det riktig å jekke meg ned et par hakk, av bekymring for at jeg ville bli veldig skuffet. Det ble jeg ikke!


De eneste minnene jeg jaktet på, var de om havet, stemningen, livsgleden, gjestfriheten, duftene, lydene og fargene.
Sannsynligvis kunne jeg ha funnet dette på nesten hvilken som helst annen gresk øy, men det er jo noe med å realisere drømmer og det kjente og kjære når du skytes ut fra rampen med litt skranglete skrog.

 Jeg begynte opprinnelig på denne bloggposten fire dager inn i min Samos-odysseé, men jeg kan egentlig ikke skrive lenger - eller snakke.
Det er litt uklart hva som skjedde da ordene forsvant fra meg, men jeg tenkte de kanskje kunne komme tilbake nå som jeg har gjenvunnet mitt vakreste minne...
 Selv om Giorgos ikke er her lengre, blir jeg godt ivaretatt av Maria som eier pensjonatet jeg bor på, av Nikos som eier strandtavernaen vis-a-vis og Eleni på minimarkedet oppe i gaten som plukker frem den friskeste frukt og grønnsaker til meg og som synes det er så stas at vi er navnesøstre.

 Nikos har et trofast klientell på baren sin. Det er et samhold her, vi forenes i det privilegiet å kunne sitte her, nyte utsikten og den deilige maten Stamatis, Nikos bror, lager til oss.

Det er nok flere enn meg som er her på en slags renselsesreise, det synes på arrene, halte ganger og på bestemoren som må støttes ned til vannkanten og opp igjen av datter eller datterdatter. Hun er tynn og skallet og tydelig svekket, alikevel stråler hun som en sol. Hele tiden.



Jeg kan sitte i vannkanten i timesvis og se på havet, eller rusle gjennom de trange gatene. Jeg savner ingenting, ingen steder. Her. Nå.



 Denne reisen handler først og fremst om møter. Det er mennesker her som beriker livet ditt med sin blotte eksistens, som for eksempel den amerikanske pastoren, Rev. Nancy, som har editert boken The Divine Spark Personal Stories of LGBTQ Discovery. Nå reiser hun rundt i Hellas for å holde foredrag for ortodokse menigheter om temaet, og for å promotere boken sin.

 Det er Gabi, den østerriske gudinnen som lager (og spiller på) fløyter laget slik urbefolkningen i Amerika gjorde det. Lyden fra disse fløytene er magisk! Hun fortalte meg om hvordan de opprinnelig ble brukt - på frierferd - men jeg er usikker på om jeg kan gjengi det korrekt, så ta heller en kikk på FB-page'n hennes Klingende Äste.
Gabriele er også dyrevenn og -verner, vi boundet over en fortryllende liten makrellpus som etterhvert skulle fortelle oss at hun het Flicka. En forsiktig liten frøken som satt og så hengivent på deg, uten å tigge, hun ga bare uttrykk for at hun godt kunne tenke seg litt kos og/eller en matbit.



Det er kunstnerne, poetene, surferne, den pensjonerte filosofiprofessoren og de vanlige menneskene med usedvanlige historier som dominerer Kokkari før turistsesongen starter.

 På rett sted til rett tid. Dét var lenge siden jeg var, gitt...
Jeg føler meg så utrolig heldig, og må undre meg litt over om jeg fortjener dette?

All is well ☮︎♡

lørdag, juli 04, 2015

Cursum perficio

Jeg kan det der med veier. Jeg har prøvd nye veier hele livet. Men denne veien; - tar aldri slutt
"Mike" (River Phoenix) i My Own Private Idaho

Det sies at hver reise vi tar bringer oss hjem.
Jeg antar at sannhetsgestalten i den påstanden avhenger av en viss grad målrettethet som ikke nødvendigvis er naturlig iboende i alle mennesker. For noen er rastløsheten mer en drivkraft; - en lengsel sprunget ut fra et behov om å være i konstant bevegelse snarere enn et ønske om å nå et spesifikt mål.

En destinasjon, et møte, en opplevelse - kan være en reise nærmere deg selv, men det kan like ofte bringe deg lengre vekk, i jakten på større drømmer. Mer sannhet. Sannere drømmer. Større bevissthet.
Catching the spirits of new destinations, travelling from coast to coast, leaving everything behind you. Dreams are on the road. Let's try to find them. Together.
Georges Meiss

Jeg har vært på veien mesteparten av livet.
Da jeg dro ut på egenhånd i en alder av 19, trodde jeg at jeg la ut på en søken. Det skulle ganske snart gå opp for meg at det snarere dreide seg om flukt. Og kanskje et ønske om å komme nærmere kreativiteten og ektheten. Jeg holdt på å kveles av konformiteten, uvel av å falle inn i vante mønstre, tynget av tradisjonens åk.
Jeg søkte livets flyktighet, på et vis. Dermed kom jeg også nærmere angsten. Som igjen drev meg videre inn i en slags lengsel som ikke lar seg hverken forklare eller forsvare. Jeg søkte noe uoppnåelig. Trygghet uten faste rammer.
Jag stannar aldrig någonstans, jag är alltid på väg. Om jag någon gång hittar någon, som älskar mej ända ner i helvetet, så ska jag stanna där
"Sussi" i Älska mej

På et tidspunkt befant jeg meg ved kildene der mytologien forteller at nymfen Salmakis tryglet Olympens guder om å bli smeltet sammen til ett individ med ynglingen Hermafroditios.
Historien er full av myter om din andre halvdel. Det er en besnærende tanke at det finnes ett individ der ute som kan gjøre oss hele, og kanskje må det være slik. Det blir for smertefullt å ta ansvaret på egen hånd.

Min reise ble avbrutt. Metaforisk sett ble jeg drevet av veien, tvunget i stillstand. Det er som om jeg ikke lenger er min egen sjebnes herre, eller forvalter av min sjel.
Når jeg allikevel reiser inni meg, er det ikke veien framover jeg følger, det er returen. Nettopp fordi veien foran meg føles endeløs og usikker, dukker jeg inn i det gamle, kjente og kjære (som en gang i tiden var det ukjente, spennende og usikre).
Minnene mine er som en skattekiste av møter og opplevelser, og det er en velsignelse å eie den.

På gresk betyr nostalgi noe slikt som verking fra en gammel skade. Jeg synes det er en ganske vakker, prosaisk beskrivelse.
Kroppen, eller snarere hjernen - eller kommunikasjonen mellom de to, behandler gamle skader på et underlig vis. Både ligamenter og muskler har sensorer som som kontinuerlig sender meldinger til hjernen gjennom det autonome nervesystemet. Etter at skaden er leget, fortsetter kommunikasjonen. Dette kalles propriosepsjon, og forklares best som feilinformasjon som går mellom en tidligere skadet kropp og hjernen. Frem og tilbake i en endeløs strøm.
Det er naturligvis først og fremst fysiske skader det er snakk om, men jeg undres om det samme ikke også gjelder emosjonelle sår, all den tid sorg og smerte registreres på det samme stedet i hjernen.
Jeg tror også det samme skjer med tidligere opplevd glede. Gamle gleder slutter aldri å gi boblehjerte.

Hva så med savn? Om du innehar en så fundamental lengsel i deg helt fra utgangspunktet, vil denne lengselen noen gang avta? På veien, på reisen, ved målet, vil du noen gang føle at nå er jeg endelig hel. Nå savner jeg ingenting?

"Løven er inne" snakker i en kommentar på forrige post om den hvite og svarte savnet/sorgen. Om at sorg/savn er passivt i motsetning til andre følelser som er aktive og derfor gir handlingsalternativer.
Handling gir følelse av å mestre, ikke sant. Kanskje er det derfor grunnleggende savn for alltid (for noen av oss) vil fremstå som uavsluttede gestalter til tross for alle iherdige anstrengelser for å avslutte dem.

Cursum perficio - min reise er over. I denne tiden føles ingenting uavsluttet. Jeg befinner meg hverken ved målet eller ved riktig vei, så kanskje er det slik at it aint over 'till its over. At det ikke finnes mål, bare mening. At formålet med reisen ikke er å nå sluttdestinasjonen, men reisen i seg selv. Og kanskje tegner vi best opp våre egne kart fremfor å benytte de eksisterende. Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at hver reise jeg har tatt, hver vei jeg har fulgt, har vært mödan värd. Kanskje med unntak av denne siste.
Han hadde valgt sin kurs, og jeg måtte følge min. Problemet var at jeg følte meg mer og mer som de gamle sjøfarerne. De som lette etter verdens ende, men som bare fant andre hav og andre øyer. De som ble tatt hånd om av de innfødte og tryglet om å bli. Likevel seilte de videre.
De var alltid et offer for rastløshet. Og jeg - var en av dem

"Tom Pruitt" i Den Gamle Mannen og Havet

fredag, oktober 11, 2013

Kjære Hanne

Hvil i fred.

Jeg ønsker deg fred og ro

- en mild bris som følger deg,
en stille sjø, en klar og skinnende stjerne
og til slutt en trygg havn.

Jeg ønsker deg rolige dager og drømmer
om blomsterenger og gress,
om blikkstille hav som glitrer i solen,
om strender som overskylles av myke bølger,
om land du selv dikter opp,
om trivelig prat med venner,
om veier som leder til en gjenforening,
om sorger som slukker og nytt håp som vekkes

Jeg ønsker deg en fredfull søvn,
gode drømmer og lyse morgener

Ligg stille i mørket og lytt til regnet
som trommer mot vinduet,
suset av biler som kjører forbi,
risling i løvet.

Glem alle beslutninger som må tas,
alle spekulasjoner og alt tidspress.
Verden utenfor vinduet forsterker din stillhet
og holder ømt omkring deg.

fredag, februar 22, 2013

Hengende tegn

Jeg har mistet alle knaggene mine, så nå henger jeg her i løse lufta.

Ordene har gnagd seg fast i hjernebarken. De kommer ikke ut av munnen, ikke ned på tastaturet, de lager bare endeløs støy; samtaler (med meg selv og andre), brev og bloggposter inni skallen, som snart er i ferd med å sprenges i filler. Sammen med ordene er det alltid en låt som går på repeat, akkurat nå Song for a Blue Guitar. Ikke den verste låta, tenker du kanskje, men tro meg - det er ikke lenge før den skifter til en eller annen irriterende jingle.
Var veien mellom senga og døra et hjem, ville jeg støte på et tak over hodet - hvor jeg enn strakk meg, og det ble ikke så stille at jeg fikk høre mitt eget hjerte slå - seig som en arbeider, som ikke enser en tilfeldig forbipasserende tid. Da gikk ikke jeg her med en gammel gåte: Hva er det som går og går og aldri kommer til døra?
Mest er det denne ene stemmen som ikke tilhører meg selv, som skyter inn med jevne mellomrom som elektriske støt:

Hvor går du hen herfra, hvor hører du til?

lørdag, juni 16, 2012

vi som drømmer...

fredag, januar 13, 2012

Retroseksuell

Mon tro om jeg er i ferd med å bli en gammel romantisk moralist. Jeg har vokst opp under den seksuelle oppvåkningen. Nå er jeg i ferd med å sovne av kjedsomhet.
Samfunnet, media, menneskene flommer over av seksuell "frigjorthet". Vi kan knulle villt og uhemmet og siden snakke om det nesten når det skal være, og får vi det ikke helt til er det straks en sexolog på pletten for å fortelle oss hvordan vi kan gjøre det bedre og snakke friere om det. Pornografer strømmer til for å gjøre oss kåtere på kvinners premisser.

Desto mer sexologene insisterer på å være vår tids messiaser og dess flere pornosladder som fjernes, dess leiere blir jeg. Ja, altså ikke av sex per se, men av den seksuelle informasjonsflommen. - Ikke min egen seksualitet men de andres.
Seksuallivets magi inneholder alle menneskelivets grunnelementer: ånd, dyriskhet, dødsangst og rus. I en epoke som vår, preget av den ideale kjærlighetens oppløsning og en omseggripende seksualpsykose som vil gi fremtidige historikere stoff til millioner av kjedelige avhandlinger og bøker, er det mange klassiske spørsmål som får fornyet aktualitet. Men ett står allikevel alene: er mennesket bare en avansert ape - eller er vi noe mer?
Vetle Lid Larsen "Antisex"

I min vennekrets har det etterhvert oppstått en gryende opprør mot all denne misforståtte seksuelle frigjortheten. Jeg tror ingen av mine bekjente kan kalles pripne. Men de har fått et savn etter det genuint ekte og mirakuløse ved kjærligheten - som liksom har forsvunnet i et hav av avhandlinger om sex, tilgjengelig porno og sex-leketøy, griseprat på internett, swingers- og eller fetishparties, m.m.
Det er ikke nok å bare ønske å ligge nær en du bryr deg om eller å snuse på kjærestens varme hud. Her skal kles opp i trashy undertøy og skolepikeuniformer, elskes i taklampa med minst ett annet par til tilstede, dildoer i alle regnbuens farger, oppned, bakfram og hurramegrundt med gud og hvermann over alt og hele tiden. Som sexologene anbefaler.

Estetikk og genuine følelser er mine eksistensgrunnlag. Jeg misliker alt som er harry og kitch og fråtseraktig. Nipsgjenstander, nasjonalromantikk, porno, collagenansikt og plastikk-kropper, dårlige manerer, +++
Seksualiteten har blitt så offentlig, så grell, så harry og allstedsværende at den nesten gir meg avsmak. Jeg er lei av å treffe på mennesker som synes det mest naturlige i verden er å fortelle meg om sine seksuelle preferanser eller spørre om mine. Som snakker om sine seksuelle bravader på samme måte som forrige helgs fottur i Jotunheimen. Hurra så frigjorte vi er!
Jeg er lei av alle magasinoverskriftene som lyser mot meg i kiosken: Slik blir du en bedre elsker. Lei av sexologenes velmente råd, lei av harrytassene som sender deg bilde av pikken sin over nettet, lei av min egen samtids patologiske behov for å flytte grenser.

Jeg vil ha tilbake det rene, mystiske og ekte. Du kan kalle meg prippen så mye du vil. Det bryr meg ikke. Jeg priser meg lykkelig over at jeg ikke er 14 og blir introdusert for dette havet av seksuell desinformasjon og emosjonelle forfall. - At jeg er trygg nok til å vite at blott en berøring er tilstrekkelig til å utløse et skred av følelser og spenning.

Vi trenger ikke å avdekke alt. Da blir det ingenting igjen.
1. Du skal tro på kjærligheten
2. Du skal vite at mennesket er mer enn et dyr
3. Du skal erkjenne at det vakreste i livet aldri kan gripes
4. Du skal huske at hjernen din ikke sitter i kjønnsorganene
5. Du skal elske med din neste som med deg selv
6. Du skal skrike ut at du er lei av det evinnelige sex-maset i samtlige media til samtlige tider i døgnet, av landets beholdning av steindøde journalister, forfattere, programskapere og reklamefolk som tror de er frigjorte og frekke, men som i virkeligheten bare er til å gråte av.
7. Du er av ånd
8. Du skal hate Statistisk Sentralbyrå
9. Du skal tenke skjønnhet, sannhet, lengsel
10. Og til sexologene: Fuck off!
-Antisex-

tirsdag, januar 10, 2012

Et øyeblikks stillhet

Siden verden er uvirkelig, må man føres bak lyset på en eller annen måte for å kunne seire i den.
-W. B. Yeats-

Jeg har som vanlig våknet altfor tidlig. Ute snør det tett og stille, og jeg tenker på M som over en Courvoisier i annen etasje på Baronen i sene nattetimer en gang på åttitallet introduserte meg for Thomas Moore og begrepet temenos.

Vi satt og dinglet med beina, bak pianisten som telte kveldens tips, og kikket ut i bakgården der det snødde; -tett og stille.
M fortalte meg at det var de eneste gangene hun ikke kjente gnagsårene i sjelen. Når det snødde sånn, uansett til hvilken tid på døgnet, tok hun på seg den varme kåpen og ruslet rundt i byens gater. Helt alene, helt i vater, helt til snøfreserne kom frem og brøt idyllen.

Når det snør føler hun ingen lengsel, fortalte hun. Stillheten som faller i store, myke flak, demper den støyende utenforverdenen og tillater henne å lytte til sin indre musikk. Den som taler til sjelen.
Hun hadde ikke funnet andre måter å lytte til den musikken på. Den var der bare når det snødde, og det var den eneste tingen hun virkelig likte ved seg selv. Som fikk verden til å fremstå mer tilforlatelig, mindre skummel.

Den kristne mystikeren Teresa av Ávila beskrev sjelen som en indre borg.
Vi har våre indre rom og hager, fredlyste pletter i oss selv, som tilsvarer det ytre livets grensemarkeringer. Disse rommene er ikke abstraksjoner eller skjelett for sinnet, men rom og hager for hjertet. Steller vi disse vel, kan de brukes som middel til å holde livet sammen, til tross for ytre begrensninger.

M fant temenos bare når det snødde. Helt til hun døde av hjertesvikt før fyllte tretti, var livet hennes preget av rastløshet, frykt og lengsel. Og fordommer. Andres fordømmelse, men aller mest hennes egen.

Jeg kjente henne egentlig ikke, men jeg kjente drømmene hennes. Og jeg tenker at det er best slik når livet ikke kan gi deg ro, at hjertet rett og slett stanser.

lørdag, oktober 15, 2011

Gnagsår I

Da vi var 17, flyttet Katinkas litt gale kunstnermor til Hydra.
Hun hadde vært der på ferie og truffet en keramiker «med glødende øyne og lysende sjel» Det var slik hun beskrev ham på postkortet. Som forøvrig hadde motiv fra Santorini, ikke Hydra. Du vet, ett av disse bildene av hvite kirker med blå kupler som klamrer seg til klippekanten og omgir seg med rosa/blått lys.
«Glad i deg», stod det nederst, i skrånende skrift, som om ordene var på vei utfor klippekanten de også.

Jeg kan ikke huske at vi ble særlig opprørte av det.
Vi hadde den svære leiligheten i Skovveien til vår disposisjon. Vi skulket skidagen, lå i en haug på en madrass i biblioteket, og røykte tjall vi hadde kjøpt av en friker i Slottsparken. Sky Channel surret i bakgrunnen. Det var Ultravox, Simple Minds og Fine Young Cannibals.

Vi hadde alle litt vage familieforhold. det spilte liksom ikke store rollen om moren din flyttet til Hydra, eller faren din inn hos hun litt tacky aerobicsinstruktøren i Vibesgate. Det var vennene dine som betydde noe, som ga deg kjærlighet og en følelse av tilhørlighet.

Dette var på 80-tallet. Når jeg tenker på det i dag, nå som jeg selv kunne ha vært tenåringsmor om jeg hadde levd etter den riktige malen, kjenner jeg en intens forferdelse.

Det gikk bra med Katinka, kanskje best av oss alle. Hun sørget for å være den moren hun selv hadde ønsket seg for sine egne barn.
Pim derimot, hvis far flyttet inn hos aerobicinstruktøren uten å melde fra hverken til sin syke kone eller sine barn, feide over sin egen andel aerobicinstruktørlignende damer; - han drakk for mye, festet for mye, gamblet for mye, og behandlet damene sine så dårlig at han etterhvert selv tok skade av det.

Sånn sett utenfra, i retrospektiv, synes utfallet tilfeldig. Det var Katinka som var den sarte, forsiktige - Pim den trygge og trauste. Kanskje er det som noen sier, at det er gjennom kriser man virkelig ser hva som bor i et menneske.

Men jeg kan altså ikke huske at det var noen krise.
Vi var glade for å slippe foreldreforpliktelsene, fornøyde med å ligge i en haug på gulvet i Katinkas bibliotek, røyke oss skeive og se på Pat Sharp.

Så var det kanskje ikke noe rart at verden ble som den ble.

mandag, august 22, 2011

Et rom står avlåst

Jeg lengter etter deg.
Et rom står avlåst i kroppen min.
Alle tingene dine fins der og avtrykkene
av det korte livet ditt, flyktige
som skygger på snøen i måneskinnet.
Nøkkelen har jeg og går inn
med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt
og taler uten ord med tomheten,
en kronisk lytter

Jeg lengter etter deg
også fordi du var likest meg. Uten deg
går jeg alene med vranglynnet mitt.
Alt som var fint i meg og nå falmer
bar du som en tidlig sommerdag, et flott
langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine
langt vest i deg kunne hope seg opp.
Av og til
kolliderte vi og værlagene våre. Skybrudd
og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest
hang dagene våre som enige
søskenperler på kjedet.

Lengter etter deg.
Hverken vær eller dager løper mer.
Og tomheten svarer aldri.

-Kolbein Falkeid-

lørdag, juli 23, 2011

Til Ungdommen

av Nordahl Grieg

Kringsatt av Fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm -
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må - men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd
Stans deres drift mot død
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

(Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist der svar.

Ubygde kraftverk,
ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.)

Da synker våpnene
maktesløst ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menneskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen!

☮º♥.•*¨`*•♥.•´*.¸.•´♥

English translation
By Rod Sinclair (2004)

Faced by your enemies
On every hand
Battle is menacing,
Now make your stand

Fearful your question,
Defenceless, open
What shall I fight with?
Where is my weapon?

Here is your battle plan,
Here is your shield
Faith in this life of ours,
The common weal

For all our children's sake,
Save it, defend it,
Pay any price you must,
They shall not end it

Neat stacks of cannon shells,
Row upon row
Death to the life you love,
All that you know

War is contempt for life,
Peace is creation
Death's march is halted
By determination

We all deserve the world,
Harvest and seed
Hunger and poverty
Are born of greed

Don't turn your face away
From needs of others
Reach out a helping hand
To all your brothers

Here is our solemn vow,
From land to land
We will protect our world
From tyrants' hand

Defend the beautiful,
Gentle and innocent
Like any mother would
Care for her infant.