søndag, mai 24, 2009

Kursiv


Hun lå i ambulansen, gjennom humpete gater, på vei til en slags sluttdestinasjon, og kjente hvordan livet - eller hvertfall meningen med det - rant ut av henne.

I det grelle neonlyset på legevakten så hun så altfor tydelig sin egen sjels ensomhet, og tenkte på Tamsins, som aldri ville se dagens lys, aldri ville brenne for noe.

Stemmen hans lød fremmed i telefonen, som om den ikke angikk henne, som om den tilhørte et menneske hun aldri tidligere hadde snakket med. Hva mener han egentlig med "forkjølet"?

Uken før, da det hele begynte, var han i Barcelona. Da det ble bekreftet at hjertet ikke lengre slo, sjelen ikke lengre lyste, var han opptatt på jobb. I møter. På forretningsmiddager. Da krampene startet var han på besøk hos sin mor. Og hele den påfølgende helgen satt han på en solfylt brygge, bekymringsløst omgitt av gamle venner og duggfriske pils. Tekstmeldingen lød: "Ille godt her i sola, her burde du ha vært også".

Hun satt alene. Innerst i det tommeste mørket og kjente at ikke bare Tamsins, men hennes egen sjel hadde sluknet. Han sier at han er glad i henne, men hun føler overhodet ingen glede ved det, bare et intenst hat, en dyp forakt.

I sine søvnløse netter og forvirrede, sjelløse dager er det bare to ting som står tydelige for henne: köttets lust och själens obotliga ensamhet.

lørdag, mai 02, 2009

Numb/Encore

Jeg liker Jonas Gardell. Han sier mye fint og klokt. En gang jeg så ham på tv, jeg tror det var i Skavlan, sa han:
Jag behöver kärlek och respekt. Dom som inte kan ge mig det, har inget i mitt liv att göra

Noen av oss er fullstendig ute av stand til å takle selv de minste krenkelser. Jeg er sånn, jeg orker ikke en gang den nedlatende holdningen fra Nav- eller helsepersonell før jeg faktisk blir fysisk syk av det. Av denne grunnen er det ekstremt viktig for meg at de menneskene jeg tar inn i livet mitt forholder seg til det faktum at jeg behøver omtanke og respekt.

Allikevel...

Innimellom svikter mennesker. De klarer ikke helt å forholde seg til andres autonomi, de kjører egoløpet sitt uten å forstå hvor stor skade de faktisk begår.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt at jeg må bli litt sterkere, at jeg ikke må ta sånn på vei, at jeg har for høye krav til folk. Men jeg synes ærlig talt ikke det er for mye forlangt at vi alle skal behandle hverandre med omtanke og respekt. Vi er ikke alene i verden, vi har ansvar for hverandres velvære, ikke bare vår egen.

Det er mulig noen er sin egen lykkes smed. Jeg klarer ikke å være dét. Jeg tror ikke jeg ønsker å være det heller. Jeg vil bidra til noens lykke, og jeg vil at du skal bidra til min. Da blir den mer verdifull for oss alle. En skatt vi deler.

Hvis du ikke deler dette synspunktet, er det greit for meg, så lenge du holder deg langt utenfor min sfære.

Du har inget i mitt liv att göra