onsdag, desember 08, 2010

Interludium

Jeg snakket akkurat med vår tvisynte venn Eirik. Det kommer det ofte mye fint ut av.

Kanskje snakket jeg mest, jeg vet ikke, det er noe som skjer med meg når jeg snakker med mennesker som trigger noe i meg, at jeg lytter og snakker samtidig, og jeg er egentlig ikke vant til at det er jeg som snakker mest.

Nok om det.

Vi snakket om havet, livet og kjærligheten. Hvertfall tror jeg det, det er det jeg innbiller meg hver gang jeg snakker med folk som funker, folk som trigger noe fint i meg. Og så snakket vi litt om galskap, men det er jo egentlig havet, livet og kjærligheten på en gang, er det ikke?

Jeg snakket om galskap, hvertfall. Hvor redd jeg er for den. Ikke for galskapen per se, men for å flomme så over av meg selv at folk synes det blir litt anstrengende.

Det er ganske mye av meg. Du som aldri har truffet meg live ser det, at det er ganske mye. I det virkelige livet er det mye, mye mindre. (Tilsynelatende normal. Hva nå normal måtte være)

Jeg går - som Fantomet - rundt i gatene som en vanlig mann, men inni meg flommer jeg over av noe udefinerbart, det er så mange drømmer så mange ønsker, så mye uvilje mot det konforme, at jeg tror det må være noe galt med meg. Men kanskje er det ikke det, kanskje føler du akkurat det samme?

Vi er av samme stoff som drømmer veves. Vårt lille liv er omringet av søvn
-Shakespeare-