Ordene har gnagd seg fast i hjernebarken. De kommer ikke ut av munnen, ikke ned på tastaturet, de lager bare endeløs støy; samtaler (med meg selv og andre), brev og bloggposter inni skallen, som snart er i ferd med å sprenges i filler. Sammen med ordene er det alltid en låt som går på repeat, akkurat nå Song for a Blue Guitar. Ikke den verste låta, tenker du kanskje, men tro meg - det er ikke lenge før den skifter til en eller annen irriterende jingle.
Var veien mellom senga og døra et hjem, ville jeg støte på et tak over hodet - hvor jeg enn strakk meg, og det ble ikke så stille at jeg fikk høre mitt eget hjerte slå - seig som en arbeider, som ikke enser en tilfeldig forbipasserende tid. Da gikk ikke jeg her med en gammel gåte: Hva er det som går og går og aldri kommer til døra?Mest er det denne ene stemmen som ikke tilhører meg selv, som skyter inn med jevne mellomrom som elektriske støt:
Hvor går du hen herfra, hvor hører du til?
2 kommentarer:
Det er vondt når mye er inne og ingenting kommer ut; når det utenfor presser ennå mer inn og man ikke kan verne seg, men bare må ta imot.
Jeg håper ordene du trenger kommer til deg!
Det håper jeg også, oppsummert! tusen takk for dine
:-)
Legg inn en kommentar