Den dagen vi trodde Leif døde

Han bar det prosaiske navnet Leif. Resten av navnet var litt mer staselig; Ludvik Winblad von Walter.
Hvorfor akkurat Leif er litt usikkert, men det var noe med at navnet hadde gått i arv gjennom generasjoner. Muligens hadde jeg visst nøyaktig hvorfor om jeg hadde hørt litt bedre etter når de eldre i familien snakket til meg. Jeg hadde det med å forsvinne innover, akkurat som Leif hadde det med å forsvinne i dagesvis av gangen, uvisst til hvor.

Her bør jeg kanskje skyte inn at Leif Ludvik Winblad von Walter var en katt. En veldig spesiell katt. Nå tenker du kanskje at, "jah, hva så - alle katter er spesielle". Hvis du ikke liker katter, tenker du kanskje "hah - de slue, skumle rakkerne er ikke så spesielle som folk vil ha dem til". Men Leif var virkelig en ekstraordinær katt, altså.

Leif var kjempediger og kullsvart som en panter og hadde store, gule øyne. Han pleide å følge etter meg til skolen, enda jeg husjet på ham og sa at han måtte gå hjem. Da så han på meg med det gule, underfundige blikket som sa at jeg kunne ta meg et stev. Jeg vedder på at han viste meg fingeren når jeg snudde ryggen til.
Da jeg gikk inn i skolegården, latet han som han snudde. Men ofte hoppet han opp på vindusgesimsen og kikket fandeninvoldsk inn i klasserommet så barna fniste nervøst og frøken ble kjempesur.

Det var ikke sånn at Leif var min katt, det var jeg som var mennesket hans. Når jeg kom hjem fra skolen satt han midt i gata, som selvfølgelig også var hans, og ventet på meg. Nøyaktig klokken 14.15. Jeg kunne bare våge å somle på hjemveien. Ikke for at jeg prøvde for å se hva som ville skje, det får da være måte på å utfordre sjebnen liksom.

Leif likte å vise oss hva som kunne komme til å skje hvis han ikke var sentrum for alles udelte oppmerksomhet. En gang vi hadde et ekstra hyggelig middagsparty kom Leif drassende med hamsteren min. Han hadde lirket opp låsen til buret, og bar rundt på hamsteren som om den var en nistepakke. Rattita, hamsteren, hang og dinglet etter nakkeskinnet fra den svære kattekjeften, enten lammet av skrekk eller totalt likegyldig, akkurat det er litt usikkert.
Alle i middagsselskapet hylte opp, mens svartekatten satt helt stille med hamsteren i kjeften og så på oss som han tenkte: "Jøjje, går det ikke an å ta med hamsteren sin på en aldri så liten spasertur engang eller?"

En gang ble Leif litt for lenge borte. Vi ble bekymret. Da fraværet begynte å strekke seg over en uke, tenkte vi at vi aldri kom til å se Leif igjen. Men så en dag da Mamacita og jeg var ute og kjørte og kranglet som vi ofte gjorde, bråbremset Mamacita plutselig. I veikanten lå en maltrakert, svart katt. Vi hylte og skrek i munnen på hverandre, men etterhvert fikk vi roen oss såpass at vi fikk gravlagt skinnet i veikanten.

I bilen på veien hjem, kranglet vi ikke, vi gråt begge to. Vi dro hjem og satte oss i stuen og gråt. Og gråt. Helt til Leif kom inn balkongdøren og så spørrende på oss. Velkomsten han fikk var nok slik han helst ville ha den hver gang han kom hjem. Vi serverte kos, roastbeef og ferske reker. Det var nok sikkert også slik han helst ville ha det.

Hvor Leif hadde vært hele den uken, er det ingen som vet. Det var heller ikke slik at han var skitten og avmagret som andre katter er etter en langtur. Jeg mistenker at han hadde funnet en snilling og tenkt at der kunne han bli skjemt bort en stund mens menneskene hans savnet ham litt. Det kunne i grunnen være til pass for oss som ikke serverte roastbeef og ferske reker hver eneste dag.