Kursiv
Hun lå i ambulansen, gjennom humpete gater, på vei til en slags sluttdestinasjon, og kjente hvordan livet - eller hvertfall meningen med det - rant ut av henne.
I det grelle neonlyset på legevakten så hun så altfor tydelig sin egen sjels ensomhet, og tenkte på Tamsins, som aldri ville se dagens lys, aldri ville brenne for noe.
Stemmen hans lød fremmed i telefonen, som om den ikke angikk henne, som om den tilhørte et menneske hun aldri tidligere hadde snakket med. Hva mener han egentlig med "forkjølet"?
Uken før, da det hele begynte, var han i Barcelona. Da det ble bekreftet at hjertet ikke lengre slo, sjelen ikke lengre lyste, var han opptatt på jobb. I møter. På forretningsmiddager. Da krampene startet var han på besøk hos sin mor. Og hele den påfølgende helgen satt han på en solfylt brygge, bekymringsløst omgitt av gamle venner og duggfriske pils. Tekstmeldingen lød: "Ille godt her i sola, her burde du ha vært også".
Hun satt alene. Innerst i det tommeste mørket og kjente at ikke bare Tamsins, men hennes egen sjel hadde sluknet. Han sier at han er glad i henne, men hun føler overhodet ingen glede ved det, bare et intenst hat, en dyp forakt.
I sine søvnløse netter og forvirrede, sjelløse dager er det bare to ting som står tydelige for henne: köttets lust och själens obotliga ensamhet.
6 kommentarer:
¤ ¤
-
Iskwew håper Rockette har sendt lenke til rett adresse. Noen trenger å lese dette, og det er muligens ikke en som har rss-feed.
oj, Titta, skremte jeg deg?
Rockette har ikke det, Isk, og nei, det er ikke en som har feed...(kanskje underbevisstheten gjør de lureste valgene?)
her i bloggen vil man bare ha fine mennesker og ikke fuckwits.
beklager at jeg øser dette ut i all offentlighet. jeg ramler fra hverandre hvis jeg ikke får det ut:-/
Det var ment som et lett bekymret sympatiserende fjes. Men streken, som skulle være munn, ble flyttet til venstre ved publisering.
Du trenger forresten slett ikke beklage at du utøser deg offentlig når du formidler dine følelser i slik en fin, poetisk prosa.
Du skal ikke beklage det du skriver, Rockette. Du deler både varme lykkebobler og iskalde turer i livets mørke kroker som få andre tør og kan formidle. Du setter til og med ord på det utenkelige og ubeskrivelige.
Om jeg noen gang finner ord til en kommentar er jeg usikker på.
Jeg mangler ord akkurat her, kjenner jeg..
Og du trenger ikke å beklage deg, det er det andre som burde gjort.
Fysjom!
Legg inn en kommentar