Hun lå i ambulansen, gjennom humpete gater, på vei til en slags sluttdestinasjon, og kjente hvordan livet - eller hvertfall meningen med det - rant ut av henne.

I det grelle neonlyset på legevakten så hun så altfor tydelig sin egen sjels ensomhet, og tenkte på Tamsins, som aldri ville se dagens lys, aldri ville brenne for noe.

Stemmen hans lød fremmed i telefonen, som om den ikke angikk henne, som om den tilhørte et menneske hun aldri tidligere hadde snakket med. Hva mener han egentlig med "forkjølet"?

Uken før, da det hele begynte, var han i Barcelona. Da det ble bekreftet at hjertet ikke lengre slo, sjelen ikke lengre lyste, var han opptatt på jobb. I møter. På forretningsmiddager. Da krampene startet var han på besøk hos sin mor. Og hele den påfølgende helgen satt han på en solfylt brygge, bekymringsløst omgitt av gamle venner og duggfriske pils. Tekstmeldingen lød: "Ille godt her i sola, her burde du ha vært også".

Hun satt alene. Innerst i det tommeste mørket og kjente at ikke bare Tamsins, men hennes egen sjel hadde sluknet. Han sier at han er glad i henne, men hun føler overhodet ingen glede ved det, bare et intenst hat, en dyp forakt.

I sine søvnløse netter og forvirrede, sjelløse dager er det bare to ting som står tydelige for henne: köttets lust och själens obotliga ensamhet.

Etiketter: Avmakt, Introvert, Narkissos