Et slags reisebrev

Jeg hadde drømt om det så lenge!
 Gjennom lange, vonde dager i mørket da et blaff fra gardinen føltes som lydtortur, gjennom en tilsynelatende endeløs rekke med undersøkelser, behandlinger, cellegift og stråling, og kanskje særlig de lange, trange turene gjennom MR-maskinen, der min gamle følgesuvenn klaustrofobien kjempet innbitt mot minnene av bølgeskvulp og solnedgangen over Tsamadou, mitt temenos. Selvfølgelig vant Samos - hver gang. Jeg vant også, selvom MR-bildene ikke var spesielt oppløftende.

Du kan ikke jakte på minner, men det vet du jo?!

Entusiasmen min i forkant av reisen var så ekstatisk at gode venner (bless their soul, som amerikanerne ville ha sagt) fant det riktig å jekke meg ned et par hakk, av bekymring for at jeg ville bli veldig skuffet. Det ble jeg ikke!

De eneste minnene jeg jaktet på, var de om havet, stemningen, livsgleden, gjestfriheten, duftene, lydene og fargene.
Sannsynligvis kunne jeg ha funnet dette på nesten hvilken som helst annen gresk øy, men det er jo noe med å realisere drømmer og det kjente og kjære når du skytes ut fra rampen med litt skranglete skrog.

 Jeg begynte opprinnelig på denne bloggposten fire dager inn i min Samos-odysseé, men jeg kan egentlig ikke skrive lenger - eller snakke.
Det er litt uklart hva som skjedde da ordene forsvant fra meg, men jeg tenkte de kanskje kunne komme tilbake nå som jeg har gjenvunnet mitt vakreste minne...
 Selv om Giorgos ikke er her lengre, blir jeg godt ivaretatt av Maria som eier pensjonatet jeg bor på, av Nikos som eier strandtavernaen vis-a-vis og Eleni på minimarkedet oppe i gaten som plukker frem den friskeste frukt og grønnsaker til meg og som synes det er så stas at vi er navnesøstre.

 Nikos har et trofast klientell på baren sin. Det er et samhold her, vi forenes i det privilegiet å kunne sitte her, nyte utsikten og den deilige maten Stamatis, Nikos bror, lager til oss.

Det er nok flere enn meg som er her på en slags renselsesreise, det synes på arrene, halte ganger og på bestemoren som må støttes ned til vannkanten og opp igjen av datter eller datterdatter. Hun er tynn og skallet og tydelig svekket, alikevel stråler hun som en sol. Hele tiden.

Jeg kan sitte i vannkanten i timesvis og se på havet, eller rusle gjennom de trange gatene. Jeg savner ingenting, ingen steder. Her. Nå.

 Denne reisen handler først og fremst om møter. Det er mennesker her som beriker livet ditt med sin blotte eksistens, som for eksempel den amerikanske pastoren, Rev. Nancy, som har editert boken The Divine Spark Personal Stories of LGBTQ Discovery. Nå reiser hun rundt i Hellas for å holde foredrag for ortodokse menigheter om temaet, og for å promotere boken sin.

 Det er Gabi, den østerriske gudinnen som lager (og spiller på) fløyter laget slik urbefolkningen i Amerika gjorde det. Lyden fra disse fløytene er magisk! Hun fortalte meg om hvordan de opprinnelig ble brukt - på frierferd - men jeg er usikker på om jeg kan gjengi det korrekt, så ta heller en kikk på FB-page'n hennes Klingende Äste.
Gabriele er også dyrevenn og -verner, vi boundet over en fortryllende liten makrellpus som etterhvert skulle fortelle oss at hun het Flicka. En forsiktig liten frøken som satt og så hengivent på deg, uten å tigge, hun ga bare uttrykk for at hun godt kunne tenke seg litt kos og/eller en matbit.

Det er kunstnerne, poetene, surferne, den pensjonerte filosofiprofessoren og de vanlige menneskene med usedvanlige historier som dominerer Kokkari før turistsesongen starter.

 På rett sted til rett tid. Dét var lenge siden jeg var, gitt...
Jeg føler meg så utrolig heldig, og må undre meg litt over om jeg fortjener dette?

All is well ☮︎♡