Tanker om tro og handlingsrom og frihet til å velge

De siste dagenes debatt rundt #Telia-reklamen og #hijabnohijab, har fått meg til å prøve og sette ord på en gryende uro jeg har kjent på en stund rundt religion/politisk budskap og tydelige effekter dette får på samfunnet og menneskene. Det være seg KrF som har overlatt makta til den mer kristenkonservative blokken og som har fått påvirkningskraft i regjeringssamarbeidet eller religiøse symboler i det offentlig rom; organisert, konservativ religion skremmer meg. Jeg ser på religion som årsak til det meste som er feil i verden.

Jeg er veldig for at vi må motarbeide rasisme, islamofobi og alle lignende fordommer. Kvinner som blir hetset for om de vil ta av eller på hijaben har min fulle sympati og støtte til valget de tar.

Selv om jeg ellers sjelden har problemer med å sette meg inn i andres situasjon, var det veldig vanskelig å forstå raseriet som oppstod i Telias kommentarfelt.
Ved nærmere ettersyn så jeg at kommentarene hovedsaklig kom fra konservative menn i tillegg til kvinner som gjerne lever med patriarkalske strukturer fordi de tror at gud forventer det av dem. Kommentarene var også fulle av forakt for den skandinaviske frigjortheten, og det er nettopp dette som både ødelegger for muslimer flest som bare vil leve i fred og fordragelighet OG fyrer opp under de mest krakilske islamofobene. Så har vi det gående…

Som ganske ung bodde jeg i lengre tid både i bl.a. Hellas, Spania og Tyrkia og erfarte hva disse religiøse dogmene gjør med folks handlingsrom, det være seg om dogmene er ortodokse, katolske eller muslimske. Selv om jeg var programforpliktet (som reiseleder) til å respektere tradisjonene, syntes jeg det var vanskelig. Og unødvendig.

En av de tingene jeg alltid har satt pris på ved å vokse opp i et sekulært land, er at religion har vært et privat anliggende. Så lenge du oppfører deg som et skikkelig menneske kan du tro eller ikke tro på hva du vil, uten at det påvirker ditt eller andres levesett. Hvilket i mine øyne er en forutsetning for et fungerende demokrati.

En annen ting er at jeg har kunnet vokse opp med et avslappet forhold til egen kropp. Nakenhet var ikke knyttet til seksualitet. Vi var nakne i badstuen, på stranda, i fellesdusjen. Svømte og hadde gym jenter og gutter sammen, det var ikke noe skamfullt eller syndefullt ved det.

Og dét er kanskje det viktigste: min kropp, min nakenhet, min ære, min seksualitet eier jeg selv. Den tilhører hverken gud eller noen mann. Jeg kan stort sett realisere mine drømmer uten å bli hindret av at jeg er kvinne. For meg er det helt naturlig og riktig, og jeg mener det er sunt for mennesker å vokse opp sånn. Undertrykket handlingsfrihet og seksualitet kan føre til mye oppdemmet aggresjon.

Bruk av slør i 2019 fremstår for meg ganske bakstreversk, og jeg synes det er rart at religiøse folk ikke tenker over at hvis profetene deres hadde levd i dagens samfunn, ville de nok undervist helt andre dogmer og sannsynligvis hatt et mye mer liberalt syn på klesdrakt, homofili og kvinners rolle.
Men min mening rundt dette er likegyldig. Jeg respekterer folks religionsfrihet og hvordan de velger å praktisere sin tro.
Prinsipielt er jeg for at folk skal få kle seg som de vil så lenge de ikke dytter dogmene på barna sine. La barna leke fritt med flagrende hår, delta på aktiviteter og feiringer sammen og vokse opp til å ta egne beslutninger. — Til å være trygge, frie og seg selv.

Hva vil jeg egentlig med disse ordene? Jeg aner ikke. Men det føltes godt å få dem ned på tastaturet.