Advokaten min fraråder meg å stille saken for retten, all den tid jeg mest sannsynligvis kommer til å tape. I så fall må jeg betale saksomkostninger for både meg selv og Velferdssatan.
Om det er idioti og stahet eller mot og rettferdighetssans som får meg til å ønske saken videre, vet jeg ikke. Det bare aner meg at jeg ikke vil kunne få fred i sjela om jeg gir opp nå. På den andre siden er vel det siste jeg trenger en økt gjeld på 200 000...
Saken skulle opprinnelig opp i Tingretten i slutten av august, så jeg har ikke all verdens tid å bestemme meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Pest eller kolera, aske og ild - hva ville du ha gjort?
Hjelpes...
Begrunnelsen for de aller fleste avslagene i NPE er at det mest sannsynlig ikke er en årsakssammenheng mellom skaden og sykehusets behandling. Det er en fattig trøst for pasientene som kanskje blir preget for livet. Kompleksiteten i disse sakene må ikke bli til hinder for medmenneskelighet og fleksibilitet overfor mennesker som mer enn de fleste av oss, trenger nettopp det.
- Anne Hafstad i Aftenposten -
9 kommentarer:
Jeg antar at du har sjekket ut at det er helt umulig å få fri rettshjelp?
Det er jo forjævlig når en borger må bære saksomkostninger for Staten, altså.
Jeg tjener for mye [sic] til å få fri rettshjelp.
Saken har jo pågått en stund, så frem til nå har jeg betalt 80 000. (til spesialistuttalelser, etc.) Store deler av dette har blitt dekket av forsikringsselskapet mitt, egenandelen var 19 500.
Men jeg kjenner at dette egentlig ikke dreier seg så mye om penger for min del, men at jeg faktisk har _krav_ på erstatning i henhold til pasientskadeloven.
åååh, jeg kan være så sta! :-S
Dette er virkelig vanskelig, jeg hadde vel neppe turt á gá til sak i fórste omgang fordi jeg ikke hadde hatt rád til noe som helst. Samtidig tjener jeg sikkert for bra til á fá fri rettshjelp for der tror jeg grensene er ganske lave.
Skjónner dette er et kjempevanskelig valg á ta, uansett hva du velger blir det neppe bedre - om du ikke vinner saken da, mot alle odds?
Sov pá det, snakk med alle som kan vite noe om dette - og sá ta valget. Háper du kommer fram til noe som gir deg ro i sjela i hvert fall.
*stor trósteklem*
Oj, kjære du...
Dette var trist og frust lesing.
Jeg har selv en gang valgt å bite tenna sammen fordi veien rettslig ville vært for tøff. For meg var det riktig den gangen, kanskje. Jeg vet ikke. Men dette er noe annet.
Tror kanskje det viktigste å tenke på er hva du taper om du IKKE gjør det, - eller kanskje snu det og tenke hva du vil føle om du ikke går videre....? Prinsipp og egne følelser...
Slike ting er alltid vanskelig å gi råd om. Sender deg de største og varmeste tanker og klemmer!
Takk, Lothis.
Ja, tenk om jeg vinner - mot alle odds.
En ting jeg har oppdaget i denne prossessen, er at de menneskene som har møtt meg ansikt til ansikt har et helt annet syn på meg enn de som bare har lest papirer og journaler (som de rettsoppnevnte). Når jeg går gjennom journaler og epikriser, kjenner jeg nesten ikke igjen pasienten. Hvis jeg forklarer meg i retten, tror jeg at mye vil stille seg annerledes, - at jeg vil fremstå mer troverdig...
Klem back:-)
Der sier du noe viktig, annett. Hva jeg taper om jeg ikke tar saken videre. Jeg har mistet så mye av det som er viktigst for meg. Styrke og egenintegritet. Jeg har en formening om at jeg må ta denne kampen for å vokse meg stor og sterk igjen... Men kanskje det ikke er sånn, kanskje det bare er følerier og dramaspill...
Dette er veldig vanskelig!
Takk for klemmer. De mottas med takk og returneres:-)
Et vanskelig dilemma!
Det er viktig å tenke saklig og sette opp +/- uten følelser, se på det - OGSÅ ta med følelsene. For noen ganger er det faktisk verd innsats og penger og vite at man har prøvd så langt man kunne også. Det kan bare du avgjøre!
Fri rettshjelp går ikke, hva med juridisk rådgivning for kvinner
(JURK drives av kvinnelige jusstudenter ved Universitetet i Oslo, og vi yter gratis rettshjelp innen de fleste rettsområder.
Vårt tilbud gjelder kvinner over hele landet, og vi har ingen inntekstgrenser. All hjelp er gratis.)
Lykke til - fingers X!
Tusen takk for veldig bra råd, Randi!
JURK vil nok ikke komme til andre konklusjoner enn advokaten min. Rettslig sett er det hele korrekt, på et snurrig vis; Jeg kan ikke _bevise_ at jeg har sterkere smerter og lavere funksjonsnivå enn før.
For jeg har slitt med smerter og hatt 5 operasjoner og utallige infeksjoner, sykehusinnleggelser siden jeg var 20 år. Sånn grovt regner har funksjonsnivået mitt ligget på ca 80% før operasjonen og 20 etter. Jeg mener at jeg aldri hadde blitt så syk om jeg var blitt korrekt ivaretatt og behandlet. Men det er og blir en påstand fra meg og mine behandlere...
Jeg beklager at jeg "bruker" dere på denne måten. Bær over med meg - jeg trenger noen å diskutere dette med:-)
Ettersom om du _har_ krav på erstatning, ville jeg nok vært sta jeg også.
Helvete heller, på en måte.
Så da må du selv finne ut om det er verdt det å evt tape masse penger for å stå løpet helt ut. Det er vel kanskje nettopp det de tenker, denne velferdstaten; At det er snakk om å tape mye penger, så _DET_ tør hun nok ikke!
Rett skal jo være rett, det har vi fått godt innlært- det er bare at det offentlige kan få gjøre akkurat hva pokker de føler for til tider.
Jeg vet ikke, Rockette. Kan ikke si verken sånn eller slik, men jeg jeg hadde nok slitt med å la saen ligge jeg også...
Takk allikevel, Sokken! Det er stor hjelp i å vite at du/andre ville tenkt som meg:-)
Legg inn en kommentar