Cursum perficio

Jeg kan det der med veier. Jeg har prøvd nye veier hele livet. Men denne veien; - tar aldri slutt
"Mike" (River Phoenix) i My Own Private Idaho

Det sies at hver reise vi tar bringer oss hjem.
Jeg antar at sannhetsgestalten i den påstanden avhenger av en viss grad målrettethet som ikke nødvendigvis er naturlig iboende i alle mennesker. For noen er rastløsheten mer en drivkraft; - en lengsel sprunget ut fra et behov om å være i konstant bevegelse snarere enn et ønske om å nå et spesifikt mål.

En destinasjon, et møte, en opplevelse - kan være en reise nærmere deg selv, men det kan like ofte bringe deg lengre vekk, i jakten på større drømmer. Mer sannhet. Sannere drømmer. Større bevissthet.

Catching the spirits of new destinations, travelling from coast to coast, leaving everything behind you. Dreams are on the road. Let's try to find them. Together.
Georges Meiss

Jeg har vært på veien mesteparten av livet.
Da jeg dro ut på egenhånd i en alder av 19, trodde jeg at jeg la ut på en søken. Det skulle ganske snart gå opp for meg at det snarere dreide seg om flukt. Og kanskje et ønske om å komme nærmere kreativiteten og ektheten. Jeg holdt på å kveles av konformiteten, uvel av å falle inn i vante mønstre, tynget av tradisjonens åk.
Jeg søkte livets flyktighet, på et vis. Dermed kom jeg også nærmere angsten. Som igjen drev meg videre inn i en slags lengsel som ikke lar seg hverken forklare eller forsvare. Jeg søkte noe uoppnåelig. Trygghet uten faste rammer.

Jag stannar aldrig någonstans, jag är alltid på väg. Om jag någon gång hittar någon, som älskar mej ända ner i helvetet, så ska jag stanna där
"Sussi" i Älska mej

På et tidspunkt befant jeg meg ved kildene der mytologien forteller at nymfen Salmakis tryglet Olympens guder om å bli smeltet sammen til ett individ med ynglingen Hermafroditios.
Historien er full av myter om din andre halvdel. Det er en besnærende tanke at det finnes ett individ der ute som kan gjøre oss hele, og kanskje må det være slik. Det blir for smertefullt å ta ansvaret på egen hånd.

Min reise ble avbrutt. Metaforisk sett ble jeg drevet av veien, tvunget i stillstand. Det er som om jeg ikke lenger er min egen sjebnes herre, eller forvalter av min sjel.
Når jeg allikevel reiser inni meg, er det ikke veien framover jeg følger, det er returen. Nettopp fordi veien foran meg føles endeløs og usikker, dukker jeg inn i det gamle, kjente og kjære (som en gang i tiden var det ukjente, spennende og usikre).
Minnene mine er som en skattekiste av møter og opplevelser, og det er en velsignelse å eie den.

På gresk betyr nostalgi noe slikt som verking fra en gammel skade. Jeg synes det er en ganske vakker, prosaisk beskrivelse.
Kroppen, eller snarere hjernen - eller kommunikasjonen mellom de to, behandler gamle skader på et underlig vis. Både ligamenter og muskler har sensorer som som kontinuerlig sender meldinger til hjernen gjennom det autonome nervesystemet. Etter at skaden er leget, fortsetter kommunikasjonen. Dette kalles propriosepsjon, og forklares best som feilinformasjon som går mellom en tidligere skadet kropp og hjernen. Frem og tilbake i en endeløs strøm.
Det er naturligvis først og fremst fysiske skader det er snakk om, men jeg undres om det samme ikke også gjelder emosjonelle sår, all den tid sorg og smerte registreres på det samme stedet i hjernen.
Jeg tror også det samme skjer med tidligere opplevd glede. Gamle gleder slutter aldri å gi boblehjerte.

Hva så med savn? Om du innehar en så fundamental lengsel i deg helt fra utgangspunktet, vil denne lengselen noen gang avta? På veien, på reisen, ved målet, vil du noen gang føle at nå er jeg endelig hel. Nå savner jeg ingenting?

"Løven er inne" snakker i en kommentar på forrige post om den hvite og svarte savnet/sorgen. Om at sorg/savn er passivt i motsetning til andre følelser som er aktive og derfor gir handlingsalternativer.
Handling gir følelse av å mestre, ikke sant. Kanskje er det derfor grunnleggende savn for alltid (for noen av oss) vil fremstå som uavsluttede gestalter til tross for alle iherdige anstrengelser for å avslutte dem.

Cursum perficio - min reise er over. I denne tiden føles ingenting uavsluttet. Jeg befinner meg hverken ved målet eller ved riktig vei, så kanskje er det slik at it aint over 'till its over. At det ikke finnes mål, bare mening. At formålet med reisen ikke er å nå sluttdestinasjonen, men reisen i seg selv. Og kanskje tegner vi best opp våre egne kart fremfor å benytte de eksisterende. Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at hver reise jeg har tatt, hver vei jeg har fulgt, har vært mödan värd. Kanskje med unntak av denne siste.

Han hadde valgt sin kurs, og jeg måtte følge min. Problemet var at jeg følte meg mer og mer som de gamle sjøfarerne. De som lette etter verdens ende, men som bare fant andre hav og andre øyer. De som ble tatt hånd om av de innfødte og tryglet om å bli. Likevel seilte de videre.
De var alltid et offer for rastløshet. Og jeg - var en av dem
"Tom Pruitt" i Den Gamle Mannen og Havet

Et øyeblikks stillhet

Siden verden er uvirkelig, må man føres bak lyset på en eller annen måte for å kunne seire i den.
-W. B. Yeats-

Jeg har som vanlig våknet altfor tidlig. Ute snør det tett og stille, og jeg tenker på M som over en Courvoisier i annen etasje på Baronen i sene nattetimer en gang på åttitallet introduserte meg for Thomas Moore og begrepet temenos.

Vi satt og dinglet med beina, bak pianisten som telte kveldens tips, og kikket ut i bakgården der det snødde; -tett og stille.
M fortalte meg at det var de eneste gangene hun ikke kjente gnagsårene i sjelen. Når det snødde sånn, uansett til hvilken tid på døgnet, tok hun på seg den varme kåpen og ruslet rundt i byens gater. Helt alene, helt i vater, helt til snøfreserne kom frem og brøt idyllen.

Når det snør føler hun ingen lengsel, fortalte hun. Stillheten som faller i store, myke flak, demper den støyende utenforverdenen og tillater henne å lytte til sin indre musikk. Den som taler til sjelen.
Hun hadde ikke funnet andre måter å lytte til den musikken på. Den var der bare når det snødde, og det var den eneste tingen hun virkelig likte ved seg selv. Som fikk verden til å fremstå mer tilforlatelig, mindre skummel.

Den kristne mystikeren Teresa av Ávila beskrev sjelen som en indre borg.
Vi har våre indre rom og hager, fredlyste pletter i oss selv, som tilsvarer det ytre livets grensemarkeringer. Disse rommene er ikke abstraksjoner eller skjelett for sinnet, men rom og hager for hjertet. Steller vi disse vel, kan de brukes som middel til å holde livet sammen, til tross for ytre begrensninger.

M fant temenos bare når det snødde. Helt til hun døde av hjertesvikt før fyllte tretti, var livet hennes preget av rastløshet, frykt og lengsel. Og fordommer. Andres fordømmelse, men aller mest hennes egen.

Jeg kjente henne egentlig ikke, men jeg kjente drømmene hennes. Og jeg tenker at det er best slik når livet ikke kan gi deg ro, at hjertet rett og slett stanser.

Gnagsår I

Da vi var 17, flyttet Katinkas litt gale kunstnermor til Hydra.
Hun hadde vært der på ferie og truffet en keramiker «med glødende øyne og lysende sjel» Det var slik hun beskrev ham på postkortet. Som forøvrig hadde motiv fra Santorini, ikke Hydra. Du vet, ett av disse bildene av hvite kirker med blå kupler som klamrer seg til klippekanten og omgir seg med rosa/blått lys.
«Glad i deg», stod det nederst, i skrånende skrift, som om ordene var på vei utfor klippekanten de også.

Jeg kan ikke huske at vi ble særlig opprørte av det.
Vi hadde den svære leiligheten i Skovveien til vår disposisjon. Vi skulket skidagen, lå i en haug på en madrass i biblioteket, og røykte tjall vi hadde kjøpt av en friker i Slottsparken. Sky Channel surret i bakgrunnen. Det var Ultravox, Simple Minds og Fine Young Cannibals.

Vi hadde alle litt vage familieforhold. det spilte liksom ikke store rollen om moren din flyttet til Hydra, eller faren din inn hos hun litt tacky aerobicsinstruktøren i Vibesgate. Det var vennene dine som betydde noe, som ga deg kjærlighet og en følelse av tilhørlighet.

Dette var på 80-tallet. Når jeg tenker på det i dag, nå som jeg selv kunne ha vært tenåringsmor om jeg hadde levd etter den riktige malen, kjenner jeg en intens forferdelse.

Det gikk bra med Katinka, kanskje best av oss alle. Hun sørget for å være den moren hun selv hadde ønsket seg for sine egne barn.
Pim derimot, hvis far flyttet inn hos aerobicinstruktøren uten å melde fra hverken til sin syke kone eller sine barn, feide over sin egen andel aerobicinstruktørlignende damer; - han drakk for mye, festet for mye, gamblet for mye, og behandlet damene sine så dårlig at han etterhvert selv tok skade av det.

Sånn sett utenfra, i retrospektiv, synes utfallet tilfeldig. Det var Katinka som var den sarte, forsiktige - Pim den trygge og trauste. Kanskje er det som noen sier, at det er gjennom kriser man virkelig ser hva som bor i et menneske.

Men jeg kan altså ikke huske at det var noen krise.
Vi var glade for å slippe foreldreforpliktelsene, fornøyde med å ligge i en haug på gulvet i Katinkas bibliotek, røyke oss skeive og se på Pat Sharp.

Så var det kanskje ikke noe rart at verden ble som den ble.

Et rom står avlåst

Jeg lengter etter deg.
Et rom står avlåst i kroppen min.
Alle tingene dine fins der og avtrykkene
av det korte livet ditt, flyktige
som skygger på snøen i måneskinnet.
Nøkkelen har jeg og går inn
med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt
og taler uten ord med tomheten,
en kronisk lytter

Jeg lengter etter deg
også fordi du var likest meg. Uten deg
går jeg alene med vranglynnet mitt.
Alt som var fint i meg og nå falmer
bar du som en tidlig sommerdag, et flott
langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine
langt vest i deg kunne hope seg opp.
Av og til
kolliderte vi og værlagene våre. Skybrudd
og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest
hang dagene våre som enige
søskenperler på kjedet.

Lengter etter deg.
Hverken vær eller dager løper mer.
Og tomheten svarer aldri.

-Kolbein Falkeid-

θέλημα

(θέλημα = Thelema; greske ordet for Vilje)

«Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det», sier folk. Det synes jeg godt de kan slutte å si. De har ikke peiling. Når livet smeller mot deg fra alle kanter, har du strengt tatt ikke noe annet valg enn å bare ta det på den måten situasjonen krever.

Når folk lirer av seg floskler de åpenbart ikke egentlig forstår seg på, blir jeg irritert. Når jeg blir irritert, vekkes sider i meg som jeg ikke helt vil vedkjenne meg. Sarkasme er hverken spesielt sexy eller fruktbart for videre dialog, men når folk sier dumme ting klarer jeg altså ikke å dy meg for sarkasmene.

Jeg vil veldig gjerne være et godt menneske. Aller helst skulle jeg gjerne vært et gjennomført godt menneske sånn fiks ferdig, men det er jeg altså ikke.
Hvis jeg var Dalai Lama ville jeg sannsynligvis tenkt at folk sier disse tingene i beste mening, og at jeg må møte dem med takknemlighet og et vennlig sinn. Men jeg er ikke Dalai Lama, jeg er bare meg, og denne bare-meg’en blir ganske lett irritert over floskler, selv om de sies i beste mening.

Buddhistene mener at vi kan oppnå verdensfred gjennom indre forvandling. Ved å møte verden med ro, toleranse, kjærlighet og uselviskhet, danner enkeltindividet en atmosfære av fred og harmoni som vil påvirke omgivelsene.
Jeg synes det er en veldig vakker tanke. En side av meg, godsiden så klart, ønsker å tro at dette er mulig. Men tvilen kommer når jeg registrerer hvor lett jeg lar meg irritere over viderverdigheter, og jeg vet jo at andre også gjør dét.

Folk irriterer seg over de underligste ting. Veldig mange mennesker irriterer seg over andres skriftspråk eller talemåter. Hvis du har for vane å lage dine egne ord, slurve med komma og pøse på med utrops- og spørsmålstegn for eksempel, går noen mennesker helt av skaftet. Du må passe på å uttale kj-lyden riktig, huske reglene for da og når, og du må aldri skrive på dialekt.

Hvis vi bodde i et land der vi sultet, levde under en evig trussel av krig, nød, død, ville vi mest sannsynlig ikke brydd oss om for mange utropstegn etter en setning. La være å bombe meg, og du kan sette så mange utropstegn du bare lyster!!!

Men dette vet vi jo: bombingen kan metaforisk skje på så mange måter. Den kan bli påført deg i form av ulykker, krenkelser, usikkerhet, sykdom, tap og masse annet. På en eller annen måte vil sannsynligvis en bombe eller to smelle av i nærheten av deg før eller siden. Disse bombene skaper ikke nødvendigvis synlige skader. Med denne vissheten i hu; burde vi ikke være litt rausere med hverandre? Hvem vet hva som har skjedd med jenta som sitter og snakker i mobiltelefonen på bussen. Kanskje trenger hun en trygg stemme i andre enden, selv om du hører høyt og tydelig at hun bare snakker vås. Og sier schiipt i steden for kjipt.

Ethvert liv er en fortelling, der en episode leder til en annen. Det som skjedde før, er med på å forme den vi er og det vi tenker om det som skjer akkurat nå.

Hvis du har blitt sveket fundamentalt, hvis du har blitt tyrannisert, mobbet, krenket, — vil ikke dette alltid være med deg, slik at selv snev av svik, krenkelser og tyrannisering vil få deg til å se rødt?

Jeg har i likhet med mange andre blitt krenket, sviktet og skadet. I mange år tenkte jeg det var viktig å tilgi for å komme videre. Jeg syntes sinne var en veldig smålig følelse som jeg ikke ville vedkjenne meg. Det gikk ikke så bra, for sint var jeg med rette. Etterhvert forbeholdt jeg meg retten til å være sint. Det var min måte å plassere ansvaret for krenkelsen der den hører hjemme. Jeg forsonet meg med at verden kan være svikefull og prøver etter beste evne å omgi meg med bare fine mennesker. Fine mennesker gjør meg snill; lar meg vokse som person.

Det er ikke bare å ta seg sammen alltid. De fleste av oss kan trenge en hjelpende hånd innimellom for å kunne ta det og ha det bedre. Ingen er bare sin egen lykkes smed.

Jeg prøver hver dag å bli et bedre menneske. Litt for verdensfreden, litt for meg selv, men aller mest fordi jeg ønsker å være noe for andre og bidra med noe positivt.

Å bli en bedre versjon av seg selv går ikke alltid knirkefritt, særlig hvis du irriterer seg like lett over viderverdigheter som jeg gjør. Riktignok er jeg ikke en sånn som rynker på nesa og skuer hunden på hårene hele tiden, men jeg må innrømme at jeg har fordommer mot for eksempel folk som er rettskrivingspetimetre. Jeg kan tenke at de ikke får nok sex eller at de ble mobbet på skolen, men det er jo ikke sikkert at det stemmer, og om det skulle stemme gjør det dem ikke til dårlige mennesker, bare rettskrivingspetimetre. Noen synes sikker rettskrivningspetimetre er fine og ikke det minste irriterende.

Et klokt menneske sa en gang til meg at «Det vi fokuserer på blir det mer av. Sørg for at det er fine ting».
Det er helt innlysende at jeg må, — for å bli et bedre menneske, bidra til verdensfreden og alt det der, — slutte å irritere meg over floskler og rettskrivingspetimetre. Jeg må fokusere på den gode tanken bak; at noen vil at jeg skal ha det og ta det bedre, og ha et korrekt språk. Hvis ikke dét funker, kan jeg alltids lukke øyne og ører for irritasjonsmomentene, spille Satie inni hodet mitt og tenke på havet, livet og kjærligheten. Og at personene jeg elsker er 72,8% vann.

Det gjelder å finne en balanse du kan leve med, mellom hvordan du har det og hvordan du tar det. Faktisk. Se, nå lirer jeg rundt i flosklene selv. Dessuten; er ikke denne teksten litt overlesset med semikolon, tankestreker, utropstegn og konjuksjoner først i setningene? Det er nemlig egentlig ikke lov, men jeg tar meg den frihet for å kunne gi deg mine ord på min måte.

Jeg er et ufullkomment menneske, bær over med meg!

Noen av oss er vår egen verste kritiker. Jeg tror vi må bli litt rausere med oss selv også, når vi først er i gang. Det er viktig for selvfølelsen vår, og derfor også for verdensfreden. Får du det ikke til ved første forsøk, så prøv igjen. Og husk å tilgi deg selv.

De fleste har vel tidvis følt maktesløshet i forhold til visse aspekter ved livet og ved seg selv. Noen erfaringer er av en slik art at de former oss om til noe vi ikke kan like. Vi baler og strever for å gjenvinne det tiden og erfaringene har berøvet oss, for å heve oss over og komme videre. I seg selv kan kampen om å bli et bedre og rausere menneske gi livet både innhold, mening og mål. Og den kan være et nyttig verktøy for å påvirke verden, og ja, hvem vet, — skape verdensfred.

Dalai Lama skal ha sagt: «Min religion er enkel. Min religion er kjærlighet».
Hvis det faktisk er slik at det vi fokuserer på blir det mer av, velger jeg å fokusere på kjærligheten.
Den vil jeg både ha og ta på den eneste måten mulig; med entusiasme og glede. Der det er kjærlighet vil alt være i balanse. Uansett.

På gresk har de flere ord for kjærlighet: Eros, Agape, Philia og Storge.
En liten kuriositet for de som har sansen for sånt: Agape, ordet for den høyeste og reneste formen for kjærlighet, gir en verdi av 93 i gresk gematria. Det samme gjør ordet Thelema som betyr vilje. Det velger jeg å se som et tegn på at der det er vilje er det kjærlighet. Og omvendt.

All is love. Love is all.

Status quo

Jeg har ligget så lenge i forsterstilling at jeg har blitt sånn. Som et krøplet fossil, fanget i stein.

Selv når jeg tilsynelatende står oppreist er jeg sånn.

Jeg drømmer om havet, livet og kjærligheten. Om Ekko og Salmakis, om endeløse horisonter, salt hav mot solvarm hud, fri pust og duften av villtvoksende oregano, mens jeg lytter til tonene fra Café del Mar og tenker at jeg ikke er fanget i stein, men i en hamaca på Ibizas klippekant.

Når et ledd i menneskekroppen er fastlåst lenge nok, forkrøples det. Musklene rundt får ikke puste, og krymper seg i åndenød til alt som er igjen er slarkete sener og gnissende ledd som hovner opp og forkalkes og sender smertesignaler fra nerve til nerve som en tsunami i hele kroppen.

Ingen rolige bølgeskvulp her, ingen katharsis, no rest for the wicked, og alt du kan gjøre er å senke kroppen ned i et varmt bad og tenke skal/skal ikke, helt til du kommer på at det ikke er livet du er lei av, det er smerten, og så bretter du deg ut, står tilsynelatende oppreist og snakker om havet, livet og kjærligheten. Men det du egentlig sier er: vær så snill og hjelp meg. Jeg orker ikke mer

In a New York state of mind

Jeg elsker denne lodne byen
Den er skrukkete
som en detektivroman
og larmete og halvfeit og sotete
Øyelokk skjermer
det harde krasse
svarte blikket
-Frank O'Hara-

Amor Fati

Rett nedenfor der jeg bor, i den lille parken ved den krappe svingen, står det et majestetisk tre.
Siden jeg ikke var noe særlig opptatt av botanikk på skolen (i naturfag hadde vi en helt utenomjordisk energidrepende lærer med monoton, nesten hypnotisk stemme, jeg skulle noen ganger ønske at jeg hadde tatt opp stemmen hans på bånd for senere bruk til de endeløse søvnløse nettene, men det er for sent å tenke på nå, finnes det i det hele tatt lydbånd lengre?), vet jeg ikke sikkert hva slags tre det er, men jeg tror det kan være en eik. Eller poppel. Det ser litt poplete ut, når jeg tenker meg om. (Sånn blir ressonnementene når jobben din er å visualisere ord.)

Jeg tror denne eika eller poppelen alltid har vært så majestetisk, jeg husker den fra barndommen fra de endeløse, fortærende søndagsmiddagene hos Konsulen av Verden og resten av den dysfunksjonelle slekta. De var så lange de søndagene at jeg nesten ikke holdt dem ut, (like langdryge og energidrepende som naturfagtimene). Jeg hadde stive, kløete klær på, og jeg har siden hatet alt som kan minne om kjole og kløete stive klær, - gi meg utvasket bomull og kasjmir når det skal være, det kan ikke være meningen at man skal gå rundt å føle seg stiv og kløete her i verden, særlig ikke når det er så mye annet som plager en uten at man kan gjøre noe med det.

Treet tar seg best ut om vinteren, den mørke, snirklete strukturen i barken, de begeistrede lange greinarmene som brer seg ut som å omfavne livet (™selveste), og strekker seg så mektig mot himmelen at det er nesten så du glemmer støyen og eksosen fra E6 nedenfor (er det E6 eller E18? Jeg vet ikke så mye om veier heller, når jeg tenker meg om, det er i det hele tatt veldig mye jeg ikke vet noe om, men jeg vet hvor drepende forurensing og støy kan være, for dette opplever jeg på egne greiner og noen ganger får jeg lyst å lenke meg fast midt i veibanen, på E6 eller E18, og si til folk at de må slutte å støye og forurense sånn)

For noen år siden, jeg tror det kan ha vært i 2007, begynte majesteten å henge litt med greinene. Noen av dem brakk, noe hadde skjedd, det var sterk vind hele våren og sommeren i 2007 og treet hadde rett og slett blitt for stort for seg selv. Vokst seg ut av verden og livet, som om det ikke kjente sin egen begrensning.

Fordi dette er et tre, og fordi dette treet var så majestetisk, var hjelperne raskt på pletten med jernstenger. De kjørte stive, harde, glatte stenger inn i den majestetiske kroppen, løften greinarmene, tjoret stengene fast. Det så utrolig smertefullt ut, jeg gråt litt av medfølelse da jeg gikk forbi, og for første gang hørte jeg støyen og kjente eksoslukten fra E6 (eller E18, jeg er for lat til å google, det vil avbryte skriveflyten.)

Året etter ble det klart at jernstengene ikke hadde funket i lengden, treet var ikke lenger majestetisk, det så svekket og smerteridd ut. Du kjører ikke jernstenger inn i en smerteridd kropp uten at kroppen tar skade av det.

Velforeningen, som består av en over gjennomsnittet ressurssterk gruppe mennesker, gikk sporenstreks til aksjon, fikk utredet en rapport som kunne fortelle at treet hadde masser av liv i seg, det var bare blitt for stort for seg selv.

Man kuttet grenene, formet treet om til noe helt annet enn det var tenkt til å være, og lot det stå der som en skygge av seg selv (eller som på selvets skyggeside) som en slags enerverende påminnelse om at dette er hva som skjer når du vokser deg ut av alle tenkte grenser, man skal ikke tenke at 'The sky is the limit' når man er tenkt til å leve på jorden.

Jeg gråt litt hver gang jeg gikk forbi og så treet stå der på selvets skyggeside. Etterhvert sluttet jeg å gå den veien, jeg gikk lange omveier for å slippe, helt til i år, da den andre veien ble for støyende og forurenset og savnet dessuten for stort, ville jeg se om min gamle venn fremdeles holdt stand i den lille parken ved den krappe svingen.

Og, javisst!, treet står der, med grønne,friske skudd som delvis skjuler de amputerte armene, og jeg kan se at treet er like majestetisk om enn ikke like stort, det står der og strutter og strekker de friske skuddene utover og oppover som for å omfavne sin egen skjebne.

Amor fati
-André Bjerke-
Ikke som en cæsar gjorde, 

skal du med et sverd bevæbne 

deg mot verden, men med ordet; 

Amor Fati - elsk din skjebne.

Denne formel skal du fatte

som din sterkeste befrier: 

Du har valgt din sti i krattet.

Ikke skjel mot andre stier!

Også smerten er din tjener.

Lammet, sønderknust, elendig 

ser du at den gjenforener 

deg med det som er nødvendig.

Også fallet, også sviket 

hjelper deg som dine venner. 

Dine nederlag er rike 
gaver,
lagt i dine hender.

Engang skal du, tilfredsstillet 

av å bli din skjebne verdig 
vite:
Dette har jeg villet. 

Alt som skjer meg skjer rettferdig.

Si da, når din levegledes 

grønne skog er gjennomvandret:

Intet vil jeg anderledes.

Intet ønsker jeg forandret.



(Dette er hverken en eik eller en poppel, men ei bjørk. Så vet du det, hvis du som meg sov eller tegnet i botanikktimene)

Anbefaling

Siden jeg er så tom for egne ord for tida, anbefaler jeg å lese f.eks. denne hos Drops of Dreams.

Ingenting

Jeg skulle skrive meg inn i hjertet ditt med en vakker historie om da jeg krysset den spanske mesaen i en gammel, åpen sportsbil - rød! - med flagrende hår og bekymringsfritt sinn. Alternativt en klok og innsiktsfull post om det epistemologiske kausalitetsprinsippet i Kants kategoriske imperativ. Men så ble det ikke sånn. Enda jeg hadde skjenket meg et glass Farris, satt på Café del Mar Vol. 14 og inntatt favorittplassen ved vinduet - den med utsikt ned mot seilbåtene på Kongen og solen som sakte siger ned bak Nesoddlandet.

Det er som om hele meg fylles av ingen ting. Et stort, tomt, hult rom av ingenting.

Inne i hodet mitt begynte jeg på en lengre utlegning om livets små mysterier. Om hvordan det har seg at noen ganger i livet treffer man dette ene mennesket i folkemengden og kjenner hvordan alle de andre fades ut og blir utydelige. Da jeg skulle skrive om det, ble det bare til ingenting - poohff - på vei til tastaturet.

Ingenting.

Jeg skulle til å snakke om at livet ikke bygger på logikk, men erfaring. At livet i seg selv er irrasjonelt, naturen så lunefull - menneskene så irrasjonelle, at det knapt finnes noe som kan beregnes som sannsynlig. Eller usannsynlig.

Da jeg skulle gripe fast i resten av den tanken, var det ingenting igjen av den.

Jeg venter på at den andre døren skal åpnes. Den som visstnok åpnes når èn lukkes. I mellomtiden leter jeg håpefullt etter exit-skiltet. Og tenker at i akkurat dette øyeblikket savner jeg absolutt alt som savnes kan.

En ganske alminnelig onsdag i februar

Og det er noe som gnager i sjela di som om du var 14 år igjen og gråter på trikken på vei til stallen og en varm trøstende mule fordi han du trodde elsket deg høyere enn sola og månen og himmelen og havet på en gang dumpet deg til fordel for hun med pupper og tvilsomt rykte i C-klassen. Bylandskapet farer forbi tåket av tårer og gryende desillusjon og du tror du er på vei til en trøstende varm mule mot kinnet, men i virkeligheten er du på vei ut av uskylden inn i kynismen, der drømmer bare er drømmer og realiteten den totale parametrale motsetning.

Du er stor jente nå. Tørk tårene og knytt nevene!



Photo: PostSecret

Havet, kjærligheten - og døden

Foto: Caroline Roka

Jeg visste jo at Dima ikke var lengre, selv før legene vekket ham opp fra den kunstige komaen for å sjekke hjerneaktiviteten. Han var ikke der selvom hjertet slo, han hadde ingen farge rundt seg, det er sånn jeg visste det.

For dere som tviler: jo, vi har en sjel. Men i motsetning til det man kanskje skulle tro, slokner ikke sjelen sammen med kroppen, den dør når hjernen slår seg av.

Grunnen til at jeg kan si dette så sikkert, er at folks sjeler har farger. Når den ikke er der lengre, synes ingen farger, ingen lys. "Sjelen" for meg består av et menneskes energi, utstråling, kløkt, lynne og sinnsstemning Jeg ser fargene. Dette skyldes riktignok en snurrig greie i egen hjerne, men allikevel tror jeg du ville forstått og tolket fargen/sjelen likt som meg om du hadde vært inne i persepsjonsevnen min. Fargenes betydning er ganske universielle. Blått er ro/harmoni/uendelighet, - oransje dynamikk, lidenskap, kjapphet. For eksempel.

Og altså, Dima. Det var ikke noe lys igen, ingen farger, ingen sjel. Mens de andre håpet i det lengste på et mirakel, sa jeg mine takk og farvel. Selvom han ikke kunne høre meg, selvom det var for sent.

Den skjærende sorgfølelsen var ventet. Noe som var mer overraskende var at jeg hadde en intens følelse av at jeg alltid har visst at Dima bare var til låns for en kort tid. Men hvordan kunne jeg vite det? Han var stor, sterk og kjernesunn. Men kanskje var det nettopp dét - at han var så instendig betatt av å leve. Av livet, selveste. Det måtte leves kjapt, sterkt og ettertrykkelig hele tiden, som om han hamstret opp og dekket sulten til en lang, hard vinter. Jeg vet ikke. Kanskje det bare er noe jeg forteller meg selv for å lindre sorgen. For å fylle det store, tomme, knugende rommet i meg med en slags mening, som om det fantes en.

For det er jo egentlig totalt meningsløst at tre unge menn skal kjøre lattermilde og glade fra en samling med bestevenner for så å opphøre og eksistere rundt neste sving.
Bare én overlevde, og det er han som kjørte bilen. Jeg tror ikke livet hans noen gang får mening igjen, og når jeg sørger, sørger jeg for ham også. Det var ingens skyld, det var bare dette grusomme, narraktige livet som skjedde slik det skjer og slik det rammer. Blindt og urettferdig.

Urnenedsettelsen var på samme dag som Tamsin skulle vært født. Jeg skapte en slags mening med det inne i meg i et desperat forsøk på å trosse det forbannede livets sjebnespill, sa farvel til begge to, stakk den lille rosa hjertestenen ned i jorden og snudde ryggen til. Forsøkte å legge en plan for veien videre. For å finne slags mening. Om det finnes en.

Jeg fyller tomrommene i meg med farger fra minner og folk jeg er glad i. Det gir mening, når verden og livet for øvrig er grått og trist som en frynsete novemberdag.

FRED OG RO
Jeg ønsker deg en mild bris som følger deg,
en stille sjø, en klar og skinnende stjerne.
Og til slutt en trygg havn.
Jeg ønsker deg rolige dager og drømmer
om blomsterenger og gress,
om blikkstille hav som glitrer i solen,
om strender som overskylles av mye bølger,
om land du selv dikter opp,
om trivelig prat med venner,
om veier som leder til en gjenforening,
om sorger som slukker og nytt håp vekket.

Jeg ønsker deg en fredfull søvn,
gode drømmer og lyse morgener.

Ligg stille i mørket og lytte til regnet
som trommer mot vinduet,
suset av biler som kjører forbi,
risling i løvet.

Glem alle beslutninger som må tas,
alle spekulasjoner og alt tidspress.
Verden utenfor vinduet forsterker din stillhet
og holder ømt omkring deg.
-Pam Brown-

Umistelig

Den alltid så kloke og vidunderlige Iskwew sa til meg:
Tenk på det du har fått, ikke det du har mistet.
Og det gjør jeg. I feel blessed.

Dere som har lest her en stund, kjenner Verdens Fineste Nevø som onkel Dima. (Det er en sånn liten spøk vi delte; jeg er tante Katya)

Onkel Dima er ute av tiden, men for alltid i mitt hjerte. En gave som forvaltes med omtanke og Kjærlighet.

Flaskepost

Dårlige verktøy

Du vet sikkert hvordan det er når du gjerne skulle ha skrudd i en skrue eller banket inn en spiker men mangler verktøy. Du slår inn spikeren med treskoen eller skrur til skruen med smørkniven provisorisk, vel vitende om at du må skaffe skikkelig verktøy senere for å få gjort reparasjonen ordentlig.

Dette er kanskje en underlig start på en bloggpost som skal handle om dårlige/ inadekvate/ fraværende behandlingstilbud i helsetjenesten, men for meg er analogien høyst relevant. Jeg skal forsøke etter beste evne å gjøre rede for hvorfor.

Jeg skal ikke snakke om inadekvate behandlingstilbud generelt, (for jeg tror de er mange) men om manglende behandlingstilbud for mennesker med smerteproblematikk og utmattelsestilstander. Eller ME, om du heller vil kalle det dét.

Selvom jeg er diagnostisert med postinfektuøst utmattelsessyndrom/ myalgisk encephalopati, bruker jeg ikke betegnelsen ME annet enn for letthetens skyld. Jeg har immun- og energisvikt etter en sykehusinfeksjon. Dette beskriver hva jeg sliter med og hvorfor jeg gjør det.
Betegnelsen ME er i så måte like meningsløs for meg som for folk som ikke skjønner hva som foregår (eller snarere ikke foregår) i en kronisk utmattet organisme.

Nok om det og tilbake til dårlige verktøy.
Stadig oftere hører vi i ME-sammenheng påstanden om at "Kognitiv adferdsterapi (CBT) og gradert opptrening (GET) er de eneste behandlingsformene med beviselig effekt for mennesker med utmattelsestilstander". Dette er sludder.

En påstand blir ikke mer sann selvom den gjentas til det kjedsommelige

CBT/ GET _kan være_ nyttige supplerende midler i mangel på noe bedre, men for å få jobben skikkelig gjort trengs det skikkelig verktøy. Min erfaring er at jeg har lite nytte av disse midlene når det ikke først (og gjerne samtidig) bedrives symptomlindrende behandling.

For det finnes altså bedre metoder for å lindre immun- og energisvikt enn mestringsteknikker.
Det er viktig at man holder et visst aktivitetsnivå for ikke å falle ned i den mørke kjelleren av altoppslukende symptomer, men for å klare den aktiviteten, trenger man å lindre symptomene aktiviteten i seg selv genererer.

En utmattet kropp protesterer når den blir tvunget til aktivitet den ikke har energi til. Immunforsvaret reagerer på samme måte som ved infeksjon; - kroppen blir "stresset", febril og lymfekjertlene hovner opp. Grunnsymptomene forsterkes; - man bli mer vár for lyder, lukter, lys og matvarer, man får muskelsmerter og låsninger i ledd. Pusten blir grunn og det pumpes mindre oksygen ut i blodet. Dette fører til flere symptomer og mer tretthet, og man havner lett i en ond spiral av feber, utmattelse, smerter, intoleranser og motløshet.

Satt på spissen kan man si at CBT kun er nødvendig for å holde ut det som oppstår etter påbegynt opptrening. Altså er CBT og GET provisoriske verktøy, som potensielt kan ødelegge gjengene i skruen eller bøye spikeren og lage stygge merker i veggen.

Fordi jeg var ganske heldig stilt økonomisk da jeg ble rammet av immun- og energisvikt, kunne jeg kjøpe meg behandlinger som fungerte da jeg oppdaget at det offentlige helsevesenet ikke hadde noe å bidra med.
Gjennom symptomlindrende behandlinger kunne jeg få bedre immunforsvar og mer energi. Dette førte til at jeg fikk bedre funksjonsevne til å mestre hverdagen, jobbe litt og delta sosialt. Jeg kunne gjøre øvelser som igjen virket styrkende på kretsløp og musklatur. Når jeg ikke var så plaget med slitenhet og infeksjoner, hadde jeg heller ikke noe særlig behov for terapi eller mestringsteknikker.

Hva mener jeg så med symptomlindrende behandlinger?
Tatt i betraktning av at ME er minst syv forskjellige tilstander med minst like mange årsakssammenhenger, vil jeg tro det er individuelt hva som gir lindring. For meg dreide det seg om:

• Kostholdsendring. Ingen bearbeidede matvarer, ingen tilsetningsstoffer, minimalt med "stressende" faktorer som gluten, sukker og koffein. Immunsupplerende kosttilskudd som probiotika og essensielle fettsyrer.


• Massasje. (osteopati, chimassasje, dypvevsmassasje, aromaterapi, m.m.) Styrker immunforsvaret, øker blodsirkulasjonen, lindrer smerter og roer ned systemet.


• Kiropraktikk og naprapati. Fjerner låsninger som hindrer bl.a. immunforsvaret, fordøyelsen og nervebanene å fungere normalt samt øker blodsirkulasjonen


• Akupunktur og soneterapi. Øker energinivå og immunforsvar, lindrer smerter og stress, kurerer infeksjoner og styrker motstandskraften.


• Gestaltterapi. Dreier seg om å bearbeide problemer, finne balanse og fokusere på muligheter

Det beste med gestaltterapeuten og massøren/soneterapeuten var at de faktisk kom hjem til meg på dager da jeg var for syk til å bevege meg ut i verden.
For et menneske med energisvikt kan det ofte være problematisk å både komme seg til behandlig OG dra nytte av behandlingen. Det er dager da begge deler ikke er mulig. Du kunne like gjerne oppfordre en med to brukne bein å gjennomføre Birken.
Dette møter man liten eller ingen forståelse for i det offentlige behandlingssystemet. Man blir i stedet stemplet som Den Vanskelige Pasienten.

Så - når jeg har funnet så gode verktøy, hvorfor er jeg ikke helt frisk? Hvorfor tilbringer jeg fremdeles store deler av tiden på sofaen og hever trygd, når jeg kunne vært oppe om morran?
Vel, pengene tok slutt (og kredittkortgrensen ble maksimert), inntekten ytterligere nedjustert da jeg gikk over på 50% tidsbegrenset uføretrygd. Uten symptomlindrende behandlinger orker jeg ikke helt å jobbe de 50% jeg skal.

Jeg møter liten eller ingen forståelse for mine behov i det offentlige helse- og velferdssystemet. Der er de for opptatt med å gjenta påstander som ikke er sannheter. De overlot meg til smørkniven og treskoen: Fysioterapeuten driver (underlig nok) ikke lenger med symptomlindrende behandlinger, hun bedriver opptrening. Den kognitive terapeuten er merkelig lite fleksibel og engasjert. Mon tro om det skyldes trygderefusjonsputene de har sydd inn under armene? Jeg er ikke lenger betalende kunde, jeg er pasient, og slike er man visst ikke nevneverdig opptatt av.

Det lille jeg har av overskudd brukes til å frakte meg selv til og fra halvdårlige- men-tross-alt-bedre-enn-ingenting-behandlinger som de med definisjonsmakt mener er "de eneste behandlingstilbud for mennesker med utmattelsestilstander".

Gjengene er i ferd med å forsvinne, både skruen og spikeren bøyd, det er stygge merker i veggen. Jeg venter på et økonomisk mirakel som gjør meg i stand til å gjenoppta oppussingen.

Former infatuation junkie

Han sier at han ikke er redd for noe. Det tror jeg ikke noe på. Jeg ser redselen hans tydelig bak den eplekjekke fasaden. Redselen for å kjenne etter, for å knytte seg til, for å behøve noen, for at noen skal behøve ham. For smerte, - sin egen og andres. For å bli avslørt.

Hvordan kan jeg se dette så tydelig? Det er fordi jeg ser meg selv i ham. Kjenner lusa på gangen, kan du si.

Jeg har også vært en relasjonsløs fomlekopp. Jeg har i tillegg vokst opp med én. Min far var et fantastisk menneske, med mange visjoner og gode intensjoner, men han strakk aldri til, fordi han ikke strakk seg etter. Skal du strekke deg etter, må du kjenne etter. Det kan være svært ubehagelig.

Det å våge å være sårbar er en slags risikosport i dagens samfunn. Alternativet - kynismen, får vi dessverre dyttet på oss fra alle kanter. Du skal ikke behøve å føle smerte..det finnes alltid en quick-fix.. er mantraet. Jeg tror ikke noe på det. EarlGrey

Jeg befant meg i en litt delikat situasjon da det gikk opp for meg, - at jeg var i ferd med å bli som min far. Jeg ble nykter på et blunk. Jeg ville ikke være en sånn som briljerte, men skuffet og bedro og fomlet, jeg ville være ekte og sann og tilstede. Både for meg selv og andre.

Jeg vil ikke ende opp som en levende død med en søppeldynge av tanker i hodet og et kaos i hjertet. Jeg vil noe med livet mitt. Jeg vil elske. Jeg vil bli elsket. Jeg vil ha en så ren kjærlighet som mulig, og derfor alle de ubehagelige ordene. Jeg vasker meg og holder meg ren for morgendagen jeg vet kommer.HvaHunSa

Om jeg ikke tok første fly hjem, så hvertfall det muligste. Og jeg var nykter hele veien. Dette kunne jeg ikke finne ut av eller stå i på egen hånd.

Siden har jeg måttet venne meg til, knytte meg til og stole på. Det er litt skummelt. Jeg er ambivalent.

Noen ganger lengter jeg tilbake. Det er da jeg ser dem. Og jeg ser at de ikke har det bra, de relasjonsløse fomlekoppene.

Av to onder (eller goder, for den sakens skyld), velger jeg dette.

Ettermiddagssolen ved Tsamandou

Det er som om man plutselig har slukt en lysende bit av ettermiddagssolen
Slik skildret Katherine Mansfield et øyeblikks henrykkelse.

For meg er den ultimate henrykkelse den følelsen som langsomt seg inn i meg da jeg etter en lang dag kunne sette meg ned på en av de hvite kalkstensstrendene ved Kokkari og bare sanse;

Kjølende bølger om såre føtter, salte vanndråper mot solvarm hud, mild bris som myke kyss mot kinnet, blåblå vannlinje mot en rødmende ettermiddagshimmel.

Når jeg tenker på den absolutte lykkefølelsen, er den faktisk gresk. Lykken dufter av urter, sitron og salt hav. Den låter som bølgeskvulp, bris i eukalyptustrekronene og sarte bouzouki-toner. Den vaier mykt som knallrøde valmuer i engene rundt Marathocambos. Lykken er turkisblå, rosa og lys fiolett, har myke linjer som en delfin, - eller Samos' oliventrekledde åssider. Horisonten er endeløst åpen og svakt buet.

Before such a sunset, the daylight pales of shame

Akkurat nå befinner jeg meg på den motsatte siden av universet. Her er betongklosser, piggtråd, byggestøy og eksos.
I min tilsynelatende endeløse vandring i storbyens trange gater, har jeg bare ett mål for øyet; En lysende bit av ettermiddagssolen ved Tsamadou. Og en dag, forhåpentlig snart, står jeg med billetten i hånden;

En vei. Ingen retur.

Behind Blue Eyes

No one knows what it's like
To be the bad man
To be the sad man
Behind blue eyes
And no one knows
What it's like to be hated
To be fated to telling only lies

[Chorus:]

But my dreams they aren't as empty
As my conscience seems to be
I have hours, only lonely
My love is vengeance
That's never free

No one knows what its like
To feel these feelings
Like i do, and i blame you!
No one bites back as hard
On their anger
None of my pain and woe
Can show through

[Chorus]

Discover l.i.m.p. say it [x4]
No one knows what its like
To be mistreated, to be defeated
Behind blue eyes
No one knows how to say
That they're sorry and don't worry
I'm not telling lies

[Chorus]

No one knows what its like
To be the bad man, to be the sad man
Behind blue eyes.

Retten til å være sint

Nå har jeg lest boken. La Nordlyset slette ditt navn handlet slett ikke om en kvinne som glemmer dagen i det den er over (selv om Dagsavisen sa det), den handlet om hvordan vi elsker og hvordan vi tilgir og hvordan vi velger å gjøre det. Den stilte også spørsmål ved om vi virkelig kan vite hvor vi kommer fra, og om det er mulig å flykte fra fortiden.

Jeg har i det siste fundert mye på om jeg har ekstra vanskelig for å tilgi, eller om jeg bærer med meg så mye ballast fra fortiden at både tilgivelse og forsoning blir vanskelig å nå frem til. Men jeg kom til at jeg slett ikke har det generelt. Jeg har vanskelig å tilgi der ingen tar det inntrufne til etterretning.
Dette gjelder bl.a. sykehuset som skadet meg, legen som forlot min far døende og en venn som sviktet på et skikkelig drittsekkvis på verst tenkelige tidspunkt.

Noen har unnskyld sittende fryktelig langt inne, underlig at de ikke blir kvalt.

Det var synd at det ble slik og det er leit at du føler det sånn funker ikke. Det må erkjennes skyld, og det må bes om tilgivelse, ellers gjelds det ikke.

Kanskje kommer jeg til å bære dette sinnet med meg for alltid.
Du har helt rett om du tror at det neppe kan være bra for meg. Men akkurat dette sinnet er autonomt. Det lar seg bare stoppe av et ektefølt unnskyld.

Jeg forbeholder meg retten til å være forbannet inntil ønske om tilgivelse foreligger. Kanskje kan jeg bruke energien sinnet genererer til noe positivt.

Boblehjertegeneratoranbefaling:

Legg ut på tur i plaskregnet, uten hverken paraply eller regntøy, blås i at mascaraen renner. Stikk innom et sted du av en eller annen grunn aldri stikker innom til tross for/ fordi du bor rett rundt hjørnet, for eksempel Vigelandsmuseet. Kanskje vil du oppdage at det foregår fine ting der du ikke visste om, for eksempel en sommerkonsert i museets borggård. Stå der og drypp og kjenn hvordan du fylles av for eksempel Fauré og Waxman, og tenk på alle de andre gangene i livet du har kjent på akkurat denne følelsen, for eksempel av et boblehjerte som nesten bobler over av det hele. Gå ut igjen i plaskregnet, med hevet hode, lange, dansende steg, la mascaraen renne, smil til alle, og om du tør - le høyt. Og tenk at slik kan også livet være; så utrolig, vidunderlig og regnvått.

Hvis øyeblikk blir vakrere enn dette, ønsker jeg å begraves i det.