Cursum perficio

Jeg kan det der med veier. Jeg har prøvd nye veier hele livet. Men denne veien; - tar aldri slutt
"Mike" (River Phoenix) i My Own Private Idaho

Det sies at hver reise vi tar bringer oss hjem.
Jeg antar at sannhetsgestalten i den påstanden avhenger av en viss grad målrettethet som ikke nødvendigvis er naturlig iboende i alle mennesker. For noen er rastløsheten mer en drivkraft; - en lengsel sprunget ut fra et behov om å være i konstant bevegelse snarere enn et ønske om å nå et spesifikt mål.

En destinasjon, et møte, en opplevelse - kan være en reise nærmere deg selv, men det kan like ofte bringe deg lengre vekk, i jakten på større drømmer. Mer sannhet. Sannere drømmer. Større bevissthet.

Catching the spirits of new destinations, travelling from coast to coast, leaving everything behind you. Dreams are on the road. Let's try to find them. Together.
Georges Meiss

Jeg har vært på veien mesteparten av livet.
Da jeg dro ut på egenhånd i en alder av 19, trodde jeg at jeg la ut på en søken. Det skulle ganske snart gå opp for meg at det snarere dreide seg om flukt. Og kanskje et ønske om å komme nærmere kreativiteten og ektheten. Jeg holdt på å kveles av konformiteten, uvel av å falle inn i vante mønstre, tynget av tradisjonens åk.
Jeg søkte livets flyktighet, på et vis. Dermed kom jeg også nærmere angsten. Som igjen drev meg videre inn i en slags lengsel som ikke lar seg hverken forklare eller forsvare. Jeg søkte noe uoppnåelig. Trygghet uten faste rammer.

Jag stannar aldrig någonstans, jag är alltid på väg. Om jag någon gång hittar någon, som älskar mej ända ner i helvetet, så ska jag stanna där
"Sussi" i Älska mej

På et tidspunkt befant jeg meg ved kildene der mytologien forteller at nymfen Salmakis tryglet Olympens guder om å bli smeltet sammen til ett individ med ynglingen Hermafroditios.
Historien er full av myter om din andre halvdel. Det er en besnærende tanke at det finnes ett individ der ute som kan gjøre oss hele, og kanskje må det være slik. Det blir for smertefullt å ta ansvaret på egen hånd.

Min reise ble avbrutt. Metaforisk sett ble jeg drevet av veien, tvunget i stillstand. Det er som om jeg ikke lenger er min egen sjebnes herre, eller forvalter av min sjel.
Når jeg allikevel reiser inni meg, er det ikke veien framover jeg følger, det er returen. Nettopp fordi veien foran meg føles endeløs og usikker, dukker jeg inn i det gamle, kjente og kjære (som en gang i tiden var det ukjente, spennende og usikre).
Minnene mine er som en skattekiste av møter og opplevelser, og det er en velsignelse å eie den.

På gresk betyr nostalgi noe slikt som verking fra en gammel skade. Jeg synes det er en ganske vakker, prosaisk beskrivelse.
Kroppen, eller snarere hjernen - eller kommunikasjonen mellom de to, behandler gamle skader på et underlig vis. Både ligamenter og muskler har sensorer som som kontinuerlig sender meldinger til hjernen gjennom det autonome nervesystemet. Etter at skaden er leget, fortsetter kommunikasjonen. Dette kalles propriosepsjon, og forklares best som feilinformasjon som går mellom en tidligere skadet kropp og hjernen. Frem og tilbake i en endeløs strøm.
Det er naturligvis først og fremst fysiske skader det er snakk om, men jeg undres om det samme ikke også gjelder emosjonelle sår, all den tid sorg og smerte registreres på det samme stedet i hjernen.
Jeg tror også det samme skjer med tidligere opplevd glede. Gamle gleder slutter aldri å gi boblehjerte.

Hva så med savn? Om du innehar en så fundamental lengsel i deg helt fra utgangspunktet, vil denne lengselen noen gang avta? På veien, på reisen, ved målet, vil du noen gang føle at nå er jeg endelig hel. Nå savner jeg ingenting?

"Løven er inne" snakker i en kommentar på forrige post om den hvite og svarte savnet/sorgen. Om at sorg/savn er passivt i motsetning til andre følelser som er aktive og derfor gir handlingsalternativer.
Handling gir følelse av å mestre, ikke sant. Kanskje er det derfor grunnleggende savn for alltid (for noen av oss) vil fremstå som uavsluttede gestalter til tross for alle iherdige anstrengelser for å avslutte dem.

Cursum perficio - min reise er over. I denne tiden føles ingenting uavsluttet. Jeg befinner meg hverken ved målet eller ved riktig vei, så kanskje er det slik at it aint over 'till its over. At det ikke finnes mål, bare mening. At formålet med reisen ikke er å nå sluttdestinasjonen, men reisen i seg selv. Og kanskje tegner vi best opp våre egne kart fremfor å benytte de eksisterende. Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at hver reise jeg har tatt, hver vei jeg har fulgt, har vært mödan värd. Kanskje med unntak av denne siste.

Han hadde valgt sin kurs, og jeg måtte følge min. Problemet var at jeg følte meg mer og mer som de gamle sjøfarerne. De som lette etter verdens ende, men som bare fant andre hav og andre øyer. De som ble tatt hånd om av de innfødte og tryglet om å bli. Likevel seilte de videre.
De var alltid et offer for rastløshet. Og jeg - var en av dem
"Tom Pruitt" i Den Gamle Mannen og Havet

Kjære Hanne

Hvil i fred.

Jeg ønsker deg fred og ro

- en mild bris som følger deg,
en stille sjø, en klar og skinnende stjerne
og til slutt en trygg havn.

Jeg ønsker deg rolige dager og drømmer
om blomsterenger og gress,
om blikkstille hav som glitrer i solen,
om strender som overskylles av myke bølger,
om land du selv dikter opp,
om trivelig prat med venner,
om veier som leder til en gjenforening,
om sorger som slukker og nytt håp som vekkes

Jeg ønsker deg en fredfull søvn,
gode drømmer og lyse morgener

Ligg stille i mørket og lytt til regnet
som trommer mot vinduet,
suset av biler som kjører forbi,
risling i løvet.

Glem alle beslutninger som må tas,
alle spekulasjoner og alt tidspress.
Verden utenfor vinduet forsterker din stillhet
og holder ømt omkring deg.

vi som drømmer...

Et øyeblikks stillhet

Siden verden er uvirkelig, må man føres bak lyset på en eller annen måte for å kunne seire i den.
-W. B. Yeats-

Jeg har som vanlig våknet altfor tidlig. Ute snør det tett og stille, og jeg tenker på M som over en Courvoisier i annen etasje på Baronen i sene nattetimer en gang på åttitallet introduserte meg for Thomas Moore og begrepet temenos.

Vi satt og dinglet med beina, bak pianisten som telte kveldens tips, og kikket ut i bakgården der det snødde; -tett og stille.
M fortalte meg at det var de eneste gangene hun ikke kjente gnagsårene i sjelen. Når det snødde sånn, uansett til hvilken tid på døgnet, tok hun på seg den varme kåpen og ruslet rundt i byens gater. Helt alene, helt i vater, helt til snøfreserne kom frem og brøt idyllen.

Når det snør føler hun ingen lengsel, fortalte hun. Stillheten som faller i store, myke flak, demper den støyende utenforverdenen og tillater henne å lytte til sin indre musikk. Den som taler til sjelen.
Hun hadde ikke funnet andre måter å lytte til den musikken på. Den var der bare når det snødde, og det var den eneste tingen hun virkelig likte ved seg selv. Som fikk verden til å fremstå mer tilforlatelig, mindre skummel.

Den kristne mystikeren Teresa av Ávila beskrev sjelen som en indre borg.
Vi har våre indre rom og hager, fredlyste pletter i oss selv, som tilsvarer det ytre livets grensemarkeringer. Disse rommene er ikke abstraksjoner eller skjelett for sinnet, men rom og hager for hjertet. Steller vi disse vel, kan de brukes som middel til å holde livet sammen, til tross for ytre begrensninger.

M fant temenos bare når det snødde. Helt til hun døde av hjertesvikt før fyllte tretti, var livet hennes preget av rastløshet, frykt og lengsel. Og fordommer. Andres fordømmelse, men aller mest hennes egen.

Jeg kjente henne egentlig ikke, men jeg kjente drømmene hennes. Og jeg tenker at det er best slik når livet ikke kan gi deg ro, at hjertet rett og slett stanser.

Gnagsår I

Da vi var 17, flyttet Katinkas litt gale kunstnermor til Hydra.
Hun hadde vært der på ferie og truffet en keramiker «med glødende øyne og lysende sjel» Det var slik hun beskrev ham på postkortet. Som forøvrig hadde motiv fra Santorini, ikke Hydra. Du vet, ett av disse bildene av hvite kirker med blå kupler som klamrer seg til klippekanten og omgir seg med rosa/blått lys.
«Glad i deg», stod det nederst, i skrånende skrift, som om ordene var på vei utfor klippekanten de også.

Jeg kan ikke huske at vi ble særlig opprørte av det.
Vi hadde den svære leiligheten i Skovveien til vår disposisjon. Vi skulket skidagen, lå i en haug på en madrass i biblioteket, og røykte tjall vi hadde kjøpt av en friker i Slottsparken. Sky Channel surret i bakgrunnen. Det var Ultravox, Simple Minds og Fine Young Cannibals.

Vi hadde alle litt vage familieforhold. det spilte liksom ikke store rollen om moren din flyttet til Hydra, eller faren din inn hos hun litt tacky aerobicsinstruktøren i Vibesgate. Det var vennene dine som betydde noe, som ga deg kjærlighet og en følelse av tilhørlighet.

Dette var på 80-tallet. Når jeg tenker på det i dag, nå som jeg selv kunne ha vært tenåringsmor om jeg hadde levd etter den riktige malen, kjenner jeg en intens forferdelse.

Det gikk bra med Katinka, kanskje best av oss alle. Hun sørget for å være den moren hun selv hadde ønsket seg for sine egne barn.
Pim derimot, hvis far flyttet inn hos aerobicinstruktøren uten å melde fra hverken til sin syke kone eller sine barn, feide over sin egen andel aerobicinstruktørlignende damer; - han drakk for mye, festet for mye, gamblet for mye, og behandlet damene sine så dårlig at han etterhvert selv tok skade av det.

Sånn sett utenfra, i retrospektiv, synes utfallet tilfeldig. Det var Katinka som var den sarte, forsiktige - Pim den trygge og trauste. Kanskje er det som noen sier, at det er gjennom kriser man virkelig ser hva som bor i et menneske.

Men jeg kan altså ikke huske at det var noen krise.
Vi var glade for å slippe foreldreforpliktelsene, fornøyde med å ligge i en haug på gulvet i Katinkas bibliotek, røyke oss skeive og se på Pat Sharp.

Så var det kanskje ikke noe rart at verden ble som den ble.

θέλημα

(θέλημα = Thelema; greske ordet for Vilje)

«Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det», sier folk. Det synes jeg godt de kan slutte å si. De har ikke peiling. Når livet smeller mot deg fra alle kanter, har du strengt tatt ikke noe annet valg enn å bare ta det på den måten situasjonen krever.

Når folk lirer av seg floskler de åpenbart ikke egentlig forstår seg på, blir jeg irritert. Når jeg blir irritert, vekkes sider i meg som jeg ikke helt vil vedkjenne meg. Sarkasme er hverken spesielt sexy eller fruktbart for videre dialog, men når folk sier dumme ting klarer jeg altså ikke å dy meg for sarkasmene.

Jeg vil veldig gjerne være et godt menneske. Aller helst skulle jeg gjerne vært et gjennomført godt menneske sånn fiks ferdig, men det er jeg altså ikke.
Hvis jeg var Dalai Lama ville jeg sannsynligvis tenkt at folk sier disse tingene i beste mening, og at jeg må møte dem med takknemlighet og et vennlig sinn. Men jeg er ikke Dalai Lama, jeg er bare meg, og denne bare-meg’en blir ganske lett irritert over floskler, selv om de sies i beste mening.

Buddhistene mener at vi kan oppnå verdensfred gjennom indre forvandling. Ved å møte verden med ro, toleranse, kjærlighet og uselviskhet, danner enkeltindividet en atmosfære av fred og harmoni som vil påvirke omgivelsene.
Jeg synes det er en veldig vakker tanke. En side av meg, godsiden så klart, ønsker å tro at dette er mulig. Men tvilen kommer når jeg registrerer hvor lett jeg lar meg irritere over viderverdigheter, og jeg vet jo at andre også gjør dét.

Folk irriterer seg over de underligste ting. Veldig mange mennesker irriterer seg over andres skriftspråk eller talemåter. Hvis du har for vane å lage dine egne ord, slurve med komma og pøse på med utrops- og spørsmålstegn for eksempel, går noen mennesker helt av skaftet. Du må passe på å uttale kj-lyden riktig, huske reglene for da og når, og du må aldri skrive på dialekt.

Hvis vi bodde i et land der vi sultet, levde under en evig trussel av krig, nød, død, ville vi mest sannsynlig ikke brydd oss om for mange utropstegn etter en setning. La være å bombe meg, og du kan sette så mange utropstegn du bare lyster!!!

Men dette vet vi jo: bombingen kan metaforisk skje på så mange måter. Den kan bli påført deg i form av ulykker, krenkelser, usikkerhet, sykdom, tap og masse annet. På en eller annen måte vil sannsynligvis en bombe eller to smelle av i nærheten av deg før eller siden. Disse bombene skaper ikke nødvendigvis synlige skader. Med denne vissheten i hu; burde vi ikke være litt rausere med hverandre? Hvem vet hva som har skjedd med jenta som sitter og snakker i mobiltelefonen på bussen. Kanskje trenger hun en trygg stemme i andre enden, selv om du hører høyt og tydelig at hun bare snakker vås. Og sier schiipt i steden for kjipt.

Ethvert liv er en fortelling, der en episode leder til en annen. Det som skjedde før, er med på å forme den vi er og det vi tenker om det som skjer akkurat nå.

Hvis du har blitt sveket fundamentalt, hvis du har blitt tyrannisert, mobbet, krenket, — vil ikke dette alltid være med deg, slik at selv snev av svik, krenkelser og tyrannisering vil få deg til å se rødt?

Jeg har i likhet med mange andre blitt krenket, sviktet og skadet. I mange år tenkte jeg det var viktig å tilgi for å komme videre. Jeg syntes sinne var en veldig smålig følelse som jeg ikke ville vedkjenne meg. Det gikk ikke så bra, for sint var jeg med rette. Etterhvert forbeholdt jeg meg retten til å være sint. Det var min måte å plassere ansvaret for krenkelsen der den hører hjemme. Jeg forsonet meg med at verden kan være svikefull og prøver etter beste evne å omgi meg med bare fine mennesker. Fine mennesker gjør meg snill; lar meg vokse som person.

Det er ikke bare å ta seg sammen alltid. De fleste av oss kan trenge en hjelpende hånd innimellom for å kunne ta det og ha det bedre. Ingen er bare sin egen lykkes smed.

Jeg prøver hver dag å bli et bedre menneske. Litt for verdensfreden, litt for meg selv, men aller mest fordi jeg ønsker å være noe for andre og bidra med noe positivt.

Å bli en bedre versjon av seg selv går ikke alltid knirkefritt, særlig hvis du irriterer seg like lett over viderverdigheter som jeg gjør. Riktignok er jeg ikke en sånn som rynker på nesa og skuer hunden på hårene hele tiden, men jeg må innrømme at jeg har fordommer mot for eksempel folk som er rettskrivingspetimetre. Jeg kan tenke at de ikke får nok sex eller at de ble mobbet på skolen, men det er jo ikke sikkert at det stemmer, og om det skulle stemme gjør det dem ikke til dårlige mennesker, bare rettskrivingspetimetre. Noen synes sikker rettskrivningspetimetre er fine og ikke det minste irriterende.

Et klokt menneske sa en gang til meg at «Det vi fokuserer på blir det mer av. Sørg for at det er fine ting».
Det er helt innlysende at jeg må, — for å bli et bedre menneske, bidra til verdensfreden og alt det der, — slutte å irritere meg over floskler og rettskrivingspetimetre. Jeg må fokusere på den gode tanken bak; at noen vil at jeg skal ha det og ta det bedre, og ha et korrekt språk. Hvis ikke dét funker, kan jeg alltids lukke øyne og ører for irritasjonsmomentene, spille Satie inni hodet mitt og tenke på havet, livet og kjærligheten. Og at personene jeg elsker er 72,8% vann.

Det gjelder å finne en balanse du kan leve med, mellom hvordan du har det og hvordan du tar det. Faktisk. Se, nå lirer jeg rundt i flosklene selv. Dessuten; er ikke denne teksten litt overlesset med semikolon, tankestreker, utropstegn og konjuksjoner først i setningene? Det er nemlig egentlig ikke lov, men jeg tar meg den frihet for å kunne gi deg mine ord på min måte.

Jeg er et ufullkomment menneske, bær over med meg!

Noen av oss er vår egen verste kritiker. Jeg tror vi må bli litt rausere med oss selv også, når vi først er i gang. Det er viktig for selvfølelsen vår, og derfor også for verdensfreden. Får du det ikke til ved første forsøk, så prøv igjen. Og husk å tilgi deg selv.

De fleste har vel tidvis følt maktesløshet i forhold til visse aspekter ved livet og ved seg selv. Noen erfaringer er av en slik art at de former oss om til noe vi ikke kan like. Vi baler og strever for å gjenvinne det tiden og erfaringene har berøvet oss, for å heve oss over og komme videre. I seg selv kan kampen om å bli et bedre og rausere menneske gi livet både innhold, mening og mål. Og den kan være et nyttig verktøy for å påvirke verden, og ja, hvem vet, — skape verdensfred.

Dalai Lama skal ha sagt: «Min religion er enkel. Min religion er kjærlighet».
Hvis det faktisk er slik at det vi fokuserer på blir det mer av, velger jeg å fokusere på kjærligheten.
Den vil jeg både ha og ta på den eneste måten mulig; med entusiasme og glede. Der det er kjærlighet vil alt være i balanse. Uansett.

På gresk har de flere ord for kjærlighet: Eros, Agape, Philia og Storge.
En liten kuriositet for de som har sansen for sånt: Agape, ordet for den høyeste og reneste formen for kjærlighet, gir en verdi av 93 i gresk gematria. Det samme gjør ordet Thelema som betyr vilje. Det velger jeg å se som et tegn på at der det er vilje er det kjærlighet. Og omvendt.

All is love. Love is all.

Interludium

Jeg snakket akkurat med vår tvisynte venn Eirik. Det kommer det ofte mye fint ut av.

Kanskje snakket jeg mest, jeg vet ikke, det er noe som skjer med meg når jeg snakker med mennesker som trigger noe i meg, at jeg lytter og snakker samtidig, og jeg er egentlig ikke vant til at det er jeg som snakker mest.

Nok om det.

Vi snakket om havet, livet og kjærligheten. Hvertfall tror jeg det, det er det jeg innbiller meg hver gang jeg snakker med folk som funker, folk som trigger noe fint i meg. Og så snakket vi litt om galskap, men det er jo egentlig havet, livet og kjærligheten på en gang, er det ikke?

Jeg snakket om galskap, hvertfall. Hvor redd jeg er for den. Ikke for galskapen per se, men for å flomme så over av meg selv at folk synes det blir litt anstrengende.

Det er ganske mye av meg. Du som aldri har truffet meg live ser det, at det er ganske mye. I det virkelige livet er det mye, mye mindre. (Tilsynelatende normal. Hva nå normal måtte være)

Jeg går - som Fantomet - rundt i gatene som en vanlig mann, men inni meg flommer jeg over av noe udefinerbart, det er så mange drømmer så mange ønsker, så mye uvilje mot det konforme, at jeg tror det må være noe galt med meg. Men kanskje er det ikke det, kanskje føler du akkurat det samme?

Vi er av samme stoff som drømmer veves. Vårt lille liv er omringet av søvn
-Shakespeare-

Status quo

Jeg har ligget så lenge i forsterstilling at jeg har blitt sånn. Som et krøplet fossil, fanget i stein.

Selv når jeg tilsynelatende står oppreist er jeg sånn.

Jeg drømmer om havet, livet og kjærligheten. Om Ekko og Salmakis, om endeløse horisonter, salt hav mot solvarm hud, fri pust og duften av villtvoksende oregano, mens jeg lytter til tonene fra Café del Mar og tenker at jeg ikke er fanget i stein, men i en hamaca på Ibizas klippekant.

Når et ledd i menneskekroppen er fastlåst lenge nok, forkrøples det. Musklene rundt får ikke puste, og krymper seg i åndenød til alt som er igjen er slarkete sener og gnissende ledd som hovner opp og forkalkes og sender smertesignaler fra nerve til nerve som en tsunami i hele kroppen.

Ingen rolige bølgeskvulp her, ingen katharsis, no rest for the wicked, og alt du kan gjøre er å senke kroppen ned i et varmt bad og tenke skal/skal ikke, helt til du kommer på at det ikke er livet du er lei av, det er smerten, og så bretter du deg ut, står tilsynelatende oppreist og snakker om havet, livet og kjærligheten. Men det du egentlig sier er: vær så snill og hjelp meg. Jeg orker ikke mer

In a New York state of mind

Jeg elsker denne lodne byen
Den er skrukkete
som en detektivroman
og larmete og halvfeit og sotete
Øyelokk skjermer
det harde krasse
svarte blikket
-Frank O'Hara-

Amor Fati

Rett nedenfor der jeg bor, i den lille parken ved den krappe svingen, står det et majestetisk tre.
Siden jeg ikke var noe særlig opptatt av botanikk på skolen (i naturfag hadde vi en helt utenomjordisk energidrepende lærer med monoton, nesten hypnotisk stemme, jeg skulle noen ganger ønske at jeg hadde tatt opp stemmen hans på bånd for senere bruk til de endeløse søvnløse nettene, men det er for sent å tenke på nå, finnes det i det hele tatt lydbånd lengre?), vet jeg ikke sikkert hva slags tre det er, men jeg tror det kan være en eik. Eller poppel. Det ser litt poplete ut, når jeg tenker meg om. (Sånn blir ressonnementene når jobben din er å visualisere ord.)

Jeg tror denne eika eller poppelen alltid har vært så majestetisk, jeg husker den fra barndommen fra de endeløse, fortærende søndagsmiddagene hos Konsulen av Verden og resten av den dysfunksjonelle slekta. De var så lange de søndagene at jeg nesten ikke holdt dem ut, (like langdryge og energidrepende som naturfagtimene). Jeg hadde stive, kløete klær på, og jeg har siden hatet alt som kan minne om kjole og kløete stive klær, - gi meg utvasket bomull og kasjmir når det skal være, det kan ikke være meningen at man skal gå rundt å føle seg stiv og kløete her i verden, særlig ikke når det er så mye annet som plager en uten at man kan gjøre noe med det.

Treet tar seg best ut om vinteren, den mørke, snirklete strukturen i barken, de begeistrede lange greinarmene som brer seg ut som å omfavne livet (™selveste), og strekker seg så mektig mot himmelen at det er nesten så du glemmer støyen og eksosen fra E6 nedenfor (er det E6 eller E18? Jeg vet ikke så mye om veier heller, når jeg tenker meg om, det er i det hele tatt veldig mye jeg ikke vet noe om, men jeg vet hvor drepende forurensing og støy kan være, for dette opplever jeg på egne greiner og noen ganger får jeg lyst å lenke meg fast midt i veibanen, på E6 eller E18, og si til folk at de må slutte å støye og forurense sånn)

For noen år siden, jeg tror det kan ha vært i 2007, begynte majesteten å henge litt med greinene. Noen av dem brakk, noe hadde skjedd, det var sterk vind hele våren og sommeren i 2007 og treet hadde rett og slett blitt for stort for seg selv. Vokst seg ut av verden og livet, som om det ikke kjente sin egen begrensning.

Fordi dette er et tre, og fordi dette treet var så majestetisk, var hjelperne raskt på pletten med jernstenger. De kjørte stive, harde, glatte stenger inn i den majestetiske kroppen, løften greinarmene, tjoret stengene fast. Det så utrolig smertefullt ut, jeg gråt litt av medfølelse da jeg gikk forbi, og for første gang hørte jeg støyen og kjente eksoslukten fra E6 (eller E18, jeg er for lat til å google, det vil avbryte skriveflyten.)

Året etter ble det klart at jernstengene ikke hadde funket i lengden, treet var ikke lenger majestetisk, det så svekket og smerteridd ut. Du kjører ikke jernstenger inn i en smerteridd kropp uten at kroppen tar skade av det.

Velforeningen, som består av en over gjennomsnittet ressurssterk gruppe mennesker, gikk sporenstreks til aksjon, fikk utredet en rapport som kunne fortelle at treet hadde masser av liv i seg, det var bare blitt for stort for seg selv.

Man kuttet grenene, formet treet om til noe helt annet enn det var tenkt til å være, og lot det stå der som en skygge av seg selv (eller som på selvets skyggeside) som en slags enerverende påminnelse om at dette er hva som skjer når du vokser deg ut av alle tenkte grenser, man skal ikke tenke at 'The sky is the limit' når man er tenkt til å leve på jorden.

Jeg gråt litt hver gang jeg gikk forbi og så treet stå der på selvets skyggeside. Etterhvert sluttet jeg å gå den veien, jeg gikk lange omveier for å slippe, helt til i år, da den andre veien ble for støyende og forurenset og savnet dessuten for stort, ville jeg se om min gamle venn fremdeles holdt stand i den lille parken ved den krappe svingen.

Og, javisst!, treet står der, med grønne,friske skudd som delvis skjuler de amputerte armene, og jeg kan se at treet er like majestetisk om enn ikke like stort, det står der og strutter og strekker de friske skuddene utover og oppover som for å omfavne sin egen skjebne.

Amor fati
-André Bjerke-
Ikke som en cæsar gjorde, 

skal du med et sverd bevæbne 

deg mot verden, men med ordet; 

Amor Fati - elsk din skjebne.

Denne formel skal du fatte

som din sterkeste befrier: 

Du har valgt din sti i krattet.

Ikke skjel mot andre stier!

Også smerten er din tjener.

Lammet, sønderknust, elendig 

ser du at den gjenforener 

deg med det som er nødvendig.

Også fallet, også sviket 

hjelper deg som dine venner. 

Dine nederlag er rike 
gaver,
lagt i dine hender.

Engang skal du, tilfredsstillet 

av å bli din skjebne verdig 
vite:
Dette har jeg villet. 

Alt som skjer meg skjer rettferdig.

Si da, når din levegledes 

grønne skog er gjennomvandret:

Intet vil jeg anderledes.

Intet ønsker jeg forandret.



(Dette er hverken en eik eller en poppel, men ei bjørk. Så vet du det, hvis du som meg sov eller tegnet i botanikktimene)

Anbefaling

Siden jeg er så tom for egne ord for tida, anbefaler jeg å lese f.eks. denne hos Drops of Dreams.

αγάπη

Det heter at gammel kjærlighet ikke ruster. Det tror jeg på. Jeg tror at når man har opplevd Kjærligheten™, den virkelige, er det ingenting som kan forvitre den. Ikke hat, ingen narsissistiske sjarlataner, ikke skuffelser, ikke svik. Den ene kjærligheten du har opplevd, om du er så heldig å ha opplevd den mener jeg, veier opp for alt annet.

Jeg er så heldig at jeg har opplevd den.

Jeg opplever den stadig vekk, igjen og igjen, kanskje fordi jeg fremdeles er venn med ham jeg opplevde den med. En forutsetning for dette vennskapet er sannsynligvis at vi lever ganske langt fra hverandre riktignok, men det har jeg ikke lyst å tenke på. Jeg har lyst å tenke på alle de årene denne kjærligheten hevet meg i været som en svimmel sol. De skinnende, magiske øyeblikkene. Følelsen av å være så ekte og til stede og elsket at jeg nesten ikke trodde det var sant. Jeg har aldri følt meg så trygg og elsket, før eller siden. Bare det å ha hatt en lang periode av livet da man er trygg og elsket er et enormt privilegium. Det må jeg ikke glemme her på den motsatte siden.

Det er rart at vi tenker "Ingenting varer evig" mest om ting vi er redd skal ta slutt, men om de leie tingene tenker vi at "hva om det aldri tar slutt". Det tror jeg vi gjør best i å slutte med.

Jeg er ellers som et fluepapir på narsissistiske sjarlataner. Det tror jeg også at jeg skal slutte å være. Fra i dag av.

Dette vil jeg at du skal vite hvis du ikke har elsket ennå: Du har det i deg! Du må bare vurdere om du vil være åpen for den. Kjærligheten™. For den er så fabelaktig, men også så smertefull at i et svakt øyeblikk, og dem har jo vi mennesker ganske mange av,vil du sannsynligvis komme til å føle at du ikke holder den ut.

Hold den ut og hold av. Den varer evig. Ikke ruster den heller.

All is love - Love is all


αγάπη=agape

Fra første sekund

Fra det øyeblikket jeg tittet inn fra snøføyka og så deg sitte der i sofaen som om ingenting hadde hendt, som om alt var ved det normale, som om verden var i vater, som om alt var kjent, trygt og behagelig.

Det var jo ikke det! Det raste i meg, gnistret rundt oss, i ild og i skygger, - merket du ikke det? Jeg tenkte på deg i alle døgnets tider og gjentok inne i meg det jeg skulle komme til å ha lyst til å si hver gang jeg så deg sitte der gjennom de lange, seige ukene:

Jeg har lyst å hoppe opp i fanget ditt og hviske hemliser, snuse deg i halsgropen, høre stemmen din helt nære; -holde hånden mot hjertet ditt og passe på at det aldri mer går i stykker.

I steden går jeg bare og kjenner på deg, på energien din. I øyekroken vet jeg alltid hvor du er. Jeg hører det er du som går i trappen. Du som sitter i stuen og snakker med noen. Du som kommer rundt hjørnet.

Energien din når frem lenge før deg. Den er brennende, varm og kjent. Når jeg møter blikket ditt føler jeg at vi deler en hemmelighet, og jeg har lyst å spørre om hvilken av dem det er.

Vi som drømmer tegner rette linjer på hvite ark når det er lyst, men om natten sender vi rundinger og kruseduller til og fra og smiler til hverandre i mørket

Kolbein Falkeid og meg

Den jeg engang har vært
kan plutselig og intenst savne meg
som når jeg har vært ute og reist
og vender hjem
til mitt eget opplyste hus om natten
griper dørhåndtaket
og kjenner blodet fryse i årene
Låsene som mine nøkler passer til
er skiftet ut
Avstanden til døden er den samme

Havet, kjærligheten - og døden

Foto: Caroline Roka

Jeg visste jo at Dima ikke var lengre, selv før legene vekket ham opp fra den kunstige komaen for å sjekke hjerneaktiviteten. Han var ikke der selvom hjertet slo, han hadde ingen farge rundt seg, det er sånn jeg visste det.

For dere som tviler: jo, vi har en sjel. Men i motsetning til det man kanskje skulle tro, slokner ikke sjelen sammen med kroppen, den dør når hjernen slår seg av.

Grunnen til at jeg kan si dette så sikkert, er at folks sjeler har farger. Når den ikke er der lengre, synes ingen farger, ingen lys. "Sjelen" for meg består av et menneskes energi, utstråling, kløkt, lynne og sinnsstemning Jeg ser fargene. Dette skyldes riktignok en snurrig greie i egen hjerne, men allikevel tror jeg du ville forstått og tolket fargen/sjelen likt som meg om du hadde vært inne i persepsjonsevnen min. Fargenes betydning er ganske universielle. Blått er ro/harmoni/uendelighet, - oransje dynamikk, lidenskap, kjapphet. For eksempel.

Og altså, Dima. Det var ikke noe lys igen, ingen farger, ingen sjel. Mens de andre håpet i det lengste på et mirakel, sa jeg mine takk og farvel. Selvom han ikke kunne høre meg, selvom det var for sent.

Den skjærende sorgfølelsen var ventet. Noe som var mer overraskende var at jeg hadde en intens følelse av at jeg alltid har visst at Dima bare var til låns for en kort tid. Men hvordan kunne jeg vite det? Han var stor, sterk og kjernesunn. Men kanskje var det nettopp dét - at han var så instendig betatt av å leve. Av livet, selveste. Det måtte leves kjapt, sterkt og ettertrykkelig hele tiden, som om han hamstret opp og dekket sulten til en lang, hard vinter. Jeg vet ikke. Kanskje det bare er noe jeg forteller meg selv for å lindre sorgen. For å fylle det store, tomme, knugende rommet i meg med en slags mening, som om det fantes en.

For det er jo egentlig totalt meningsløst at tre unge menn skal kjøre lattermilde og glade fra en samling med bestevenner for så å opphøre og eksistere rundt neste sving.
Bare én overlevde, og det er han som kjørte bilen. Jeg tror ikke livet hans noen gang får mening igjen, og når jeg sørger, sørger jeg for ham også. Det var ingens skyld, det var bare dette grusomme, narraktige livet som skjedde slik det skjer og slik det rammer. Blindt og urettferdig.

Urnenedsettelsen var på samme dag som Tamsin skulle vært født. Jeg skapte en slags mening med det inne i meg i et desperat forsøk på å trosse det forbannede livets sjebnespill, sa farvel til begge to, stakk den lille rosa hjertestenen ned i jorden og snudde ryggen til. Forsøkte å legge en plan for veien videre. For å finne slags mening. Om det finnes en.

Jeg fyller tomrommene i meg med farger fra minner og folk jeg er glad i. Det gir mening, når verden og livet for øvrig er grått og trist som en frynsete novemberdag.

FRED OG RO
Jeg ønsker deg en mild bris som følger deg,
en stille sjø, en klar og skinnende stjerne.
Og til slutt en trygg havn.
Jeg ønsker deg rolige dager og drømmer
om blomsterenger og gress,
om blikkstille hav som glitrer i solen,
om strender som overskylles av mye bølger,
om land du selv dikter opp,
om trivelig prat med venner,
om veier som leder til en gjenforening,
om sorger som slukker og nytt håp vekket.

Jeg ønsker deg en fredfull søvn,
gode drømmer og lyse morgener.

Ligg stille i mørket og lytte til regnet
som trommer mot vinduet,
suset av biler som kjører forbi,
risling i løvet.

Glem alle beslutninger som må tas,
alle spekulasjoner og alt tidspress.
Verden utenfor vinduet forsterker din stillhet
og holder ømt omkring deg.
-Pam Brown-

Vi er alle skapt av stjernestøv

Inne i hodet mitt er jeg på fornavn med for eksempel Kolbein Falkeid.
"Kolbein, har du et dikt for dette", kan jeg spørre ut i luften om jeg dumper borti noe som trenger litt falkeidsk filosofi.
Utenfor hodet mitt treffer jeg dessverre aldri Kolbein Falkeid, og gjorde jeg det, hadde jeg sannsynligvis ikke klart å få frem et ord.

En gang på åttitallet traff jeg Jose Carreras etter en forestilling i Madrids Parque Retiro. Jeg sa ingenting, men jeg tror jeg smilte. Litt skjelvende smilte jeg. Han spurte om jeg hadde hatt glede av konserten, og så smilte jeg, og kanskje jeg nikket litt. Jeg håper hverfall at jeg nikket, men sannsynligvis så jeg bare ut som et glisende, blondt nek. Hvilket jeg i og for seg også var. Jeg var 19 og trodde jeg var sjef over verden mesteparten av tiden, men altså ikke da Jose Carreras snakket til meg.

Litt senere, det kunne kanskje ha vært tidlig på nittitallet, lagde jeg en blomst av sølvpapiret fra en sigaretteske og ga til en skuespiller som var på samme bar som meg. Jeg lagde den blomsten fordi jeg gjerne ville vise at jeg satt pris på arbeidet hans, og det ante meg at jeg ikke ville klare å si det. Han ble oppriktig glad og spurte i vei om hvordan jeg hadde laget den og sånn, men jeg klarte ikke svare. Jeg bare smilte og nikket og gikk for å sette meg med vennene mine. Kanskje sa jeg ikke noe resten av kvelden.

Det hender at jeg treffer på denne målløsheten i meg selv når jeg møter "helt vanlige" mennesker også. Altså; vanlige, som i ikkekjendiser, de er like fullt ekstraordinære i all sin kraft.

Jeg er full av ærefrykt og nesegrus beundring for mennesker som bidrar til en bedre verden simpelthen ved å være seg selv og tilstede og ekte. De beriker meg hver dag, men de tør jeg snakke med og de er jeg på fornavn med også utenfor hodet.

Jeg er så takknemlig for å ha truffet dere, for at dere har latt meg inn, for at dere er til stede, for at jeg får være til stede for dere.

Når jeg tenker meg om, er jeg faktisk nesten i ferd med å gå konkurs av takknemlighetsgjeld. Det føles godt.

For å si det med nettopp Falkeid:

Noen mennesker
spraker inn i livet ditt som kometen Kahoutek,
gjest fra de store, fremmede dypene der ute
hvor stjernene gror som koralløyer.

I feel blessed

cursum perficio 3

Death is nothing at all
I have only slipped away
into the next room
I am I, and you are you
whatever we were to eachother
that we still are

Call me by my old familiar name
Speak to me in that easy way
wich you always used
Put no difference to your tone
wear no forced air
of solemnity or sorrow

Laugh as we always lauged
at the little jokes we enjoyed together
Let my name be
ever the household word
that it always was
Let it be spoken without affect
without the trace of a shadow of it

Life means all that it ever meant
It is the same as it ever was;
there is unbroken continuity
Why should I be out of mind
because I am out of sight?

I am waiting for you
for an interval
somewhere very near
Just around the corner

All is well

Former infatuation junkie

Han sier at han ikke er redd for noe. Det tror jeg ikke noe på. Jeg ser redselen hans tydelig bak den eplekjekke fasaden. Redselen for å kjenne etter, for å knytte seg til, for å behøve noen, for at noen skal behøve ham. For smerte, - sin egen og andres. For å bli avslørt.

Hvordan kan jeg se dette så tydelig? Det er fordi jeg ser meg selv i ham. Kjenner lusa på gangen, kan du si.

Jeg har også vært en relasjonsløs fomlekopp. Jeg har i tillegg vokst opp med én. Min far var et fantastisk menneske, med mange visjoner og gode intensjoner, men han strakk aldri til, fordi han ikke strakk seg etter. Skal du strekke deg etter, må du kjenne etter. Det kan være svært ubehagelig.

Det å våge å være sårbar er en slags risikosport i dagens samfunn. Alternativet - kynismen, får vi dessverre dyttet på oss fra alle kanter. Du skal ikke behøve å føle smerte..det finnes alltid en quick-fix.. er mantraet. Jeg tror ikke noe på det. EarlGrey

Jeg befant meg i en litt delikat situasjon da det gikk opp for meg, - at jeg var i ferd med å bli som min far. Jeg ble nykter på et blunk. Jeg ville ikke være en sånn som briljerte, men skuffet og bedro og fomlet, jeg ville være ekte og sann og tilstede. Både for meg selv og andre.

Jeg vil ikke ende opp som en levende død med en søppeldynge av tanker i hodet og et kaos i hjertet. Jeg vil noe med livet mitt. Jeg vil elske. Jeg vil bli elsket. Jeg vil ha en så ren kjærlighet som mulig, og derfor alle de ubehagelige ordene. Jeg vasker meg og holder meg ren for morgendagen jeg vet kommer.HvaHunSa

Om jeg ikke tok første fly hjem, så hvertfall det muligste. Og jeg var nykter hele veien. Dette kunne jeg ikke finne ut av eller stå i på egen hånd.

Siden har jeg måttet venne meg til, knytte meg til og stole på. Det er litt skummelt. Jeg er ambivalent.

Noen ganger lengter jeg tilbake. Det er da jeg ser dem. Og jeg ser at de ikke har det bra, de relasjonsløse fomlekoppene.

Av to onder (eller goder, for den sakens skyld), velger jeg dette.

Ettermiddagssolen ved Tsamandou

Det er som om man plutselig har slukt en lysende bit av ettermiddagssolen
Slik skildret Katherine Mansfield et øyeblikks henrykkelse.

For meg er den ultimate henrykkelse den følelsen som langsomt seg inn i meg da jeg etter en lang dag kunne sette meg ned på en av de hvite kalkstensstrendene ved Kokkari og bare sanse;

Kjølende bølger om såre føtter, salte vanndråper mot solvarm hud, mild bris som myke kyss mot kinnet, blåblå vannlinje mot en rødmende ettermiddagshimmel.

Når jeg tenker på den absolutte lykkefølelsen, er den faktisk gresk. Lykken dufter av urter, sitron og salt hav. Den låter som bølgeskvulp, bris i eukalyptustrekronene og sarte bouzouki-toner. Den vaier mykt som knallrøde valmuer i engene rundt Marathocambos. Lykken er turkisblå, rosa og lys fiolett, har myke linjer som en delfin, - eller Samos' oliventrekledde åssider. Horisonten er endeløst åpen og svakt buet.

Before such a sunset, the daylight pales of shame

Akkurat nå befinner jeg meg på den motsatte siden av universet. Her er betongklosser, piggtråd, byggestøy og eksos.
I min tilsynelatende endeløse vandring i storbyens trange gater, har jeg bare ett mål for øyet; En lysende bit av ettermiddagssolen ved Tsamadou. Og en dag, forhåpentlig snart, står jeg med billetten i hånden;

En vei. Ingen retur.

A prayer for the wild at heart, kept in cages

Jeg leser i Dagsavisens bokbilag om Vendela Vidas bok, La Nordlyset slette ditt navn.
Den handler om en kvinne som glemmer dagen i det den er over.

Hvilket fantastisk konsept! Kan du tenke deg noe mer befriende enn å starte hver dag med blanke ark? Uten en eneste forutintatthet, uten frykt, uten mistro.

Vi er alle fanget av tiden og av hvordan tiden former oss. Enten vi vil eller ikke, er det et utenomtvistelig faktum at livet og hele vår eksistens bygger på de erfaringene vi gjør oss på godt og ondt. Noen ganger kanskje mest ondt; - Vi hardner, krakelerer, desillusjoneres. Det spiller ingen rolle hvor mye vi kjemper imot. Tiden fanger.

Ethvert liv er en fortelling, der en episode leder til en annen. Det som skjedde før, er med på å forme det vi tenker om det som skjer akkurat nå.

De fleste har vel tidvis følt maktesløshet i forhold til visse aspekter ved livet og ved seg selv. Noen erfaringer er av en slik art at de former oss om til noe vi ikke kan like. Vi baler og strever for å gjenvinne det tiden og erfaringene har berøvet oss. I seg selv kan den kampen gi livet både innhold, mening og mål.

Noen ganger kan jeg føle meg som en uvitende deltager i ett eller annet kosmisk eksperiment. Jeg bare venter på at noen skal hoppe fram fra bak et tre og rope: You got PUNK'D!
Men slik er det jo ikke. Jeg er, som alle andre, fanget av tiden, tilfeldigheter og erfaringer.

Det ligger så mye i Tennessee Williams setning; A prayer for the wild at heart, kept in cages, blant annet håp om noe bedre. Og her sitter jeg, på en ganske alminnelig søndags morgen, og kjenner at tiden former ikke - den tyver. Tiden har allerede tatt evigheta fra meg. Til tross for dette, eller kanskje mer på grunn av, har jeg håp.

Jeg sender en bønn ut i universet for oss alle. Og lar nordlyset slette mitt navn.