lørdag, juli 04, 2015

Cursum perficio

Jeg kan det der med veier. Jeg har prøvd nye veier hele livet. Men denne veien; - tar aldri slutt
"Mike" (River Phoenix) i My Own Private Idaho

Det sies at hver reise vi tar bringer oss hjem.
Jeg antar at sannhetsgestalten i den påstanden avhenger av en viss grad målrettethet som ikke nødvendigvis er naturlig iboende i alle mennesker. For noen er rastløsheten mer en drivkraft; - en lengsel sprunget ut fra et behov om å være i konstant bevegelse snarere enn et ønske om å nå et spesifikt mål.

En destinasjon, et møte, en opplevelse - kan være en reise nærmere deg selv, men det kan like ofte bringe deg lengre vekk, i jakten på større drømmer. Mer sannhet. Sannere drømmer. Større bevissthet.
Catching the spirits of new destinations, travelling from coast to coast, leaving everything behind you. Dreams are on the road. Let's try to find them. Together.
Georges Meiss

Jeg har vært på veien mesteparten av livet.
Da jeg dro ut på egenhånd i en alder av 19, trodde jeg at jeg la ut på en søken. Det skulle ganske snart gå opp for meg at det snarere dreide seg om flukt. Og kanskje et ønske om å komme nærmere kreativiteten og ektheten. Jeg holdt på å kveles av konformiteten, uvel av å falle inn i vante mønstre, tynget av tradisjonens åk.
Jeg søkte livets flyktighet, på et vis. Dermed kom jeg også nærmere angsten. Som igjen drev meg videre inn i en slags lengsel som ikke lar seg hverken forklare eller forsvare. Jeg søkte noe uoppnåelig. Trygghet uten faste rammer.
Jag stannar aldrig någonstans, jag är alltid på väg. Om jag någon gång hittar någon, som älskar mej ända ner i helvetet, så ska jag stanna där
"Sussi" i Älska mej

På et tidspunkt befant jeg meg ved kildene der mytologien forteller at nymfen Salmakis tryglet Olympens guder om å bli smeltet sammen til ett individ med ynglingen Hermafroditios.
Historien er full av myter om din andre halvdel. Det er en besnærende tanke at det finnes ett individ der ute som kan gjøre oss hele, og kanskje må det være slik. Det blir for smertefullt å ta ansvaret på egen hånd.

Min reise ble avbrutt. Metaforisk sett ble jeg drevet av veien, tvunget i stillstand. Det er som om jeg ikke lenger er min egen sjebnes herre, eller forvalter av min sjel.
Når jeg allikevel reiser inni meg, er det ikke veien framover jeg følger, det er returen. Nettopp fordi veien foran meg føles endeløs og usikker, dukker jeg inn i det gamle, kjente og kjære (som en gang i tiden var det ukjente, spennende og usikre).
Minnene mine er som en skattekiste av møter og opplevelser, og det er en velsignelse å eie den.

På gresk betyr nostalgi noe slikt som verking fra en gammel skade. Jeg synes det er en ganske vakker, prosaisk beskrivelse.
Kroppen, eller snarere hjernen - eller kommunikasjonen mellom de to, behandler gamle skader på et underlig vis. Både ligamenter og muskler har sensorer som som kontinuerlig sender meldinger til hjernen gjennom det autonome nervesystemet. Etter at skaden er leget, fortsetter kommunikasjonen. Dette kalles propriosepsjon, og forklares best som feilinformasjon som går mellom en tidligere skadet kropp og hjernen. Frem og tilbake i en endeløs strøm.
Det er naturligvis først og fremst fysiske skader det er snakk om, men jeg undres om det samme ikke også gjelder emosjonelle sår, all den tid sorg og smerte registreres på det samme stedet i hjernen.
Jeg tror også det samme skjer med tidligere opplevd glede. Gamle gleder slutter aldri å gi boblehjerte.

Hva så med savn? Om du innehar en så fundamental lengsel i deg helt fra utgangspunktet, vil denne lengselen noen gang avta? På veien, på reisen, ved målet, vil du noen gang føle at nå er jeg endelig hel. Nå savner jeg ingenting?

"Løven er inne" snakker i en kommentar på forrige post om den hvite og svarte savnet/sorgen. Om at sorg/savn er passivt i motsetning til andre følelser som er aktive og derfor gir handlingsalternativer.
Handling gir følelse av å mestre, ikke sant. Kanskje er det derfor grunnleggende savn for alltid (for noen av oss) vil fremstå som uavsluttede gestalter til tross for alle iherdige anstrengelser for å avslutte dem.

Cursum perficio - min reise er over. I denne tiden føles ingenting uavsluttet. Jeg befinner meg hverken ved målet eller ved riktig vei, så kanskje er det slik at it aint over 'till its over. At det ikke finnes mål, bare mening. At formålet med reisen ikke er å nå sluttdestinasjonen, men reisen i seg selv. Og kanskje tegner vi best opp våre egne kart fremfor å benytte de eksisterende. Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at hver reise jeg har tatt, hver vei jeg har fulgt, har vært mödan värd. Kanskje med unntak av denne siste.
Han hadde valgt sin kurs, og jeg måtte følge min. Problemet var at jeg følte meg mer og mer som de gamle sjøfarerne. De som lette etter verdens ende, men som bare fant andre hav og andre øyer. De som ble tatt hånd om av de innfødte og tryglet om å bli. Likevel seilte de videre.
De var alltid et offer for rastløshet. Og jeg - var en av dem

"Tom Pruitt" i Den Gamle Mannen og Havet

18 kommentarer:

lothiane sa...

En tekst som får fram tanker og følelser.

Jeg har tenkt på det noen ganger, om en reise er en søken eller en flukt, eller noe helt annet. Jeg har ikke helt funnet svaret ennå.

"Om jag någon gång hittar någon, som älskar mej ända ner i helvetet, så ska jag stanna där"

Åh! Jaa...!

Sexy Sadie sa...

Vel, jeg har et inntrykk av at folk som reiser mye og liksom skal finne seg selv ved det, er dritlei seg selv og ikke helt vet hvordan de skal takle det hele.

Rockette sa...

Si fra om du finner svaret, Lothiane:-)

Sånn er det muligens for noen, Sadie. Eller kanskje heller at de ikke helt innfinner seg med tingenes tilstand og søker ut for å forsøke å finne noe annet? Noe som funker bedre?

Jeg vet ikke...

Sexy Sadie sa...

Ja, men man kan jo ikke reise fra seg selv...

Rockette sa...

Nei klabbert. Men man kan flykte. Inn i noe annet...

Sexy Sadie sa...

Det kalles feighet.

Rockette sa...

Tja, jeg vet ikke helt det. For noen er kanskje rastløshet et tegn på forvirring. Kanskje er det også en overlevelsesteknikk? Jeg tror grunnene er like mange som reisende individer:-)

Unni sa...

Det var da kategorisk, Sexy Sadie!

Enig Rockette, det er nok like mange grunner til å reise som det er reisende (og ulikt hva man legger i de begrepene også).

Løven er inne sa...

Noen er mer søkende enn andre og noen ganger føler jeg det er de "stillestående" som er feige (selv om jeg ikke liker å bruke det ordet) Noen mennesker bare godtar, nikker og neier og tør ikke søke etter noe bedre, sannere og "sunnere", og konflikt er det de frykter mest. Konflikt med seg selv eller andre. Noen har større grunn til rastløshet enn andre. Men er man en rastløs "reisende" har man godt av litt stillstand og søke inn i seg selv litt....før reisen går videre....mens de stillestående, kunne trengt litt "storm". Vi er alle forskjellige, og den gyldne middelvei er sikkert et godt sted og ende :D

Rockette sa...

Du er så klok, Løveninne!

Løven er inne sa...

Wow, tusen takk! Hm....klok....Ja, det klinger godt i løveører :D Den kommentaren tar jeg gladelig med meg videre på reisen :D ....og ihvertfall når den kommer fra deg :D

EarlGrey sa...

Du skriver igjen! *smiler* Så har ikke alle sene kveldspromenader gjennom det som er tilbake av "Bloggebyen" vært forgjeves.

Jeg har grublet litt på dette med reiser - både fysisk i den kjente verden og inne i sitt eget hode. Hvor enkelt det er å forflytte seg fysisk i den moderne verden, og hvor vanskelig og tidkrevende det var i historisk tid. Min mormor reiste med fly en eneste gang, for å være til stede da en av døtrene hennes giftet seg på en annen kant av landet, og hun snakket om den flyturen med skinnende øyne så lenge hun levde. Nå reklameres det med "weekendturer" til New York og Singapore, mens eventuell dårlig samvittighet kan byttes i klimakvoter..

Selv har jeg reist forholdsvis lite i fysisk forstand, men tilbakelagt mange lysår gjennom fantasien i selskap med Bing&Bringsværd, Bradbury og Le Guin. Derfor er jeg heller ikke helt enig med Løven er inne, som i en kommentar ovenfor konkluderer med at mennesker som ikke preges av ytre rastløshet er "stillestående" og ikke søkende. Kan hende søker "de" (vi?) bare på en litt annen måte? Og kanskje er udefinerbart savn og en form for søken noe av kjernen i det som binder oss sammen til et fellesskap av mennesker, uansett hvordan det kommer til uttrykk?

Rockette sa...

Skjønner Earl, så utrolig hyggelig å se deg igjen!!!
Beklager å måtte skuffe deg, men dette er en gammel bloggpost som jeg pinnet til toppen for å se om det kunne hjelpe meg til å finne igjen blogg-geisten…. Jeg har så lyst å skrive igjen, men det er litt stuck.
Kommentaren din hjelper. Du har alltid så mange fine tanker, og jeg har lyst å spinne litt videre på det du sier om udefinerbart savn og søken etter kjernen - eller kanskje samhold/tilhørighet i seg selv?

Jeg håper du har det fint der du er. På både den ene og andre måten:-)

Peace&Love

Rockette sa...

Det skulle stå "Skjønne Earl" da…. skjønner? :-D

Nostalgisk Humle sa...

Curro ergo sum; eller "I run, therefore I am". Egentlig sagt i forbindelse med jogging og annen moro, men mon tro om det ikke passer her og?

"På gresk betyr nostalgi noe slikt som verking fra en gammel skade. [...] Gamle gleder slutter aldri å gi boblehjerte."

Jeg har hatt to brukernavn som refereres til her - dette, og Bobleplask. Jeg følte plutselig et kall om å kommentere litt her, selv om posten er noen måneder gammel. Du har alltid vært flink til å grave i spennende temaer! Fint å lese litt her igjen.

"Hva så med savn? Om du innehar en så fundamental lengsel i deg helt fra utgangspunktet, vil denne lengselen noen gang avta? På veien, på reisen, ved målet, vil du noen gang føle at nå er jeg endelig hel. Nå savner jeg ingenting?"

Dette er et spikern-på-hodet-spørsmål. Noen av oss har hatt et slør av engstelighet hengende over oss som dukket opp omtrent fra den dagen man ble oppmerksom på at man var et menneske. Jeg vet ikke hvordan det er for andre, men for meg var det i seksårsalderen. Det er cirka 27 år siden, og det har på ingen måte gitt seg. Men som Pål Tøien snakker om i "Styggen på Ryggen" så blir man bare flinkere til å forholde seg til savnet, men det forsvinner jo ikke.

"Cursum perficio - min reise er over. I denne tiden føles ingenting uavsluttet. Jeg befinner meg hverken ved målet eller ved riktig vei, [...] Det eneste jeg vet er at hver reise jeg har tatt, hver vei jeg har fulgt, har vært mödan värd. Kanskje med unntak av denne siste."

Det høres brutalt og mørkt ut.

For å være på ikke-riktig vei må det finnes en plan for hvor man skulle ha vært. Lidenskapens drivkraft fyrt opp av kaos er byttet ut med langsiktig planlegging som ikke forutså at man skulle gå seg vill underveis. Skal man gå tilbake, eller legge nye planer? Mål er viktig å ha, men de er alltid delmål i en reise som ender likt for oss alle. Å sette nye delmål og legge ut på en ny sti er sunt når man står fast ved en død ende.

"At formålet med reisen ikke er å nå sluttdestinasjonen, men reisen i seg selv."

Det er mye kloke hoder som har sagt noen varianter av det der, og jeg tror det er spot-on, 110% riktig.

Rockette sa...

Hei, Nostalgisk Humle. Long time - godt å 'se' deg igjen :)
Du har jo inspirert mer enn en bloggpost oppigjennom, såvidt jeg kan huske. Tusen takk!

Det er noe eget med dette bloggforaet som tumleplass for tanker og refleksjoner.
Å være på 'ikke-riktig vei', er noe jeg kan kjenne meg igjen i. Det er jo ikke alltid nok å legge en plan, holde seg til den og følge kartet. Noen ganger er tilfeldigheter, uforutsette hendelser i veien. Man mister kartet i beflippelsen. Og nå er jeg egentlig i ferd med å rote meg helt vekk i metaforene….

Kanskje er det viktigste, som du åpner kommentaren med, å holde seg i bevegelse. Og kanskje er alle reiser egentlig mödan verd i et større perspektiv.

Vi får se.

peace&Love @ ya

EarlGrey sa...

Ønsker deg en fin og fredelig julefeiring og et Godt Nytt År Rockette!

Håper du tar opp igjen skriving på bloggen i det nye året - mitt nyttårsforsett er å bidra til at blogging blir den "nye vinen" (evt. den resirkulerte vinen..) i sosiale medier, slik den gode gamle vinylen har blitt det i musikksfæren :o)

Juleklem og masse peace&love fra EarlGrey

Rockette sa...

Takk i like måte, Earlen, og takk for betimelig spark bak ^_^
Blogges neste år!
Klem