I shall believe

Jah, har du tenkt å gå rundt i batikkgevanter med treperler og klemme trær og sånn da eller?"
Jeg hadde nettopp fortalt onkel Dima om min masterplan. Dima er en sånn skikkelig tørrvittig, besservissende jævel. Alt dette pratet om fotsoner, chakraer og chí hadde satt ham skikkelig på alerten.

Dima får meg alltid til å le. Særlig av meg selv. Og da særlig meg selv i dramadronningmodus. Han satt med ryggen mot vinduet og ettermiddagssolen slik at håret som alltid stritter elektrisk ut til alle kanter så ut som en gnistrende, surrealistisk glorie. Og jeg tenkte at hvis jeg kunne male så skulle jeg malt ham sånn. På et gedigent lerret. Og henge bildet opp et sted hvor alle kunne se det.

Det er bare dét at man kan ikke male mennesker som gnistrer og lyser og brenner. Det finnes ingen maling, ingen teknikk i verden som kan yte dem rettferdighet. Som foreksempel i de få øyeblikkene da Dima plutselig blir veldig alvorlig og øynene blir to nyanser mørkere og hele ansiktet jevner seg ut. Det er et veldig troverdig ansikt.

"Vet du hva, jenta mi? Hvis du virkelig, virkelig tror på det, så blir det som du har tenkt"