Man kan ha så mange jern i ilden at den slokner

Esquil har skrevet en veldig modig post om hvordan han havnet i psykosekken før han ble korrekt diagnostisert med ME. I hans tilfelle ble sykdommen utløst rett etter eksamen og forverret av en vaksine.

For min del skjedde det etter en operasjon som gikk fryktelig galt i 2004. Kort fortalt fikk jeg massive indre blødninger som igjen førte til infeksjon.
Dette ble behandlet på sykehuset. Det var først da sårene begynte å gro og musklene var i ferd med å lege seg jeg virkelig ble syk. Altså, da jeg så smått begynte å trene og jobbe litt, gikk det gradvis nedover med allmenntilstanden min. Legen mente symptomene var et tegn på den traumatiske hendelsen jeg hadde vært i gjennom, og sa det var viktig at jeg presset meg selv til å leve så normalt som mulig.

Flink pike som jeg er gjorde jeg nettopp det. Og ble sykere og sykere. Til slutt lå jeg rett ut og bare ristet.
Jeg fikk ikke sove (selvom jeg svimte av innimellom), jeg fikk ikke i meg mat, den minste lyd var som skarpe klør mot hjernebarken. Lys og lukter var uutholdelig.
Jeg kom meg ikke til lege, for jeg besvimte hver gang jeg forsøkte å reise meg.
Til slutt ringte jeg legevakten. Legen kom, tok puls og temp, og erklærte at jeg hadde panikkanfall.

Selv om jeg syntes det var veldig rart at man kunne ha panikkanfall i over en uke i strekk, protesterte jeg ikke. Kroppen og psyken fungerer på de underligste vis, og når du ikke har sovet eller spist på en uke føler du deg uansett litt gal. Og veldig redd. Det tror jeg alle kan sette seg inn i.

Jeg husker ikke så mye av det neste halve året, men på ett eller annet vis må jeg ha klart å komme meg opp i knestående og bli såpass klar i hodet at jeg innså at dette var mer enn "bare angst".

Først sommeren 2005 ble det spekulert i om problemene mine kunne skyldes infeksjonen og ikke hendelsen i seg selv. Jeg husker ikke hvem som kom på det, men det var hvertfall ikke fastlegen min som fremdeles mente jeg hadde en hysterisk reaksjon.
Hvordan det nå var ble jeg utredet utover høsten og vinteren og diagnostisert med myalgisk encefalopati.

Jeg forstår av andres historier om ME at jeg er heldig som fikk diagnosen relativt "raskt".
Den senere tiden har det vært mye informasjon om ME i mediene, og man har begynt å fundere på hvorfor noen mennesker rammes.
Det kan synes som om ME rammer mennesker som tidligere har levd med et ganske høyt aktivitetsnivå. Så utløses den ved en vaksine, infeksjon, ulykke eller en annen stor fysisk påkjenning.
Dette er gjenkjennbart for meg. Og sånn sett har ME kanskje både en psykisk og fysisk forklaring. Det gjelder jo også andre somatiske sykdommer som f.eks. magesår og hjerteinfarkt.

Man kan ha så mange jern i ilden at den slokner. Psyke og soma fungerer sammen. Uansett hvordan man vrir og vrenger på det vil det ene påvirke det andre. Men det er viktig å få konstatert hva som er grunnproblemet. Ved en psykisk lidelse er det essensielt å presse seg til å gjøre ting man egentlig ikke orker. Ved ME er det motsatt. Den kan bare hviles bedre. Alle forsøk på å forsere grenser fører til forverring av sykdommen.
Det var først da jeg forkastet legenes psykiske forklaringsmodell og forholdt meg til ME-prinsippene om hvile og aktivitetsavpasning jeg begynte å bli bedre.

Jeg har en lang vei å gå, og jeg har mye å finne ut av. Dette er en reise jeg ikke var forberedt på å ta, og jeg vet at feil veivalg kan bli et spørsmål om å være eller ikke være. Det er litt skummelt.

Forble psyken min totalt upåvirket av dette, var jeg heller ikke noe særlig til menneske. Tror jeg...