Just shoot me

Jeg stresser noe inni hampen for å finne metoder til å slappe av. Fordi jeg ikke klarer det helt av meg selv, har jeg måtte ty til ymse teknikker med skiftende hell.

Yoga kjenner jeg godt fra før. Yoga kan man godt bedrive uten å sette seg inn i noen som helst trosretning eller filosofi. Strekk, pust og bøy, hils solen og strekk deg som katten i organiserte, langsomme bevegelser. Det er slett ikke så komplisert som det kan se ut. Men yoga funker ikke så godt alltid, så da må jeg finne på andre ting.

Jeg forsøkte først med kreativ visualisering. En metodisk forestillingsteknikk som spinner rundt hinduistiske og buddhistiske tanker om tidligere og kommende liv. Det funka dårlig. Av den enkle grunn at jeg ikke tror på hverken tidligere eller kommende liv.

Men: - her må det innrømmes at jeg har et litt romantisk forhold til østens filosofier. De har akkurat den dosen av vidunderlig mystikk og magi jeg behøver for å overleve den traurige realiteten.
For eksempel sier buddhistene at om du møter Buddha på din vei, så drep ham. Med det mener de at tilværelsen skal være et mysterium, og at de som påstår å ha løst gåtene alltid tar feil.

I følge zenbuddhismen er egoet vårt den totale summen av alle våre opplevelser og kunnskaper. Det er noe vi behøver for å kunne uttrykke oss og reflektere over ting. Slik det er nå, er egoet snarere et fengsel enn en ressurs. Gjennom å bli ett med Jeg'et (gjennom opplysning) ser vi forbi egoet vårt. Vi utsletter det ikke, men kan bruke det uten å begrenses av det.

Dharma (buddhismens lære) beskriver livets egentlige lidelser som grådighet, begjær, hat og uvilje. Disse lidelsene springer ut fra uvitehet. Å få innsikt er den eneste måten å bli fridd fra lidelsen.

Man kan naturligvis ta den vestlige, GenX-ironiske innstillingen til dette og si at hva er vitsen med selvinnsikt når man bare blir deprimert av det?
Det er et godt poeng. Livet er lettere å leve om man distanserer seg fra det. Når man er akkurat sånn passe tilstedeværende at man tåler tilværelsen. Men da blir man også lett sånn passe ufordragelig narsissistisk at det før eller siden vil hoppe opp og bite en i nesa.

Østens prinsipp om karma lærer oss at ethvert ord og enhver handling er et frø som vokser og bærer frukter. Frøet er ikke begynnelsen på selve handlingen, det er tanken bak handlingen. Så hvis tanken (frøet) er etisk sunn, uselvisk og ekte, vil vi få en bedre tilværelse og et lykkeligere, mer spirituelt liv. (Note to self:. Få tak i My Name is Earl=lettere og morsommere, om kanskje ikke så mye mer spirituelt liv)
Altså - sagt på en vestlig måte: som vi sår, skal vi høste. Vennlighet smiler tilbake til den som gir.

Vår livsinnsikt er de store linjene tilværelsen vår følger og som gir livet en slags form. Vi kan ganske enkelt si at vi søker lykke, selv om ordet egentlig ikke har betydning før vi ser hvordan lykke manifisterer seg for oss.
Men så sier en eller annen zen-luring at "Lykke er fraværet av streben etter lykke", og da er jeg tilbake til hensiktens paradoks. Hvordan slutter man å streve etter lykken?!

Akk, ja...

Om jeg fant en måte å slappe av på? Nei, ikke egentlig. Men jeg fikk i hvertfall en masse å filosofere over, og plutselig har hele dagen løpt av sted. Funker det også.