Den brysomme kvinnen

Tusen takk for tilbakemeldinger i forrige post. Det var godt å få det ut, selvom jeg føler meg litt brysom akkurat nå.
Jeg er ikke vant til å føle meg brysom. Jeg er vant til å klare meg selv. Til å stå med hodet hevet uansett hvor hardt det blåser. Det gjør jeg i og for seg fremdeles, men jeg merker at det begynner å ta på å møte motstand hos de instansene som teoretisk sett burde være støttespillere.

Min erfaring er at det finnes påfallende lite du kan gjøre om du blir skadet i helseomsorgen. For selv om vi har et lovverk som holder høyde for at uhell kan skje, er det veldig liten vilje til å innrømme feil. Lovverk som er opprettet for å verne om pasientene, fungerer mest for å beskytte helseinstitusjonene.

For litt siden hadde VG en sak om at myndighetene gjør altfor lite for å finne årsakene til tabber og feil i helsevesenet. Helsedepartementet vil først neste år iverksette analysearbeid, noe mange synes er uetisk. Blant andre Norsk Pasientskadeerstatning(NPE) som har merket en markant økning i antall klager de senere årene.

NPE ble opprettet for at pasienter skulle slippe den tungvinte veien om domstolene, men også for at helsevesenet skulle lære mer av sine egne feil.

Hvordan fungerer egentlig NPE?
I deres egne statistikker kommer det fram at kun en knapp tredjedel får innvilget erstatning. Dessuten viser nye tall at over 40 prosent av de som taper saken sin i Norsk pasientskadeerstatning og som bringer saken inn for retten vinner frem. Dette tolkes dithen at NPE er urimelig strenge i sin saksbehandling.

Assisterende direktør i Norsk Pasientskadeerstatning Rolf Gunnar Jørstad forklarer dette med at det må foreligge en svikt fra helsevesenets side for at pasienter skal kunne få erstatning. NPE mener for eksempel ikke at det er svikt dersom legene stiller feil diagnose som kan føre til tap for pasienten.

Dette er stikk i strid med Pasientskadeloven, der det blant annet heter at: § 2. a) Pasienten og andre som har lidt tap på grunn av pasientskade, har krav på erstatning når skaden skyldes svikt ved ytelsen av helsehjelp, selv om ingen kan lastes

Advokat Steinar Winther Christensen som er spesialist i skadeerstatningssaker sier:

NPE velger sin egen forståelse av reglene som ikke nødvendigvis er riktig i følge gjeldende rett.
Det er fortsatt slik at de tenker skyld, feil og subjektiv svikt for grunnlag til rett til erstatning. Meningen var at denne ordningen skulle være en objektiv erstatningsording med rett til erstatning uavhengig av skyld hos behandlerne.

Den uttalelsen underbygger min opplevelse av NPE som en motpart og ikke som et nøytralt forvaltningsorgan.
Jeg vil gå så langt som å påstå at prosessen med NPE for meg har vært mer slitsom enn skader og sykdom. Mye fordi NPE går ganske langt i sine bestrebelser på å unngå erstatningsansvar. Det må jo gå på bekostning av noe, i et slikt tilfelle, pasienten. Saken oppleves invaderende og nedverdigende. Det har gått på integriteten løs.

Jeg er neppe alene om å føle det slik.
Aftenpostens Anne Hafstad skrev i en kommentar for litt siden:

Det er for mange historier om enkeltpasienter som kjemper en årelang og innbitt kamp for erstatning, og som først blir hørt etter flere runder i rettsapparatet. Det er uverdig, og burde være helt unødvendig i et land som har innført en erstatningsording nettopp for å hjelpe dem som opplever å få sine liv ødelagt etter medisinsk feilbehandling. Det er grunn til bekymring når stadig flere pasientskadeerstatningssaker ender på private advokaters bord.

Begrunnelsen for de aller fleste avslagene i NPE er at det mest sannsynlig ikke er en årsakssammenheng mellom skaden og sykehusets behandling. Det er en fattig trøst for pasientene som kanskje blir preget for livet. Kompleksiteten i disse sakene må ikke bli til hinder for medmenneskelighet og fleksibilitet overfor mennesker som mer enn de fleste av oss, trenger nettopp det.