Å tenne et lys

Noen ganger kan jeg ta meg selv i å tenke at verden er skikkelig trist og meningsløs. For hver dag som går blir den liksom traurigere og gråere. Det er så mye mas, så mange viderverdigheter. Alt blir stadig mer automatisert og upersonlig. De fleste av oss haster frem og tilbake mellom ting som er veldig viktig og mindre viktig, men får egentlig ikke tid til å tenke over det essensielle. Vi er omgitt av hat, krig, fattigdom og elendighet. Det er lett å miste troen på fred og følelsen av tilhørighet.
Men så dukker det opp små lysglimt av håp som gir det hele en vakker, forsonende blåtone. Eller en påminnelse om hva du synes er grunnleggende viktig. Hvilke ønsker du har for livet, verden og menneskene.

Som i dag. Jeg har sett film av skikkelig mainstream, amerikansk type med en vakker, airbrushet starlet i hovedrollen. Riktignok bygget på en sann historie, men dog. Og jeg ble grepet langt inn i sjela. Jeg har grått, smilt, heiet. Jeg har følt hvordan det er å være redd og sinna tenåring i en fattig bydel i Amerika. Glemt at det er film, glemt at det er Hollywood. For The Freedom Writers handler om noe universielt, noe som angår oss alle. Det handler om Drømmer. Om engasjement, håp, toleranse og nestekjærlighet. Om ønske og vilje til endring. Det handler om at alle har en stemme de kan bruke hvis de ønsker det, men at vi alle til en viss grad er avhengige av andres engasjement for å få det hele til å fungere.

I denne informasjonsalderen har vi en masse flotte helter og forbilder tilgjengelige. Vi ser dem på tv, i avisene og på internettet. Vi kan lete opp bakgrunnshistorien til Dalai Lama eller Nelson Mandela ved et tastetrykk og la oss inspirere.
Men greia er at hverdagsheltene er vel så viktige som de offentlige figurene. Det kan være en glødende engasjert lærer eller trener, en klok og støttende venn, eller simpelthen et fremmed medmenneske som hjelper deg med penger til trikken når det går opp for deg at du har glemt lommeboken hjemme.
Tenk så lite som skal til for å gjøre store forskjeller. Det er faktisk du og jeg som kan som kan videreføre drømmer. Ikke bare våre egne, men mange andres.

The best thing about life is that we are the ones who get to piece it all together

Jeg vil ikke fortelle så mye om filmen, men det var spesielt en ting som gjorde inntrykk på meg. Elevene - The Freedom Writers - fikk møte kvinnen som hjalp Anne Franks familie med skjulested, og som tok vare på Annes dagbok, Miep Gies. En av elevene, en stor, røslig tidligere gangstah, forteller at Gies har blitt hans helt. Og hun svarer:

Nei, jeg er ingen helt, jeg gjorde bare det jeg måtte.
Vi er alle vanlige mennesker. Vi gjør det vi kan for at ting skal bli bedre.
Har vi mulighet, tenner vi et lys for å gjøre de mørke hjørnene lysere

I have a dream that one day we're gonna work it out...