De som eier sannheten

I dag har jeg tenkt å dra alle over en kam. Innimellom er det lettest sånn.

Altså; Vi mennesker er rare. Noen er naturligvis rarere enn andre på det individuelle plan. Akkurat nå snakker jeg om samfunnet. Om sosiale kjøreregler. Om ting vi kan/ikke kan gjøre, burde/burde ikke, og så videre.
Noen av de tingene er selvinnlysende, andre ikke. Hvorfor kan vi for eksempel snakke om hvor fulle vi har vært, men ikke om hvor redde vi er? Hvor går grensen mellom hva som er personlig og hva som er privat, og hvem er det som bestemmer de grensene? Er det de samme som de som "eier sannheten"?

Noen mennesker er nemlig sånn at de har oppnevnt seg til sjef over hva som er essensielt og hva som er bagateller, rett og galt, stygt og pent, o.s.v., selv om definisjonen ikke passer andre. Kanskje er ikke sannhetssjefene engang i flertall, de bare snakker høyest med en elokvens og tilsynelatende ro som får oss andre til å lure på om ikke vi tar feil.

Menneskene som eier sannheten er sannsynligvis de samme som har bestemt at verden skal fungere fra 8 til 16, selv om de fleste av oss sliter med å fungere før 12. (Feel free to correct me, men jeg mener å ha lest et sted at de fleste mennesker er b-mennesker)
De har også laget en rekke systemer som alle andre må forholde seg til, som for eksempel at vi må huske utallige pinkoder og at det er helt greit at kid-numre på giroblanketter er på mer en 10 sifre. De har bestemt at vi - teoretisk sett - kan snakke om gikta og armbruddet på pauserommet, men ikke om hemoroidene eller depresjonen. Ofte vil de også mene at vi ikke har lov til å spe på norsken vår med engelske ord, at vi kan blogge slik men ikke sånn, at vi ikke skal gå kledd i hvitt etter høstjevndøgn, at lovverket må følges til punkt og prikke - humanitære hensyn er sekundære/ikkeeksisterende, at møtevirksomhet er viktig og at foredrag best holdes med powerpoint-slides.
De som presser sine egne meninger over på alle andre. Som blander sin sannhet med den absolutte. Sannhetspolitiet. Deres verdiprioriteringer er almengyldige.

Når alt kommer til alt er det veldig lite av det som er virkelig viktig som er absolutt annet enn på det individuelle plan. At to pluss to er fire er en absolutt. Det er greit å vite, men spesielt viktig er det ikke i den store sammenhengen. At det er lettere å snakke om å ha vondt i armen enn at man har vondt i rompa er forståelig. De fleste kan forstå at ting som er juridisk korrekt ikke nødvendigvis er etisk riktig. Eller at det som føles riktig for deg ikke nødvendigvis føles riktig for meg. Sånn sett består det meste av gråsoner. Ting er ikke sort eller hvitt.

Så la oss gå fra å skjære alle over en kam og dele skillen på midten. Mellom empater og ikke-empater.
Jeg opplever det sånn at sannhetssjefene er de med minst empati. Ikke-empatene er også de som er i overkant selvhøytidelige. Folk med fattig innlevelsesevne er også de med dårligst evne til å inngå kompromisser.
Er dette en absolutt sannhet, eller er det min personlige oppfatning? Hvis det er en absolutt sannhet, er det da riktig at de skal kunne få lov til å bestemme hva som gjelder?

Det hender veldig ofte at jeg blir forvirret over det som forventes av meg.
Nesten alltid når jeg hører uttrykket "folk flest", er det i sammenheng jeg ikke kan gjennkjenne meg i. Ut fra det har jeg forlengst konkludert med at jeg ikke er som folk flest. Det føles litt sårt, og det er slett ikke noe jeg er stolt av eller udelt glad for. Er det ikke slik at vi alle gjerne vil føle oss som en del av et fellesskap? I så fall vil jeg si at uttrykket "folk flest" virker mer eksluderende enn inkluderende. I alle fall for de av oss som ikke er som folk flest.

En ting jeg har lurt på lenge er om mennesker alltid har hatt denne trangen til å kategorisere andre, eller om det er noe vi har begynt med i moderne tid. Før i tiden hadde man hierarkaiske modeller, overklasse og underklasse, men i Norge i 2007 lever vi i et demokrati. Man er i utgangspunktet fri og likeverdig og skulle tro at det første åket vi kvittet oss med var det som skilte mellom folk. Nesten alle er opptatt av likeverd. Allikevel skiller vi, deler opp og båssetter. Det er noe veldig nevrotisk og tvangspreget over det. Vi sorterer hverandre som om vi var jordbær i verdensåkeren; store, medium, små, ekstraordinære eller råtne. Dette gjør vi etter individuelle prinsipper og preferanser.

Jeg tror denne tvangsartede adferden bunner i frykt. Uansett hvor frigjorte, likestilte og uredde vi liker å karaktere oss selv, blir vi veldig nervøse av ting vi ikke helt klarer å gjenkjenne. Det ukjente er veldig angstfremkallende, og angst vil vi ikke føle. Angst er det nemlig noen som har bestemt er et tegn på svakhet.
Utfra denne vaklende teorien har jeg funnet ut at de som eier sannheten - ikke-empatene - i bunn og grunn er de som er svakest og reddest. Og at de mest levedyktige er de som anses som mest nevrotiske.

Men det er naturligvis mulig jeg tar feil.

TOLERANSE

Dine guder er ikke mine guder
Din sannhet er ikke min sannhet
Din ensomhet er ikke min ensomhet

Men også din ensomhet har sin verdi
Også dine guder er bokført
Også din sannhet vil bli regnet med
Så du skal ikke fortvile
-Kjell Heggelund-