Cursum perficio

Jeg kan det der med veier. Jeg har prøvd nye veier hele livet. Men denne veien; - tar aldri slutt
"Mike" (River Phoenix) i My Own Private Idaho

Det sies at hver reise vi tar bringer oss hjem.
Jeg antar at sannhetsgestalten i den påstanden avhenger av en viss grad målrettethet som ikke nødvendigvis er naturlig iboende i alle mennesker. For noen er rastløsheten mer en drivkraft; - en lengsel sprunget ut fra et behov om å være i konstant bevegelse snarere enn et ønske om å nå et spesifikt mål.

En destinasjon, et møte, en opplevelse - kan være en reise nærmere deg selv, men det kan like ofte bringe deg lengre vekk, i jakten på større drømmer. Mer sannhet. Sannere drømmer. Større bevissthet.

Catching the spirits of new destinations, travelling from coast to coast, leaving everything behind you. Dreams are on the road. Let's try to find them. Together.
Georges Meiss

Jeg har vært på veien mesteparten av livet.
Da jeg dro ut på egenhånd i en alder av 19, trodde jeg at jeg la ut på en søken. Det skulle ganske snart gå opp for meg at det snarere dreide seg om flukt. Og kanskje et ønske om å komme nærmere kreativiteten og ektheten. Jeg holdt på å kveles av konformiteten, uvel av å falle inn i vante mønstre, tynget av tradisjonens åk.
Jeg søkte livets flyktighet, på et vis. Dermed kom jeg også nærmere angsten. Som igjen drev meg videre inn i en slags lengsel som ikke lar seg hverken forklare eller forsvare. Jeg søkte noe uoppnåelig. Trygghet uten faste rammer.

Jag stannar aldrig någonstans, jag är alltid på väg. Om jag någon gång hittar någon, som älskar mej ända ner i helvetet, så ska jag stanna där
"Sussi" i Älska mej

På et tidspunkt befant jeg meg ved kildene der mytologien forteller at nymfen Salmakis tryglet Olympens guder om å bli smeltet sammen til ett individ med ynglingen Hermafroditios.
Historien er full av myter om din andre halvdel. Det er en besnærende tanke at det finnes ett individ der ute som kan gjøre oss hele, og kanskje må det være slik. Det blir for smertefullt å ta ansvaret på egen hånd.

Min reise ble avbrutt. Metaforisk sett ble jeg drevet av veien, tvunget i stillstand. Det er som om jeg ikke lenger er min egen sjebnes herre, eller forvalter av min sjel.
Når jeg allikevel reiser inni meg, er det ikke veien framover jeg følger, det er returen. Nettopp fordi veien foran meg føles endeløs og usikker, dukker jeg inn i det gamle, kjente og kjære (som en gang i tiden var det ukjente, spennende og usikre).
Minnene mine er som en skattekiste av møter og opplevelser, og det er en velsignelse å eie den.

På gresk betyr nostalgi noe slikt som verking fra en gammel skade. Jeg synes det er en ganske vakker, prosaisk beskrivelse.
Kroppen, eller snarere hjernen - eller kommunikasjonen mellom de to, behandler gamle skader på et underlig vis. Både ligamenter og muskler har sensorer som som kontinuerlig sender meldinger til hjernen gjennom det autonome nervesystemet. Etter at skaden er leget, fortsetter kommunikasjonen. Dette kalles propriosepsjon, og forklares best som feilinformasjon som går mellom en tidligere skadet kropp og hjernen. Frem og tilbake i en endeløs strøm.
Det er naturligvis først og fremst fysiske skader det er snakk om, men jeg undres om det samme ikke også gjelder emosjonelle sår, all den tid sorg og smerte registreres på det samme stedet i hjernen.
Jeg tror også det samme skjer med tidligere opplevd glede. Gamle gleder slutter aldri å gi boblehjerte.

Hva så med savn? Om du innehar en så fundamental lengsel i deg helt fra utgangspunktet, vil denne lengselen noen gang avta? På veien, på reisen, ved målet, vil du noen gang føle at nå er jeg endelig hel. Nå savner jeg ingenting?

"Løven er inne" snakker i en kommentar på forrige post om den hvite og svarte savnet/sorgen. Om at sorg/savn er passivt i motsetning til andre følelser som er aktive og derfor gir handlingsalternativer.
Handling gir følelse av å mestre, ikke sant. Kanskje er det derfor grunnleggende savn for alltid (for noen av oss) vil fremstå som uavsluttede gestalter til tross for alle iherdige anstrengelser for å avslutte dem.

Cursum perficio - min reise er over. I denne tiden føles ingenting uavsluttet. Jeg befinner meg hverken ved målet eller ved riktig vei, så kanskje er det slik at it aint over 'till its over. At det ikke finnes mål, bare mening. At formålet med reisen ikke er å nå sluttdestinasjonen, men reisen i seg selv. Og kanskje tegner vi best opp våre egne kart fremfor å benytte de eksisterende. Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at hver reise jeg har tatt, hver vei jeg har fulgt, har vært mödan värd. Kanskje med unntak av denne siste.

Han hadde valgt sin kurs, og jeg måtte følge min. Problemet var at jeg følte meg mer og mer som de gamle sjøfarerne. De som lette etter verdens ende, men som bare fant andre hav og andre øyer. De som ble tatt hånd om av de innfødte og tryglet om å bli. Likevel seilte de videre.
De var alltid et offer for rastløshet. Og jeg - var en av dem
"Tom Pruitt" i Den Gamle Mannen og Havet

Kjære Hanne

Hvil i fred.

Jeg ønsker deg fred og ro

- en mild bris som følger deg,
en stille sjø, en klar og skinnende stjerne
og til slutt en trygg havn.

Jeg ønsker deg rolige dager og drømmer
om blomsterenger og gress,
om blikkstille hav som glitrer i solen,
om strender som overskylles av myke bølger,
om land du selv dikter opp,
om trivelig prat med venner,
om veier som leder til en gjenforening,
om sorger som slukker og nytt håp som vekkes

Jeg ønsker deg en fredfull søvn,
gode drømmer og lyse morgener

Ligg stille i mørket og lytt til regnet
som trommer mot vinduet,
suset av biler som kjører forbi,
risling i løvet.

Glem alle beslutninger som må tas,
alle spekulasjoner og alt tidspress.
Verden utenfor vinduet forsterker din stillhet
og holder ømt omkring deg.

Et øyeblikks stillhet

Siden verden er uvirkelig, må man føres bak lyset på en eller annen måte for å kunne seire i den.
-W. B. Yeats-

Jeg har som vanlig våknet altfor tidlig. Ute snør det tett og stille, og jeg tenker på M som over en Courvoisier i annen etasje på Baronen i sene nattetimer en gang på åttitallet introduserte meg for Thomas Moore og begrepet temenos.

Vi satt og dinglet med beina, bak pianisten som telte kveldens tips, og kikket ut i bakgården der det snødde; -tett og stille.
M fortalte meg at det var de eneste gangene hun ikke kjente gnagsårene i sjelen. Når det snødde sånn, uansett til hvilken tid på døgnet, tok hun på seg den varme kåpen og ruslet rundt i byens gater. Helt alene, helt i vater, helt til snøfreserne kom frem og brøt idyllen.

Når det snør føler hun ingen lengsel, fortalte hun. Stillheten som faller i store, myke flak, demper den støyende utenforverdenen og tillater henne å lytte til sin indre musikk. Den som taler til sjelen.
Hun hadde ikke funnet andre måter å lytte til den musikken på. Den var der bare når det snødde, og det var den eneste tingen hun virkelig likte ved seg selv. Som fikk verden til å fremstå mer tilforlatelig, mindre skummel.

Den kristne mystikeren Teresa av Ávila beskrev sjelen som en indre borg.
Vi har våre indre rom og hager, fredlyste pletter i oss selv, som tilsvarer det ytre livets grensemarkeringer. Disse rommene er ikke abstraksjoner eller skjelett for sinnet, men rom og hager for hjertet. Steller vi disse vel, kan de brukes som middel til å holde livet sammen, til tross for ytre begrensninger.

M fant temenos bare når det snødde. Helt til hun døde av hjertesvikt før fyllte tretti, var livet hennes preget av rastløshet, frykt og lengsel. Og fordommer. Andres fordømmelse, men aller mest hennes egen.

Jeg kjente henne egentlig ikke, men jeg kjente drømmene hennes. Og jeg tenker at det er best slik når livet ikke kan gi deg ro, at hjertet rett og slett stanser.

θέλημα

(θέλημα = Thelema; greske ordet for Vilje)

«Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det», sier folk. Det synes jeg godt de kan slutte å si. De har ikke peiling. Når livet smeller mot deg fra alle kanter, har du strengt tatt ikke noe annet valg enn å bare ta det på den måten situasjonen krever.

Når folk lirer av seg floskler de åpenbart ikke egentlig forstår seg på, blir jeg irritert. Når jeg blir irritert, vekkes sider i meg som jeg ikke helt vil vedkjenne meg. Sarkasme er hverken spesielt sexy eller fruktbart for videre dialog, men når folk sier dumme ting klarer jeg altså ikke å dy meg for sarkasmene.

Jeg vil veldig gjerne være et godt menneske. Aller helst skulle jeg gjerne vært et gjennomført godt menneske sånn fiks ferdig, men det er jeg altså ikke.
Hvis jeg var Dalai Lama ville jeg sannsynligvis tenkt at folk sier disse tingene i beste mening, og at jeg må møte dem med takknemlighet og et vennlig sinn. Men jeg er ikke Dalai Lama, jeg er bare meg, og denne bare-meg’en blir ganske lett irritert over floskler, selv om de sies i beste mening.

Buddhistene mener at vi kan oppnå verdensfred gjennom indre forvandling. Ved å møte verden med ro, toleranse, kjærlighet og uselviskhet, danner enkeltindividet en atmosfære av fred og harmoni som vil påvirke omgivelsene.
Jeg synes det er en veldig vakker tanke. En side av meg, godsiden så klart, ønsker å tro at dette er mulig. Men tvilen kommer når jeg registrerer hvor lett jeg lar meg irritere over viderverdigheter, og jeg vet jo at andre også gjør dét.

Folk irriterer seg over de underligste ting. Veldig mange mennesker irriterer seg over andres skriftspråk eller talemåter. Hvis du har for vane å lage dine egne ord, slurve med komma og pøse på med utrops- og spørsmålstegn for eksempel, går noen mennesker helt av skaftet. Du må passe på å uttale kj-lyden riktig, huske reglene for da og når, og du må aldri skrive på dialekt.

Hvis vi bodde i et land der vi sultet, levde under en evig trussel av krig, nød, død, ville vi mest sannsynlig ikke brydd oss om for mange utropstegn etter en setning. La være å bombe meg, og du kan sette så mange utropstegn du bare lyster!!!

Men dette vet vi jo: bombingen kan metaforisk skje på så mange måter. Den kan bli påført deg i form av ulykker, krenkelser, usikkerhet, sykdom, tap og masse annet. På en eller annen måte vil sannsynligvis en bombe eller to smelle av i nærheten av deg før eller siden. Disse bombene skaper ikke nødvendigvis synlige skader. Med denne vissheten i hu; burde vi ikke være litt rausere med hverandre? Hvem vet hva som har skjedd med jenta som sitter og snakker i mobiltelefonen på bussen. Kanskje trenger hun en trygg stemme i andre enden, selv om du hører høyt og tydelig at hun bare snakker vås. Og sier schiipt i steden for kjipt.

Ethvert liv er en fortelling, der en episode leder til en annen. Det som skjedde før, er med på å forme den vi er og det vi tenker om det som skjer akkurat nå.

Hvis du har blitt sveket fundamentalt, hvis du har blitt tyrannisert, mobbet, krenket, — vil ikke dette alltid være med deg, slik at selv snev av svik, krenkelser og tyrannisering vil få deg til å se rødt?

Jeg har i likhet med mange andre blitt krenket, sviktet og skadet. I mange år tenkte jeg det var viktig å tilgi for å komme videre. Jeg syntes sinne var en veldig smålig følelse som jeg ikke ville vedkjenne meg. Det gikk ikke så bra, for sint var jeg med rette. Etterhvert forbeholdt jeg meg retten til å være sint. Det var min måte å plassere ansvaret for krenkelsen der den hører hjemme. Jeg forsonet meg med at verden kan være svikefull og prøver etter beste evne å omgi meg med bare fine mennesker. Fine mennesker gjør meg snill; lar meg vokse som person.

Det er ikke bare å ta seg sammen alltid. De fleste av oss kan trenge en hjelpende hånd innimellom for å kunne ta det og ha det bedre. Ingen er bare sin egen lykkes smed.

Jeg prøver hver dag å bli et bedre menneske. Litt for verdensfreden, litt for meg selv, men aller mest fordi jeg ønsker å være noe for andre og bidra med noe positivt.

Å bli en bedre versjon av seg selv går ikke alltid knirkefritt, særlig hvis du irriterer seg like lett over viderverdigheter som jeg gjør. Riktignok er jeg ikke en sånn som rynker på nesa og skuer hunden på hårene hele tiden, men jeg må innrømme at jeg har fordommer mot for eksempel folk som er rettskrivingspetimetre. Jeg kan tenke at de ikke får nok sex eller at de ble mobbet på skolen, men det er jo ikke sikkert at det stemmer, og om det skulle stemme gjør det dem ikke til dårlige mennesker, bare rettskrivingspetimetre. Noen synes sikker rettskrivningspetimetre er fine og ikke det minste irriterende.

Et klokt menneske sa en gang til meg at «Det vi fokuserer på blir det mer av. Sørg for at det er fine ting».
Det er helt innlysende at jeg må, — for å bli et bedre menneske, bidra til verdensfreden og alt det der, — slutte å irritere meg over floskler og rettskrivingspetimetre. Jeg må fokusere på den gode tanken bak; at noen vil at jeg skal ha det og ta det bedre, og ha et korrekt språk. Hvis ikke dét funker, kan jeg alltids lukke øyne og ører for irritasjonsmomentene, spille Satie inni hodet mitt og tenke på havet, livet og kjærligheten. Og at personene jeg elsker er 72,8% vann.

Det gjelder å finne en balanse du kan leve med, mellom hvordan du har det og hvordan du tar det. Faktisk. Se, nå lirer jeg rundt i flosklene selv. Dessuten; er ikke denne teksten litt overlesset med semikolon, tankestreker, utropstegn og konjuksjoner først i setningene? Det er nemlig egentlig ikke lov, men jeg tar meg den frihet for å kunne gi deg mine ord på min måte.

Jeg er et ufullkomment menneske, bær over med meg!

Noen av oss er vår egen verste kritiker. Jeg tror vi må bli litt rausere med oss selv også, når vi først er i gang. Det er viktig for selvfølelsen vår, og derfor også for verdensfreden. Får du det ikke til ved første forsøk, så prøv igjen. Og husk å tilgi deg selv.

De fleste har vel tidvis følt maktesløshet i forhold til visse aspekter ved livet og ved seg selv. Noen erfaringer er av en slik art at de former oss om til noe vi ikke kan like. Vi baler og strever for å gjenvinne det tiden og erfaringene har berøvet oss, for å heve oss over og komme videre. I seg selv kan kampen om å bli et bedre og rausere menneske gi livet både innhold, mening og mål. Og den kan være et nyttig verktøy for å påvirke verden, og ja, hvem vet, — skape verdensfred.

Dalai Lama skal ha sagt: «Min religion er enkel. Min religion er kjærlighet».
Hvis det faktisk er slik at det vi fokuserer på blir det mer av, velger jeg å fokusere på kjærligheten.
Den vil jeg både ha og ta på den eneste måten mulig; med entusiasme og glede. Der det er kjærlighet vil alt være i balanse. Uansett.

På gresk har de flere ord for kjærlighet: Eros, Agape, Philia og Storge.
En liten kuriositet for de som har sansen for sånt: Agape, ordet for den høyeste og reneste formen for kjærlighet, gir en verdi av 93 i gresk gematria. Det samme gjør ordet Thelema som betyr vilje. Det velger jeg å se som et tegn på at der det er vilje er det kjærlighet. Og omvendt.

All is love. Love is all.

Interludium

Jeg snakket akkurat med vår tvisynte venn Eirik. Det kommer det ofte mye fint ut av.

Kanskje snakket jeg mest, jeg vet ikke, det er noe som skjer med meg når jeg snakker med mennesker som trigger noe i meg, at jeg lytter og snakker samtidig, og jeg er egentlig ikke vant til at det er jeg som snakker mest.

Nok om det.

Vi snakket om havet, livet og kjærligheten. Hvertfall tror jeg det, det er det jeg innbiller meg hver gang jeg snakker med folk som funker, folk som trigger noe fint i meg. Og så snakket vi litt om galskap, men det er jo egentlig havet, livet og kjærligheten på en gang, er det ikke?

Jeg snakket om galskap, hvertfall. Hvor redd jeg er for den. Ikke for galskapen per se, men for å flomme så over av meg selv at folk synes det blir litt anstrengende.

Det er ganske mye av meg. Du som aldri har truffet meg live ser det, at det er ganske mye. I det virkelige livet er det mye, mye mindre. (Tilsynelatende normal. Hva nå normal måtte være)

Jeg går - som Fantomet - rundt i gatene som en vanlig mann, men inni meg flommer jeg over av noe udefinerbart, det er så mange drømmer så mange ønsker, så mye uvilje mot det konforme, at jeg tror det må være noe galt med meg. Men kanskje er det ikke det, kanskje føler du akkurat det samme?

Vi er av samme stoff som drømmer veves. Vårt lille liv er omringet av søvn
-Shakespeare-

Ingenting

Jeg skulle skrive meg inn i hjertet ditt med en vakker historie om da jeg krysset den spanske mesaen i en gammel, åpen sportsbil - rød! - med flagrende hår og bekymringsfritt sinn. Alternativt en klok og innsiktsfull post om det epistemologiske kausalitetsprinsippet i Kants kategoriske imperativ. Men så ble det ikke sånn. Enda jeg hadde skjenket meg et glass Farris, satt på Café del Mar Vol. 14 og inntatt favorittplassen ved vinduet - den med utsikt ned mot seilbåtene på Kongen og solen som sakte siger ned bak Nesoddlandet.

Det er som om hele meg fylles av ingen ting. Et stort, tomt, hult rom av ingenting.

Inne i hodet mitt begynte jeg på en lengre utlegning om livets små mysterier. Om hvordan det har seg at noen ganger i livet treffer man dette ene mennesket i folkemengden og kjenner hvordan alle de andre fades ut og blir utydelige. Da jeg skulle skrive om det, ble det bare til ingenting - poohff - på vei til tastaturet.

Ingenting.

Jeg skulle til å snakke om at livet ikke bygger på logikk, men erfaring. At livet i seg selv er irrasjonelt, naturen så lunefull - menneskene så irrasjonelle, at det knapt finnes noe som kan beregnes som sannsynlig. Eller usannsynlig.

Da jeg skulle gripe fast i resten av den tanken, var det ingenting igjen av den.

Jeg venter på at den andre døren skal åpnes. Den som visstnok åpnes når èn lukkes. I mellomtiden leter jeg håpefullt etter exit-skiltet. Og tenker at i akkurat dette øyeblikket savner jeg absolutt alt som savnes kan.

Former infatuation junkie

Han sier at han ikke er redd for noe. Det tror jeg ikke noe på. Jeg ser redselen hans tydelig bak den eplekjekke fasaden. Redselen for å kjenne etter, for å knytte seg til, for å behøve noen, for at noen skal behøve ham. For smerte, - sin egen og andres. For å bli avslørt.

Hvordan kan jeg se dette så tydelig? Det er fordi jeg ser meg selv i ham. Kjenner lusa på gangen, kan du si.

Jeg har også vært en relasjonsløs fomlekopp. Jeg har i tillegg vokst opp med én. Min far var et fantastisk menneske, med mange visjoner og gode intensjoner, men han strakk aldri til, fordi han ikke strakk seg etter. Skal du strekke deg etter, må du kjenne etter. Det kan være svært ubehagelig.

Det å våge å være sårbar er en slags risikosport i dagens samfunn. Alternativet - kynismen, får vi dessverre dyttet på oss fra alle kanter. Du skal ikke behøve å føle smerte..det finnes alltid en quick-fix.. er mantraet. Jeg tror ikke noe på det. EarlGrey

Jeg befant meg i en litt delikat situasjon da det gikk opp for meg, - at jeg var i ferd med å bli som min far. Jeg ble nykter på et blunk. Jeg ville ikke være en sånn som briljerte, men skuffet og bedro og fomlet, jeg ville være ekte og sann og tilstede. Både for meg selv og andre.

Jeg vil ikke ende opp som en levende død med en søppeldynge av tanker i hodet og et kaos i hjertet. Jeg vil noe med livet mitt. Jeg vil elske. Jeg vil bli elsket. Jeg vil ha en så ren kjærlighet som mulig, og derfor alle de ubehagelige ordene. Jeg vasker meg og holder meg ren for morgendagen jeg vet kommer.HvaHunSa

Om jeg ikke tok første fly hjem, så hvertfall det muligste. Og jeg var nykter hele veien. Dette kunne jeg ikke finne ut av eller stå i på egen hånd.

Siden har jeg måttet venne meg til, knytte meg til og stole på. Det er litt skummelt. Jeg er ambivalent.

Noen ganger lengter jeg tilbake. Det er da jeg ser dem. Og jeg ser at de ikke har det bra, de relasjonsløse fomlekoppene.

Av to onder (eller goder, for den sakens skyld), velger jeg dette.

Retten til å være sint

Nå har jeg lest boken. La Nordlyset slette ditt navn handlet slett ikke om en kvinne som glemmer dagen i det den er over (selv om Dagsavisen sa det), den handlet om hvordan vi elsker og hvordan vi tilgir og hvordan vi velger å gjøre det. Den stilte også spørsmål ved om vi virkelig kan vite hvor vi kommer fra, og om det er mulig å flykte fra fortiden.

Jeg har i det siste fundert mye på om jeg har ekstra vanskelig for å tilgi, eller om jeg bærer med meg så mye ballast fra fortiden at både tilgivelse og forsoning blir vanskelig å nå frem til. Men jeg kom til at jeg slett ikke har det generelt. Jeg har vanskelig å tilgi der ingen tar det inntrufne til etterretning.
Dette gjelder bl.a. sykehuset som skadet meg, legen som forlot min far døende og en venn som sviktet på et skikkelig drittsekkvis på verst tenkelige tidspunkt.

Noen har unnskyld sittende fryktelig langt inne, underlig at de ikke blir kvalt.

Det var synd at det ble slik og det er leit at du føler det sånn funker ikke. Det må erkjennes skyld, og det må bes om tilgivelse, ellers gjelds det ikke.

Kanskje kommer jeg til å bære dette sinnet med meg for alltid.
Du har helt rett om du tror at det neppe kan være bra for meg. Men akkurat dette sinnet er autonomt. Det lar seg bare stoppe av et ektefølt unnskyld.

Jeg forbeholder meg retten til å være forbannet inntil ønske om tilgivelse foreligger. Kanskje kan jeg bruke energien sinnet genererer til noe positivt.

A prayer for the wild at heart, kept in cages

Jeg leser i Dagsavisens bokbilag om Vendela Vidas bok, La Nordlyset slette ditt navn.
Den handler om en kvinne som glemmer dagen i det den er over.

Hvilket fantastisk konsept! Kan du tenke deg noe mer befriende enn å starte hver dag med blanke ark? Uten en eneste forutintatthet, uten frykt, uten mistro.

Vi er alle fanget av tiden og av hvordan tiden former oss. Enten vi vil eller ikke, er det et utenomtvistelig faktum at livet og hele vår eksistens bygger på de erfaringene vi gjør oss på godt og ondt. Noen ganger kanskje mest ondt; - Vi hardner, krakelerer, desillusjoneres. Det spiller ingen rolle hvor mye vi kjemper imot. Tiden fanger.

Ethvert liv er en fortelling, der en episode leder til en annen. Det som skjedde før, er med på å forme det vi tenker om det som skjer akkurat nå.

De fleste har vel tidvis følt maktesløshet i forhold til visse aspekter ved livet og ved seg selv. Noen erfaringer er av en slik art at de former oss om til noe vi ikke kan like. Vi baler og strever for å gjenvinne det tiden og erfaringene har berøvet oss. I seg selv kan den kampen gi livet både innhold, mening og mål.

Noen ganger kan jeg føle meg som en uvitende deltager i ett eller annet kosmisk eksperiment. Jeg bare venter på at noen skal hoppe fram fra bak et tre og rope: You got PUNK'D!
Men slik er det jo ikke. Jeg er, som alle andre, fanget av tiden, tilfeldigheter og erfaringer.

Det ligger så mye i Tennessee Williams setning; A prayer for the wild at heart, kept in cages, blant annet håp om noe bedre. Og her sitter jeg, på en ganske alminnelig søndags morgen, og kjenner at tiden former ikke - den tyver. Tiden har allerede tatt evigheta fra meg. Til tross for dette, eller kanskje mer på grunn av, har jeg håp.

Jeg sender en bønn ut i universet for oss alle. Og lar nordlyset slette mitt navn.

Gode hensikter

Jeg tror jeg elsker deg litt. Savner deg også. Ja, deg vel! Som mot all formodning fremdeles leser denne bloggen.

I det siste har jeg bare sittet i mitt lille hjørne og lyttet/lest. Det er ganske lenge siden jeg selv har blogget noe fornuftig - eller kommentert. Hva kan jeg gjøre med det?

Hodet mitt er fullt av tanker. Egentlig. Om livet, hensikten med det (livet altså), om mellommenneskelige relasjoner, krig og fred og sånn. Om samfunnet som fremstår som hardere og kjøligere for hver dag som går. Eller kanskje bare virker det sånn, kanskje er det bare jeg som har blitt for følsom, som har blitt så liten at jeg ikke lenger føler at mine tanker er viktige eller at jeg kan bidra med noe for en bedre verden.

Forleden, da jeg i all min frustrasjon over mangel på hensikt tørket støv(!) i bokhyllene, ramlet Henrik Syse ut. Ja ikke mannen da, såklart, men boken hans Veier til det gode liv.
Det var neppe tilfeldig, jeg har tenkt mye på etikk og hensikt og mellommenneskelige relasjoner i det siste.

Jeg tror jeg elsker Henrik Syse litt også.

Kanskje blir det en fornuftig bloggpost når jeg har lest boken på nytt. Kanskje ikke. Kanskje skriver jeg om noe helt annet enn moralfilosofi og Syse og veier til det gode liv. Jeg er helt utilregnelig kjenner jeg, men jeg trenger å føle at jeg bidrar med noe som helst, om det så er anbefaling av en helt revolusjonerende ny hårkur som får håret ditt til å glitre som diamantstøv. (øh, eller kanskje ikke helt dét da, jeg tror ikke det finnes noen sånn).

Hvis du, som mot all formodning leser dette, hva vil du helst lese om? I'm all yours!
Jeg kan skrive om krig og fred og sånn. Om tempelklokker og The Order of Interbeing. Eller om da jeg krysset den spanske mesaen i rød, åpen bil, med flagrende hår og uten en bekymring i hodet, eller selvsamme bakpå en Vespa ned åssidene på Samos, (men ikke om da jeg bodde i en hengekøye på stranden i Goa. Too many gandhi-cakes).

Jeg kan skrive om hva som er logisk for meg, men kanskje ikke for deg, om at det du kaller Gud, er kanskje det jeg kaller Kjærlighet (jeg tror jeg må begynne å skrive K-ore med stor K), om hvordan jeg tror at livet bygges på erfaring og ikke fornuft.

Jeg kan fortelle deg hvordan jeg prøver hver dag å bli et bedre menneske, men kanskje vil jeg ikke fortelle om hver gang det mislykkes. Det er ganske ofte.

Jeg kan selvfølgelig ikke vise deg veien til det gode liv, den må du finne selv. Kanskje ved hjelp av Henrik Syse. Og/eller en sonate av Satie, et dikt av Södergran, et maleri av Degás. Og masse sjokolade.

Ja, jeg tror jeg elsker sjokolade, Syse, Satie, Södergran og deg og Degás litt.

All is well, Love is all.

På gresk har de flere ord for Kjærlighet. Eros, agape, philia og storge.
En liten kuriositet for de som har sansen for sånt: ordet Agape gir en verdi av 93 i gresk gematria. Det samme gjør ordet Thelema som betyr vilje. Det velger jeg å se som et tegn på at der det er vilje er det kjærlighet. Og omvendt

Kenon

Noen skal ha sagt at hver reise vi tar bringer oss hjem.

Det føles ikke sånn. Mine reiser, de geografiske såvel som de eksistensielle, bringer meg lengre vekk, skaper større avstand.

Det har noe med at man ikke kan legge avstanden i seg bak seg, den må forseres. Men avstanden i meg er som en endeløs revne gjennom øyeblikkene. Den måtte i så fall forseres i to sprang.

Jeg er i ferd med å bli så liten at jeg er redd for å knekke sammen og forsvinne; For å være sky og fjern - men også modig og nær. Jeg er redd for å ikke være til lengre når andre ikke er her. Jeg er som en sånn sten i havet som suger fargene inn i seg og mister glansen når den blir tatt opp i solen.

Jeg vet ikke hvordan det ble sånn. Eller når det skjedde. Det eneste som kleber seg tett inntill er en klam hanske av øyeblikk.

Øyeblikket er den minnesløses eneste historie

Det er ikke sånn jeg vil ha det, jeg vil ikke bare leses mellom linjene, leve på overflaten, gjemme meg bak ordene, forsvinne inn i status quo - jeg vil være tilstede, både for meg selv og andre. Jeg vil berøre sjelen din.

Jeg lever for små øyeblikk av tilnærmet tilstedeværelse. Men altfor ofte dukker denne intense følelsen opp; - at tiden (den gamle, skallede juksepaven*), stjeler øyeblikket fra meg, fra oss, og det eneste jeg kan gjøre er å be deg om å lese meg mellom linjene, for det er snart det eneste stedet jeg eksisterer. Egentlig.

Kartet vårt vet ingenting om tiden. Det evner ikke engang å fortelle om timene som er implisitte i dets egen eksistens; - ikke om det som har vært, ikke om det som skal komme. Allikevel må kartet i sin endelige form - og livet det streker opp - falle sammen. For der ender tiden.

2008, Rockette-style: Opp som en løve, ned som en fell

Jeg våknet i dag, på årets aller første dag, med sangen Young at Heart på hjernen. Det burde være et godt tegn.

Fairy tales can come true,
it can happen to you
If youre young at heart

I fjor på denne tiden var jeg ikke fullt så optimistisk. Da hadde jeg hatt intense ansiktssmerter og nesten ikke spist siden juli.
Jeg hadde vært hos utallige spesialister; kjevekirurg, ØNH-lege, nevrolog - og hos tannlegen i hytt og pine fordi fyllingene mine sprakk og det gjorde vondt å sette dem inn igjen, som om det ikke var mer plass i munnen. Jeg var helt skjev i ansiktet, hadde helvetesild inne i munnen og på halsen pluss systemisk soppinfeksjon, jeg kunne ikke tygge, kunne ikke svelge, orket ikke lukter og smaker.

jeg veide 48 kilo og var usigelig sulten.

Legene bestemte at jeg hadde en spiseforstyrrelse. Og at skjevheten i ansiktet mitt bare var naturlig assymmetri/noe jeg innbilte meg. Jeg ble henvist for "hjelp" ved en spiseklinikk, men hverken de (eller jeg) synes jeg hadde noe der å gjøre. Så da ble jeg overlatt til meg selv.

Helt for meg selv var jeg imidlertid ikke. Jeg hadde Lillingen. Som etterhvert kom på at jeg burde høre med kiropraktoren hennes om han kunne hjelpe meg med kjevesmertene i det minste.

Jeg tok taxi til Frogner plass. Det tar normalt 5 minutter å gå dit, men jeg kunne ikke gå, jeg kunne knapt holde meg oppreist.
Kiropraktormannen plasserte meg på en benk og strakk, dyttet og dro i meg. Først var det ekstremt ubehagelig, men så kjente jeg at kroppen ble varm og litt sånn boblete. At livet kom tilbake, at hjertet begynte å slå, at noe "åpnet" seg og at alt det krampeaktige slapp taket.

Det hele tok 10 minutter.
Jeg gikk hjem, rank og tilnærmet energisk. Jeg spiste og spiste, tømte matskapene og gikk opp til butikken (selv) for å handle enda mer mat. Og spiste mer.

De neste tre månedene gjorde jeg knapt andre ting enn å gå og å spise. Jeg fikk et lite tilbakefall da jeg dro på rehab (man driver nemlig ikke med symptomlindrende behandlinger ved norske helseinstitusjoner), jeg gikk og spiste, fikk pupper, rompe og lår og det verket sinnsykt, men jeg hadde energi, jeg kan tåle hva som helst av smerte, bare jeg har energi. Og etterhvert kunne jeg sykle - bare dét var en skjelsettende opplevelse!

Og legene? De hyllet "placebo-effekten". Alle vet jo at kiropraktorer er kvakksalvere og at feilstillinger i skjellettet er resultat av "psykiske belastninger"- ikke for eksempel fall fra hest eller surfebrett når du er 17, som kinker seg til under en operasjon, gjør det vanskelig for kroppen å håndtere infeksjoner og forværres etter lang tid uten trening.

Jeg har utallige høner å plukke med norsk helsevesen. Jeg har en blogg. Det er mulig her vil bli plukket høner framover, og jeg beklager det, men kanskje kan det ha nytte for noen.

Om jeg er frisk nå? Nei, jeg er ikke det. Jeg har tatt for store sprang, og som alle vet kan man ikke forsere en avgrunn i to steg. Det er bare at jeg har litt tungt for ting jeg ikke har noen glede av å vite om. Så jeg tryna, men forhåpentlig har jeg lært leksa mi: hvis du har energi- og immunsvikt er det ikke sikkert at helseuvesenets råd generelt, eller de om gradert opptrening i særdeleshet, har noe for seg. Det kan være at intuisjonen din trumfer alle verdens eksperter. Og at "kvakksalvere" kanskje er de eneste som kan hjelpe deg til et bedre liv.

Jeg ønsker deg og dine et aldeles fortryllende 2009!

You can go to extremes with impossible schemes
You can laugh when your dreams fall apart at the seams
And life gets more exciting with each passing day
And love is either in your heart or on its way

Peace&LOve

Å ha eller å være

Jo mindre du er og jo mindre du lar livet ditt komme til uttrykk, desto mer har du, og fremmedgjøringen av livet ditt er tilsvarende større
-Marx-

Beate og jeg snakket forleden om bokhyllenes skjulte skatter. Bøker som er helt fantastisk givende, men som få vet om.
Jeg har noen slike skatter i mine hyller, de skal jeg skrive om en annen gang. I dag har jeg lyst å skrive om de bøkene som fortjener å avstøves litt oftere. Som er almenngyldige og avdekker nye skatter hver gang du tar dem frem. En sånn skattekiste er Erich Fromms "Å ha eller å være" for meg.
Boken utkom i 1976, og er kanskje mer aktuell enn noen sinne.
Fromm fremsetter påstanden om at det finnes to ulike livsformer som strides om menneskets sjel. Den ene som vil HA bringer oss til randen av katastrofe; økologisk, psykologisk og økonomisk. Alternativet er VÆREN-livsformen som Fromm mener kan snu den katastrofale utviklingen vi er inne i.

Det er jo ganske åpenbart at det moderne menneskets streben etter lykke ikke fører til velvære. Vi er ensomme, redde, deprimerte, destruktive og avhengige. Vi er glade når vi har slått tiden i hjel, samtidig som vi forsøker å spare på den. Vi lager nye ord som tidsklemme og kvalitetstid, men uten å kjenne den virkelige betydningen.

Ha- kulturen har også i økende grad sneket seg inn i språket vårt. Vi HAR en ting, men også kunnskap, status, etc. Substantivene gruser verbene. Fromm mener at det å uttrykke en aktivitet ved hjelp av å ha er feilbruk av språket (som er med på å forsterke ha-kulturens potens), fordi prosesser og handlingsforløp ikke kan eies - bare oppleves. Man kan ikke eie kjærlighet for eksempel, og det er forskjell på å ha kunnskap og på å vite/erfare noe. Likeledes er det forskjell på glede og nytelse.
Buddhistene forkaster nytelsen og oppfatter den ultimate lykke/ nirvana som en tilstand av glede. Det moderne mennesket derimot, fokuserer på å tilfredstille øyeblikkets lyst (å ha nytelse).

Flere store tenkere hevder at de fleste mennesker halvsover i forhold til hva som er ekte og viktig når det kommer til livskvalitet og virkelige verdier. Hobbes betrakter lykke som et ubrutt forløp der ett begjær går over i et annet, Julien de la Mettrie anbefaler narkotika (!) for å oppnå en illusjon av lykke, Epikur, på den andre siden, snakker om en ren nytelse/ lykke med to bestandeler; Aponia (fravær av smerte) og Ataraxia (fred i sjelen); Nytelse i form av tilfredsstillelse av et ønske kan ikke være målet med livet, fordi en slik nytelse nødvendigvis etterfølges av ubehag og på den måten hindrer mennesket i å oppnå sitt virkelige mål; - fravær av smerte.

Fromm svinger også innom andre store tenkere, ulike trosretninger og teorier, primært fra et sosialpsykologisk ståsted, men også rent eksistensielt. (hm, i mitt hode ble plutselig de to det samme, menmen) Det er skrevet på en lettfattelig måte som gjør at man ser sin egen brikke i den store sammenhengen veldig klart.
For meg personlig dette ene: alt jeg har er underordnet. Jeg ønsker å være (og føle) kjærlighet.

Peace&Love

Den seriøse debattens endestasjon

Joda, jeg hadde det ganske gøy da jeg skrev forrige bloggpost, men det lå et visst alvor bak.
Jørgen Skavlan har et par viktige poenger, mitt poeng var å belyse hvilke konsekvenser mangelen på konstruktivitet har.

Skavlan viser gjennom manglende refleksjonsevne og destruktive argumentasjonsmetoder hvor lite han fortjener påvirkningskraft - langt mindre definisjonsmakt.
Hvor tjent er vi med å la profilerte mennesker få lov til å flagge sin åpenbare menneskeforakt i det offentlige rom?

Det finnes personer som tar debatten om vår tids fryktkultur på en mer hensiktsmessig måte. En av dem er Lars Fr. Svendsen.
Neste onsdag arrangerer Human-Etisk forbund temakveld i Humanismens hus med Svendsen som foredragsholder.

Tid: Onsdag 12. novemberkl. 19.00-21.00
Sted: Humanismens hus i St. Olavs gate 27
Pris: Gratis inngang
Hvem: Alle interesserte, ingen forhåndspåmelding

En rekke spørreundersøkelser viser at nordmenn blir stadig mer redde. Men samtidig tilsier all statistikk at særlig vi i Vesten lever i de tryggeste samfunn som noensinne har eksistert. Vår frykt er derfor ikke en objektiv gjenspeiling av virkeligheten. Frykten er derimot en viktig politisk ressurs for offentlige myndigheter, politiske partier og interesseorganisasjoner, i en perfekt symbiose med massemediene. Den som kan styre fryktens retning i et samfunn, har langt på vei makten over dette samfunnet.

Peace&Love

Snumanøver

Var veien mellom senga og døra et hjem,
ville jeg støte på et tak over hodet
- hvor jeg enn strakk meg, og det ble ikke så stille
at jeg fikk høre mitt eget hjerte slå -
seig som en arbeider,
som ikke enser en tilfeldig forbipasserende tid.
Da gikk ikke jeg her med en gammel gåte:
Hva er det som går og går og aldri kommer til døra?

Min indre støttespiller har reist på ferie. Sammen med resten av apparatet. Før Lill-Ann dro sa hun til meg: Selvtillitt er ferskvare. Den må vedlikeholdes.

Lettere sagt enn gjort.

Jeg skriver navnet mitt i små bokstaver, og ser hvordan det hviskes ut i sanden. Jeg hvisker det inn i nøkkelhullet, men vet instinktivt at det er fånyttes. Den eneste som lytter er min egen indre kritiker.

Hver morgen starter med en tanke om hvor mye ubrukt jeg har i meg. I den tanken ligger det flere begrensninger enn muligheter. Det pleide å være motsatt.

Gi meg et tegn
på at jeg lever
og ikke bare går omkring
som en skygge

strekk hånden din ut
og ta på meg
slik at jeg kan kjenne
kroppen min

hvisk navnet mitt sakte
igjen og igjen
så jeg ikke helt skal glemme
hvem jeg er
Finn Carling

Jeg leste en gang - i et dikt, en historie? - at når det blir så trangt rundt deg at du ikke holder ut et minutt lenger, skal du ikke gi opp, for da er du på det stedet og den tiden der tidevannet snur.

Så jeg er optimistisk. Denne dagen er kanskje den dagen da alt snur. Må det være ingen vei tilbake.

Nonkonform

Det er fullt mulig å ha helter og forbilder og mislike janteloven men allikevel disse begrepet elite. Likeledes være kritisk til litteraturvitere uten å bare lese kiosklitteratur selv, å ønske seg mer pop-art på de statlige museene uten å sympatisere med FrPs ukulturpolitikk, synes Ibsen er oppskrytt men elske Nationaltheateret, heie på flere monumentale kulturbygg ala den nye operaen og allikevel synes ballett er kjedelig. Og så videre/ for eksempel. Det er tegn på allsidighet, ikke ignoranse.

Forleden sa en kompis til meg at han synes rammene for mannsrollen er så snevre. Det skjønner jeg godt. Rammene for for hva som er kvinnelig er heller ikke spesielt brede. Eller for det å være menneske i det store og hele. Og så går vi der da, menn som kvinner, og sensurerer oss selv, vår gjøren og laden, men av hvilken grunn? Hvorfor er det så viktig for oss å definere oss selv inn i et bilde, det være seg vårt eget eller andres?

Jeg tror det bunner i frykt. Noen er slik at de blir litt nervøse av alt som ikke lar seg defineres, måles og veies. Andre må utslette grensene for å kjenne seg frie og uredde. Klart det blir litt knuffing av sånt.

Det hender jeg setter spørsmålstegn ved såkalte etablerte sannheter. Ikke alle naturligvis, men de jeg ikke synes funker så bra. Først og fremst gjelder dette mellommenneskelige ting.

Jeg registrerer at selv om vi lever i et demokratisk samfunn der alle i utgangspunktet er like mye verdt, finnes det individer som tviholder på gamle forestillinger om klasseskille. Det liker jeg ganske dårlig. Jeg er tilhenger av store doser ydmykhet hos enkeltmennesket, uten at jeg mener noe nedlatende med det. Med andre ord; du skal selvfølgelig være stolt av fine ting du har utrettet, men det er ikke så sympatisk om du hever din verdi over andres. (det er ikke så mye som en moraliserende lillefinger i den uttalelsen, altså)

Så hvordan kan jeg mene at alle er likeverdige og samtidig insistere på å dyrke forskjeller? Vel, det er en hyllest til det polariserende i mennesket. Jeg elsker det uforutsigbare, det frihetssøkende og det selvmotsigende i menneskets natur. Vi er forbi slavetiden, adelskapet, hierarkaiske åk. Er ikke det bare helt utrolig fint?!

Peace&Love

Reprise:

The Order of Interbeing/ Hvert skritt er fred

Jeg har fortalt om mormor, ikke sant? Mormor som sa at ethvert menneske som kommer inn i livet ditt er en gave. Du skal forvalte den gaven med kjærlighet og respekt.
Mormor pleide også utbryte: "Er det noe rart det blir krig i verden", hver gang kusinene mine, søsteren min og jeg kranglet. (Hvilket var ganske ofte) Vi skjønte ikke hvordan verdenskrigene kunne ha noe med oss å gjøre, så slike utsagn fniste vi litt av. Da ble det i det minste fred og fordragelighet i den mormorske heim en stakket stund.

Nylig leste jeg boken "Hvert skritt er fred" av den vietnamesiske Thích (lærer) Nhất Hạnh omigjen. Boken er en rekke påminnelser om hvordan vi kan gjøre hverdagen og verden bedre gjennom bevisstgjøring av oss selv og våre handlinger.
I den anledning hadde jeg tenkt å skrive litt om sommerfugleffekter og Random Acts of Kindness. Om hvordan hver enkel av oss kan lære å leve med oppmerksomhet og glede, og derigjennom faktisk direkte bidra til fred på jorden.
Jeg skulle vise eksempler, snakke litt om Dalai Lama og Gandhi og slike, og om viktigheten av å stoppe opp, sanse og "klemme et tre". Men så ble jeg litt nummen.

Selv om forsøket på å skape fred i verden gjennom indre forvandling er vanskelig, er det den eneste måten. Kjærlighet, medfølelse og uselviskhet er det grunnleggende element for fred. Når disse egenskapene er utviklet hos et menneske, er han eller hun i stand til å skape en atmosfære av fred og harmoni. Denne atmosfæren kan utvides fra enkeltmennesket til hennes familie, fra familien til samfunnet, og etterhvert til hele verden
-Dalai Lama-

Det høres enkelt ut sånn sort på hvitt, ikke sant? Men vi vet jo alle hvor vanskelig dette er. Det skal så lite til før vi føler de onde tingene i oss. Sjikane, urettferdighet, arroganse, ignoranse; - disse tingene er mye lettere å møte med harme enn med ro.

Og kanskje er det noe med hverdagens hektiske puls som gjør oss ute av stand til å huske at vi har mulighet til å møte verden med kjærlighet. Kanskje trenger vi flere påminnelser. Signaler som ber oss stoppe opp, puste, smile og tenke på alt vi har å være takknemlig for.

I noen buddistiske tradisjoner bruker de tempelklokker som påminnelse for å vende seg til nuet. Hver gang tempelklokken ringer, stopper praten. De stanser tankeflommen og vender tilbake til stillheten. Puster dypt, smiler og nyter øyeblikket.

Jeg tror vi trenger en slags tempelkokker i vår hektiske hverdag. For å samle oppmerksomheten rundt freden istedet for å la den virre rundt i støy og kaos.

Så i dag skal jeg starte mitt eget lille eksperiment. Min valgte tempelklokke er trikken. Hver gang jeg hører trikken skrense nede i svingen, skal jeg trekke pusten, nyte øyeblikket og tenke på alt jeg har å være takknemlig for. Jeg skal smile til fremmede, la andre gå foran meg i køen, hjelpe en gammel dame med bæreposen og sende varme tanker til alle som måtte trenge det.

Hvert skritt er fred. Og det vi retter oppmerksomheten mot, blir det mer av. Sørg for at det er positive ting!



Peace&Love

En Frognerfittes bekjennelser

Jeg leser Alexia Bohwims Frognerfitter.
Det var i utgangspunktet ikke en bok jeg hadde tenkt å lese. Av forskjellige grunner. Først og fremst fordi det ante meg at boka handler om en tid som for min del ligger best bortgjemt i arkiv fjorten.

Men så var det altså denne bloggposten hos HHS. Ikke bare posten, men diskusjonen. Begge deler overrasket meg litt. Det var mye akking over Bohwims utseende, om dopbruken på Frogner er annerledes enn annet rusmisbruk, eller at Bohwim skulle mene at det var det. Om Frognerfolk tror de er bedre eller annerledes enn annet folk, eller at de ikke skulle ha kjennskap til verden utenfor Frogner.

Jeg hadde også lest intervjuet i Magasinet, men kjente ikke igjen artikkelen i diskusjonen som pågikk. Der ramlet mange foraktfulle og stigmatiserende kommentarer, og det slo meg at det er som vi har levd i paralelle universer. Som om vi har levd totalt ulike liv og lest helt forskjellige artikler. Helt til fr. Martinsen sa:

Hun sier ikke i boka at dopbruket er så anderledes, snarere tvert i mot kanskje. Det virker forbløffende likt. Men dermed syns jeg det er interessant å peke på.

Hvem er egentlig bedre til å fortelle en historie enn den som selv har levd den?

Er historien interessant for andre? Det kan jeg ikke svare på, jeg er neppe objektiv i så henseende. Men hvorfor skulle denne historien være mindre interessant fordi den blir fortalt av et menneske fra Frogner som ovenikjøpet har silikonpupper - og strippestang i stuen?

For oss som var tenåringer og senere bytryner i Oslo på 80- og 90-tallet, ble folk stort sett delt inn i to typer. Det var ikke så mye snakk om østkant og vestkant, det dreide seg om streitingene og oss andre. Røkla som hang på barer hver dag og tilsatte kroppen i overkant mye kjemikalier hverken den eller sjela hadde godt av.
Vi gjorde ikke det fordi vi "vokste opp i overflod og kjedsomhet". Vi gjorde det fordi vi ikke følte oss hjemme noe sted, fordi vi var forvirra, relasjonsløse, desillusjonerte, i opposisjon, selvdestruktive, fulle av savn, tomme for illusjoner, blinde for ambisjoner, sultne på kjærlighet... Stryk det som ikke passer.
Jøjje, var dere ikke tilstede på 80-tallet?

Oslo er som en liten, provinsiell landsby. På 80 og 90-tallet var faktisk hele Europa bittelite. Du traff de samme menneskene om du var på hipp bar i Oslo eller om du var på en hipp bar i Barcelona; Vanlige, spenningssøkende folk, finansmoguler, horer, halliker, kriminelle, artister og andre kulturpersonligheter, - om hverandre. Alle var på hils etter utallige felles fylleopplevelser.

Det ligger mye klokskap i skade, og så langt synes jeg Frognerfitter er en historie som bør fortelles, på den ene eller andre måten. Alexia Bohwim gjør det bra nok. Og bedre på egen hånd, enn gjennom en journalist i Dagbladet som helst vil styre historien ut fra egen forutinntatthet. Jeg vil heller anbefale å se intervjuet med forfatteren i Store studio, om du ønsker et riktigere bilde av henne.

For en stund tilbake skrev jeg en post om det å skue hunden på hårene, og hvordan andre folks fordommer er med på å kue oss alle inn i bleke kopier av oss selv.

Hvorfor er det sånn at vi behandler et originalt dokument eller maleri med varsomhet og omsorg, mens et originalt menneske ofte blir presset inn i en norm så det ender opp som en dårlig kopi?

Foranledningen var blant annet et litt ugjenkjennelig intervju med venninna mi i Aftenposten og ett med meg selv i nevnte Magasinet. Det er ganske utrolig hvordan journalister kan fortelle sin versjon av sannheten, og vi som lesere adopterer vinklingen. Det er kanskje noe å tenke på neste gang du bestemmer deg for å ikke like et menneske du leser om i avisen.

Det spiller kanskje ingen rolle for Alexia Bohwim hva du og jeg synes om henne, men om bokens hovedperson Billie har snev av henne i seg, vil jeg tro at det faktisk vil såre litt å bli forhåndsdømt. Og overhodet ikke få cred for at hun forsøker å fortelle en historie som, alt tatt i betraktning, fortjener å bli fortalt.

Anbefalte poster: Mangel på koherens mellom image og utsagn | lotten bruker lebestift og svart kajal | Blikket på Alexia Bohwim | Jeg har lest Frognerfitter

Det fundamentalfysiske paradigmet kontra fuzzy logic

Catchy overskrift, ikke sant? Nå tenker du kanskje at jeg skal komme med lange utredninger om kvantemekanikkens doble avhengighet mellom fysikk og filosofi? Ikke det? Nei, da har du helt rett.
Jeg skal skrive om havet, kunsten og kjærligheten i steden. Om det å være menneske, hverken mer eller mindre. Og kanskje aller mest om å være bare menneske, erkjenne sine begrensninger og ovenikjøpet leve godt med det.

Har du sneiet noen sorte hull, skjønner du at du ganske kjapt at du ikke er så smart som først antatt. Det kan oppleves ganske fortærende, men egentlig er det helt greit. Vi er alle dumme og kloke på hver vår måte. Heri ligger nemlig svaret på alt det som gjør livet magisk, vidunderlig og vanskelig; -alt avhenger av hverandre for å kunne fungere og dermed eksistere. Er ikke det fint? Det vil si at du aldri behøver å føle deg alene, for også i ensomhetsfølelsen ligger det fellesskap. Du deler den følelsen med millioner av andre.

Jeg har alltid likt å omgås veldig forskjellige mennesker. Sosialisering med parametrale motsetninger føles berikende, lærerikt og frigjørende. Frigjørende fordi kategoriene blir visket ut der mange forskjellige individer møtes. I slike situasjoner kan det virke som om folk er mer opptatt av å finne felles plattformer enn å markere forskjeller.

Da jeg var på reisefot, havnet jeg stadig borti mennesker med totalt ulike referanserammer enn meg selv. På mange måter er det dette og ikke alle de fantastiske stedene jeg har vært, som gjør reisetiden til mitt vakreste minne. At jeg kunne treffe mennesker helt hjemme selv om vi kom fra forskjellige verdener. At jeg fant lærdom, forståelse og aksept der jeg kanskje forventet avvisning.

Bloggeverdenen er også et sånt sted, synes jeg, der ulike mennesker finner felles plattform. Her kan man treffe mennesker man kanskje aldri ville dumpet over i det virkelige livet. Få impulser, ha meningsutvekslinger og splitter nye tanker.

For meg som har levd uten så mange sosiale arenaer de siste årene, er dette uvurdelig. Jeg føler behov for å takke. Til alle som byr på seg selv, som engasjerer seg, inkluderer og bidrar til dette fine fellesskapet.

LuvvYa all

Her kommer dummedummedummedum

Jeg kom til å tenke på det da jeg leste en post inne hos Avil. Om å se og bli sett. Om kulturelle signaler og evnen til å se seg selv i møte med andre.

Noen ganger får jeg nemlig en intens følelse at jeg ikke helt klarer å følge de sosiale spillereglene på nett. Min ellers høyst fungerende evne til å sosialisere og kommunisere funker definitivt ikke like bra i den virtuelle verden som i den relle.
Det er noe med fravær av kroppsspråk og blikkontakt som rett og slett setter meg litt ut av spill.

Det er så mye jeg ikke forstår, så mye jeg ikke klarer å henge med på. Og det burde kanskje være helt greit? Kanskje er det flere som kjenner på denne usikkerheten innimellom.

I den virkelige verden lever jeg greit med alle dumme ting jeg sier og gjør takket være en solid dose selvironi som er åpenbar også for de jeg omgås. Men på nettet har jeg liksom ikke muligheten til å justere meg selv på samme måte som ellers. Eller sende ut de rette signalene.

Fordi jeg jobber med design og visuell kommunikasjon, burde jeg kanskje i større grad visualisere hvem jeg er, for eksempel gjennom blog-skinnet. I steden har jeg valgt å visualisere hvem jeg ønsker å være; mer leken, mer nysgjerrig, mer drømmende.

Jeg savner naiviteten og uskylden. Den ungdommelige nysgjerrigheten. Og da er det kanskje også greit med følelsen av å være litt dum innimellom?