Jeg er generelt motstander av "oss-mot-dem-" og "splitt-og-hersk"-retorikker, spesielt når forskere og politikere utbroderer situasjoner på en måte som ikke nødvendigvis beskriver forskningsobjektenes opplevelse av virkeligheten. Jeg tror for eksempel ikke det nødvendigvis er slik at single er mer egoistiske enn folk med barn, røykere er mindre effektive arbeidstagere enn ikke-røykere eller at barnløse presses til å jobbe mer enn småbarnsforeldre.
Vi har alle vårt valg, våre forpliktelser og våre verdiprioriteringer. Om du går hjem tidlig fra jobben for å hente barn i barnehagen, regner jeg med at du tar igjen tapt arbeidstid på samme måte som vedkommende som går hjem tidlig på fredag for å rekke fram til hytta?
Min erfaring er at barnløse folk av egen vilje legger mer tid i jobben fordi de ikke har noe mer meningsfylt å bruke tiden til. Det er altså snakk om valg og ikke tvang.
For det er ikke til å komme bortfra, til tross for alt slitet vi hører småbarnsforeldre bale med, at det er må være veldig givende å ha barn. Som Iskwew skriver i sin blogg om Tigerungens varme klemmer og tindrende øyne: ...strengt tatt er det en fornøyelse å tørke spy og pensle vannkopper.
Som barnløs kvinne hender det selvfølgelig at jeg gjør meg betraktninger fra mitt ståsted. (Det hender også jeg blir konfrontert med fordommer om at jeg sikkert er en sånn egosentrisk klatremus fordi jeg ikke har barn, men det er en annen diskusjon)
Alle kan ikke være single, alle kan ikke få barn. Alle single er ikke karrierejagende egoister, og alle som har barn er ikke akkurat selvoppofrende, uegoistiske helter.
I min verden er det slik at single oftere bruker tid på f.eks. miljø- og frivillighetsarbeid. De er også i større grad mer tilstedeværende venner (av naturlige årsaker). Det blir ikke riktig å måle verdien av det mot viktigheten av å oppdra barn, eller vice versa.
Vi har alle vår funksjon. Og jeg tror vi har mye å vinne på å fokusere på hvordan ulike mennesker komplementerer hverandre.
9 kommentarer:
Enig i det du sier, men samtidig så har min erfaring med kjerringer som har brukt de der barna som unnskyldning for absolutt alt gjort meg litt grinete når det kommer til småbarnsforeldre og henting og bringing.
Jeg skjønner hva du mener, Sadie. Jeg har også truffet på dem. Men jeg lurer litt på om de er i fåtall liksom?
Dette blir kanskje en halvveis avsporing:
Ønsker bare å formidle at det å ha en jobb/ være på arbeid/ er den reneste ferie i forhold til det å være hjemme værende og ta seg av egne barn- selv om barna aldri så mye er en velsignelse
Mener du at folk med barn har større utfordringer/plikter/byrder enn folk uten barn, Anja?
Ja- trur jeg må si det, med unntak av uttrykket "byrder"
Men også "større" gleder-
Trudde det å "oppfostre" og ta seg av egne barn skulle komme til å bli rein "plankekjøring"
Der tok jeg visst feil....
PS : Svarer kun for egen del her-
A nice evening in Oslo :o)
Plikter og ansvar er jo noko ein skaffar seg.
Det å ha barn er eit stort ansvar, og ein har ansvaret heile døgnet i starten, og etterkvart berre utanom arbeidstid (men om ungen blir sjuk eller skada i barnehagetida er h*n foreldra sitt ansvar i arbeidstida og), og det varer i mange år og ein har aldri eller sjeldan ferie.
Men det fins sjølvsagt mange andre former for ansvar og plikter som ein kan knytte seg til her i livet, og mi erfaring er jo at folk har bruk for å bli brukt, og til å gjere noko meiningsfylt, og dermed finn seg ansvarsområder slik det passar dei og slik dei har ressursar til.
Så er det vel naturleg at folk som har ansvar for ungar heile fritida si tek på seg mindre anna ansvar enn dei som er barnlause.
Derfor tenker eg i eit samfunssperspektiv at det er kjempeviktig at ein del folk ikkje har ungar, for å drive sat slikt arbeid vert drive.
Eg var sjølv barnlaus fram til eg var 30, og jobba 12 timar i døgnet, inklusiv fulltid på universitetet. Og eg var aldri så sliten som eg blei som småbarnsmor.
Problemet med å ha (ihvertfall små) ungar er jo at ein aldri får teke seg inn att.
Ein får aldri sove litt frampå i helga, ein får aldri slengt seg på sofaen etter jobb.
Eg ser faktisk fram til at ungane blir litt større, så eg får overskot til å gjere litt andre ting enn jobb og familie att.
Alt det andre eg dreiv emd før var jo også viktig for meg, og no orkar eg berre ikkje.
Og en god en til deg i Trøndelagen, Anja:-)
Det var godt sagt, Avil, og veldig forståelig at man ikke har overskudd til andre ting i småbarnsperioden.
Grunnen til at jeg har tenkt litt på dette, er at mange med barn ikke ser verdien av andres tid og forpliktelser.
Det kan falle kommentarer ala: "Du kan vel gjøre det til vår tid du som er single og ikke har noe bedre enn egoaktiviteter å foreta deg alikevel", samtidig som de ikke erkjenner det egoløpet de selv kjører.
Å vise disse respekt for deres tidskjema (som man jo gjør) kan innimellom føles som å reise seg for en eldre/funksjonshemmet på toget deretter å bli skjelt ut for at man ikke er eldre/funksjonshemmet selv.
Forøvrig mener jeg at det å oppdra barn er den aller viktigste jobben i verden:-)
Hei Rockebolle. Jeg ramler til stadighet innom og det er alltid en fornøyelse å lese dine tanker.
Denne posten syntes jeg er fin.
Angående tidaspekt og det som skjer med de som får barn så er det vel slik at ja, de får flere plikter. Om de velger å følge dem er jo opp til dem selv riktignok.
Jeg har ikke lyst på disse pliktene, men heller ikke lyst til å ikke følge dem opp, så jeg avstår fra barn. Ihvertfall foreløpig.
Egosentrisk Klatremus er mer tingen. Eventuellt rik onkel som gir alt til nieser og nevøer.
Jeg ser jo at jeg kan bli rik med følgende stikkord: mann, single, norsk.
Tjohei :D
Legg inn en kommentar