Skjønner du hva jeg mener?
Hvis du har en offentlig badestrand eller skolegård i området der du bor, skjønner du hvilken hvining jeg sikter til. Kakafonier av pur glede. De kommer bare fra barn. (og fra beautifulle champagnepiker og fotballsupportere, men det er allikevel noe helt annet)
Tar gledeshylene en annen form? Blir det for flaut, for slitsomt? Er det noe vi bestemmer oss for at ikke er sømmelig (for eksempel), eller er det noe som skjer automatisk. Som en endring i kroppens eller hjernens funksjoner.
Et menneske abstraherer ikke fullt ut før det er rundt 18, så kanskje er det der og da vi slutter å hvine i pur glede over å kunne kaste oss i svalt hav på en glovarm dag?
Vi har alle vært barn. Jeg mener selv å huske veldig mye fra barndommen, men jeg kan ikke for bare livet komme på hvilke følelser som brakte fram en sånn hvinende glede i meg, og som jeg delte med utallige mennesker rundt meg - kjente og ukjente.
Noe må det ha vært. Noe som jeg bare kunne føle da jeg ikke visste bedre, da jeg var medlem av dette fantastiske barnefellesskapet. Da jeg ikke ante noe om ensomhet og svik og alt det man kan være redd for. - Alt som må kontrolleres før man kan gi fra seg et lettelsens sukk. Og kanskje et lite smil.
Det er i grunnen en taus og klam affære å være voksen. Noen ganger skulle jeg ønske jeg var litt mer Christine Kohtsk anlagt. Bare liksom rett ut og fram, helt naturlig og uanfektet.
Jeg er så inni helvete taus og dannet (*host* Det hadde du ikke trodd, tenker jeg.), og jeg tror jeg kommer til å bli kvalt av det.
Blant voksne ting er det så mye som ikke må sies, eller det må sies på bestemte måter. Du må passe deg så ingen tror du er gal, det kan bli veldig ubehagelig for deg. Og så må du passe på at du ikke snakker om alt mulig. Noe er best usagt. Andre ting må snakkes om hele tiden, for eksempel udugelige politikere og været.
Du må også spille spill innimellom, ellers får du det ikke slik du vil. Dette gjelder veldig mye. For eksempel må du ikke ringe han du traff på byen forrige helg, det er han som må ringe deg. Du må ikke møte legen, sjefen, byråkraten som en likemann, det liker de ikke de tror nemlig at de er hevet langt over deg, og de kan gå ganske langt for å sette deg på den plassen de mener du hører hjemme.
Du må ikke tro på engler. Du kan tro på en gud, fordi det gjør visstnok folk flest, men du kan altså ikke tro på engler, alver, karma, nemesis, etc.
Du må ikke selge rompa di som kunst, selv om den er aldri så flott. Et mye bedre skaperverk enn f.eks. musikken til Jessica Simpson, men folk flest vil nok akseptere musikken lettere enn rompa di uansett hvor flott den er.
Du må passe på så du ikke ler for høyt, snakker for mye, tar for mye plass, trår i salaten, synger på trikken. Og for guds skyld; føler du deg som en lysfontene, hold det for deg selv!
Eller hva om vi blåste i alt det der? Hva om du hvinte i ekstatisk fryd over rompa til han du traff på byen forrige helg. Kanskje skrev en ode til den sogar, og deklamerte for halve Karl Johan. Hva om du hvinte i pur glede over å rekke trikken. Hva om jeg gjorde det også. Og han, og henne, og de.
Hadde ikke det vært litt kult?
The only people for me are the mad ones, the ones who are mad to live, mad to talk, mad to be saved, desirous of everything at the same time, the ones who never yawn or say a commonplace thing, but burn, burn, burn, like fabulous yellow roman candles exploding like spiders across the stars
-Jack Kerouac-
7 kommentarer:
Jeg kan ta "krigsdanser" av fryd med andre til stede fremdeles. Om enn ikke offentlig på den måten...
Problemet er jo at man må vise seg som en nøktern og avbalansert (led kjedelig) person ute blandt folk.
Det er jo galningene som er de besteste.
Tar poenget, og er enig. Nesten. For det er ikke alt som er kunst. Eller gull, selv om noen har vært kreative med en limtube og glimmer.
Men jeg bor rett overfor en barneskole, og elsker lyden av lek og fryd. Det burde vi voksne gjøre litt mer av selv. Men Marianne Aulie, hun kan du får gratis av meg, og ræva hennes burde vi vært skånet for altså. Ærlig talt ;-)
Krigsdanser er kult, Sadie:-)
Jeg synes all denne nøkterne avbalansen begynner å bli ltt slitsom - synes ikke du?
Jeg tror vi er ganske enige i hva kunst er og ikke er, HHS;-) Men det er nå en gang slik at kunsten er fri. Skal den fortsette å være det, kan den ikke innskrenkes av hva du og jeg anser for å være kunst.
Jeg blander kortene bittelitt i denne posten.
Akkurat den rompa du sikter til er egentlig uviktig i det jeg forsøker å få frem: at flere burde ha lyst til å selge rompa si som kunstverk (metaforisk, altså), og at folk burde holde seg for gode til å si at "det kan du ikke gjøre"
:-)
Herlig post. :) Nå fikk du meg til å smile, Rocky, det er'kke lov! ;)
Jeg legger nok bånd på meg i stor grad, men ikke alltid på de tingene folk mener jeg burde ha gjort det på. Og det er vel greia.. at det er alltid noen som mener noe om det du gjør, at du burde latt være, eller gjort det annerledes. Men så er det andre igjen som mener det du gjorde var helt kult, eller at du burde gjort mer. Slitsomt.
Hehe, joooda det er lov vel, Lothiane. Nå fikk dagen mye mer mening for meg hvertfall!
Jeg tror vi alle skulle gjøre mye mindre av begge deler. Legge mindre restriksjoner både på oss selv og andre!
Trur mangel på livsutfoldelse/ gledesutbrudd etc ofe skyldes lav selvtillit og frykt for å skille seg ut
Spennende post, Rockette!
Heldigvis bestemmer vi helt selv hvordan vi oppforer oss. Andres meninger kan bare ha sa mye makt over oss som vi velger a gi dem. Det er veldig befriende a vaere slik vi onsker a vaere og a gi andre den samme friheten uten a domme dem.
Legg inn en kommentar