Presens

Jeg elsker denne lodne byen
Den er skrukkete
som en detektivroman
og larmete og halvfeit og sotete
Øyelokk skjermer
det harde krasse
svarte blikket
-Frank O'Hara-

Da jeg stod der, midt i Hells' Kitchen, en røykfrosttung morgen i mars, og kikket opp på de svimlende byggene, mens verden fór forbi, subwayens brøl trengte seg opp gjennom fortausgitterne og endeløse rekker med yellowcabs tutet seg gjennom de overfylte gatene flerfoldige ganger hurtigere og mer støyende enn normalen. Akkurat da, i det øyeblikket, følte jeg for aller første gang i livet et snev av harmoni og sinnsro. Underlig nok.

Jeg ble født med støy på linja. Det arter seg litt som å ha radioen stilt inn mellom to frekvenser. Stort sett meningsløs larm, men innimellom kommer det klare signaler fra den ene eller andre siden.
Litt sånn er livet på Manhattan også. Instinktivt kjente jeg symbiosen det jeg steg ut av den gule drosja foran det 32 etasjers høye bygget som skulle være hjemme det neste året.

Alle tidligere forsøk - all leting etter store, tause rom som kunne gi støyen plass nok til å forsvinne fra mitt eget hode, var fånyttes. Først der, klemt inn i 52nd Street, mellom Broadway og 5th Avenue, stilnet hodet mitt. Støyen på linja fløt ut med Manhattans puls og svevde opp i glipen med blå himmel mellom de svimle husene.

Jeg stod på et skittent og lappete fortau, midt i helvetes kjøkken, omringet av en nesten utenomjordisk puls. Og følte meg fri. Lettet. Hjemme. Harmonisk. Who would have known.