Nonkonform

Det er fullt mulig å ha helter og forbilder og mislike janteloven men allikevel disse begrepet elite. Likeledes være kritisk til litteraturvitere uten å bare lese kiosklitteratur selv, å ønske seg mer pop-art på de statlige museene uten å sympatisere med FrPs ukulturpolitikk, synes Ibsen er oppskrytt men elske Nationaltheateret, heie på flere monumentale kulturbygg ala den nye operaen og allikevel synes ballett er kjedelig. Og så videre/ for eksempel. Det er tegn på allsidighet, ikke ignoranse.

Forleden sa en kompis til meg at han synes rammene for mannsrollen er så snevre. Det skjønner jeg godt. Rammene for for hva som er kvinnelig er heller ikke spesielt brede. Eller for det å være menneske i det store og hele. Og så går vi der da, menn som kvinner, og sensurerer oss selv, vår gjøren og laden, men av hvilken grunn? Hvorfor er det så viktig for oss å definere oss selv inn i et bilde, det være seg vårt eget eller andres?

Jeg tror det bunner i frykt. Noen er slik at de blir litt nervøse av alt som ikke lar seg defineres, måles og veies. Andre må utslette grensene for å kjenne seg frie og uredde. Klart det blir litt knuffing av sånt.

Det hender jeg setter spørsmålstegn ved såkalte etablerte sannheter. Ikke alle naturligvis, men de jeg ikke synes funker så bra. Først og fremst gjelder dette mellommenneskelige ting.

Jeg registrerer at selv om vi lever i et demokratisk samfunn der alle i utgangspunktet er like mye verdt, finnes det individer som tviholder på gamle forestillinger om klasseskille. Det liker jeg ganske dårlig. Jeg er tilhenger av store doser ydmykhet hos enkeltmennesket, uten at jeg mener noe nedlatende med det. Med andre ord; du skal selvfølgelig være stolt av fine ting du har utrettet, men det er ikke så sympatisk om du hever din verdi over andres. (det er ikke så mye som en moraliserende lillefinger i den uttalelsen, altså)

Så hvordan kan jeg mene at alle er likeverdige og samtidig insistere på å dyrke forskjeller? Vel, det er en hyllest til det polariserende i mennesket. Jeg elsker det uforutsigbare, det frihetssøkende og det selvmotsigende i menneskets natur. Vi er forbi slavetiden, adelskapet, hierarkaiske åk. Er ikke det bare helt utrolig fint?!

Peace&Love

Reprise: