| mandag, november 16, 2009 |
| Vi er alle skapt av stjernestøv |
Inne i hodet mitt er jeg på fornavn med for eksempel Kolbein Falkeid.
"Kolbein, har du et dikt for dette", kan jeg spørre ut i luften om jeg dumper borti noe som trenger litt falkeidsk filosofi.
Utenfor hodet mitt treffer jeg dessverre aldri Kolbein Falkeid, og gjorde jeg det, hadde jeg sannsynligvis ikke klart å få frem et ord.
En gang på åttitallet traff jeg Jose Carreras etter en forestilling i Madrids Parque Retiro. Jeg sa ingenting, men jeg tror jeg smilte. Litt skjelvende smilte jeg. Han spurte om jeg hadde hatt glede av konserten, og så smilte jeg, og kanskje jeg nikket litt. Jeg håper hverfall at jeg nikket, men sannsynligvis så jeg bare ut som et glisende, blondt nek. Hvilket jeg i og for seg også var. Jeg var 19 og trodde jeg var sjef over verden mesteparten av tiden, men altså ikke da Jose Carreras snakket til meg.
Litt senere, det kunne kanskje ha vært tidlig på nittitallet, lagde jeg en blomst av sølvpapiret fra en sigaretteske og ga til en skuespiller som var på samme bar som meg. Jeg lagde den blomsten fordi jeg gjerne ville vise at jeg satt pris på arbeidet hans, og det ante meg at jeg ikke ville klare å si det. Han ble oppriktig glad og spurte i vei om hvordan jeg hadde laget den og sånn, men jeg klarte ikke svare. Jeg bare smilte og nikket og gikk for å sette meg med vennene mine. Kanskje sa jeg ikke noe resten av kvelden.
Det hender at jeg treffer på denne målløsheten i meg selv når jeg møter "helt vanlige" mennesker også. Altså; vanlige, som i ikkekjendiser, de er like fullt ekstraordinære i all sin kraft.
Jeg er full av ærefrykt og nesegrus beundring for mennesker som bidrar til en bedre verden simpelthen ved å være seg selv og tilstede og ekte. De beriker meg hver dag, men de tør jeg snakke med og de er jeg på fornavn med også utenfor hodet.
Jeg er så takknemlig for å ha truffet dere, for at dere har latt meg inn, for at dere er til stede, for at jeg får være til stede for dere.
Når jeg tenker meg om, er jeg faktisk nesten i ferd med å gå konkurs av takknemlighetsgjeld. Det føles godt.
For å si det med nettopp Falkeid:
Noen mennesker
spraker inn i livet ditt som kometen Kahoutek,
gjest fra de store, fremmede dypene der ute
hvor stjernene gror som koralløyer.
I feel blessedEtiketter: Boblehjerte, Kjærligheten, Livet, Takknemlighet |
Tankeranglet av Rockette on mandag, november 16, 2009 at 7:37 AM | Permalink  |
|
| 6 har sagt noe: |
-
Fine du... :)
Første gang jeg traff en som er min helt, greide jeg ikke å snakke. Det føltes som alt språk rant ut av meg. Heldigvis forsto han at jeg forsøkte å spørre om å bli tatt bilde av sammen med ham. ;)
Neste gang jeg traff ham fungerte det fint. Han ble (nesten) en vanlig person det gikk an å prate med. Nesten.
Jeg skjønner hva du mener... når du får samme følelse sammen med ikkekjendiser. Nå fikk jeg lyst å brette sølvblomster til dere som lyser opp livet mitt. :)
-
-
-
Stiller meg i klemmekø hos deg! :o) Takk for at du fins.
-
-
|
| |
| << Utskytningsrampen |
| |
|
|
|
Fine du... :)
Første gang jeg traff en som er min helt, greide jeg ikke å snakke. Det føltes som alt språk rant ut av meg. Heldigvis forsto han at jeg forsøkte å spørre om å bli tatt bilde av sammen med ham. ;)
Neste gang jeg traff ham fungerte det fint. Han ble (nesten) en vanlig person det gikk an å prate med. Nesten.
Jeg skjønner hva du mener... når du får samme følelse sammen med ikkekjendiser. Nå fikk jeg lyst å brette sølvblomster til dere som lyser opp livet mitt. :)