Cursum perficio

Jeg kan det der med veier. Jeg har prøvd nye veier hele livet. Men denne veien; - tar aldri slutt
"Mike" (River Phoenix) i My Own Private Idaho

Det sies at hver reise vi tar bringer oss hjem.
Jeg antar at sannhetsgestalten i den påstanden avhenger av en viss grad målrettethet som ikke nødvendigvis er naturlig iboende i alle mennesker. For noen er rastløsheten mer en drivkraft; - en lengsel sprunget ut fra et behov om å være i konstant bevegelse snarere enn et ønske om å nå et spesifikt mål.

En destinasjon, et møte, en opplevelse - kan være en reise nærmere deg selv, men det kan like ofte bringe deg lengre vekk, i jakten på større drømmer. Mer sannhet. Sannere drømmer. Større bevissthet.

Catching the spirits of new destinations, travelling from coast to coast, leaving everything behind you. Dreams are on the road. Let's try to find them. Together.
Georges Meiss

Jeg har vært på veien mesteparten av livet.
Da jeg dro ut på egenhånd i en alder av 19, trodde jeg at jeg la ut på en søken. Det skulle ganske snart gå opp for meg at det snarere dreide seg om flukt. Og kanskje et ønske om å komme nærmere kreativiteten og ektheten. Jeg holdt på å kveles av konformiteten, uvel av å falle inn i vante mønstre, tynget av tradisjonens åk.
Jeg søkte livets flyktighet, på et vis. Dermed kom jeg også nærmere angsten. Som igjen drev meg videre inn i en slags lengsel som ikke lar seg hverken forklare eller forsvare. Jeg søkte noe uoppnåelig. Trygghet uten faste rammer.

Jag stannar aldrig någonstans, jag är alltid på väg. Om jag någon gång hittar någon, som älskar mej ända ner i helvetet, så ska jag stanna där
"Sussi" i Älska mej

På et tidspunkt befant jeg meg ved kildene der mytologien forteller at nymfen Salmakis tryglet Olympens guder om å bli smeltet sammen til ett individ med ynglingen Hermafroditios.
Historien er full av myter om din andre halvdel. Det er en besnærende tanke at det finnes ett individ der ute som kan gjøre oss hele, og kanskje må det være slik. Det blir for smertefullt å ta ansvaret på egen hånd.

Min reise ble avbrutt. Metaforisk sett ble jeg drevet av veien, tvunget i stillstand. Det er som om jeg ikke lenger er min egen sjebnes herre, eller forvalter av min sjel.
Når jeg allikevel reiser inni meg, er det ikke veien framover jeg følger, det er returen. Nettopp fordi veien foran meg føles endeløs og usikker, dukker jeg inn i det gamle, kjente og kjære (som en gang i tiden var det ukjente, spennende og usikre).
Minnene mine er som en skattekiste av møter og opplevelser, og det er en velsignelse å eie den.

På gresk betyr nostalgi noe slikt som verking fra en gammel skade. Jeg synes det er en ganske vakker, prosaisk beskrivelse.
Kroppen, eller snarere hjernen - eller kommunikasjonen mellom de to, behandler gamle skader på et underlig vis. Både ligamenter og muskler har sensorer som som kontinuerlig sender meldinger til hjernen gjennom det autonome nervesystemet. Etter at skaden er leget, fortsetter kommunikasjonen. Dette kalles propriosepsjon, og forklares best som feilinformasjon som går mellom en tidligere skadet kropp og hjernen. Frem og tilbake i en endeløs strøm.
Det er naturligvis først og fremst fysiske skader det er snakk om, men jeg undres om det samme ikke også gjelder emosjonelle sår, all den tid sorg og smerte registreres på det samme stedet i hjernen.
Jeg tror også det samme skjer med tidligere opplevd glede. Gamle gleder slutter aldri å gi boblehjerte.

Hva så med savn? Om du innehar en så fundamental lengsel i deg helt fra utgangspunktet, vil denne lengselen noen gang avta? På veien, på reisen, ved målet, vil du noen gang føle at nå er jeg endelig hel. Nå savner jeg ingenting?

"Løven er inne" snakker i en kommentar på forrige post om den hvite og svarte savnet/sorgen. Om at sorg/savn er passivt i motsetning til andre følelser som er aktive og derfor gir handlingsalternativer.
Handling gir følelse av å mestre, ikke sant. Kanskje er det derfor grunnleggende savn for alltid (for noen av oss) vil fremstå som uavsluttede gestalter til tross for alle iherdige anstrengelser for å avslutte dem.

Cursum perficio - min reise er over. I denne tiden føles ingenting uavsluttet. Jeg befinner meg hverken ved målet eller ved riktig vei, så kanskje er det slik at it aint over 'till its over. At det ikke finnes mål, bare mening. At formålet med reisen ikke er å nå sluttdestinasjonen, men reisen i seg selv. Og kanskje tegner vi best opp våre egne kart fremfor å benytte de eksisterende. Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at hver reise jeg har tatt, hver vei jeg har fulgt, har vært mödan värd. Kanskje med unntak av denne siste.

Han hadde valgt sin kurs, og jeg måtte følge min. Problemet var at jeg følte meg mer og mer som de gamle sjøfarerne. De som lette etter verdens ende, men som bare fant andre hav og andre øyer. De som ble tatt hånd om av de innfødte og tryglet om å bli. Likevel seilte de videre.
De var alltid et offer for rastløshet. Og jeg - var en av dem
"Tom Pruitt" i Den Gamle Mannen og Havet

Kjære Hanne

Hvil i fred.

Jeg ønsker deg fred og ro

- en mild bris som følger deg,
en stille sjø, en klar og skinnende stjerne
og til slutt en trygg havn.

Jeg ønsker deg rolige dager og drømmer
om blomsterenger og gress,
om blikkstille hav som glitrer i solen,
om strender som overskylles av myke bølger,
om land du selv dikter opp,
om trivelig prat med venner,
om veier som leder til en gjenforening,
om sorger som slukker og nytt håp som vekkes

Jeg ønsker deg en fredfull søvn,
gode drømmer og lyse morgener

Ligg stille i mørket og lytt til regnet
som trommer mot vinduet,
suset av biler som kjører forbi,
risling i løvet.

Glem alle beslutninger som må tas,
alle spekulasjoner og alt tidspress.
Verden utenfor vinduet forsterker din stillhet
og holder ømt omkring deg.

vi som drømmer...

θέλημα

(θέλημα = Thelema; greske ordet for Vilje)

«Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det», sier folk. Det synes jeg godt de kan slutte å si. De har ikke peiling. Når livet smeller mot deg fra alle kanter, har du strengt tatt ikke noe annet valg enn å bare ta det på den måten situasjonen krever.

Når folk lirer av seg floskler de åpenbart ikke egentlig forstår seg på, blir jeg irritert. Når jeg blir irritert, vekkes sider i meg som jeg ikke helt vil vedkjenne meg. Sarkasme er hverken spesielt sexy eller fruktbart for videre dialog, men når folk sier dumme ting klarer jeg altså ikke å dy meg for sarkasmene.

Jeg vil veldig gjerne være et godt menneske. Aller helst skulle jeg gjerne vært et gjennomført godt menneske sånn fiks ferdig, men det er jeg altså ikke.
Hvis jeg var Dalai Lama ville jeg sannsynligvis tenkt at folk sier disse tingene i beste mening, og at jeg må møte dem med takknemlighet og et vennlig sinn. Men jeg er ikke Dalai Lama, jeg er bare meg, og denne bare-meg’en blir ganske lett irritert over floskler, selv om de sies i beste mening.

Buddhistene mener at vi kan oppnå verdensfred gjennom indre forvandling. Ved å møte verden med ro, toleranse, kjærlighet og uselviskhet, danner enkeltindividet en atmosfære av fred og harmoni som vil påvirke omgivelsene.
Jeg synes det er en veldig vakker tanke. En side av meg, godsiden så klart, ønsker å tro at dette er mulig. Men tvilen kommer når jeg registrerer hvor lett jeg lar meg irritere over viderverdigheter, og jeg vet jo at andre også gjør dét.

Folk irriterer seg over de underligste ting. Veldig mange mennesker irriterer seg over andres skriftspråk eller talemåter. Hvis du har for vane å lage dine egne ord, slurve med komma og pøse på med utrops- og spørsmålstegn for eksempel, går noen mennesker helt av skaftet. Du må passe på å uttale kj-lyden riktig, huske reglene for da og når, og du må aldri skrive på dialekt.

Hvis vi bodde i et land der vi sultet, levde under en evig trussel av krig, nød, død, ville vi mest sannsynlig ikke brydd oss om for mange utropstegn etter en setning. La være å bombe meg, og du kan sette så mange utropstegn du bare lyster!!!

Men dette vet vi jo: bombingen kan metaforisk skje på så mange måter. Den kan bli påført deg i form av ulykker, krenkelser, usikkerhet, sykdom, tap og masse annet. På en eller annen måte vil sannsynligvis en bombe eller to smelle av i nærheten av deg før eller siden. Disse bombene skaper ikke nødvendigvis synlige skader. Med denne vissheten i hu; burde vi ikke være litt rausere med hverandre? Hvem vet hva som har skjedd med jenta som sitter og snakker i mobiltelefonen på bussen. Kanskje trenger hun en trygg stemme i andre enden, selv om du hører høyt og tydelig at hun bare snakker vås. Og sier schiipt i steden for kjipt.

Ethvert liv er en fortelling, der en episode leder til en annen. Det som skjedde før, er med på å forme den vi er og det vi tenker om det som skjer akkurat nå.

Hvis du har blitt sveket fundamentalt, hvis du har blitt tyrannisert, mobbet, krenket, — vil ikke dette alltid være med deg, slik at selv snev av svik, krenkelser og tyrannisering vil få deg til å se rødt?

Jeg har i likhet med mange andre blitt krenket, sviktet og skadet. I mange år tenkte jeg det var viktig å tilgi for å komme videre. Jeg syntes sinne var en veldig smålig følelse som jeg ikke ville vedkjenne meg. Det gikk ikke så bra, for sint var jeg med rette. Etterhvert forbeholdt jeg meg retten til å være sint. Det var min måte å plassere ansvaret for krenkelsen der den hører hjemme. Jeg forsonet meg med at verden kan være svikefull og prøver etter beste evne å omgi meg med bare fine mennesker. Fine mennesker gjør meg snill; lar meg vokse som person.

Det er ikke bare å ta seg sammen alltid. De fleste av oss kan trenge en hjelpende hånd innimellom for å kunne ta det og ha det bedre. Ingen er bare sin egen lykkes smed.

Jeg prøver hver dag å bli et bedre menneske. Litt for verdensfreden, litt for meg selv, men aller mest fordi jeg ønsker å være noe for andre og bidra med noe positivt.

Å bli en bedre versjon av seg selv går ikke alltid knirkefritt, særlig hvis du irriterer seg like lett over viderverdigheter som jeg gjør. Riktignok er jeg ikke en sånn som rynker på nesa og skuer hunden på hårene hele tiden, men jeg må innrømme at jeg har fordommer mot for eksempel folk som er rettskrivingspetimetre. Jeg kan tenke at de ikke får nok sex eller at de ble mobbet på skolen, men det er jo ikke sikkert at det stemmer, og om det skulle stemme gjør det dem ikke til dårlige mennesker, bare rettskrivingspetimetre. Noen synes sikker rettskrivningspetimetre er fine og ikke det minste irriterende.

Et klokt menneske sa en gang til meg at «Det vi fokuserer på blir det mer av. Sørg for at det er fine ting».
Det er helt innlysende at jeg må, — for å bli et bedre menneske, bidra til verdensfreden og alt det der, — slutte å irritere meg over floskler og rettskrivingspetimetre. Jeg må fokusere på den gode tanken bak; at noen vil at jeg skal ha det og ta det bedre, og ha et korrekt språk. Hvis ikke dét funker, kan jeg alltids lukke øyne og ører for irritasjonsmomentene, spille Satie inni hodet mitt og tenke på havet, livet og kjærligheten. Og at personene jeg elsker er 72,8% vann.

Det gjelder å finne en balanse du kan leve med, mellom hvordan du har det og hvordan du tar det. Faktisk. Se, nå lirer jeg rundt i flosklene selv. Dessuten; er ikke denne teksten litt overlesset med semikolon, tankestreker, utropstegn og konjuksjoner først i setningene? Det er nemlig egentlig ikke lov, men jeg tar meg den frihet for å kunne gi deg mine ord på min måte.

Jeg er et ufullkomment menneske, bær over med meg!

Noen av oss er vår egen verste kritiker. Jeg tror vi må bli litt rausere med oss selv også, når vi først er i gang. Det er viktig for selvfølelsen vår, og derfor også for verdensfreden. Får du det ikke til ved første forsøk, så prøv igjen. Og husk å tilgi deg selv.

De fleste har vel tidvis følt maktesløshet i forhold til visse aspekter ved livet og ved seg selv. Noen erfaringer er av en slik art at de former oss om til noe vi ikke kan like. Vi baler og strever for å gjenvinne det tiden og erfaringene har berøvet oss, for å heve oss over og komme videre. I seg selv kan kampen om å bli et bedre og rausere menneske gi livet både innhold, mening og mål. Og den kan være et nyttig verktøy for å påvirke verden, og ja, hvem vet, — skape verdensfred.

Dalai Lama skal ha sagt: «Min religion er enkel. Min religion er kjærlighet».
Hvis det faktisk er slik at det vi fokuserer på blir det mer av, velger jeg å fokusere på kjærligheten.
Den vil jeg både ha og ta på den eneste måten mulig; med entusiasme og glede. Der det er kjærlighet vil alt være i balanse. Uansett.

På gresk har de flere ord for kjærlighet: Eros, Agape, Philia og Storge.
En liten kuriositet for de som har sansen for sånt: Agape, ordet for den høyeste og reneste formen for kjærlighet, gir en verdi av 93 i gresk gematria. Det samme gjør ordet Thelema som betyr vilje. Det velger jeg å se som et tegn på at der det er vilje er det kjærlighet. Og omvendt.

All is love. Love is all.

Interludium

Jeg snakket akkurat med vår tvisynte venn Eirik. Det kommer det ofte mye fint ut av.

Kanskje snakket jeg mest, jeg vet ikke, det er noe som skjer med meg når jeg snakker med mennesker som trigger noe i meg, at jeg lytter og snakker samtidig, og jeg er egentlig ikke vant til at det er jeg som snakker mest.

Nok om det.

Vi snakket om havet, livet og kjærligheten. Hvertfall tror jeg det, det er det jeg innbiller meg hver gang jeg snakker med folk som funker, folk som trigger noe fint i meg. Og så snakket vi litt om galskap, men det er jo egentlig havet, livet og kjærligheten på en gang, er det ikke?

Jeg snakket om galskap, hvertfall. Hvor redd jeg er for den. Ikke for galskapen per se, men for å flomme så over av meg selv at folk synes det blir litt anstrengende.

Det er ganske mye av meg. Du som aldri har truffet meg live ser det, at det er ganske mye. I det virkelige livet er det mye, mye mindre. (Tilsynelatende normal. Hva nå normal måtte være)

Jeg går - som Fantomet - rundt i gatene som en vanlig mann, men inni meg flommer jeg over av noe udefinerbart, det er så mange drømmer så mange ønsker, så mye uvilje mot det konforme, at jeg tror det må være noe galt med meg. Men kanskje er det ikke det, kanskje føler du akkurat det samme?

Vi er av samme stoff som drømmer veves. Vårt lille liv er omringet av søvn
-Shakespeare-

Status quo

Jeg har ligget så lenge i forsterstilling at jeg har blitt sånn. Som et krøplet fossil, fanget i stein.

Selv når jeg tilsynelatende står oppreist er jeg sånn.

Jeg drømmer om havet, livet og kjærligheten. Om Ekko og Salmakis, om endeløse horisonter, salt hav mot solvarm hud, fri pust og duften av villtvoksende oregano, mens jeg lytter til tonene fra Café del Mar og tenker at jeg ikke er fanget i stein, men i en hamaca på Ibizas klippekant.

Når et ledd i menneskekroppen er fastlåst lenge nok, forkrøples det. Musklene rundt får ikke puste, og krymper seg i åndenød til alt som er igjen er slarkete sener og gnissende ledd som hovner opp og forkalkes og sender smertesignaler fra nerve til nerve som en tsunami i hele kroppen.

Ingen rolige bølgeskvulp her, ingen katharsis, no rest for the wicked, og alt du kan gjøre er å senke kroppen ned i et varmt bad og tenke skal/skal ikke, helt til du kommer på at det ikke er livet du er lei av, det er smerten, og så bretter du deg ut, står tilsynelatende oppreist og snakker om havet, livet og kjærligheten. Men det du egentlig sier er: vær så snill og hjelp meg. Jeg orker ikke mer

Amor Fati

Rett nedenfor der jeg bor, i den lille parken ved den krappe svingen, står det et majestetisk tre.
Siden jeg ikke var noe særlig opptatt av botanikk på skolen (i naturfag hadde vi en helt utenomjordisk energidrepende lærer med monoton, nesten hypnotisk stemme, jeg skulle noen ganger ønske at jeg hadde tatt opp stemmen hans på bånd for senere bruk til de endeløse søvnløse nettene, men det er for sent å tenke på nå, finnes det i det hele tatt lydbånd lengre?), vet jeg ikke sikkert hva slags tre det er, men jeg tror det kan være en eik. Eller poppel. Det ser litt poplete ut, når jeg tenker meg om. (Sånn blir ressonnementene når jobben din er å visualisere ord.)

Jeg tror denne eika eller poppelen alltid har vært så majestetisk, jeg husker den fra barndommen fra de endeløse, fortærende søndagsmiddagene hos Konsulen av Verden og resten av den dysfunksjonelle slekta. De var så lange de søndagene at jeg nesten ikke holdt dem ut, (like langdryge og energidrepende som naturfagtimene). Jeg hadde stive, kløete klær på, og jeg har siden hatet alt som kan minne om kjole og kløete stive klær, - gi meg utvasket bomull og kasjmir når det skal være, det kan ikke være meningen at man skal gå rundt å føle seg stiv og kløete her i verden, særlig ikke når det er så mye annet som plager en uten at man kan gjøre noe med det.

Treet tar seg best ut om vinteren, den mørke, snirklete strukturen i barken, de begeistrede lange greinarmene som brer seg ut som å omfavne livet (™selveste), og strekker seg så mektig mot himmelen at det er nesten så du glemmer støyen og eksosen fra E6 nedenfor (er det E6 eller E18? Jeg vet ikke så mye om veier heller, når jeg tenker meg om, det er i det hele tatt veldig mye jeg ikke vet noe om, men jeg vet hvor drepende forurensing og støy kan være, for dette opplever jeg på egne greiner og noen ganger får jeg lyst å lenke meg fast midt i veibanen, på E6 eller E18, og si til folk at de må slutte å støye og forurense sånn)

For noen år siden, jeg tror det kan ha vært i 2007, begynte majesteten å henge litt med greinene. Noen av dem brakk, noe hadde skjedd, det var sterk vind hele våren og sommeren i 2007 og treet hadde rett og slett blitt for stort for seg selv. Vokst seg ut av verden og livet, som om det ikke kjente sin egen begrensning.

Fordi dette er et tre, og fordi dette treet var så majestetisk, var hjelperne raskt på pletten med jernstenger. De kjørte stive, harde, glatte stenger inn i den majestetiske kroppen, løften greinarmene, tjoret stengene fast. Det så utrolig smertefullt ut, jeg gråt litt av medfølelse da jeg gikk forbi, og for første gang hørte jeg støyen og kjente eksoslukten fra E6 (eller E18, jeg er for lat til å google, det vil avbryte skriveflyten.)

Året etter ble det klart at jernstengene ikke hadde funket i lengden, treet var ikke lenger majestetisk, det så svekket og smerteridd ut. Du kjører ikke jernstenger inn i en smerteridd kropp uten at kroppen tar skade av det.

Velforeningen, som består av en over gjennomsnittet ressurssterk gruppe mennesker, gikk sporenstreks til aksjon, fikk utredet en rapport som kunne fortelle at treet hadde masser av liv i seg, det var bare blitt for stort for seg selv.

Man kuttet grenene, formet treet om til noe helt annet enn det var tenkt til å være, og lot det stå der som en skygge av seg selv (eller som på selvets skyggeside) som en slags enerverende påminnelse om at dette er hva som skjer når du vokser deg ut av alle tenkte grenser, man skal ikke tenke at 'The sky is the limit' når man er tenkt til å leve på jorden.

Jeg gråt litt hver gang jeg gikk forbi og så treet stå der på selvets skyggeside. Etterhvert sluttet jeg å gå den veien, jeg gikk lange omveier for å slippe, helt til i år, da den andre veien ble for støyende og forurenset og savnet dessuten for stort, ville jeg se om min gamle venn fremdeles holdt stand i den lille parken ved den krappe svingen.

Og, javisst!, treet står der, med grønne,friske skudd som delvis skjuler de amputerte armene, og jeg kan se at treet er like majestetisk om enn ikke like stort, det står der og strutter og strekker de friske skuddene utover og oppover som for å omfavne sin egen skjebne.

Amor fati
-André Bjerke-
Ikke som en cæsar gjorde, 

skal du med et sverd bevæbne 

deg mot verden, men med ordet; 

Amor Fati - elsk din skjebne.

Denne formel skal du fatte

som din sterkeste befrier: 

Du har valgt din sti i krattet.

Ikke skjel mot andre stier!

Også smerten er din tjener.

Lammet, sønderknust, elendig 

ser du at den gjenforener 

deg med det som er nødvendig.

Også fallet, også sviket 

hjelper deg som dine venner. 

Dine nederlag er rike 
gaver,
lagt i dine hender.

Engang skal du, tilfredsstillet 

av å bli din skjebne verdig 
vite:
Dette har jeg villet. 

Alt som skjer meg skjer rettferdig.

Si da, når din levegledes 

grønne skog er gjennomvandret:

Intet vil jeg anderledes.

Intet ønsker jeg forandret.



(Dette er hverken en eik eller en poppel, men ei bjørk. Så vet du det, hvis du som meg sov eller tegnet i botanikktimene)

Fra første sekund

Fra det øyeblikket jeg tittet inn fra snøføyka og så deg sitte der i sofaen som om ingenting hadde hendt, som om alt var ved det normale, som om verden var i vater, som om alt var kjent, trygt og behagelig.

Det var jo ikke det! Det raste i meg, gnistret rundt oss, i ild og i skygger, - merket du ikke det? Jeg tenkte på deg i alle døgnets tider og gjentok inne i meg det jeg skulle komme til å ha lyst til å si hver gang jeg så deg sitte der gjennom de lange, seige ukene:

Jeg har lyst å hoppe opp i fanget ditt og hviske hemliser, snuse deg i halsgropen, høre stemmen din helt nære; -holde hånden mot hjertet ditt og passe på at det aldri mer går i stykker.

I steden går jeg bare og kjenner på deg, på energien din. I øyekroken vet jeg alltid hvor du er. Jeg hører det er du som går i trappen. Du som sitter i stuen og snakker med noen. Du som kommer rundt hjørnet.

Energien din når frem lenge før deg. Den er brennende, varm og kjent. Når jeg møter blikket ditt føler jeg at vi deler en hemmelighet, og jeg har lyst å spørre om hvilken av dem det er.

Vi som drømmer tegner rette linjer på hvite ark når det er lyst, men om natten sender vi rundinger og kruseduller til og fra og smiler til hverandre i mørket

Havet, kjærligheten - og døden

Foto: Caroline Roka

Jeg visste jo at Dima ikke var lengre, selv før legene vekket ham opp fra den kunstige komaen for å sjekke hjerneaktiviteten. Han var ikke der selvom hjertet slo, han hadde ingen farge rundt seg, det er sånn jeg visste det.

For dere som tviler: jo, vi har en sjel. Men i motsetning til det man kanskje skulle tro, slokner ikke sjelen sammen med kroppen, den dør når hjernen slår seg av.

Grunnen til at jeg kan si dette så sikkert, er at folks sjeler har farger. Når den ikke er der lengre, synes ingen farger, ingen lys. "Sjelen" for meg består av et menneskes energi, utstråling, kløkt, lynne og sinnsstemning Jeg ser fargene. Dette skyldes riktignok en snurrig greie i egen hjerne, men allikevel tror jeg du ville forstått og tolket fargen/sjelen likt som meg om du hadde vært inne i persepsjonsevnen min. Fargenes betydning er ganske universielle. Blått er ro/harmoni/uendelighet, - oransje dynamikk, lidenskap, kjapphet. For eksempel.

Og altså, Dima. Det var ikke noe lys igen, ingen farger, ingen sjel. Mens de andre håpet i det lengste på et mirakel, sa jeg mine takk og farvel. Selvom han ikke kunne høre meg, selvom det var for sent.

Den skjærende sorgfølelsen var ventet. Noe som var mer overraskende var at jeg hadde en intens følelse av at jeg alltid har visst at Dima bare var til låns for en kort tid. Men hvordan kunne jeg vite det? Han var stor, sterk og kjernesunn. Men kanskje var det nettopp dét - at han var så instendig betatt av å leve. Av livet, selveste. Det måtte leves kjapt, sterkt og ettertrykkelig hele tiden, som om han hamstret opp og dekket sulten til en lang, hard vinter. Jeg vet ikke. Kanskje det bare er noe jeg forteller meg selv for å lindre sorgen. For å fylle det store, tomme, knugende rommet i meg med en slags mening, som om det fantes en.

For det er jo egentlig totalt meningsløst at tre unge menn skal kjøre lattermilde og glade fra en samling med bestevenner for så å opphøre og eksistere rundt neste sving.
Bare én overlevde, og det er han som kjørte bilen. Jeg tror ikke livet hans noen gang får mening igjen, og når jeg sørger, sørger jeg for ham også. Det var ingens skyld, det var bare dette grusomme, narraktige livet som skjedde slik det skjer og slik det rammer. Blindt og urettferdig.

Urnenedsettelsen var på samme dag som Tamsin skulle vært født. Jeg skapte en slags mening med det inne i meg i et desperat forsøk på å trosse det forbannede livets sjebnespill, sa farvel til begge to, stakk den lille rosa hjertestenen ned i jorden og snudde ryggen til. Forsøkte å legge en plan for veien videre. For å finne slags mening. Om det finnes en.

Jeg fyller tomrommene i meg med farger fra minner og folk jeg er glad i. Det gir mening, når verden og livet for øvrig er grått og trist som en frynsete novemberdag.

FRED OG RO
Jeg ønsker deg en mild bris som følger deg,
en stille sjø, en klar og skinnende stjerne.
Og til slutt en trygg havn.
Jeg ønsker deg rolige dager og drømmer
om blomsterenger og gress,
om blikkstille hav som glitrer i solen,
om strender som overskylles av mye bølger,
om land du selv dikter opp,
om trivelig prat med venner,
om veier som leder til en gjenforening,
om sorger som slukker og nytt håp vekket.

Jeg ønsker deg en fredfull søvn,
gode drømmer og lyse morgener.

Ligg stille i mørket og lytte til regnet
som trommer mot vinduet,
suset av biler som kjører forbi,
risling i løvet.

Glem alle beslutninger som må tas,
alle spekulasjoner og alt tidspress.
Verden utenfor vinduet forsterker din stillhet
og holder ømt omkring deg.
-Pam Brown-

Vi er alle skapt av stjernestøv

Inne i hodet mitt er jeg på fornavn med for eksempel Kolbein Falkeid.
"Kolbein, har du et dikt for dette", kan jeg spørre ut i luften om jeg dumper borti noe som trenger litt falkeidsk filosofi.
Utenfor hodet mitt treffer jeg dessverre aldri Kolbein Falkeid, og gjorde jeg det, hadde jeg sannsynligvis ikke klart å få frem et ord.

En gang på åttitallet traff jeg Jose Carreras etter en forestilling i Madrids Parque Retiro. Jeg sa ingenting, men jeg tror jeg smilte. Litt skjelvende smilte jeg. Han spurte om jeg hadde hatt glede av konserten, og så smilte jeg, og kanskje jeg nikket litt. Jeg håper hverfall at jeg nikket, men sannsynligvis så jeg bare ut som et glisende, blondt nek. Hvilket jeg i og for seg også var. Jeg var 19 og trodde jeg var sjef over verden mesteparten av tiden, men altså ikke da Jose Carreras snakket til meg.

Litt senere, det kunne kanskje ha vært tidlig på nittitallet, lagde jeg en blomst av sølvpapiret fra en sigaretteske og ga til en skuespiller som var på samme bar som meg. Jeg lagde den blomsten fordi jeg gjerne ville vise at jeg satt pris på arbeidet hans, og det ante meg at jeg ikke ville klare å si det. Han ble oppriktig glad og spurte i vei om hvordan jeg hadde laget den og sånn, men jeg klarte ikke svare. Jeg bare smilte og nikket og gikk for å sette meg med vennene mine. Kanskje sa jeg ikke noe resten av kvelden.

Det hender at jeg treffer på denne målløsheten i meg selv når jeg møter "helt vanlige" mennesker også. Altså; vanlige, som i ikkekjendiser, de er like fullt ekstraordinære i all sin kraft.

Jeg er full av ærefrykt og nesegrus beundring for mennesker som bidrar til en bedre verden simpelthen ved å være seg selv og tilstede og ekte. De beriker meg hver dag, men de tør jeg snakke med og de er jeg på fornavn med også utenfor hodet.

Jeg er så takknemlig for å ha truffet dere, for at dere har latt meg inn, for at dere er til stede, for at jeg får være til stede for dere.

Når jeg tenker meg om, er jeg faktisk nesten i ferd med å gå konkurs av takknemlighetsgjeld. Det føles godt.

For å si det med nettopp Falkeid:

Noen mennesker
spraker inn i livet ditt som kometen Kahoutek,
gjest fra de store, fremmede dypene der ute
hvor stjernene gror som koralløyer.

I feel blessed

cursum perficio 3

Death is nothing at all
I have only slipped away
into the next room
I am I, and you are you
whatever we were to eachother
that we still are

Call me by my old familiar name
Speak to me in that easy way
wich you always used
Put no difference to your tone
wear no forced air
of solemnity or sorrow

Laugh as we always lauged
at the little jokes we enjoyed together
Let my name be
ever the household word
that it always was
Let it be spoken without affect
without the trace of a shadow of it

Life means all that it ever meant
It is the same as it ever was;
there is unbroken continuity
Why should I be out of mind
because I am out of sight?

I am waiting for you
for an interval
somewhere very near
Just around the corner

All is well

Gode hensikter

Jeg tror jeg elsker deg litt. Savner deg også. Ja, deg vel! Som mot all formodning fremdeles leser denne bloggen.

I det siste har jeg bare sittet i mitt lille hjørne og lyttet/lest. Det er ganske lenge siden jeg selv har blogget noe fornuftig - eller kommentert. Hva kan jeg gjøre med det?

Hodet mitt er fullt av tanker. Egentlig. Om livet, hensikten med det (livet altså), om mellommenneskelige relasjoner, krig og fred og sånn. Om samfunnet som fremstår som hardere og kjøligere for hver dag som går. Eller kanskje bare virker det sånn, kanskje er det bare jeg som har blitt for følsom, som har blitt så liten at jeg ikke lenger føler at mine tanker er viktige eller at jeg kan bidra med noe for en bedre verden.

Forleden, da jeg i all min frustrasjon over mangel på hensikt tørket støv(!) i bokhyllene, ramlet Henrik Syse ut. Ja ikke mannen da, såklart, men boken hans Veier til det gode liv.
Det var neppe tilfeldig, jeg har tenkt mye på etikk og hensikt og mellommenneskelige relasjoner i det siste.

Jeg tror jeg elsker Henrik Syse litt også.

Kanskje blir det en fornuftig bloggpost når jeg har lest boken på nytt. Kanskje ikke. Kanskje skriver jeg om noe helt annet enn moralfilosofi og Syse og veier til det gode liv. Jeg er helt utilregnelig kjenner jeg, men jeg trenger å føle at jeg bidrar med noe som helst, om det så er anbefaling av en helt revolusjonerende ny hårkur som får håret ditt til å glitre som diamantstøv. (øh, eller kanskje ikke helt dét da, jeg tror ikke det finnes noen sånn).

Hvis du, som mot all formodning leser dette, hva vil du helst lese om? I'm all yours!
Jeg kan skrive om krig og fred og sånn. Om tempelklokker og The Order of Interbeing. Eller om da jeg krysset den spanske mesaen i rød, åpen bil, med flagrende hår og uten en bekymring i hodet, eller selvsamme bakpå en Vespa ned åssidene på Samos, (men ikke om da jeg bodde i en hengekøye på stranden i Goa. Too many gandhi-cakes).

Jeg kan skrive om hva som er logisk for meg, men kanskje ikke for deg, om at det du kaller Gud, er kanskje det jeg kaller Kjærlighet (jeg tror jeg må begynne å skrive K-ore med stor K), om hvordan jeg tror at livet bygges på erfaring og ikke fornuft.

Jeg kan fortelle deg hvordan jeg prøver hver dag å bli et bedre menneske, men kanskje vil jeg ikke fortelle om hver gang det mislykkes. Det er ganske ofte.

Jeg kan selvfølgelig ikke vise deg veien til det gode liv, den må du finne selv. Kanskje ved hjelp av Henrik Syse. Og/eller en sonate av Satie, et dikt av Södergran, et maleri av Degás. Og masse sjokolade.

Ja, jeg tror jeg elsker sjokolade, Syse, Satie, Södergran og deg og Degás litt.

All is well, Love is all.

På gresk har de flere ord for Kjærlighet. Eros, agape, philia og storge.
En liten kuriositet for de som har sansen for sånt: ordet Agape gir en verdi av 93 i gresk gematria. Det samme gjør ordet Thelema som betyr vilje. Det velger jeg å se som et tegn på at der det er vilje er det kjærlighet. Og omvendt

Postpost

Vi er veldig festlige og impulsive. Og beautifulle. Savner dere.

Tålmodighet - og tørre fyrstikker

To av mine favorittbøker er tenkt og tegnet av Lars Elling.
De er små i størrelsen, men ruver i bevisstheten for alltid. Jeg blir litt rikere hver gang jeg tar dem frem.
På baksiden av den ene, Havet & Kjærligheten, står det:
Av og til kan det bli litt mye hav. - Og litt lite kjærlighet



Det har jeg grunnet litt over. Havet representerer i boka nemlig livet.
Havet er fullt av skjær (avstand, ensomhet, lengsel, smerte), og fyrvokteren som bor ensom der ute i havgapet passer på at ingen skip går på grunn. Det gjør han av kjærlighet.

Vi er alle fyrvoktere. Det er et stort ansvar.

Jeg tror på kjærligheten/godheten som helbredende kraft.
Alt består av energi, som vi alle påvirkes av, og vi burde bli flinkere til å mobilisere den positive. Det krever vilje, bevissthet og omtanke.

Kjempelett!

Gode handlinger avler gode handlinger. Om vi smiler og slipper noen foran oss i køen, er vi nesten garantert at vedkommende gjør en lignende god handling for andre. Slik vokser kjærligheten.

Global Decency Petition | Free Hugs Campaign | Random Acts of Kindness

Noen vil kanskje synes det er latterlig naivt å tro at verden blir bedre av sånt, men tenk litt på dette:

The best thing about life is that we are the ones who get to piece it all together

Hentet

Hentet (Johann Grip)

Barn
har en egen måte
å bruke språket på.
I barnehagen der
sønnen min går,
blir de for eksempel "henta".

Sunniva, du er henta! roper
de, når for eksempel Sunniva
blir hentet, og Sunniva
slipper det hun har i hendene
løper hvinende
nedover skråningen
rett
i armene på den
som står i porten
og er kommet for å hente.

Når også jeg en gang
får øye på
at noen står i porten
og skal hente meg
da håper jeg
at det vil skje

nøyaktig slik.

Det fundamentalfysiske paradigmet kontra fuzzy logic

Catchy overskrift, ikke sant? Nå tenker du kanskje at jeg skal komme med lange utredninger om kvantemekanikkens doble avhengighet mellom fysikk og filosofi? Ikke det? Nei, da har du helt rett.
Jeg skal skrive om havet, kunsten og kjærligheten i steden. Om det å være menneske, hverken mer eller mindre. Og kanskje aller mest om å være bare menneske, erkjenne sine begrensninger og ovenikjøpet leve godt med det.

Har du sneiet noen sorte hull, skjønner du at du ganske kjapt at du ikke er så smart som først antatt. Det kan oppleves ganske fortærende, men egentlig er det helt greit. Vi er alle dumme og kloke på hver vår måte. Heri ligger nemlig svaret på alt det som gjør livet magisk, vidunderlig og vanskelig; -alt avhenger av hverandre for å kunne fungere og dermed eksistere. Er ikke det fint? Det vil si at du aldri behøver å føle deg alene, for også i ensomhetsfølelsen ligger det fellesskap. Du deler den følelsen med millioner av andre.

Jeg har alltid likt å omgås veldig forskjellige mennesker. Sosialisering med parametrale motsetninger føles berikende, lærerikt og frigjørende. Frigjørende fordi kategoriene blir visket ut der mange forskjellige individer møtes. I slike situasjoner kan det virke som om folk er mer opptatt av å finne felles plattformer enn å markere forskjeller.

Da jeg var på reisefot, havnet jeg stadig borti mennesker med totalt ulike referanserammer enn meg selv. På mange måter er det dette og ikke alle de fantastiske stedene jeg har vært, som gjør reisetiden til mitt vakreste minne. At jeg kunne treffe mennesker helt hjemme selv om vi kom fra forskjellige verdener. At jeg fant lærdom, forståelse og aksept der jeg kanskje forventet avvisning.

Bloggeverdenen er også et sånt sted, synes jeg, der ulike mennesker finner felles plattform. Her kan man treffe mennesker man kanskje aldri ville dumpet over i det virkelige livet. Få impulser, ha meningsutvekslinger og splitter nye tanker.

For meg som har levd uten så mange sosiale arenaer de siste årene, er dette uvurdelig. Jeg føler behov for å takke. Til alle som byr på seg selv, som engasjerer seg, inkluderer og bidrar til dette fine fellesskapet.

LuvvYa all

Ηχώ

Jeg har en greie med nips og pynt og souvenirer. Liker ikke. Får kvelningsfornemmelser.
Men, allikevel; jeg har fragmenter av boblehjertet mitt stående på bokhylla. Bilder. Av mormor. Venner med kjærester og barn. Bilder av happy times. Klare bilder med smilende fjes knipset i lykkelige stunder.

Ett bilde skiller seg litt ut. Det er mørkt og kornete. Har en litt sånn dagenderpå-feel. Ansiktene er alvorlige og litt slitne og veldigveldig unge. Eukalyptusblader over hodene. Klær og hår i krøllete kaos blant puter og tepper. I bakgrunnen skimtes blått hav og en liten, turkis fiskebåt med rødt halvmåneflagg i masten.

Bildet må alltid stå der hvor jeg kan se det. Det spiller ingen rolle hvor mange som synes det er kjempesært at det fremdeles står der. Det har ikke med de to menneskene på bildet å gjøre, det har med tiden og stedet. Øyeblikket.

Tid og rom. Tiden eksisterer jo egentlig ikke før den har passert, og den har passert til gangs, men det øyeblikket vil alltid være med meg. Jeg har aldri vært så mye på en gang, og kommer heller aldri til å bli. Dronning av verden, innehaver av ultimat lykke og ungdom på et av de vakreste stedene som finnes og uten en bekymring i hverken hjerte eller hode.

Det var på den tiden boblehjertet mitt oppstod. Jeg trenger bildet for å minne meg om det. Det er veldigveldig viktig.

Glem mannen på bildet, det er ikke han det dreier seg om. Det handler om hvor stort og vakkert alt kan være. Og hva som er størst av alt og egentlig er innen rekkevidde selv om det ikke føles sånn.

Vi kan godt kalle mannen på bildet Ekko. Akkurat i dag føles det både riktig og viktig å kalle ham det. Ekko. Det ringler i ørene mine.

Her er noe kanskje litt kjedelig og leksikalt du ikke visste om meg, og muligens heller ikke har noen interesse av å vite; Jeg har vært gift. Jepp, fru Rockette, værsågo, kan jeg hjelpe deg?

Ikke for at det var så veldig fruete og moderlig, liksom. Jeg var 21 og giftet meg på en brygge ved Akvariebukten, iført sarong og med hibiscus i håret. Kjæresten min, som var danser, hadde fremdeles kostymet på fra kveldens show. Prince. Bare med enda vakrere øyne. (Jeg husker jeg tenkte det var bra det ikke var på den kvelden de hadde "How to Marry a Millionaire"-showet der han spilte MM. Bittelitt turnoff med den blonde parykken og løspuppene.)

Vi var veldigveldig unge og veldiveldigveldig forelsket. Alle vennene våre var der. Og halve landsbyen. Vi drakk yeni raki og spiste börek. Folk festet gullmynter på klærne våre mens vi danset. Røde silkebånd holdt ringene våre og oss sammen. Alle lo og var glade i hverandre. Feiret kjærligheten. Høyrøstet, brautende, syngende, gnistrende, dansende. Akkurat sånn som kjærlighet skal feires.

Det var noe av det mest fantastiske jeg noen gang har vært med på. Slik burde flere gifte seg; på impuls og uten det minste planleggingsstyr og konvensjoner, mens du elsker mer enn himmelen, solen, havet og universet på en gang. Det gir mening. Det gjør noe veldig fint med deg, og selv om du ikke skulle få noe som helst til å fungere senere... Så har du i det minste minnet fra brygga, ikke sant. Dessuten slapp du taler - og polonese!

Kunne ha fortalt
om dager på kaikanten
om balansegangen der
om solskinnsdypet som snor seg
og aldri snakker i gåter
men løser dem
-Falkeid-

Ηχώ - Ekko var egentlig en (kvinnelig) nymfe. Hun var forelsket i den vakre Narkissos, men når han ikke gjengjeldte hennes kjærlighet ble hun så hentæret av lengsel at alt som var igjen av henne var stemmen i form av et ekko.

Bildet jeg har fortalt om ble tatt der den greske mytologien forteller at en annen nymfe, Salmakis, levde. Hun ble så forelsket i Hermafroditios at hun ba Olympens guder om å smelte dem sammen til ett individ.
Den røverhistorien skal jeg (kanskje) fortelle en annen gang.

Av mange bekker små

Ting blir tydeligere og veier mer når Lillann sier dem høyt. Som for eksempel:

Det vi retter oppmerksomheten vår mot, blir det mer av.

Når ting er for jævlige, gjelder det å fokusere på det som er bra. Det er alltid noe som er bra.

Vi snakket om Random Acts of Kindness og små, fine øyeblikk. Om gleden vi ser i oss selv og i andre. Om handlinger vi gjør for andre, de gode handlingene vi registrerer andre gjøre, og at det gir glede å gi.

I går kom det to jenter i tiårs-alderen på døra mi for å samle inn penger til årets TV-aksjon. De var så åpenlyst stolte å glade over å få lov til å yte noe for en bedre verden, å hjelpe andre barn. Det var så vakkert.

På lørdag ble jeg oppringt fra Amy Winehouse-konserten, for at jeg skulle kunne være med på et vis - og sanse stemningen.
Det var så fint, jeg blir glad av sånt. Tusen takk, H:-)

Jeg har fått lov til å være en støttende venn og samtalepartner, jeg har blitt hjulpet og støttet, jeg har truffet folk som funker og som gjør at jeg vokser i meg selv. Jeg føler meg på mange måter veldig privilegert.

Dette er en underlig tid for meg. Jeg sitter i mitt lille hjørne og observerer verdensbildet, men klarer ikke helt å sette observasjonene i vater for å respondere på dem. De nære øyeblikkene derimot, registreres og verdsettes.

Når dette er over, er jeg rede til å møte verden med smørsiden ut. Det er en fin tanke.
Som mormor* ville ha sagt: Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Solkyss

Jeg vet ikke hvor han fikk det fra, men han hadde denne enestående evnen til å gjøre den mest trivielle ting til noe magisk. En nådegave. Kanskje var den bare hans. Han lagde små skatter av den og strødde raust ut over de som betydde noe for ham.

Han kalte fregnene mine for solkyss. Så kunne møkkajentene stå der med lange neser som ikke var kysset av solen, mens jeg hoppet glad ved siden av verdens fineste mann og var solkysset ovenikjøpet. Jeg husker fremdeles hvordan den store, brune neven favnet om min lille, og at solen lagde glitrende diamanter i de leende øynene hans.

Solkyss! Papi, jeg savner deg.

Å sitte på en trapp

Når satt du sist på en trapp og bare var til?
Jeg kom nemlig til å tenke på det her i sted mellom masse flufflaff at akkurat nå skulle jeg fryktelig gjerne vært i stand til å bare sitte på en trapp og eksistere.

Du tenker kanskje at det må være enklest i verden, men det er ikke det. Man trenger likevekt. Å bare sitte på en trapp er noe av det vanskeligste som finnes. Ikke handlingen per se, men å få skikkelig til. Det er for mye støy. For mange blomster som skal luktes på, ting som må gjøres, tanker som må tenkes ferdig. Før man altså kan sitte på en trapp og bare være til.

Men jeg har veldig lyst til det. Sitte musestille uten en bekymring i verden mens pusten flyter fritt. Kanskje med en jeg kan være stille sammen med. Kanskje spise is. Sånn med ekte fløte og vanilje og tykt, mørkt sjokoladetrekk.

Jeg har ikke tilbrakt så mye tid på en trapp i grunnen. Sist gang jeg kan huske var i en liten landsby på Samos, Manolates. Jeg hadde putret opp dit på den skrantne Vespaen min, Harry Davidsen, etter en lang, varm dag i Kokkari.

Manolates er en sånn liten doven landsby som klamrer seg til en skråning, omgitt av sypresser og olivenlunder. Uansett hvor hett det blir på Samos, er det alltid svalt oppe i Nattergaldalen.

Jeg parkerte HD ved torget og slentret opp til en gammel kone som satt på en trapp og skrelte poteter. Vi nikket og smilte til hverandre. Hun gikk inn på kjøkkenet, hentet et glass vann og en ekstra kniv, og så ble vi sittende i taushet og smile til hverandre. Jeg tror hun visste hvem jeg var.

Livet på Samos er litt underlig for en som ikke skjønner språket så godt. Jeg bodde der ganske lenge, og mange visste hvem jeg var og hva jeg gjorde der (ikke stort), men jeg visste svært lite om noen som helst. De fastboende delte hemmeligheter som jeg ikke kunne få innblikk i. Jeg tror det var derfor jeg likte dem så godt. De var alltid vennlige og imøtekommende, så det er vanskelig å vite om de kjente meg eller bare rett og slett møtte alle fremmede med åpne blikk og smil.

Vi satt på den trappen ganske lenge, den sortkledde konen og jeg. Og gjorde ingenting etter potetene var skrelt. Det var et av disse øyeblikkene som ikke trenger kamera. Jeg har bildet klistret opp i hjerte og hode. Så jeg vet hvordan det gjøres ved neste anledning.