En ganske alminnelig onsdag i februar

Og det er noe som gnager i sjela di som om du var 14 år igjen og gråter på trikken på vei til stallen og en varm trøstende mule fordi han du trodde elsket deg høyere enn sola og månen og himmelen og havet på en gang dumpet deg til fordel for hun med pupper og tvilsomt rykte i C-klassen. Bylandskapet farer forbi tåket av tårer og gryende desillusjon og du tror du er på vei til en trøstende varm mule mot kinnet, men i virkeligheten er du på vei ut av uskylden inn i kynismen, der drømmer bare er drømmer og realiteten den totale parametrale motsetning.

Du er stor jente nå. Tørk tårene og knytt nevene!



Photo: PostSecret

Kolbein Falkeid og meg

Den jeg engang har vært
kan plutselig og intenst savne meg
som når jeg har vært ute og reist
og vender hjem
til mitt eget opplyste hus om natten
griper dørhåndtaket
og kjenner blodet fryse i årene
Låsene som mine nøkler passer til
er skiftet ut
Avstanden til døden er den samme