Kjære Hanne

Hvil i fred.

Jeg ønsker deg fred og ro

- en mild bris som følger deg,
en stille sjø, en klar og skinnende stjerne
og til slutt en trygg havn.

Jeg ønsker deg rolige dager og drømmer
om blomsterenger og gress,
om blikkstille hav som glitrer i solen,
om strender som overskylles av myke bølger,
om land du selv dikter opp,
om trivelig prat med venner,
om veier som leder til en gjenforening,
om sorger som slukker og nytt håp som vekkes

Jeg ønsker deg en fredfull søvn,
gode drømmer og lyse morgener

Ligg stille i mørket og lytt til regnet
som trommer mot vinduet,
suset av biler som kjører forbi,
risling i løvet.

Glem alle beslutninger som må tas,
alle spekulasjoner og alt tidspress.
Verden utenfor vinduet forsterker din stillhet
og holder ømt omkring deg.

vi som drømmer...

Et øyeblikks stillhet

Siden verden er uvirkelig, må man føres bak lyset på en eller annen måte for å kunne seire i den.
-W. B. Yeats-

Jeg har som vanlig våknet altfor tidlig. Ute snør det tett og stille, og jeg tenker på M som over en Courvoisier i annen etasje på Baronen i sene nattetimer en gang på åttitallet introduserte meg for Thomas Moore og begrepet temenos.

Vi satt og dinglet med beina, bak pianisten som telte kveldens tips, og kikket ut i bakgården der det snødde; -tett og stille.
M fortalte meg at det var de eneste gangene hun ikke kjente gnagsårene i sjelen. Når det snødde sånn, uansett til hvilken tid på døgnet, tok hun på seg den varme kåpen og ruslet rundt i byens gater. Helt alene, helt i vater, helt til snøfreserne kom frem og brøt idyllen.

Når det snør føler hun ingen lengsel, fortalte hun. Stillheten som faller i store, myke flak, demper den støyende utenforverdenen og tillater henne å lytte til sin indre musikk. Den som taler til sjelen.
Hun hadde ikke funnet andre måter å lytte til den musikken på. Den var der bare når det snødde, og det var den eneste tingen hun virkelig likte ved seg selv. Som fikk verden til å fremstå mer tilforlatelig, mindre skummel.

Den kristne mystikeren Teresa av Ávila beskrev sjelen som en indre borg.
Vi har våre indre rom og hager, fredlyste pletter i oss selv, som tilsvarer det ytre livets grensemarkeringer. Disse rommene er ikke abstraksjoner eller skjelett for sinnet, men rom og hager for hjertet. Steller vi disse vel, kan de brukes som middel til å holde livet sammen, til tross for ytre begrensninger.

M fant temenos bare når det snødde. Helt til hun døde av hjertesvikt før fyllte tretti, var livet hennes preget av rastløshet, frykt og lengsel. Og fordommer. Andres fordømmelse, men aller mest hennes egen.

Jeg kjente henne egentlig ikke, men jeg kjente drømmene hennes. Og jeg tenker at det er best slik når livet ikke kan gi deg ro, at hjertet rett og slett stanser.

θέλημα

(θέλημα = Thelema; greske ordet for Vilje)

«Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det», sier folk. Det synes jeg godt de kan slutte å si. De har ikke peiling. Når livet smeller mot deg fra alle kanter, har du strengt tatt ikke noe annet valg enn å bare ta det på den måten situasjonen krever.

Når folk lirer av seg floskler de åpenbart ikke egentlig forstår seg på, blir jeg irritert. Når jeg blir irritert, vekkes sider i meg som jeg ikke helt vil vedkjenne meg. Sarkasme er hverken spesielt sexy eller fruktbart for videre dialog, men når folk sier dumme ting klarer jeg altså ikke å dy meg for sarkasmene.

Jeg vil veldig gjerne være et godt menneske. Aller helst skulle jeg gjerne vært et gjennomført godt menneske sånn fiks ferdig, men det er jeg altså ikke.
Hvis jeg var Dalai Lama ville jeg sannsynligvis tenkt at folk sier disse tingene i beste mening, og at jeg må møte dem med takknemlighet og et vennlig sinn. Men jeg er ikke Dalai Lama, jeg er bare meg, og denne bare-meg’en blir ganske lett irritert over floskler, selv om de sies i beste mening.

Buddhistene mener at vi kan oppnå verdensfred gjennom indre forvandling. Ved å møte verden med ro, toleranse, kjærlighet og uselviskhet, danner enkeltindividet en atmosfære av fred og harmoni som vil påvirke omgivelsene.
Jeg synes det er en veldig vakker tanke. En side av meg, godsiden så klart, ønsker å tro at dette er mulig. Men tvilen kommer når jeg registrerer hvor lett jeg lar meg irritere over viderverdigheter, og jeg vet jo at andre også gjør dét.

Folk irriterer seg over de underligste ting. Veldig mange mennesker irriterer seg over andres skriftspråk eller talemåter. Hvis du har for vane å lage dine egne ord, slurve med komma og pøse på med utrops- og spørsmålstegn for eksempel, går noen mennesker helt av skaftet. Du må passe på å uttale kj-lyden riktig, huske reglene for da og når, og du må aldri skrive på dialekt.

Hvis vi bodde i et land der vi sultet, levde under en evig trussel av krig, nød, død, ville vi mest sannsynlig ikke brydd oss om for mange utropstegn etter en setning. La være å bombe meg, og du kan sette så mange utropstegn du bare lyster!!!

Men dette vet vi jo: bombingen kan metaforisk skje på så mange måter. Den kan bli påført deg i form av ulykker, krenkelser, usikkerhet, sykdom, tap og masse annet. På en eller annen måte vil sannsynligvis en bombe eller to smelle av i nærheten av deg før eller siden. Disse bombene skaper ikke nødvendigvis synlige skader. Med denne vissheten i hu; burde vi ikke være litt rausere med hverandre? Hvem vet hva som har skjedd med jenta som sitter og snakker i mobiltelefonen på bussen. Kanskje trenger hun en trygg stemme i andre enden, selv om du hører høyt og tydelig at hun bare snakker vås. Og sier schiipt i steden for kjipt.

Ethvert liv er en fortelling, der en episode leder til en annen. Det som skjedde før, er med på å forme den vi er og det vi tenker om det som skjer akkurat nå.

Hvis du har blitt sveket fundamentalt, hvis du har blitt tyrannisert, mobbet, krenket, — vil ikke dette alltid være med deg, slik at selv snev av svik, krenkelser og tyrannisering vil få deg til å se rødt?

Jeg har i likhet med mange andre blitt krenket, sviktet og skadet. I mange år tenkte jeg det var viktig å tilgi for å komme videre. Jeg syntes sinne var en veldig smålig følelse som jeg ikke ville vedkjenne meg. Det gikk ikke så bra, for sint var jeg med rette. Etterhvert forbeholdt jeg meg retten til å være sint. Det var min måte å plassere ansvaret for krenkelsen der den hører hjemme. Jeg forsonet meg med at verden kan være svikefull og prøver etter beste evne å omgi meg med bare fine mennesker. Fine mennesker gjør meg snill; lar meg vokse som person.

Det er ikke bare å ta seg sammen alltid. De fleste av oss kan trenge en hjelpende hånd innimellom for å kunne ta det og ha det bedre. Ingen er bare sin egen lykkes smed.

Jeg prøver hver dag å bli et bedre menneske. Litt for verdensfreden, litt for meg selv, men aller mest fordi jeg ønsker å være noe for andre og bidra med noe positivt.

Å bli en bedre versjon av seg selv går ikke alltid knirkefritt, særlig hvis du irriterer seg like lett over viderverdigheter som jeg gjør. Riktignok er jeg ikke en sånn som rynker på nesa og skuer hunden på hårene hele tiden, men jeg må innrømme at jeg har fordommer mot for eksempel folk som er rettskrivingspetimetre. Jeg kan tenke at de ikke får nok sex eller at de ble mobbet på skolen, men det er jo ikke sikkert at det stemmer, og om det skulle stemme gjør det dem ikke til dårlige mennesker, bare rettskrivingspetimetre. Noen synes sikker rettskrivningspetimetre er fine og ikke det minste irriterende.

Et klokt menneske sa en gang til meg at «Det vi fokuserer på blir det mer av. Sørg for at det er fine ting».
Det er helt innlysende at jeg må, — for å bli et bedre menneske, bidra til verdensfreden og alt det der, — slutte å irritere meg over floskler og rettskrivingspetimetre. Jeg må fokusere på den gode tanken bak; at noen vil at jeg skal ha det og ta det bedre, og ha et korrekt språk. Hvis ikke dét funker, kan jeg alltids lukke øyne og ører for irritasjonsmomentene, spille Satie inni hodet mitt og tenke på havet, livet og kjærligheten. Og at personene jeg elsker er 72,8% vann.

Det gjelder å finne en balanse du kan leve med, mellom hvordan du har det og hvordan du tar det. Faktisk. Se, nå lirer jeg rundt i flosklene selv. Dessuten; er ikke denne teksten litt overlesset med semikolon, tankestreker, utropstegn og konjuksjoner først i setningene? Det er nemlig egentlig ikke lov, men jeg tar meg den frihet for å kunne gi deg mine ord på min måte.

Jeg er et ufullkomment menneske, bær over med meg!

Noen av oss er vår egen verste kritiker. Jeg tror vi må bli litt rausere med oss selv også, når vi først er i gang. Det er viktig for selvfølelsen vår, og derfor også for verdensfreden. Får du det ikke til ved første forsøk, så prøv igjen. Og husk å tilgi deg selv.

De fleste har vel tidvis følt maktesløshet i forhold til visse aspekter ved livet og ved seg selv. Noen erfaringer er av en slik art at de former oss om til noe vi ikke kan like. Vi baler og strever for å gjenvinne det tiden og erfaringene har berøvet oss, for å heve oss over og komme videre. I seg selv kan kampen om å bli et bedre og rausere menneske gi livet både innhold, mening og mål. Og den kan være et nyttig verktøy for å påvirke verden, og ja, hvem vet, — skape verdensfred.

Dalai Lama skal ha sagt: «Min religion er enkel. Min religion er kjærlighet».
Hvis det faktisk er slik at det vi fokuserer på blir det mer av, velger jeg å fokusere på kjærligheten.
Den vil jeg både ha og ta på den eneste måten mulig; med entusiasme og glede. Der det er kjærlighet vil alt være i balanse. Uansett.

På gresk har de flere ord for kjærlighet: Eros, Agape, Philia og Storge.
En liten kuriositet for de som har sansen for sånt: Agape, ordet for den høyeste og reneste formen for kjærlighet, gir en verdi av 93 i gresk gematria. Det samme gjør ordet Thelema som betyr vilje. Det velger jeg å se som et tegn på at der det er vilje er det kjærlighet. Og omvendt.

All is love. Love is all.

Amor Fati

Rett nedenfor der jeg bor, i den lille parken ved den krappe svingen, står det et majestetisk tre.
Siden jeg ikke var noe særlig opptatt av botanikk på skolen (i naturfag hadde vi en helt utenomjordisk energidrepende lærer med monoton, nesten hypnotisk stemme, jeg skulle noen ganger ønske at jeg hadde tatt opp stemmen hans på bånd for senere bruk til de endeløse søvnløse nettene, men det er for sent å tenke på nå, finnes det i det hele tatt lydbånd lengre?), vet jeg ikke sikkert hva slags tre det er, men jeg tror det kan være en eik. Eller poppel. Det ser litt poplete ut, når jeg tenker meg om. (Sånn blir ressonnementene når jobben din er å visualisere ord.)

Jeg tror denne eika eller poppelen alltid har vært så majestetisk, jeg husker den fra barndommen fra de endeløse, fortærende søndagsmiddagene hos Konsulen av Verden og resten av den dysfunksjonelle slekta. De var så lange de søndagene at jeg nesten ikke holdt dem ut, (like langdryge og energidrepende som naturfagtimene). Jeg hadde stive, kløete klær på, og jeg har siden hatet alt som kan minne om kjole og kløete stive klær, - gi meg utvasket bomull og kasjmir når det skal være, det kan ikke være meningen at man skal gå rundt å føle seg stiv og kløete her i verden, særlig ikke når det er så mye annet som plager en uten at man kan gjøre noe med det.

Treet tar seg best ut om vinteren, den mørke, snirklete strukturen i barken, de begeistrede lange greinarmene som brer seg ut som å omfavne livet (™selveste), og strekker seg så mektig mot himmelen at det er nesten så du glemmer støyen og eksosen fra E6 nedenfor (er det E6 eller E18? Jeg vet ikke så mye om veier heller, når jeg tenker meg om, det er i det hele tatt veldig mye jeg ikke vet noe om, men jeg vet hvor drepende forurensing og støy kan være, for dette opplever jeg på egne greiner og noen ganger får jeg lyst å lenke meg fast midt i veibanen, på E6 eller E18, og si til folk at de må slutte å støye og forurense sånn)

For noen år siden, jeg tror det kan ha vært i 2007, begynte majesteten å henge litt med greinene. Noen av dem brakk, noe hadde skjedd, det var sterk vind hele våren og sommeren i 2007 og treet hadde rett og slett blitt for stort for seg selv. Vokst seg ut av verden og livet, som om det ikke kjente sin egen begrensning.

Fordi dette er et tre, og fordi dette treet var så majestetisk, var hjelperne raskt på pletten med jernstenger. De kjørte stive, harde, glatte stenger inn i den majestetiske kroppen, løften greinarmene, tjoret stengene fast. Det så utrolig smertefullt ut, jeg gråt litt av medfølelse da jeg gikk forbi, og for første gang hørte jeg støyen og kjente eksoslukten fra E6 (eller E18, jeg er for lat til å google, det vil avbryte skriveflyten.)

Året etter ble det klart at jernstengene ikke hadde funket i lengden, treet var ikke lenger majestetisk, det så svekket og smerteridd ut. Du kjører ikke jernstenger inn i en smerteridd kropp uten at kroppen tar skade av det.

Velforeningen, som består av en over gjennomsnittet ressurssterk gruppe mennesker, gikk sporenstreks til aksjon, fikk utredet en rapport som kunne fortelle at treet hadde masser av liv i seg, det var bare blitt for stort for seg selv.

Man kuttet grenene, formet treet om til noe helt annet enn det var tenkt til å være, og lot det stå der som en skygge av seg selv (eller som på selvets skyggeside) som en slags enerverende påminnelse om at dette er hva som skjer når du vokser deg ut av alle tenkte grenser, man skal ikke tenke at 'The sky is the limit' når man er tenkt til å leve på jorden.

Jeg gråt litt hver gang jeg gikk forbi og så treet stå der på selvets skyggeside. Etterhvert sluttet jeg å gå den veien, jeg gikk lange omveier for å slippe, helt til i år, da den andre veien ble for støyende og forurenset og savnet dessuten for stort, ville jeg se om min gamle venn fremdeles holdt stand i den lille parken ved den krappe svingen.

Og, javisst!, treet står der, med grønne,friske skudd som delvis skjuler de amputerte armene, og jeg kan se at treet er like majestetisk om enn ikke like stort, det står der og strutter og strekker de friske skuddene utover og oppover som for å omfavne sin egen skjebne.

Amor fati
-André Bjerke-
Ikke som en cæsar gjorde, 

skal du med et sverd bevæbne 

deg mot verden, men med ordet; 

Amor Fati - elsk din skjebne.

Denne formel skal du fatte

som din sterkeste befrier: 

Du har valgt din sti i krattet.

Ikke skjel mot andre stier!

Også smerten er din tjener.

Lammet, sønderknust, elendig 

ser du at den gjenforener 

deg med det som er nødvendig.

Også fallet, også sviket 

hjelper deg som dine venner. 

Dine nederlag er rike 
gaver,
lagt i dine hender.

Engang skal du, tilfredsstillet 

av å bli din skjebne verdig 
vite:
Dette har jeg villet. 

Alt som skjer meg skjer rettferdig.

Si da, når din levegledes 

grønne skog er gjennomvandret:

Intet vil jeg anderledes.

Intet ønsker jeg forandret.



(Dette er hverken en eik eller en poppel, men ei bjørk. Så vet du det, hvis du som meg sov eller tegnet i botanikktimene)

Ingenting

Jeg skulle skrive meg inn i hjertet ditt med en vakker historie om da jeg krysset den spanske mesaen i en gammel, åpen sportsbil - rød! - med flagrende hår og bekymringsfritt sinn. Alternativt en klok og innsiktsfull post om det epistemologiske kausalitetsprinsippet i Kants kategoriske imperativ. Men så ble det ikke sånn. Enda jeg hadde skjenket meg et glass Farris, satt på Café del Mar Vol. 14 og inntatt favorittplassen ved vinduet - den med utsikt ned mot seilbåtene på Kongen og solen som sakte siger ned bak Nesoddlandet.

Det er som om hele meg fylles av ingen ting. Et stort, tomt, hult rom av ingenting.

Inne i hodet mitt begynte jeg på en lengre utlegning om livets små mysterier. Om hvordan det har seg at noen ganger i livet treffer man dette ene mennesket i folkemengden og kjenner hvordan alle de andre fades ut og blir utydelige. Da jeg skulle skrive om det, ble det bare til ingenting - poohff - på vei til tastaturet.

Ingenting.

Jeg skulle til å snakke om at livet ikke bygger på logikk, men erfaring. At livet i seg selv er irrasjonelt, naturen så lunefull - menneskene så irrasjonelle, at det knapt finnes noe som kan beregnes som sannsynlig. Eller usannsynlig.

Da jeg skulle gripe fast i resten av den tanken, var det ingenting igjen av den.

Jeg venter på at den andre døren skal åpnes. Den som visstnok åpnes når èn lukkes. I mellomtiden leter jeg håpefullt etter exit-skiltet. Og tenker at i akkurat dette øyeblikket savner jeg absolutt alt som savnes kan.

En ganske alminnelig onsdag i februar

Og det er noe som gnager i sjela di som om du var 14 år igjen og gråter på trikken på vei til stallen og en varm trøstende mule fordi han du trodde elsket deg høyere enn sola og månen og himmelen og havet på en gang dumpet deg til fordel for hun med pupper og tvilsomt rykte i C-klassen. Bylandskapet farer forbi tåket av tårer og gryende desillusjon og du tror du er på vei til en trøstende varm mule mot kinnet, men i virkeligheten er du på vei ut av uskylden inn i kynismen, der drømmer bare er drømmer og realiteten den totale parametrale motsetning.

Du er stor jente nå. Tørk tårene og knytt nevene!



Photo: PostSecret

Ettermiddagssolen ved Tsamandou

Det er som om man plutselig har slukt en lysende bit av ettermiddagssolen
Slik skildret Katherine Mansfield et øyeblikks henrykkelse.

For meg er den ultimate henrykkelse den følelsen som langsomt seg inn i meg da jeg etter en lang dag kunne sette meg ned på en av de hvite kalkstensstrendene ved Kokkari og bare sanse;

Kjølende bølger om såre føtter, salte vanndråper mot solvarm hud, mild bris som myke kyss mot kinnet, blåblå vannlinje mot en rødmende ettermiddagshimmel.

Når jeg tenker på den absolutte lykkefølelsen, er den faktisk gresk. Lykken dufter av urter, sitron og salt hav. Den låter som bølgeskvulp, bris i eukalyptustrekronene og sarte bouzouki-toner. Den vaier mykt som knallrøde valmuer i engene rundt Marathocambos. Lykken er turkisblå, rosa og lys fiolett, har myke linjer som en delfin, - eller Samos' oliventrekledde åssider. Horisonten er endeløst åpen og svakt buet.

Before such a sunset, the daylight pales of shame

Akkurat nå befinner jeg meg på den motsatte siden av universet. Her er betongklosser, piggtråd, byggestøy og eksos.
I min tilsynelatende endeløse vandring i storbyens trange gater, har jeg bare ett mål for øyet; En lysende bit av ettermiddagssolen ved Tsamadou. Og en dag, forhåpentlig snart, står jeg med billetten i hånden;

En vei. Ingen retur.

Affirmasjoner:

◦ Kroppen min er viktig for meg. Jeg gir den næring hele tiden.
◦ Jeg tar ansvar for livet mitt. Jeg kan ordne opp i enhver situasjon.
◦ Jeg merker overfloden av kjærlighet, tillit og omsorg som omgir meg.
◦ Min indre omsorgsperson stiller alltid opp for meg, beskytter meg, gir meg næring og trøster meg.
◦ Jeg fortjener det beste livet har å by på. Mine behov blir alltid dekket.
◦ Jeg er tilknyttet universet og kjenner trygghet ved forankring i virkeligheten og i øyeblikket. 

Gode hensikter

Jeg tror jeg elsker deg litt. Savner deg også. Ja, deg vel! Som mot all formodning fremdeles leser denne bloggen.

I det siste har jeg bare sittet i mitt lille hjørne og lyttet/lest. Det er ganske lenge siden jeg selv har blogget noe fornuftig - eller kommentert. Hva kan jeg gjøre med det?

Hodet mitt er fullt av tanker. Egentlig. Om livet, hensikten med det (livet altså), om mellommenneskelige relasjoner, krig og fred og sånn. Om samfunnet som fremstår som hardere og kjøligere for hver dag som går. Eller kanskje bare virker det sånn, kanskje er det bare jeg som har blitt for følsom, som har blitt så liten at jeg ikke lenger føler at mine tanker er viktige eller at jeg kan bidra med noe for en bedre verden.

Forleden, da jeg i all min frustrasjon over mangel på hensikt tørket støv(!) i bokhyllene, ramlet Henrik Syse ut. Ja ikke mannen da, såklart, men boken hans Veier til det gode liv.
Det var neppe tilfeldig, jeg har tenkt mye på etikk og hensikt og mellommenneskelige relasjoner i det siste.

Jeg tror jeg elsker Henrik Syse litt også.

Kanskje blir det en fornuftig bloggpost når jeg har lest boken på nytt. Kanskje ikke. Kanskje skriver jeg om noe helt annet enn moralfilosofi og Syse og veier til det gode liv. Jeg er helt utilregnelig kjenner jeg, men jeg trenger å føle at jeg bidrar med noe som helst, om det så er anbefaling av en helt revolusjonerende ny hårkur som får håret ditt til å glitre som diamantstøv. (øh, eller kanskje ikke helt dét da, jeg tror ikke det finnes noen sånn).

Hvis du, som mot all formodning leser dette, hva vil du helst lese om? I'm all yours!
Jeg kan skrive om krig og fred og sånn. Om tempelklokker og The Order of Interbeing. Eller om da jeg krysset den spanske mesaen i rød, åpen bil, med flagrende hår og uten en bekymring i hodet, eller selvsamme bakpå en Vespa ned åssidene på Samos, (men ikke om da jeg bodde i en hengekøye på stranden i Goa. Too many gandhi-cakes).

Jeg kan skrive om hva som er logisk for meg, men kanskje ikke for deg, om at det du kaller Gud, er kanskje det jeg kaller Kjærlighet (jeg tror jeg må begynne å skrive K-ore med stor K), om hvordan jeg tror at livet bygges på erfaring og ikke fornuft.

Jeg kan fortelle deg hvordan jeg prøver hver dag å bli et bedre menneske, men kanskje vil jeg ikke fortelle om hver gang det mislykkes. Det er ganske ofte.

Jeg kan selvfølgelig ikke vise deg veien til det gode liv, den må du finne selv. Kanskje ved hjelp av Henrik Syse. Og/eller en sonate av Satie, et dikt av Södergran, et maleri av Degás. Og masse sjokolade.

Ja, jeg tror jeg elsker sjokolade, Syse, Satie, Södergran og deg og Degás litt.

All is well, Love is all.

På gresk har de flere ord for Kjærlighet. Eros, agape, philia og storge.
En liten kuriositet for de som har sansen for sånt: ordet Agape gir en verdi av 93 i gresk gematria. Det samme gjør ordet Thelema som betyr vilje. Det velger jeg å se som et tegn på at der det er vilje er det kjærlighet. Og omvendt

Ettermiddagssolen ved Tsamadou

Det er som om man plutselig har slukt en lysende bit av ettermiddagssolen
Slik skildret Katherine Mansfield et øyeblikks henrykkelse.

For meg er den ultimate henrykkelse den følelsen som langsomt seg inn i meg da jeg etter en lang dag kunne sette meg ned på en av de hvite kalkstensstrendene ved Kokkari og bare sanse;

Kjølende bølger om såre føtter, salte vanndråper mot solvarm hud, mild bris som myke kyss mot kinnet, blåblå vannlinje mot en rødmende ettermiddagshimmel.

Når jeg tenker på den absolutte lykkefølelsen, er den faktisk gresk. Lykken dufter av urter, sitron og salt hav. Den låter som bølgeskvulp, bris i eukalyptustrekronene og sarte bouzouki-toner. Den vaier mykt som knallrøde valmuer i engene rundt Marathocambos. Lykken er turkisblå, rosa og lys fiolett, har myke linjer som en delfin, - eller Samos' oliventrekledde åssider. Horisonten er endeløst åpen og svakt buet.

Before such a sunset, the daylight pales of shame

Akkurat nå befinner jeg meg på den motsatte siden av universet. Her er betongklosser, piggtråd, byggestøy og eksos.
I min tilsynelatende endeløse vandring i storbyens trange gater, har jeg bare ett mål for øyet; En lysende bit av ettermiddagssolen ved Tsamadou. Og en dag, forhåpentlig snart, står jeg med billetten i hånden;

En vei. Ingen retur.

På fjerde året

Hvorfor i alle dager har jeg ikke tenkt på det før?! At jeg kan førsøke å få et eller annet fantastisk vidunderlig til å skje på denne datoen slik at den aldri mer blir søttendeføkkingsaugust.

Syttende august, skal jeg si da, mens et salig smil brer seg over ansiktet mitt.

Det er ennå 16 timer igjen av dagen.

The Order of Interbeing/ Hvert skritt er fred

Jeg har fortalt om mormor, ikke sant? Mormor som sa at ethvert menneske som kommer inn i livet ditt er en gave. Du skal forvalte den gaven med kjærlighet og respekt.
Mormor pleide også utbryte: "Er det noe rart det blir krig i verden", hver gang kusinene mine, søsteren min og jeg kranglet. (Hvilket var ganske ofte) Vi skjønte ikke hvordan verdenskrigene kunne ha noe med oss å gjøre, så slike utsagn fniste vi litt av. Da ble det i det minste fred og fordragelighet i den mormorske heim en stakket stund.

Nylig leste jeg boken "Hvert skritt er fred" av den vietnamesiske Thích (lærer) Nhất Hạnh omigjen. Boken er en rekke påminnelser om hvordan vi kan gjøre hverdagen og verden bedre gjennom bevisstgjøring av oss selv og våre handlinger.
I den anledning hadde jeg tenkt å skrive litt om sommerfugleffekter og Random Acts of Kindness. Om hvordan hver enkel av oss kan lære å leve med oppmerksomhet og glede, og derigjennom faktisk direkte bidra til fred på jorden.
Jeg skulle vise eksempler, snakke litt om Dalai Lama og Gandhi og slike, og om viktigheten av å stoppe opp, sanse og "klemme et tre". Men så ble jeg litt nummen.

Selv om forsøket på å skape fred i verden gjennom indre forvandling er vanskelig, er det den eneste måten. Kjærlighet, medfølelse og uselviskhet er det grunnleggende element for fred. Når disse egenskapene er utviklet hos et menneske, er han eller hun i stand til å skape en atmosfære av fred og harmoni. Denne atmosfæren kan utvides fra enkeltmennesket til hennes familie, fra familien til samfunnet, og etterhvert til hele verden
-Dalai Lama-

Det høres enkelt ut sånn sort på hvitt, ikke sant? Men vi vet jo alle hvor vanskelig dette er. Det skal så lite til før vi føler de onde tingene i oss. Sjikane, urettferdighet, arroganse, ignoranse; - disse tingene er mye lettere å møte med harme enn med ro.

Og kanskje er det noe med hverdagens hektiske puls som gjør oss ute av stand til å huske at vi har mulighet til å møte verden med kjærlighet. Kanskje trenger vi flere påminnelser. Signaler som ber oss stoppe opp, puste, smile og tenke på alt vi har å være takknemlig for.

I noen buddistiske tradisjoner bruker de tempelklokker som påminnelse for å vende seg til nuet. Hver gang tempelklokken ringer, stopper praten. De stanser tankeflommen og vender tilbake til stillheten. Puster dypt, smiler og nyter øyeblikket.

Jeg tror vi trenger en slags tempelkokker i vår hektiske hverdag. For å samle oppmerksomheten rundt freden istedet for å la den virre rundt i støy og kaos.

Så i dag skal jeg starte mitt eget lille eksperiment. Min valgte tempelklokke er trikken. Hver gang jeg hører trikken skrense nede i svingen, skal jeg trekke pusten, nyte øyeblikket og tenke på alt jeg har å være takknemlig for. Jeg skal smile til fremmede, la andre gå foran meg i køen, hjelpe en gammel dame med bæreposen og sende varme tanker til alle som måtte trenge det.

Hvert skritt er fred. Og det vi retter oppmerksomheten mot, blir det mer av. Sørg for at det er positive ting!



Peace&Love

Det blå huset

En gang drømte hun om å sitte ved havet og male virkeligheten blå. Gikk rundt med noe ufødt og udefinerbart inni seg som hun ikke helt visste hvordan å gripe fatt; - en slags lengsel.

Hun tegnet intrikate drømmebilder med kullstift og guache, skrev små, sære dikt og enda særere fortellinger som ble deklamert for et måtelig engasjert publikum. Hun forsøkte å finne sin egen bevegelse, sine egne dansesteg. Formet rare skulpturer i metall, malte på tekstil, plast og glass. Lukket øynene og formet bløt leire mellom hendene. Forsøkte å sanse formen frem, mens hun tenkte for seg selv: "Kunsten er fri, så hvorfor kan ikke jeg være det?!"

Hun fant ikke noe uttrykk, alt sprikte i alle retninger. Hennes stemme var ikke hennes. Ikke streken, ikke vendingene, ikke formen. Så hun la det hele til side og lette etter det andre steder. En liten bit der, et fragment her. Små, sarte skår av fullkommenhet og lykke.

Hun har alltid vært på vei. Søkt noe, eller flyktet, kanskje aller mest det siste.
Kanskje er det nettopp søken og flukt som er selve meningen, men hun ønsker seg inn i øyeblikket. Det vil si, hun har øyeblikket. Det er øyeblikket som ikke har henne. Sånn kan det også forstås...

There is surely nothing other than the single purpose of the present moment. A man's whole life is a succession of moment after moment. If one fully understands the present moment, there will be nothing else to do, and nothing else to pursue.
Hagakure, via "Ghost Dog - The Way of the Samurai"

Noen av oss blir ikke født til kunsten, vi må la kunsten fødes i oss.
Å leve er en kunst i seg selv, ikke sant, og noen ganger er det for mange kritikere og for liten heiagjeng på sidelinja. Eller inni oss selv.

Ηχώ

Jeg har en greie med nips og pynt og souvenirer. Liker ikke. Får kvelningsfornemmelser.
Men, allikevel; jeg har fragmenter av boblehjertet mitt stående på bokhylla. Bilder. Av mormor. Venner med kjærester og barn. Bilder av happy times. Klare bilder med smilende fjes knipset i lykkelige stunder.

Ett bilde skiller seg litt ut. Det er mørkt og kornete. Har en litt sånn dagenderpå-feel. Ansiktene er alvorlige og litt slitne og veldigveldig unge. Eukalyptusblader over hodene. Klær og hår i krøllete kaos blant puter og tepper. I bakgrunnen skimtes blått hav og en liten, turkis fiskebåt med rødt halvmåneflagg i masten.

Bildet må alltid stå der hvor jeg kan se det. Det spiller ingen rolle hvor mange som synes det er kjempesært at det fremdeles står der. Det har ikke med de to menneskene på bildet å gjøre, det har med tiden og stedet. Øyeblikket.

Tid og rom. Tiden eksisterer jo egentlig ikke før den har passert, og den har passert til gangs, men det øyeblikket vil alltid være med meg. Jeg har aldri vært så mye på en gang, og kommer heller aldri til å bli. Dronning av verden, innehaver av ultimat lykke og ungdom på et av de vakreste stedene som finnes og uten en bekymring i hverken hjerte eller hode.

Det var på den tiden boblehjertet mitt oppstod. Jeg trenger bildet for å minne meg om det. Det er veldigveldig viktig.

Glem mannen på bildet, det er ikke han det dreier seg om. Det handler om hvor stort og vakkert alt kan være. Og hva som er størst av alt og egentlig er innen rekkevidde selv om det ikke føles sånn.

Vi kan godt kalle mannen på bildet Ekko. Akkurat i dag føles det både riktig og viktig å kalle ham det. Ekko. Det ringler i ørene mine.

Her er noe kanskje litt kjedelig og leksikalt du ikke visste om meg, og muligens heller ikke har noen interesse av å vite; Jeg har vært gift. Jepp, fru Rockette, værsågo, kan jeg hjelpe deg?

Ikke for at det var så veldig fruete og moderlig, liksom. Jeg var 21 og giftet meg på en brygge ved Akvariebukten, iført sarong og med hibiscus i håret. Kjæresten min, som var danser, hadde fremdeles kostymet på fra kveldens show. Prince. Bare med enda vakrere øyne. (Jeg husker jeg tenkte det var bra det ikke var på den kvelden de hadde "How to Marry a Millionaire"-showet der han spilte MM. Bittelitt turnoff med den blonde parykken og løspuppene.)

Vi var veldigveldig unge og veldiveldigveldig forelsket. Alle vennene våre var der. Og halve landsbyen. Vi drakk yeni raki og spiste börek. Folk festet gullmynter på klærne våre mens vi danset. Røde silkebånd holdt ringene våre og oss sammen. Alle lo og var glade i hverandre. Feiret kjærligheten. Høyrøstet, brautende, syngende, gnistrende, dansende. Akkurat sånn som kjærlighet skal feires.

Det var noe av det mest fantastiske jeg noen gang har vært med på. Slik burde flere gifte seg; på impuls og uten det minste planleggingsstyr og konvensjoner, mens du elsker mer enn himmelen, solen, havet og universet på en gang. Det gir mening. Det gjør noe veldig fint med deg, og selv om du ikke skulle få noe som helst til å fungere senere... Så har du i det minste minnet fra brygga, ikke sant. Dessuten slapp du taler - og polonese!

Kunne ha fortalt
om dager på kaikanten
om balansegangen der
om solskinnsdypet som snor seg
og aldri snakker i gåter
men løser dem
-Falkeid-

Ηχώ - Ekko var egentlig en (kvinnelig) nymfe. Hun var forelsket i den vakre Narkissos, men når han ikke gjengjeldte hennes kjærlighet ble hun så hentæret av lengsel at alt som var igjen av henne var stemmen i form av et ekko.

Bildet jeg har fortalt om ble tatt der den greske mytologien forteller at en annen nymfe, Salmakis, levde. Hun ble så forelsket i Hermafroditios at hun ba Olympens guder om å smelte dem sammen til ett individ.
Den røverhistorien skal jeg (kanskje) fortelle en annen gang.

Svart/hvitt ...eller blått?

Det finnes svært få, om kanskje ingen absolutter her i livet.
Vi kan godt si at hvitt er hvitt, men hva om dine øyne er preget av et blått skjær, og at det du anser som hvitt i virkeligheten er blått, hvem kan vite noe om det?

Skjønner du hvor jeg vil?

Buddhistene sier at om du møter Buddha på din vei, så drep ham. Med det mener de at tilværelsen skal være et mysterium, og at de som påstår å ha løst gåtene alltid tar feil.

På mange måter kan jeg nok beskrives som kyniker. Eller i det minste skeptiker. Jeg har ingen guder, men jeg stoler heller ikke på vitenskapen.
Jeg får problemer hver gang jeg stilles overfor mennesker som vil at absolutt alt skal bevises. Hvis det ikke kan bevises, eksisterer det ikke, og for dem er det i tillegg slik at om det ikke eksisterer for dem, eksisterer det ikke for deg og meg heller.
Jeg anser denne formen for livsanskuelse å være en type (velfungerende) tvangslidelse. (Det er greit med personlighetsforstyrrelser, altså. Jeg er tilhenger av at folk skal få lov til å utøve sine særegenheter fritt, - så lenge de ikke sjenerer andre.)

Om livet skal leves kun gjennom de tingene vi kan forstå og bevise, får vi problemer. Vi er nødt til å stole på at visse ting bare er, og samtidig inneha en sunn skepsis mot det noen mener er absolutt, ellers får vi en ganske fattig eksistens. Vi begrenser både våre egne og andres muligheter. Tilfeldigheter, omstendigheter, individuelle forskjeller er avgjørende for alle tings utfall.
I den anledning mener jeg at s.k. evidensbasert forskning får et forklaringsproblem, fordi summen av forskning, statistikker, o.l. handler om nettopp summen. Det kan gi en indikasjon på tingenes tilstand, men den kan ikke gi absolutte svar.
Med andre ord; det som er rett for en, kan bli fryktelig galt for en annen.

Statistikk viser oss at om et menneske står med den ene foten i fryseboksen og med den andre på en kokeplate, har hun det i gjennomsnitt ganske bra.
-Fay Weldon-

(Akkurat det med evidensbasert forskning og selektiv fremstilling av data må jeg komme nærmere inn på i en annen post. Det er beside the point, og denne posten er allerede i ferd med å bli altfor lang)

Nå er jeg i ferd med å rote meg helt bort her.

Åpningen for alle disse digresjonene startet hos Ars Ethica og bloggposten Vitaminer og kreft.
Posten er godt skrevet, og man forstår poenget med at kvakksalvere som lurer pasient vekk fra den tradisjonelle medisinen er en fare for samfunnet og må fratas retten til å praktisere medisin.
Helt til man klikker på linkene i posten. Da kommer man inn på to artikler i Dagsavisen [1] [2] som i mine øyne handler om noe helt annet enn kvakksalveri og lettledete pasienter.

Grete Kiban har lungekreft. Hun har valgt bort tradisjonell kreftbehandling med cellegift mot behandling med høye doser vitaminer.
Legen Allan Fjelstrup mener at høye doser vitaminer kan (legg merke til at han sier kan, ikke vil) slå tilbake kreftsykdommen. Han er imidlertid forsiktig med å fraråde tradisjonell kreftbehandling.

Slik jeg leser historien, har vi altså en kreftpasient som har vurdert det dithen at en cellegiftkur vil by på større belastninger enn hun er villig til å påta seg, og en lege som stiller med et alternativ som KAN hjelpe.
Hva er galt med det?

Jeg opplever at bloggen Ars Ethica ikke skiller mellom kvakksalveri, empiri og komplementærmedisin. Det gjør imidlertid Genese i bloggposten Legen som rådgiver. Forøvrig en knakende god post.

Som noen av dere vet, har jeg vært syk de siste tre årene. Jeg ble skadet under en rutineoperasjon, og sliter med energisvikt, smerter, arrvev og nedsatt immunforsvar.
Noen leger har fortalt meg at man ofte ser slikt etter den type fysiske traumer kroppen min har vært utsatt for. De vet ikke hvorfor det skjer, og de vet ikke om noen kur. Det er helt greit for meg at de ikke vet det. Jeg er nødt til å forholde meg til situasjonen og gjøre det beste ut av tingenes tilstand.

Ars Ethica sier i bloggposten noe slikt som at problemet er at dagens mennesker nekter å godta at de faktisk er uhelbredelig syke. Istedenfor å godta at man er syk og fokusere på å leve det livet man har.

Ut fra en slik uttalelse er det rimelig å anta at han ikke har vært alvorlig syk selv.
Søken etter behandlingsformer som kan lindre symptomer og bedre sykdom, er nettopp et tegn på å leve det livet man har/gjøre det beste ut av situasjonen.
Veldig mange skader og sykdommer har tilleggssymptomer som kan lindres. Her kommer den tradisjonelle medisinen ofte til kort. Fordi tradisjonelt medisinsk skolerte leger nøler med å sette seg inn i behandlingsformer som ikke er evidensbasert, alternativt ikke virker logisk i følge legens personlige livsanskuelse, blir pasientenes behov forbigått.

Denne holdningen blir et dilemma i forhold til etisk pasientbehandling*. Det fører blant annet til at pasientens vei mot lindring blir mer kronglete (og dyrere) enn nødvendig.

*Av og til kurere,
ofte lindre,
alltid trøste.
 Hippokrates

Innledningsvis fortalte jeg at jeg er skeptiker. Jeg forsøker imidlertid å være åpen til sinns, og jeg har måttet gå ganske mange runder med mine egne fordommer mot ulike behandlingsformer for å finne adekvate metoder for å takle egen helse.
Når det er sagt, mener jeg at det er en vesensforskjell mellom kvakksalveri og komplementærmedisin. Det er også slik at det finnes dilletanter i alternativmedisinen såvel som i den tradisjonelle, og de sistenevnte er til like stor skade for pasientene som de førstnevnte.

Når det gjelder alle former for helseomsorg, er det pasientens interesser som må stå i fokus, ikke behandlerens behov for briljering av egen fortreffelighet.

Personlig har jeg erfart at tradisjonell medisin/behandling gjør meg sykere, mens massasje er smertelindrende, fotsoneterapi kan kurere infeksjoner, omega3 hjelper mot leddsmerter og at olivenbladekstrakt fungerer bedre og med færre bivirkninger enn f.eks. den tradisjonelle medisinens antimyotica.
Ikke be meg om å bevise at det fungerer. Det funker for meg, og det er alt jeg trenger å vite. Jeg føler ikke snev av behov for å bevise for andre at disse behandlingsformene har reell effekt.

Det er ingen hokuspokus, det er naturlig stimuli av kroppens egne helbredingsprosesser. Vi snakker tross alt ikke om å innta utvannet blomsterdugg eller iføre seg en festlig liten aluminiumshatt for å skjerme seg mot strålinger fra verdensrommet.

Folk kan komme til riktige vurderinger selvom de er syke eller ikke innehar embetseksamen i medisin. Slik jeg ser det er det ingen grunn til å bekymre seg for om Grete Kiban har foretatt den vurderingen som er mest riktig for henne.

Sunn skepsis er både riktig og viktig, men mest av alt;

Open your mind...

De minst väntade och de djupast röda

Det er utrolig hvor ofte og hvor mye jeg kan lese Edith Södergrans dikt uten å bli lei av dem.

Edith har vært min trofaste følgesvenn så lenge jeg kan huske. Jeg oppdager hele tiden nye dimensjoner i ordene hennes.

Jag längtar till landet som icke är, ty allting som är, är jag trött att begära

Det er noe veldig livsskraftig og -bejaende over diktene, til tross for at dikterinnen selv ble rammet av lungetuberkulose som 16-åring og døde bare 31 år gammel.
Hun avskydde sykdommen og fryktet døden. Dette tydeliggjøres i diktene, men aller mest gjenspeiles en fantastisk integritet og styrke.

Min självsäkerhet beror på att jag har upptäckt mina dimensioner. Det anstår mig icke att göra mig mindre än jag är

Det var mormor som i sin tid presenterte meg for Edith. Pussig nok gjenkjente jeg mormor i henne, enda mormor var frisk og sterk som en løvinne. Muligens var det noe med det karelske lynnet. Styrken, temperamentet, fandenivolskheten på den ene siden. Følsomheten, melankolien og skjønnheten på den andre.

Jeg leser Edith Södergrans Dikter og tenker på mormor. Og på alt det fine mormor sa. Som:

Etthvert godt menneske som kommer inn i livet ditt er en gave. Du skal forvalte den gaven med omtanke og respekt

Bildet av mormor står på hedersplass på bokhyllen. Jeg ser på det og hører Ediths ord:

Jag har ett enda namn för allt, och det är kärlek

Når tastaturet renner over med det hjertet er fyllt av

Jeg lengter alltid et annet sted. Ofte i geografisk forstand, men allerhelst i mentalt. Bare at de to tingene henger litt sammen.
Problemet er naturligvis at jeg ikke klarer å bevege meg så veldig i fysisk forstand for tiden. Jeg må fake. Hvis ikke det var slik, hadde jeg forlengst ligget på en flytemadrass i Middelhavet og sett på rare skyformasjoner på en ellers blå himmel.
Det er sånn jeg tenker meg Katharsis: Middelhavet, himmelen og flytemadrass. Og en bøtte Metaxa. Muligens en sigarill. Og noen å kline med.

Noen vil kanskje lure på om det ikke blir litt kjedelig i lengden. Jeg tror ikke det, jeg kan ligge veldig lenge på en flytemadrass og bare se på havet og tenke uferdige tanker uten å kjede meg. Jeg har mange tanker jeg skulle ha tenkt, og havet kan jeg aldri se meg mett på.

Alle de fine tingene jeg husker inneholder hav (de dumme tingene har gjerne tak over seg).
For eksempel husker jeg veldig godt en kjøretur langs kystlinjen i Montenegro og Kroatia, den gangen det var Jugoslavia det hele. Jeg har aldri vært spesielt glad i å kjøre bil, men den turen satt jeg bare og stirret hele veien. Det var ikke det at det skjedde noe særlig, det var det alt var så vanvittig vakkert. Kjøreturen må ha tatt mange timer hele veien til Porec, men jeg husker den som et lysblink som allikevel omfattet en rekke gnistrende perler av øyeblikk.

Jeg husker Akvariebukten ved Tyrkias nordkyst, det aller blåeste havet utenfor Tsamandou på Samos da jeg var så forelsket at solen, havet, himmelen og mannen gikk i ett og jeg hadde en nesten smertende følelse av synergi med universet. (Ja, jeg vet det høres cheesy, men det finnes ikke andre måter å beskrive de ultimate lykkelige øyeblikkene uten å ty til banaliteter) Solnedgangen i Oia, solopphangen på Hydra, solen når som helst og med utsikt først til vinmarker som bølger nedover og fortsetter med Middelhav i Toscana.

Jeg husker også hver gang vi rundet høyden ved San Augustin og sandynene bredde seg uendelig foran oss, eller brenningene som slo mot vulkanklippene i Aguave. Og stredet mellom Lanzarote og La Graciosa der delfiner og tunfisk gjerne tok følge over. Dette var i grunnen et pussig sted.
(Man tenker gjerne på kanariøyene som "Syden", med hotellklynger og grisefester og Norskebarer, men for meg som mer eller mindre har oppvokst der innehar øyene så mye mer. Det er fantastisk natur, historier om de mystiske guanchene, den spesielle dialekten - for ikke å snakke om plystrespråket på El Hierro. Så trist med all magien vi mennesker klarer å ødelegge.)

Men altså; La Graciosa. Vi pleide å reise ut til Arrieta tidlig på morgenen. Der fikk vi haik med fiskerne som skulle hjemover. La Graciosa er en bitteliten øy nord for Lanzarote. Det er (var) bare 160 innbyggere på den og turen over tok snaue 20 minutter. Der var overhodet ingenting å foreta seg, annet enn å slumre litt i en solvegg eller innta en cafecito på noe som vel snarere kunne betegnes som en utvidet dagligstue enn en bar. Allikevel... Man kunne tenke en del tanker der. Atlanterhav og magiske klipper ute i horisonten; Allegranza, Roque del Este og Montaña Clara. Det var noe uvirkelig over det. Og rett over stredet, som et slags paralellt univers, turistmaskinen Lanzarote.

Jeg husker seilturer, mentale reiser, vennskap, havutsikt og lange, late dager på flytemadrasser. Da det var nok å bare være til og være et velfungerende hjul i det store universelle urverket.

Ikke så rent lite i grunnen. Når jeg tenker på det blir hjertet mitt så stort at det nesten er til å leve med.

Qué es la memoria sino el idioma de los sentimientos

Inn- og utganger, porter og terskler

Thomas skriver i en kommentar på forrige post: Det er egentlig for sent å tenke den tanken og jeg\vi må heller konsentrere oss om å finne det store, flotte exit-skiltet.
Jeg har ikke tenkt å fortsette på temaet, det var formuleringen som ble interessant; - "Å se seg om etter exit-skiltet".

Thomas er i grunnen en interessant fyr som grubler over de underligste ting. Vi har hatt mange fine samtaler om havet, livet og kjærligheten. Og om at personen du elsker er 72,8% vann.
Thomas lurer på mye. Som for eksempel hva som vil skje hvis man får en bil opp i lysets hastighet og så skrur på frontlyktene. Sånt kan man jo lure på en stund.

Nok om det og tilbake til exit-skiltet. For kanskje er det slik at menneskeheten kan deles inn i to hovedkategorier. De som går inn i et rom og føler seg som hjemme, og de som går rundt og leter etter utgangen.
Dette er en metafor altså. Jeg mener ikke bokstavelig "gå inn i et rom". Men det skjønner du sikkert. Jeg snakker om selveste livet.

For en stund tilbake blogget jeg om temenos. Kort fortalt betyr temenos en fredlyst plett. Som man kan ha. Inni seg eller utenfor. Stedets ånd bor der, og når vi er åpne for dets nærvær kan vi oppdage den åndelige rikdommen i enkelhet.

Jeg skrev om at jeg ikke har noen fredlyst plett i meg selv.
På mange måter tror jeg at det er min egen aversjon mot å måtte definere meg inn i noe som har ført til at jeg raver rundt i denne skjærsilden av tvetydigheter.
Så lenge jeg kan huske har jeg hatt en intens følelse av ikke å høre hjemme noe sted. Eller snarere å høre til flere steder på en gang. Dette er på mange måter det som er mest karakteristisk ved meg. Rotløsheten. Mange har spurt om det gjør meg ensom. Det gjør det ikke. Ikke egentlig. Bare veldig forvirret.

Da jeg var barn trivdes jeg bedre hjemme hos nesten alle andre familier enn min egen. Da jeg ble tenåring trivdes jeg like godt på FunPub som på Blitz. Jeg har i likhet med Marte Michelet blitt pubertalt dritings og klina med en snål vegetarianer i en av de råtne baktrappene i Pilestredet. Men like etterpå danset jeg chablid til Van Halen på den sjakkmønstrete marmoren i Stasgata. Det var helt uproblematisk for meg, men kanskje ikke for alle andre.

Det var først da jeg forserte tersklene inni meg selv at jeg fant ulveflokken min. Selv om det veldig fort ble tydelig at den største fellesnevneren vi hadde var rotløshet.

Det er oss du kan observere virre hvileløst rundt i rommet på leting etter exit-skiltet. Men jeg tror ikke vi finner det. Jeg tror ikke det er det vi egentlig leter etter heller. Vi leter etter noen eller noe som kan åpne øynene våre og vise oss tersklene. Og dørmatta der det står VELKOMMEN - i store bokstaver.



Foto: alborzshawn, Flickr