Den jeg engang har vært
kan plutselig og intenst savne meg
som når jeg har vært ute og reist
og vender hjem
til mitt eget opplyste hus om natten
griper dørhåndtaket
og kjenner blodet fryse i årene
Låsene som mine nøkler passer til
er skiftet ut
Avstanden til døden er den samme
- Stein Mehren -
Det var ikke sånn det skulle bli. Det kan jeg konstatere. Men det er for sent å angre. På alt jeg har gjort. Jeg angrer ikke på det jeg ikke har gjort. Det sier litt. De aller fleste jeg kjenner har lister over ting de vil gjøre før de fyller 30, 40, før de dør. Ikke jeg. Det føles litt vemodig.
Noen ganger er det for sent å snu. Noen ganger går snumekanismen i stykker og lar seg ikke reparere. Slikt kan man ikke vite på forhånd.
Er du 19, tenker du ikke på at en dag i solen uten solfaktor vil føre til at når du blir 40 er huden din så seig og slitt at du må bruke lærpolish for at den ikke skal sprekke. Når du er 20, tenker du ikke at for mye party og lite vitaminer vil gjøre at kroppen din streiker allerede midtveis. Når du er 21 tenker du at det er et hav av tid å ta av, og alt man skulle, måtte, burde kommer tidsnok. Du vil leve her og nå, for du vet ikke hva som skjer i morgen. Hva som skjer i overimorgen bryr du deg fint lite om.
Noen ganger må man gjøre opp status. Sørge over den man var, og kanskje enda mer over den man har blitt.
Da jeg var 19 hadde jeg et hav av tid og lange uorganiserte lister over alt jeg skulle gjøre før jeg måtte, skulle, burde. Verden for mine føtter. -" the master of my fate; the captain of my soul". Alle steder jeg skulle få oppleve, alle mennesker jeg skulle treffe - oh vey - for en vidunderlig verden.
Det har vært en fantastisk reise. Men om noen spør meg "var det verdt det?", har jeg bare ett svar:
Nei.
My candle burns at both ends
It will not last the night
But ah my foes and oh my friends
It gives a lovely light
2 kommentarer:
Jeg har omtrent samme konklusjon. Alle handlinger, erfaringer, livet og det som følger med gjør det ikke verdt det. Det som gjør at jeg gnir meg i hodebunnen er at ett eller annet gjør det verdt det. Det er mulig det er håpet. Troen, håpet og kjærligheten faktisk. Det er en slags treenighet. Og jeg mener det ikke i den betydningen som det er blitt mest brukt, som i forbindelsen med Gud, men jeg tenker mer at så lenge jeg har håpet om at det finnes noe bedre så sterkt, så har jeg troen på det. det som er "noe bedre" er kjærligheten. Og den er sterkest. Kjærligheten kan være forskjellig, men den er en uforklarlig følelse i motsetning til alle andre følelsene vi har. Om man mister en av disse tre så er det vanskelig å opprettholde noe som helst, men om noe går i stykker så må man begynne å fikse det. Og man begynner på bunnen hver gang ettersom det er der man havner. Man begynner med håpet.
Det er mine refleksjoner ihvertfall. En klok person sa en gang at "det er aldri for sent og alt kan ordnes". Dette er sannhet har jeg valgt å tro.
Du er veldig klok, thomas:-)
Legg inn en kommentar