Rock bottom

"Først hørte jeg et smell bak panna, jeg klarte ikke å puste og alt ble hvitt omkring meg. Så sank jeg. Det ble mørkere, det var et seigt, mildt mørke uten lyd. Så traff svømmeføttene bånn og jeg fjæra, som mannen på månen. Til min store forbauselse ble jeg stående dønn fast på bunnen. Jeg kom ikke av flekken. Jeg flaksa med armene som en syk fugl. Men jeg fikk ikke panikk. Jeg bare begynte å gå. Jeg ante ikke i hvilken retning. Jeg var en fotgjenger på havets bunn. Det var det blybeltet. Det var for tungt. Det var for mye bly. Eller kanskje jeg var for lett. "

Blybeltet er for tungt. Jeg har jugd på vekta. Men i likhet med Kim Karlsen får jeg ikke panikk.


Jeg er en fotgjenger på havets bunn. Her har jeg gått lenge. Så lenge at jeg har utviklet svømmehud mellom tærne og gullfiskhukommelse. I det siste har jeg tenkt veldig mye på det kapittelet med Kim Karlsen i Bly, enda det må være minst femten år siden jeg leste boken. Jeg husker ikke hva jeg skal hente på kjøkkenet eller hva telefonsamtalen jeg hadde for en halv time siden handlet om, men jeg husker en hel passasje fra en bok som riktignok var god men ikke gjorde overrevolusjonerende inntrykk da jeg leste den.
Hodet er fyllt av vann og tankesurr. Noen har begynt å kalle meg Dory etter den glemske fisken i Finding Nemo. Jeg kan glemme hva jeg snakker om midt i en samtale. Jeg bytter om ord som på en eller annen måte har med hverandre å gjøre men som likevel ikke betyr det samme. Selvangivelse og sykemelding, for eksempel. Tro det eller ei, det kan faktisk bli ganske festlige samtaler av sånt.
Men allikevel - i det latteren legger seg, føler jeg meg alltid litt bortkommen.

Jeg vil ha tilbake den snabbe skallen min!