Har sår på sjelen farge?

Ei venninne har en bror som lider av schizofreni. Han har vært på institusjon i flere år og blir ikke bedre. Pasientene går stort sett rundt på tomgang og lever på piller, junkfood, kaffe og røyk. Det blir ikke gjort nevneverdige forsøk på å aktivisere dem eller på å få dem bedre ved hjelp av sunt kosthold. (dette til tross for at nyere forskning viser at høye doser omega 3 fettsyrer kan helbrede psykiatriske lidelser).
I psykiatriens øyne blir psykiske lidelser stort sett tillagt en biokjemisk forklaring. Følgelig må de medisineres. Men hva så når folk allikevel ikke blir bedre?

Schizofrenidagene 2006 ble nylig holdt i Stavanger. En av foreleserne var den kanadiske psykiateren Colin Ross.

Det meste av av psykiske lidelser har sosiale forklaringer, og kan i liten monn kureres med medisiner, sier han til Klassekampen.

Den gjeldende oppfatningen er at psykiske lidelser er skader i hjernen som bør medisineres. Etterhvert har det imidlertid gått opp for meg at genene spiller en svært liten rolle når det gjelder psykiske lidelser. Jeg har måttet revurdere mye av det jeg fikk presentert som "vitenskapelige sannheter" i løpet av utdannelsen min.
Han fortsetter med at arvelige egenskaper kan ha litt å si, men at det først og fremst avhenger av livsstil, kosthold og hva personen har blitt utsatt for.

Ross mener at det generelt er altfor mye medikamentbruk innen psykiatrien. Mye skyldes en svært mektig farmakologisk industri, men en del av forklaringen ligger hos psykiaterene som også vil være "ordentlige leger".

Kjemisk ubalanse i hjernen er et begrep som tiltaler forskere innen nevrologi. Spesielt psykiatere, som lenge har lidd mindreverdighetskompleks ovenfor sine legekollegaer og blitt ansett som en slags avanserte sosialarbeidere, har omfavnet begrepet. De rettferdiggjør medisinering av psykiske lidelser på samme måte som medisinering av høyt blodtrykk. “Se, vi er også vitenskapsmenn!”
Prof. Edward Shorter

Ross er svært kritisk til tradisjonelle måter å stille diagnoser på.
Diagnostisering er like mye et spørsmål om ideologi. Det at en person hører stemmer er f.eks. ikke et tegn på psykisk sykdom. Undersøkelser har vist at syv prosent av befolkningen hører stemmer nokså regelmessig. Man kan ikke legge vekt på stemmene, man må se på forholdene rundt.
Tradisjonelt sett blir det i den vestlige verden gitt medisin for å døyve disse stemmene. Mitt syn er at stemmene gir informasjon som er viktig for terapien. Den kan være en overgrepshistorie som ligger bak, eller det kan være noe annet. Blir stemmene dempet med medisin, blir det vanskeligere å finne frem til hva pasienten har vært utsatt for. Og blir stemmene borte, er det ikke nødvendigvis et tegn på at pasienten har blitt friskere.

Klassekampen spør Colin Ross om han tror det vil være mulig å redusere den omfattende bruken av psykofarmaka.
Teoretisk er det fullt mulig, men ikke politisk sett. Det henger sammen med de store pengene som ligger i dette feltet samt at medisinbruk gir folk et tilbud om raske løsninger.
I USA er det vanlig med reklame for antidepressiva på tv. Å få stoppet det vil kreve et solid stykke arbeid.