Mellomhavn

Jeg våkner alltid veldig tidlig. Det vil si, jeg har våknet før klokken fire nesten hver morgen de to siste årene. Før det var jeg notorisk b-menneske.

Noen ganger tenker jeg at sjelen min er på ferie i en helt annen tidssone. Det er godt å drømme innimellom. Om fjerne strøk og brede horisonter. Om uvante lukter og fengende rytmer. Om fine mennesker jeg har truffet, og de jeg kan komme til å treffe.
Andre ganger, som i dag da jeg var vitne til at svarte natten skiftet over til et sprakende rosa flammehav, tenkte jeg at jeg er nødt til å våkne så tidlig og bivåne dette for å bli minnet om hvor vakkert alt kan være.


Alt tatt i betraktning føler jeg meg privilegert.
Å gå fra den tilværelsen jeg har hatt til den jeg har nå kan kanskje synes som et uoverkommelig sprang. Men på den annen side har jeg levd et så rikt liv at mange av drømmene mine allerede er innfridd. Ting kunne vært verre.

Det slår meg ofte når jeg snakker med mennesker som lever et såkalt aktivt liv. De haster fra det ene til det andre uten å legge merke til mellomstasjonene. Sett i retrospektiv, er det nettopp der det interessante finnes. Livet er ikke bare start, løp og i mål. Det er det i mellom som teller.

Jeg velger å se på denne fasen av livet mitt som en bunkringshavn. Der jeg kan sette meg ned i fred og sortere inntrykkene fra reisen så langt. Når det er gjort skal jeg planlegge reisen videre. Forhåpentlig er det ikke så altfor lenge til neste skip seiler.

Det er med lykka som med ville dyr i skogen: Den blir tillitsfull og nærmer seg leirplassen din når du ikke lenger jager etter den.
-Hans Børli-