Vi har glansede plakater som referanserammer for hvordan vi skal se ut. Coacher, sexologer og ernæringsfysiologer forteller oss hvordan vi lever best, sunnest og sexiest. Flere og flere synes det er greit med plastiske operasjoner, og vanlige mennesker forsøker å fylle tomheten inni seg med ytre stash.
Jeg kjenner et uutholdelig ubehag inni meg når venninna mi sier "Åååå, jeg synes Beyonce er så flott".
For å være ærlig kan jeg ikke si at jeg vet hvordan Beyonce egentlig ser ut, for jeg har bare sett henne på glanset papir eller i retusjerte videoer. Hun ser ikke ut som et menneske av kjøtt og blod, hun ser ut som en plastdukke. Jeg synes ikke plastdukker er pent. Ikke bling-bling, botox eller silikon heller. All denne pornoglam'en som liksom er dagens uttrykk skjærer med min estetiske sans.
For å si det med kommentatoren Tanketom borte hos Dagens Onde Kvinner:
Unpimp my society!
Annette Orre skriver i Dagsavisen i dag om Saltvann i brystet, gift i pannen, kniv i ben og armer:
Vi investerer raust i oss selvog aerobic og øyekrem er ikke lenger effektivt nok. I 2005 ble det foretatt kosmetiske inngrep for over 20 milliarder dollar verden over. Tallet omfatter ikke medisinsk begrunnet kirurgi eller inngrep som kan gi folk med misdannelser en normal tilværelse, det handler kun om dem som vil bli litt "penere". Ti prosent av norske kvinner har lagt seg under kniven én eller flere ganger, og nesten halvparten av den kvinnelige befolkningen kan tenke seg å gjøre det i framtida. Betyr det at halvparten av oss er så stygge at vi ikke bør vise oss utendørs i dagslys? Eller handler det om at sykdomstegnene blir flere og flere innen den eneste medisinske disiplin som hovedsakelig er basert på selvdiagnose?
Jo mer vi strekker oss mot idealet, jo lenger vekk flytter det seg. Det blir ikke perfektere enn perfekt. Bøyningen av verbet er meningsløst. Det er målet også.
Meningsløst er virkelig nøkkelordet her.
Det er da ganske likegyldig hvordan folk ser ut så lenge de er vakre innvendig. Ironisk nok kan det synes som det er en slags omvendthet i dette; Jo mer tid og penger folk bruker på sitt ytre, dess mindre helstøpte er de som personer. De gjør seg selv til objekter. Som for å lyse opp en stadig tristere verden ribbet for virkelige verdier. Resultatet blir absurd og vulgært. Litt som å male et Tidemand&Gude-maleri på en betongvegg i Las Vegas.
Grellere blir det neppe...
8 kommentarer:
Tjaaa
Begynnelsen på slutten- spør du meg...
Forfengeligheten stikker dypt-og bare de sterkeste står imot-
*DEt ble for langt*
Vel talt! Jeg er så enig som man kan få blitt. Var ikke klar over at det er et så svimlende høyt beløp som brukes på dette nå.Tenk om disse pengene hadde gått til rent vann og nødvendig helsehjelp i land der folk dør av forkjølelse og diaré. Det er skremmende, ikke minst hvordan man selv blir dratt inn i denne tankegangen. Kapitalismens ansikt er ikke vakkert, og det er uansett et Janus-ansikt. (rart forresten hvordan man nesten ikke kan skrive kapitalisme uten å føle seg naiv og gammelmodig, det er blitt så lett å latterliggjøre det å være kritisk til markedskreftene)
Jeg blir oppgitt, for jo eldre jeg har blitt, jo mer opptatt har jeg blitt av mitt ytre! Det irriterer meg. Den eneste som kan snu det i meg, er meg selv, men det viser bare hva femten år med under middels eksponering fra glansede magasiner og musikkvideo'er gjør med ei oppegående og flott jente. Vi blir alle hjernevasket...
Et veldig godt poeng, Iselin. Det er nesten litt kvalmende hva vi bruker av penger på oss selv mens andre lider...
jeg mener forøvrig at det ikke er noe i veien for å ta vare på seg selv, men det er tross alt forskjell på å gå til frisøren og å pumpe inn gift i panna. selvom markedskreftene vil ha oss til å tro noe annet.
bastet: det samme har skjedd med meg, tross alle intensjoner om å ikke være så forfengelig..
Rockette: jeg er helt enig i at det er bra å ta vare på seg selv, det påvirker gjerne humøret og hvordan vi møter omverdenen.Glemte å skrive det i sinna-kommentaren min. Man må faktisk kunne tenke på annet enn forkjølelse og diaré her i livet, til tross for at det er en vilt urettferdig verden vi lever i. Kan ikke gå rundt med dårlig samvittighet for alt mulig hele tiden. Det er nettopp omfang og grad det er snakk om, feks plastisk kirurgi.
Fin post.
Jeg er hjertens enig, og så kjenner jeg likevel at jeg er i ferd med å bli fordervet når to damer i garderoben på treningssenteret står og forteller om hvor fantastisk det var å stramme opp magen for "bare 20.000 kroner". For selv hvor sjokkert jeg ble over å høre noen snakke om plastiske operasjoner som om det var fjerning av liktorner, så kjente jeg også et øyeblikk (og nå er jeg dønn ærlig) at det hørtes ørlite forlokkende ut...
Det kommer aldri til å skje for min del, men det er skremmende at det var jeg som tenkte de tankene...
Jeg trener mer nå enn jeg gjorde før. Men går sjeldnere til frisøren. Og nye klær har jeg ikke brydd meg om siden tidlig høst.
Legg inn en kommentar