Does the noise in my head disturb you?

Da jeg var ganske liten var jeg veldig begeistret for et radioprogram som het Rakt över disc. Programverten Clabbe (Claes von Geijerstam) var litt som en svensk radiopraterekvivalent til en Øystein Sunde på speed. Han kunne si ting som: (må leses veldig fort og med rullende, klare r'er) Härrrr kommer gumman som har slagit i hjäl en älg med brrrrødkorven. Hela jaktlaget var forvånad, men gumman fikk älgen til slut! Og så spilte han en kul låt.
Selvfølgelig kom det ingen gumma med korvdödad älg til studio, men det var liksom det som var litt morsomt.

Man kanskje lure på hvorfor jeg husker slike ting. Poenget er at jeg synes det sier litt om hvordan hodet mitt fungerer. Hjernen min er veldig upraktisk. Den fungerer best til tulleting, drømmerier og tidvis anmassende kreativitet.

Dette radioprogrammet pleide jeg å lytte til inne i klesskapet på rommet mitt. Ikke i det romslige hovedskapet, men i det bittelille overskapet. Der satt jeg sammenkrøket på et hestedekken med radio og tegneblokk, hørte på Clabbes absurde ordbrekkerier og fine plater mens jeg tegnet pegasuser, enhjørninger, griffer og drager i sære fantasilandskap. De tegningene er litt vanskelige å forklare men det var i hvertfall ikke av den typen mor henger på kjøleskapsdøren, for å si det sånn.

Anyhow... Med en så upraktisk hjerne sier det seg selv at dette med tall er litt brysomt. Tall og statistikker.
Jeg har den største mulige respekt for de som klarer å holde orden på det hele med tall og statistikker, men når jeg ser en statistikk tenker jeg umiddelbart at dette viser oss at om et menneske står med en fot i fryseboksen og en på stekeplaten har hun det i gjennomsnitt ganske bra. Jeg ser bare tenkte mennesker bak tallene, og de er litt vriene å plassere i tabell.

Det slår meg at noe av det jeg har fortalt over, kan minne om beskrivelsen av et lettere sosiopatisk individ med potensiale til å vokse opp og bombe ett eller annet i lufta. Sånn gikk det takkoglov ikke. Snarere tvert i mot vil mange si. De som kjenner meg mener jeg har for lange sosiale antenner til eget beste.
Men da er det så underlig at det er så mye av folks greier jeg ikke forstår. Som for eksempel enkelte menneskers tilnærmede tvangsmessige behov for å holde alt i svart eller hvitt.
Enten er det slik, eller så er det sånn? Næh, det tror ikke jeg på hvertfall.

Det hadde sikkert vært mye lettere å holde det rettere i tabellene, statistikkene og grafene, men livet er ikke sort eller hvitt. Det er oransje og rødt og blått og grønt og lilla. Og bæsjebrunt! Det skjer fine ting, og det skjer dumme ting. Og absurde ting.
En eller annen gang på syttitallet for eksempel, hendte det visstnok at en dame i de svenske skogene slo ihjel en elg med påleggspølse. Uten at jeg skal si det for sikkert.

Qui nescit dissimulare, nescit vivere