Roooosa:-)
Det er altså ikke alltid jeg er like bitchy som dette>>
jeg har bursdag i dag. Alderen min uttales niogtyve. Alternativt tjueni
Viser innlegg med etiketten Rockettes blondeste øyeblikk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Rockettes blondeste øyeblikk. Vis alle innlegg
onsdag, november 26, 2008
Se hva jeg har fått:
Roooosa:-)
Det er altså ikke alltid jeg er like bitchy som dette>>
jeg har bursdag i dag. Alderen min uttales niogtyve. Alternativt tjueni
lørdag, februar 09, 2008
Arrrghhh!
Hvert #$%&føkkings#&%$ år det samme; Jeg sier til Anka, den smarte regnskapsfe, at jeg skal klare momsregnskapet selv. Hvor #$%&føkkings#&%$ vanskelig kan det være å ta det jeg har fakturert av moms og trekke fra det jeg har betalt i moms, taste det ned og svisje inn på Altinn?
Veldig vanskelig, viser det seg, hver #$%&økkings#&%$ gang!
Jeg har brukt opp familiearven i ekstratimer i matte, jeg har vært selvstendig næringsdrivende i 9 år og før det var jeg leder med budsjettansvar hos flere arbeidsgivere. Men jeg klarer altså ikke å få momsregnskapet mitt til å stemme med Altinns kriterier for hva den vil godta.
Øyner jeg en utvei? Nederst på #$%&føkkings#&%$ skjema RF-0002 er det et felt med "Tilleggsopplysninger/ forklaring til avvik i postene over"
Noen som har en god forklaring jeg kan skrive ned her? Selv har jeg bare kommet opp med: "Jeg er dummedummedummedum", alternativt; "Jeg kan tegne, og burde strengt tatt ikke forklare noen ting som helst", eller "My dog ate my regnskap".
Jeg har forsøkt å spørre Mac'en min, men den vil helst bare kreere og leke.
Touchscreen med forklarende ikoner og illustrasjoner jeg kan klikke på i steden for å regne ut ting selv, hadde vært kult...
Post scriptum: Det har kommet meg for øre at fristen for innlevering av mva-regnskap er flyttet til 10. mars. Jeg har sannsynligvis ikke skjønt noe mer innen den tid, men er jeg riktig flink kan det hende jeg klarer å bitche nok om det slik at noen forbarmer seg over meg :-D
PPS: Så flink er jeg til å bitche at jeg allerede har fått tilbud om hjelp. *klappe selv på skulderen*
Veldig vanskelig, viser det seg, hver #$%&økkings#&%$ gang!
Jeg har brukt opp familiearven i ekstratimer i matte, jeg har vært selvstendig næringsdrivende i 9 år og før det var jeg leder med budsjettansvar hos flere arbeidsgivere. Men jeg klarer altså ikke å få momsregnskapet mitt til å stemme med Altinns kriterier for hva den vil godta.
Øyner jeg en utvei? Nederst på #$%&føkkings#&%$ skjema RF-0002 er det et felt med "Tilleggsopplysninger/ forklaring til avvik i postene over"
Noen som har en god forklaring jeg kan skrive ned her? Selv har jeg bare kommet opp med: "Jeg er dummedummedummedum", alternativt; "Jeg kan tegne, og burde strengt tatt ikke forklare noen ting som helst", eller "My dog ate my regnskap".
Jeg har forsøkt å spørre Mac'en min, men den vil helst bare kreere og leke.
Touchscreen med forklarende ikoner og illustrasjoner jeg kan klikke på i steden for å regne ut ting selv, hadde vært kult...
Post scriptum: Det har kommet meg for øre at fristen for innlevering av mva-regnskap er flyttet til 10. mars. Jeg har sannsynligvis ikke skjønt noe mer innen den tid, men er jeg riktig flink kan det hende jeg klarer å bitche nok om det slik at noen forbarmer seg over meg :-D
PPS: Så flink er jeg til å bitche at jeg allerede har fått tilbud om hjelp. *klappe selv på skulderen*
søndag, januar 13, 2008
Her kommer dummedummedummedum
Jeg kom til å tenke på det da jeg leste en post inne hos Avil. Om å se og bli sett. Om kulturelle signaler og evnen til å se seg selv i møte med andre.
Noen ganger får jeg nemlig en intens følelse at jeg ikke helt klarer å følge de sosiale spillereglene på nett. Min ellers høyst fungerende evne til å sosialisere og kommunisere funker definitivt ikke like bra i den virtuelle verden som i den relle.
Det er noe med fravær av kroppsspråk og blikkontakt som rett og slett setter meg litt ut av spill.
Det er så mye jeg ikke forstår, så mye jeg ikke klarer å henge med på. Og det burde kanskje være helt greit? Kanskje er det flere som kjenner på denne usikkerheten innimellom.
I den virkelige verden lever jeg greit med alle dumme ting jeg sier og gjør takket være en solid dose selvironi som er åpenbar også for de jeg omgås. Men på nettet har jeg liksom ikke muligheten til å justere meg selv på samme måte som ellers. Eller sende ut de rette signalene.
Fordi jeg jobber med design og visuell kommunikasjon, burde jeg kanskje i større grad visualisere hvem jeg er, for eksempel gjennom blog-skinnet. I steden har jeg valgt å visualisere hvem jeg ønsker å være; mer leken, mer nysgjerrig, mer drømmende.
Jeg savner naiviteten og uskylden. Den ungdommelige nysgjerrigheten. Og da er det kanskje også greit med følelsen av å være litt dum innimellom?
Noen ganger får jeg nemlig en intens følelse at jeg ikke helt klarer å følge de sosiale spillereglene på nett. Min ellers høyst fungerende evne til å sosialisere og kommunisere funker definitivt ikke like bra i den virtuelle verden som i den relle.
Det er noe med fravær av kroppsspråk og blikkontakt som rett og slett setter meg litt ut av spill.
Det er så mye jeg ikke forstår, så mye jeg ikke klarer å henge med på. Og det burde kanskje være helt greit? Kanskje er det flere som kjenner på denne usikkerheten innimellom.
I den virkelige verden lever jeg greit med alle dumme ting jeg sier og gjør takket være en solid dose selvironi som er åpenbar også for de jeg omgås. Men på nettet har jeg liksom ikke muligheten til å justere meg selv på samme måte som ellers. Eller sende ut de rette signalene.
Fordi jeg jobber med design og visuell kommunikasjon, burde jeg kanskje i større grad visualisere hvem jeg er, for eksempel gjennom blog-skinnet. I steden har jeg valgt å visualisere hvem jeg ønsker å være; mer leken, mer nysgjerrig, mer drømmende.
Jeg savner naiviteten og uskylden. Den ungdommelige nysgjerrigheten. Og da er det kanskje også greit med følelsen av å være litt dum innimellom?
torsdag, oktober 18, 2007
Solvent
Noen ganger er det helt greit å være blond designer uten praktisk sans. Som for eksempel når du ikke oppdager at du har betalt dobbelt opp med forskuddsskatt før årsoppgjøret kommer.
Jaggu...
Jaggu...
mandag, juli 16, 2007
1987 - Rocky Style, første kapittel
Å skulle skrive om 1987 blir en ganske omstendig affære. For tjue år siden var nemlig livet mitt sånn innrettet at det skjedde mer på en dag enn det har gjort de siste ti årene. Sannsynligvis kommer hele historien til å fremstå som en skikkelig skrønehistorie for folk som ikke kjenner meg. Jeg forsøker allikevel...
1987 var året jeg bestemte meg for å få orden på meg selv og livet mitt, og faktisk gjorde et par hederlig forsøk.
De siste årene hadde jeg bodd i koffert, på andres sofaer, på kakerlakkbefengte hosteller, i hengekøye på hippiestrand, eller i knøttsmå leiligheter på deling med flere andre. Jeg hadde vist pelskåper til rike, tyske damer i ørten varmegrader, jobbet som bartender og DJ, arrangert beachparties og haifisketurer, malt tshirts og knyttet ankelbånd på stranda, vært innkaster på utallige diskoteker, danset på høyttalere, vært profesjonell champagnepike(!), plukket vindruer og sprayet sololje på turistene. For å nevne noe.
Jeg begynte å bli litt lei av å leve på gratis drinker (vi passet på å bestille frukt-drinker for å få litt vitaminer) og peanøtter fra barer. Jeg mener, - det var skikkelig stas i stua (eller hengekøya) hvis jeg hadde råd til noe annet enn brød, vann og slangeagurk.
Så jeg bestemte meg for å reise tilbake til Norge.
Siden jeg ikke hadde noe særlig med kapital, ble det et ganske selsomt tiltak. Hverken venninna mi sine foreldre eller mine syntes spesielt synd på oss, og de mente at når vi hadde klart oss så langt, fikk vi jaggu komme oss hjem på egen hånd også.
(Mens jeg skriver dette, innser jeg at den hjemreisen faktisk er en hel roman på egen hånd, så jeg tror jeg vil skrive om den senere.)
Anyway. Jeg kom meg hjem til slutt. Og fikk meg jobb som servitør.
Hvordan det skjedde, vet jeg ikke helt, men i løpet av kort tid ble jeg forfremmet til assisterende restaurantsjef. (Dette er også en hel, liten roman)
Jeg leide en leilighet av en bekjent og dro på Ikea og kjøpte meg et hjem, og alt mulig. På kreditt. Fra før av eide jeg bokstavelig talt ikke nåla i veggen. Man samler ikke akkurat sølvtøy på loffen.
Det var bare at livet i Oslo ikke ble så veldig annerledes enn det hadde vært i Syd-Europa. Jeg var på byen hver dag unntatt i helger, sov på andre folks sofaer (og i hengekøyer), levde på peanøtter (mest fordi jeg ikke gadd å lage mat), og smurte gjester og personell etter beste evne. Og kjedet meg nesten til døde.
Oslo anno 1987 hadde ikke så mange steder å gjøre av seg. Du kunne gå på Cafe Sjakk Matt på dagtid, FunPub på kvelden, og Baronen og baronessen på natten. (Det er mulig at Barock og Cafe de Paris kom til etterhvert også, jeg husker ikke helt.)
Venninna mi hadde begynt som reiseleder for Tjæreborg, og hver gang jeg fikk et postkort kjente jeg suget etter å dra min vei igjen. Det gnog og gnog i meg, jeg følte meg ikke hjemme, alle vennene mine var på tur. De sendte kort fra Argentina, Karibien, India, Marokko, Spania, Italia og Hellas.
I Norge regnet det hele tiden. Det er mulig jeg har litt selektiv hukommelse, men jeg mener bestemt at i 1987 sluddet og regnet det hele dagen, hver eneste dag, hele året!
Da venninna mi kom hjem mellom destinasjonbyttene, ble jeg med henne på Tjæreborgkontoret.
Der var det fullt kaos, for det viste seg at flere av årets deltagere på guideskolen hadde bæsja skikkelig i skuffen (nok en roman), og Tjæreborg var på desperat leting etter guider som kunne jobbe på Gran Canaria i sommersesongen.
Som den eplekjekke skrønemakeren jeg var i 1987, påberopte jeg meg erfaring med turisme på Gran Canaria (hva ellers vil du kalle arbeidserfaring fra diskoteker og beachparties, liksom?), dessuten snakket jeg flytende spansk! (*host*).
Om jeg kunne skaffe arbeidstillatelse, vandelsattest og utvidet oppholdsvisum og reise i løpet av en uke? Jaggu kunne jeg det.
(sjekk looken:)
Og her held soga fram, som man sier. Følg med!
1987 var året jeg bestemte meg for å få orden på meg selv og livet mitt, og faktisk gjorde et par hederlig forsøk.
De siste årene hadde jeg bodd i koffert, på andres sofaer, på kakerlakkbefengte hosteller, i hengekøye på hippiestrand, eller i knøttsmå leiligheter på deling med flere andre. Jeg hadde vist pelskåper til rike, tyske damer i ørten varmegrader, jobbet som bartender og DJ, arrangert beachparties og haifisketurer, malt tshirts og knyttet ankelbånd på stranda, vært innkaster på utallige diskoteker, danset på høyttalere, vært profesjonell champagnepike(!), plukket vindruer og sprayet sololje på turistene. For å nevne noe.
Jeg begynte å bli litt lei av å leve på gratis drinker (vi passet på å bestille frukt-drinker for å få litt vitaminer) og peanøtter fra barer. Jeg mener, - det var skikkelig stas i stua (eller hengekøya) hvis jeg hadde råd til noe annet enn brød, vann og slangeagurk.
Så jeg bestemte meg for å reise tilbake til Norge.
Siden jeg ikke hadde noe særlig med kapital, ble det et ganske selsomt tiltak. Hverken venninna mi sine foreldre eller mine syntes spesielt synd på oss, og de mente at når vi hadde klart oss så langt, fikk vi jaggu komme oss hjem på egen hånd også.
(Mens jeg skriver dette, innser jeg at den hjemreisen faktisk er en hel roman på egen hånd, så jeg tror jeg vil skrive om den senere.)
Anyway. Jeg kom meg hjem til slutt. Og fikk meg jobb som servitør.
Hvordan det skjedde, vet jeg ikke helt, men i løpet av kort tid ble jeg forfremmet til assisterende restaurantsjef. (Dette er også en hel, liten roman)
Jeg leide en leilighet av en bekjent og dro på Ikea og kjøpte meg et hjem, og alt mulig. På kreditt. Fra før av eide jeg bokstavelig talt ikke nåla i veggen. Man samler ikke akkurat sølvtøy på loffen.
Det var bare at livet i Oslo ikke ble så veldig annerledes enn det hadde vært i Syd-Europa. Jeg var på byen hver dag unntatt i helger, sov på andre folks sofaer (og i hengekøyer), levde på peanøtter (mest fordi jeg ikke gadd å lage mat), og smurte gjester og personell etter beste evne. Og kjedet meg nesten til døde.
Oslo anno 1987 hadde ikke så mange steder å gjøre av seg. Du kunne gå på Cafe Sjakk Matt på dagtid, FunPub på kvelden, og Baronen og baronessen på natten. (Det er mulig at Barock og Cafe de Paris kom til etterhvert også, jeg husker ikke helt.)
Venninna mi hadde begynt som reiseleder for Tjæreborg, og hver gang jeg fikk et postkort kjente jeg suget etter å dra min vei igjen. Det gnog og gnog i meg, jeg følte meg ikke hjemme, alle vennene mine var på tur. De sendte kort fra Argentina, Karibien, India, Marokko, Spania, Italia og Hellas.
I Norge regnet det hele tiden. Det er mulig jeg har litt selektiv hukommelse, men jeg mener bestemt at i 1987 sluddet og regnet det hele dagen, hver eneste dag, hele året!
Da venninna mi kom hjem mellom destinasjonbyttene, ble jeg med henne på Tjæreborgkontoret.
Der var det fullt kaos, for det viste seg at flere av årets deltagere på guideskolen hadde bæsja skikkelig i skuffen (nok en roman), og Tjæreborg var på desperat leting etter guider som kunne jobbe på Gran Canaria i sommersesongen.
Som den eplekjekke skrønemakeren jeg var i 1987, påberopte jeg meg erfaring med turisme på Gran Canaria (hva ellers vil du kalle arbeidserfaring fra diskoteker og beachparties, liksom?), dessuten snakket jeg flytende spansk! (*host*).
Om jeg kunne skaffe arbeidstillatelse, vandelsattest og utvidet oppholdsvisum og reise i løpet av en uke? Jaggu kunne jeg det.
(sjekk looken:)
Og her held soga fram, som man sier. Følg med!
lørdag, juni 23, 2007
Hjelpes
Mac'en min tar bilde og tegner meg på under et sekund. Nå er det snart ikke behov for illustratører lengre.
Nuvel, jeg får førtidspensjonere meg, flytte nærmere Middelhavet og skrive på den store Romanen isteden.
HHS, når er loftværelset klart?
mandag, april 16, 2007
Blånn
I går kom jeg uforvarende til å snuble og ramle oppå fjernkontrollen så den låste seg på MTV's "Jessica Simpson's Blondest Moments". Fantastisk festlig!
Det slo meg at jeg kunne laget noe lignende på bloggen min. For eksempel Rockette ordner med skattegreier og andre begredelige praktisk/økonomiske ting. For etter å ha svettet meg gjennom Hvordan endre skattekort for Dummies i en time og fremdeles ikke skjønt hvilke tall som skal stå hvor på skatteendringskortet (fjan, jeg vet jo knapt hva som er netto og hva som er brutto. Jah - hva forventer du egentlig en blondine som ikke vet hva åremål er?), tenkte jeg at det kanskje kunne være god underholdning. Om ikke for meg selv så i hvertfall for andre.
Det slo meg at jeg kunne laget noe lignende på bloggen min. For eksempel Rockette ordner med skattegreier og andre begredelige praktisk/økonomiske ting. For etter å ha svettet meg gjennom Hvordan endre skattekort for Dummies i en time og fremdeles ikke skjønt hvilke tall som skal stå hvor på skatteendringskortet (fjan, jeg vet jo knapt hva som er netto og hva som er brutto. Jah - hva forventer du egentlig en blondine som ikke vet hva åremål er?), tenkte jeg at det kanskje kunne være god underholdning. Om ikke for meg selv så i hvertfall for andre.
Abonner på:
Innlegg (Atom)