Forleden hørte jeg et intervju med legen og naturmedisineren Roald Strand.
Så vidt jeg oppfattet var det snakk om det trådløse nettverket i Trondheim, og folk som mener de blir syke av all strålingen.
Dr. Strand er en av de legene som folk oppsøker med sine diffuse plager når de har blitt gitt opp av det tradisjonelle helsesystemet.
Strand mener det er grunn til bekymring når folk påstår at de blir syke av forskjellige faktorer ved den moderne livsstilen, og vil ikke uten videre gi disse plagene en psykiatrisk forklaring.
I følge Strand er noen mennesker mer ømfindlige enn andre. Han kaller disse menneskene "Indikatorindivider". Med det mener han at deres plager må ses på som en advarsel også for dem som ikke påvirkes av miljøfaktorene i like stor grad.
Ved siden av feministene, sosialdemokratene og muslimene, er det fint lite som vekker nettdebattantenes forakt som snakk om diffuse sykdommer og plager. Whiplash, amalgamforgiftning, candidasyndrom, fibromyalgi, utmattelsestilstander, strøm- og stråleømfindtlighet, etc. avskrives med spydige bemerkninger om hysteriske damer og andre nevrotikere.
Hva om det ikke er slik?
La meg ta et eksempel. Endometriose var for få år siden en slik sykdom man mente bare rammet nevrotiske kvinner med somatiseringstendenser.
Endometriose er livmorvev som setter seg på andre steder enn der det hører hjemme og danner små, smertefulle cyster. Man kan ikke oppdage endometriose ved ultralyd, røntgen eller blodprøver, men takket være moderne metoder med kikkhullskirurgi vet man at endometriose er en reell sykdom der kroppen angripes av sitt eget vev.
Endometriose kan gi invalidiserende smerter og henger ofte sammen med allergier, ledd- og muskellidelser samt energisvikt. Sykdommen er også en av hovedårsakene til ufrivillig barnløshet i den vestlige verden.
Forskningsrapporter tyder på at endometriose er et resultat av mange faktorer. Forurensing, økt eksponering for giftstoffer, konserveringsmidler og hormonhermere (parabener i f.eks. kosmetiske artikler), for å nevne noen.
Forekomsten av endometriose er økende.
I gamle dager brakte gruvearbeiderne med seg kanarifugler ned i gruven for å måle nivået av giftige gasser. Døde fuglen, var det på tide å komme seg opp for å redde livet.
Hva om indikatorindividene er våre kanarifugler?
16 kommentarer:
Interessant tanke...
Jo, jeg tror det er noen som er mer sensible enn andre, som blir syke av det de fleste andre tåler. Men det å få andre til å forstå at det også kan gjelde dem, er nok verre.
Jeg har forresten vært hos Roald Strand. Jeg brukte en formue på blodprøver som ble sendt utenlands for å sjekke hva slags mat jeg ikke tålte. Han er visstnok kjent for å ha peiling på ME, men han mente jeg ikke hadde det, så jeg er egentlig litt sur på ham for å ha forlenget min leting etter svar.
Jeg er enig med deg, Lothiane - og jeg tror ME er en slik lidelse vi vil se øker i omfang fremover.
Personlig er jeg litt ambivalent i forhold til leger som Strand og Balderklinikken, o.l. På den ene siden skulle jeg ønske flere leger var opptatte av helheten ved helse og alternative behandlingsmetoder. På den andre siden kan det synes som disse klinikkene blir pengemaskiner, nettopp fordi pågangen er så stor. Så hvor mye kan vi stole på de kostbare undersøkelsene?
men jeg opplever at de "alternative legene" er mindre opptatt av diagnoser og mer opptatt av mennesket som helhet, og det mener jeg utelukkende er en positiv ting.
Jeg er da ikke i den minste tvil om at du har et poeng: de biologiske forutsetningene for å tåle miljøpåvirkninger er da vitterig forskjellige fra individ til individ, og ja, det er lett å forestille seg at noen er mer ømfintlig for f.eks. stråling enn andre. Er det virkelig noen som tviler på dette?
Tsjernobyl er da et godt eksempel på at mens noen dør av ettervirkningene (utvikler kreft), så er det andre som overlever fint og uten nevneverdige plager, alt handler om hva man er disponert for.
Om man tar utgangspunkt i at vi mennesker er utviklet gjennom evolusjonen, så synes ikke jeg det er så rart at det er mange som får trøbbel på grunn av det moderne samfunnet, fordi vi rett og slett fremdeles har steinalderkropper og ikke egentlig er laget for å takle det moderne samfunnet.
Noen tåler alt, men det gjør ikke alle. Mye av det vi driver med nå er et gigantisk eksperiment med oss mennesker. Jeg mener oppriktig at vi må stille spørsmålet om hvor mange som skal ofres for å utvikle det moderne mennesket, det som tåler alt som hører til vårt moderne samfunn, for det er veldig mange som blir syke av dette moderne livet.
Nå er det for eksempel slik at hver femte unge i Oslo har astma, mot hver tiende på landsbasis. Det er jo ingen tvil om at det er Oslo-lufta og -miljøet som gjør unger i Oslo syke og da er privatbilisme en stor synder. Politikerne roter seg bort i C02 når de snakker om biltrafikk, når det de bør fokusere på er lokalklimaet som handler om svært mye mer enn CO2: asfaltstøv, NOx, bakkenært ozon and you name it.
Når folk sier de blir sjuke av noe skal de tas på alvor. Selvsagt kan det være innbilning fra den sykes side, men samtidig så burde historien snart ha lært oss at vi skal være varsomme når vi endrer på miljøet rundt oss.
Ja, det er mange som tviler på det, Heidi.
Det var forresten et veldig godt poeng det med Tjernobyl og kreft.
Veldig godt sagt, Undre.
Jeg er litt usikker på om noen tåler alt. Det er kanskje de som helst får "ordentlige" sykdommer, som hjerteinfarkt, slag, magesår, m.m.
Det snakkes mye om stress og feil kosthold i den sammenheng, men hva om miljøendringene også medfører økt forekomst av alle sykdommer?
Postene dine om økologi og miljø er forøvrig veldig interessante! Jeg har fulgt med fra kroken min, og lover å delta mer aktivt fremover:-)
Jeg tar selvkritikk, jeg burde ha skrevet "alt" (med hermetegn), for det finnes neppe mennesker som ikke lar seg ramme av noenting.
Og det er stor forskjell på statusene til sykdommer. Og kroniske sykdommer, som gjerne er den typen som følger miljø- og samfunnsufordringer ser det ut til, er ikke akkurat "høystatus".
Og fint å høre at du følger med på øko-blogginga. :) Når man begynner å følge tilgjengelige informasjonstråder om miljø og helse ute på internett så finner man veldig mye informasjon som er skremmende, men de gode nyhetene er at vi faktisk har veldig mange alternativer vi kan bruke i stedet for det som er konvensjonelle produkter (uten å si at alle konvensjonelle produkter er skadelige eller at alle alternative er bra), det er bare det at folk ikke har kunnskap om hvorfor de bør det eller kunnskap om at produktene finnes. Det skjer også mye forskning i konvensjonelle miljøer på/og i forhold til både konvensjonelle produkter og alternative produkter som viser at man bør velge de produktene som tar hensyn til miljø og helse, så det er mye man nå etterhvert også får solid vitenskaplig belegg for å si noe om.
Så, det er stas med blogg, for der har jeg en arena hvor jeg kan publisere de tingene jeg mener er viktig, og fordi jeg har en blogg i Hummer & Canarie-sjangeren når jeg også kanskje fram til folk som ellers ikke ville legge merke til denne typen informasjon.
Det med sykdommer og status har forundret meg litt siden jeg selv ble rammet av ME (ganske lavstatus og litt stigmatiserende (jf. "jappesyke").
Tidligere var jeg bla. besøksvenn for folk med psykiske problemer. Der snakker vi nesten pariakaste, altså. Til tross for at de fleste mennesker før eller siden vil få et større eller mindre møte med veggen... Man skulle tro at det var lidelser som ville behandles med langt mer empati og respekt enn de gjør.
Øko-bloggen er super. Jeg synes ellers at info om miljøhensyn hver og en av oss kan ta er litt bortgjemt.
Det er kjempebra at du blogger om det, Undre. Og så synes jeg du gjør det så bra og lett tilgjengelig. Forhåpentlig når du de folka du sikter til.
Vi mennesker er rare. Og psykiske problemer er liksom en sekk som samfunnet ikke vil forholde seg til, og det gjør jo som regel ikke ting bedre for de som uheldigvis har stiftet bekjentskap med den merkelappen.
Media er ikke opptatt av å informere folk, det de vil er å sjokkere folk for å få oppmerksomhet og høye seertall fordi de er avhengige av seere for å eksistere, så den delen av media som faktisk er veldig informativ blir borte i støyen.
Og takk, takk, takk, for skryt! :D
Jeg snik-følger også litt med på økoblogginga til Undre. :)
Den ambivalensen du nevner, Rockette, følger jeg det på. Det er flott at det er leger som er opptatt av helhet og som ikke avfeier ME som noe "tull". Men det kan virke som det er en god del kynisme i den mølla der også, at de har skjønt hvor utrolig mye penger det er å hente hos pasientgrupper som ikke blir hørt hos vanlige leger.
"følger jeg deg på", skulle det stå. Ja ja... det er på tide å køye. ;)
Velbekomme, Undre:-)
Og ja - medias sjokktaktikk registreres. *veldig lei av*
Haha, lothiane. Du må gjerne kalle meg "det" - slik føler jeg meg litt innimellom. Cousin It, liksom:-D
Vi får håpe at de stive prisene hos alternative behandlere er utilsiktet. Jeg mener, det koster sikkert staten enormt mye penger hver gang vi tar prøver hos fastlegen også... (Til pass for Staten, spør du meg)
Vet du noe om det behandlingsopplegget det stod om i Dagbladet for et par uker siden? Som koster 200.000 elns?
Håper du sov godt!
"Hva om indikatorindividene er våre kanarifugler?"
God sammenligning, men heldigvis finnes det enkelte indikatorindivider som evner og orker å si i fra i debatten. Der stiller nok kanarifuglene litt svakere.
Det som er litt oppsiktsvekkende med dette helsevesenet vårt er at noen sykdommer kan det ta unødvendig lang tid å diagnostisere. På grunn av en god venn leste jeg nylig om cøliaki, og fikk hakeslepp da jeg så dette utsagnet:
"Gjennomsnittlig sykdomsvarighet før diagnosen stilles er her i Norge hele 21,5 år hos voksne."
Slikt får meg til å tenke...
Ja, det er virkelig noe å tenke på, Håkon.
Jeg vet ikke hvor mye befatning du har hatt med helsevesenet.
Selv var jeg forholdsvis frisk inntill for 3 1/2 år siden. Etter det har jeg hatt altfor mye med helsevesenet å gjøre, og jeg er sjokkert over hvordan det (ikke) fungerer. Hvor mye arroganse og inkompetanse som finnes...
Cousin It, ja... hahahaha :) Vel, for meg er du slett ikke "det", du er absolutt en "deg". Øh.. det hørtes rart ut, men jeg satser på at du forstår. (Hvorfor skriver jeg alltid kommentarer når jeg er sliten og trøtt? Det må være fordi det er så forbanna hyggelig å lese hos bloggevennene mine.)
Du spurte om det behandlingsopplegget. Har lest litt om det (ME-forum). Så vidt jeg har forstått har behandleren søkt staten om å få drive behandling her (som et forskningsprosjekt, tror jeg) - for å finne ut om det kan hjelpe. Han påstår å ha kurert de fleste han har behandlet til nå, mener jeg å huske. Behandlingen har så langt kostet rundt 25.000 her i landet og da har det vært mye oppfølging og tilgang til ... trening? Massasje? Begge deler? Hukommelsen er ikke helt med meg.
Dette med over 200.000 er fordi han har fått avslag på søknaden og derfor velger å flytte behandlingsstedet sitt til Spania. Prisen er helt sinnsyk, i mine øyne. Jeg leste en far som hadde hatt barnet sitt til behandling der - og som var strålende fornøyd. Han kritiserte de som var kritiske (hehe) og mente at "alle" kunne klare dette - det var "bare" å selge unna bil og bolig. For å bli frisk måtte man jo satse.
Vel og bra.. hvis man har garanti om at det funker. Inntil jeg ser den garantien forholder jeg meg avventende, gitt.
Interessant at noen trakk inn radioaktiv stråling her. For ikke lenge siden rapporterte avisene om en undersøkelse av overlevende etter Hiroshimabombingen og risikoen for å utvikle leukemi. Logisk nok viste den gruppen som hadde vært nærmest eksplosjonen (uten å bli drept) en langt høyere sjanse for å utvikle kreft i ettertid. Mer interessant viste det seg at de som hadde vært lengre unna og dermed fått en mindre strålingsdose en markant lavere sannsynlighet enn gjennomsnittet for å utvikle leukemi. En teori hos forskerne som analyserte dette er da at lave stråledoser kunne trigge immunforsvaret hos disse til å ta knekken på kreftcellene tidligere enn hos de som ikke hadde blitt utsatt for stråling.
Dette er ikke ulikt fenomenet som sies å gjelde for barn som vokser opp på bondegård og aldri utvikler allergi. Ja, det er nok mer svevestøv i lufta på Grünerløkka enn på Gol, men det er nok også mindre kumøkk. I Oslo er det også nærmest sosialt stigmatiserende å ikke dusje hver eneste dag, mens på landsbygda finnes det som oftest rett og slett ikke nok varmtvann til at alle i familien kan unne seg slik luksus. Så når alle statistikker sier at man lever sunnere på landet, kan det ihvertfall ikke skyldes personlig hygiene. Kanskje det rett og slett er slik at vi blir syke rett og slett fordi vi fjerner oss mer og mer fra naturen og de farene som kroppen vår er utviklet fra å håndtere?
Nå skal man ikke tro på at som Nietzsche har sagt, men det kan likevel være noe i uttrykket at det som ikke dreper oss, gjør oss sterkere. Riktignok ikke hver og én av oss (2.5 armbrudd på sykkel i Oslo har ikke akkurat gjort underverker for min venstrearm), men samlet sett gjennom flere generasjoner. I så fall ligger vi dårlig an for fremtiden.
Du er inne på noe viktig, Luka. Kanskje er det slik at vår moderne levemåte er i ferd med å ta livet av oss. I den konteksten kan jeg forholde meg til Nietzches utsagn, men i andre ikke. Noen ganger er det slik at summen av belastninger utelukkende blir belastende...
Legg inn en kommentar