Og sånn gikk det til at det var jeg som sviktet.
Fordi han var der før det fryktelige skjedde. I den glade tiden da fjell ble besteget og land erobret.
Fordi han var der da det indre ble vendt ut og opp ble ned, og da jeg sank og sank og nådde bunn etter bunn etter bunn.
Fordi han var der da jeg trodde det ikke var mer igjen.
Sånn gikk det til at jeg sviktet ham. Og alle andre. Og kanskje aller mest meg selv.
3 kommentarer:
Jeg har lest denne... om og om igjen. Tror ikke jeg skjønner den helt, men det er vel derfor jeg blir trukket tilbake.
Og jeg tenker at det ikke høres ut som du har sviktet noen... men jeg vet jo ikke, da. :) Uansett, det er trist at du har den følelsen selv, synes jeg. Ikke godt, hverken å føle seg sviktet eller å føle at man svikter noen.
*klem fra meg*
Hm, ja... jeg er litt usikker om jeg skjønner det selv.
Det har med det irrasjonelle å gjøre. Følelsen jeg har av å være upålitelig. Fordi jeg er syk.
Og jeg har det med å skyve mennesker vekk når jeg føler at jeg ikke strekker til. Du vet litt som skadet katt kryper under huset og slikker sårene til de har grodd.
*klem bækk*
Tror jeg forstår... og kjenner meg litt igjen. Ikke helt, men litt likevel.
*klem again* :)
Legg inn en kommentar