Tankene løper som tomme revner rett gjennom åndedrettene.
På ett bestemt tidspunkt gikk det opp for meg at selvforakten hadde vokst seg større enn både smertene og frykten, jeg måtte snu, nok er nok og det er ikke slik livet er ment å leves, da er det bedre å dø i visshet om at du har gjort et hederlig forsøk, det får briste eller bære.
Hver dag minner meg på at tiden går og at jeg selv har stått stille
Det har brustet mye og båret litt, og kanskje skal det komme en dag snart da jeg føler at jeg har gjenvunnet livet og at dette ikke er en kamikaze-manøver.
Lykke er smertens opphør.
En ting er å kaste seg på sykkelen og oppdage at du lett gjenfinner balansen, noe annet å bli minnet på at trikkeskinnene er like glatte som før for tynne sykkeldekk.
Jeg har tryna, slått det som er å slå, jeg er gul og blå, men ingenting verker mer enn tankene som ikke bør tenkes. Men/Og - ingenting overdøver uret på venstre side som går og går (det er da enda noe) men ennå ikke har kommet til døra.
Jeg har fenderne ute og klamrer meg til dette ene ankeret.
Blybeltet er like tungt, men jeg juger ikke lengre på vekta, jeg har blitt tyngre, og herfra får det bare briste og bære, raka vägen, - wherever.
4 kommentarer:
Du skriver så vakkert selv når du skriver om det som er vondt. Jeg blir så grepet av ordene dine... og jeg håper og ønsker og tror at dette skal gå rette veien - nemlig oppover. Du er virkelig et av de tøffeste menneskene jeg kjenner! Jeg VIL at det skal bli bra, at du skal bli mye bedre og at all din innsats skal betale seg i lengden.
Og: au au au! til tryning i trikkeskinner. :-(
Stor klem fra meg
Takk, min venn. LuvvYa!
Lenge siden jeg har vært her, skjønner jeg...men ordene dine griper meg. Du er sterk som skriver, skal jeg si deg - det krever styrke å sette ord på egen smerte.
Samos...sukk! Snart 20 år siden jeg var der. Jeg må tilbake igjen...snart... *klem* :o)
Takk, fine goodwill. Vi må dra samtidig. Jeg skal vise deg favorittstedet mitt:-)
Legg inn en kommentar