Jeg har ligget så lenge i forsterstilling at jeg har blitt sånn. Som et krøplet fossil, fanget i stein.
Selv når jeg tilsynelatende står oppreist er jeg sånn.
Jeg drømmer om havet, livet og kjærligheten. Om Ekko og Salmakis, om endeløse horisonter, salt hav mot solvarm hud, fri pust og duften av villtvoksende oregano, mens jeg lytter til tonene fra Café del Mar og tenker at jeg ikke er fanget i stein, men i en hamaca på Ibizas klippekant.
Når et ledd i menneskekroppen er fastlåst lenge nok, forkrøples det. Musklene rundt får ikke puste, og krymper seg i åndenød til alt som er igjen er slarkete sener og gnissende ledd som hovner opp og forkalkes og sender smertesignaler fra nerve til nerve som en tsunami i hele kroppen.
Ingen rolige bølgeskvulp her, ingen katharsis, no rest for the wicked, og alt du kan gjøre er å senke kroppen ned i et varmt bad og tenke skal/skal ikke, helt til du kommer på at det ikke er livet du er lei av, det er smerten, og så bretter du deg ut, står tilsynelatende oppreist og snakker om havet, livet og kjærligheten. Men det du egentlig sier er: vær så snill og hjelp meg. Jeg orker ikke mer
10 kommentarer:
Kjære vakre, generøse, sterke og utholdende menneske:
Hadde det vært mulig skulle jeg ha banket på døren din. Hvis du slapp meg inn, skulle jeg ha åpnet armene mine. Hvis du kom inn mot meg skulle jeg ha slått armene mine rundt deg. Hvis du ga deg hen i gråt, skulle jeg ha holdt rundt deg og vugget deg til du var ferdig med å gråte. Og så kunne du fortelle meg om det var noe jeg kunne gjøre for deg.
Det er ikke mulig. Jeg håper det er mulig for noen andre.
I ventetiden tror jeg at fosterstilling er en god og tjenlig omfavnelse og vern av kjærlighetskraften. Den sørger for vilje til å bli 'født' på ny i tilstrekkelig lange økter til overlevelse. Det er i alle fall min erfaring.
Takk for vakker musikk og for tilbakeblikkene, Rockette!
Ja... *klem* Takk.
Kjære gode, vakre Titta
Tusen takk for gode ord, - de varmer og lindrer.
Jeg håper dine dager er snille med deg.
Ja, ikke sant Trips&Tics. Takk selv. *klem*
Jeg tror jaggu jeg tar med dere to og saksofonisten til Cafe del Mar så fort som mulig. Ha reiseutstyret klart!
Luvv
Klart :)
Det kan iblant være vanskelig å tro og håpe på bedre dager. Hvis du syns det er vanskelig å håpe akkurat nå, så kan jeg bære håpet for deg så lenge, og jeg skal ta veldig godt vare på det så lenge det er nødvendig. Når du får bedre dager, kan du ta håpet tilbake og bære det selv igjen. Kanskje de lysere dagene, som helt sikkert vil komme, vil ta deg helt til Café del Mar?
Kjære Hilde
Tusen takk for gode ord, de varmer.
Jeg bærer håpet i meg hele tiden, jeg håper ikke bloggposten tydet på noe annet, jeg ville bare visualisere disse blaffene av håpløshet som kan dukke opp innimellom...
Det er godt å vite at du vil bære det for meg hvis jeg skulle glippe det. Takk:-)
Alt godt
Du er så flink til å sette ord og bilder på ting, at det treffer rett i hjerte, og rett i tåreventilen. Jeg gråter litt for deg - og litt for meg selv, fordi du stakk hull på min usunne utholdenhet. Jeg lever i et ME-uvennlig "miljø" akkurat nå.. så mange som trenger meg at jeg nesten viskes ut og går inn i en stiv men stående fosterstilling. Takk for at du satte ord på dette... kanskje jeg skal stikke et lite hull på "taket" jeg klamrer rundt min kropp... og rett og slett la motløsheten få litt plass. Lenge siden jeg har tittet innom, og lenge siden jeg har sett deg. Men tenke på deg,det gjør jeg stadig vekk ♥
jeg ble helt satt ut av ordene dine.. kjente smerten din, og får bare lyst til å gi deg en utrolig god klemmm
Kjære fineste Løven
Tusen takk, men det var ikke meningen å få deg til å gråte. Håper du hadde godt av det!
Stikk et lite hull på taket, er du snill, - få litt bevegelse inn i sjelen.
Jeg tenker på deg også. Tiaragjenget skal møtes på fredag. Så vet du hvor du får tak i oss om du skulle føle for det. *klem*
Tusen takk, søteste Jorunn. Virtuelle klemmer varmer også - tusen takk. Det går bedre nå:-)
Vakkert skrevet. Uendelig vakkert og uendelig trist, ikke minst.
Legg inn en kommentar