Cursum perficio

Jeg kan det der med veier. Jeg har prøvd nye veier hele livet. Men denne veien; - tar aldri slutt
"Mike" (River Phoenix) i My Own Private Idaho

Det sies at hver reise vi tar bringer oss hjem.
Jeg antar at sannhetsgestalten i den påstanden avhenger av en viss grad målrettethet som ikke nødvendigvis er naturlig iboende i alle mennesker. For noen er rastløsheten mer en drivkraft; - en lengsel sprunget ut fra et behov om å være i konstant bevegelse snarere enn et ønske om å nå et spesifikt mål.

En destinasjon, et møte, en opplevelse - kan være en reise nærmere deg selv, men det kan like ofte bringe deg lengre vekk, i jakten på større drømmer. Mer sannhet. Sannere drømmer. Større bevissthet.

Catching the spirits of new destinations, travelling from coast to coast, leaving everything behind you. Dreams are on the road. Let's try to find them. Together.
Georges Meiss

Jeg har vært på veien mesteparten av livet.
Da jeg dro ut på egenhånd i en alder av 19, trodde jeg at jeg la ut på en søken. Det skulle ganske snart gå opp for meg at det snarere dreide seg om flukt. Og kanskje et ønske om å komme nærmere kreativiteten og ektheten. Jeg holdt på å kveles av konformiteten, uvel av å falle inn i vante mønstre, tynget av tradisjonens åk.
Jeg søkte livets flyktighet, på et vis. Dermed kom jeg også nærmere angsten. Som igjen drev meg videre inn i en slags lengsel som ikke lar seg hverken forklare eller forsvare. Jeg søkte noe uoppnåelig. Trygghet uten faste rammer.

Jag stannar aldrig någonstans, jag är alltid på väg. Om jag någon gång hittar någon, som älskar mej ända ner i helvetet, så ska jag stanna där
"Sussi" i Älska mej

På et tidspunkt befant jeg meg ved kildene der mytologien forteller at nymfen Salmakis tryglet Olympens guder om å bli smeltet sammen til ett individ med ynglingen Hermafroditios.
Historien er full av myter om din andre halvdel. Det er en besnærende tanke at det finnes ett individ der ute som kan gjøre oss hele, og kanskje må det være slik. Det blir for smertefullt å ta ansvaret på egen hånd.

Min reise ble avbrutt. Metaforisk sett ble jeg drevet av veien, tvunget i stillstand. Det er som om jeg ikke lenger er min egen sjebnes herre, eller forvalter av min sjel.
Når jeg allikevel reiser inni meg, er det ikke veien framover jeg følger, det er returen. Nettopp fordi veien foran meg føles endeløs og usikker, dukker jeg inn i det gamle, kjente og kjære (som en gang i tiden var det ukjente, spennende og usikre).
Minnene mine er som en skattekiste av møter og opplevelser, og det er en velsignelse å eie den.

På gresk betyr nostalgi noe slikt som verking fra en gammel skade. Jeg synes det er en ganske vakker, prosaisk beskrivelse.
Kroppen, eller snarere hjernen - eller kommunikasjonen mellom de to, behandler gamle skader på et underlig vis. Både ligamenter og muskler har sensorer som som kontinuerlig sender meldinger til hjernen gjennom det autonome nervesystemet. Etter at skaden er leget, fortsetter kommunikasjonen. Dette kalles propriosepsjon, og forklares best som feilinformasjon som går mellom en tidligere skadet kropp og hjernen. Frem og tilbake i en endeløs strøm.
Det er naturligvis først og fremst fysiske skader det er snakk om, men jeg undres om det samme ikke også gjelder emosjonelle sår, all den tid sorg og smerte registreres på det samme stedet i hjernen.
Jeg tror også det samme skjer med tidligere opplevd glede. Gamle gleder slutter aldri å gi boblehjerte.

Hva så med savn? Om du innehar en så fundamental lengsel i deg helt fra utgangspunktet, vil denne lengselen noen gang avta? På veien, på reisen, ved målet, vil du noen gang føle at nå er jeg endelig hel. Nå savner jeg ingenting?

"Løven er inne" snakker i en kommentar på forrige post om den hvite og svarte savnet/sorgen. Om at sorg/savn er passivt i motsetning til andre følelser som er aktive og derfor gir handlingsalternativer.
Handling gir følelse av å mestre, ikke sant. Kanskje er det derfor grunnleggende savn for alltid (for noen av oss) vil fremstå som uavsluttede gestalter til tross for alle iherdige anstrengelser for å avslutte dem.

Cursum perficio - min reise er over. I denne tiden føles ingenting uavsluttet. Jeg befinner meg hverken ved målet eller ved riktig vei, så kanskje er det slik at it aint over 'till its over. At det ikke finnes mål, bare mening. At formålet med reisen ikke er å nå sluttdestinasjonen, men reisen i seg selv. Og kanskje tegner vi best opp våre egne kart fremfor å benytte de eksisterende. Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at hver reise jeg har tatt, hver vei jeg har fulgt, har vært mödan värd. Kanskje med unntak av denne siste.

Han hadde valgt sin kurs, og jeg måtte følge min. Problemet var at jeg følte meg mer og mer som de gamle sjøfarerne. De som lette etter verdens ende, men som bare fant andre hav og andre øyer. De som ble tatt hånd om av de innfødte og tryglet om å bli. Likevel seilte de videre.
De var alltid et offer for rastløshet. Og jeg - var en av dem
"Tom Pruitt" i Den Gamle Mannen og Havet

vi som drømmer...

Interludium

Jeg snakket akkurat med vår tvisynte venn Eirik. Det kommer det ofte mye fint ut av.

Kanskje snakket jeg mest, jeg vet ikke, det er noe som skjer med meg når jeg snakker med mennesker som trigger noe i meg, at jeg lytter og snakker samtidig, og jeg er egentlig ikke vant til at det er jeg som snakker mest.

Nok om det.

Vi snakket om havet, livet og kjærligheten. Hvertfall tror jeg det, det er det jeg innbiller meg hver gang jeg snakker med folk som funker, folk som trigger noe fint i meg. Og så snakket vi litt om galskap, men det er jo egentlig havet, livet og kjærligheten på en gang, er det ikke?

Jeg snakket om galskap, hvertfall. Hvor redd jeg er for den. Ikke for galskapen per se, men for å flomme så over av meg selv at folk synes det blir litt anstrengende.

Det er ganske mye av meg. Du som aldri har truffet meg live ser det, at det er ganske mye. I det virkelige livet er det mye, mye mindre. (Tilsynelatende normal. Hva nå normal måtte være)

Jeg går - som Fantomet - rundt i gatene som en vanlig mann, men inni meg flommer jeg over av noe udefinerbart, det er så mange drømmer så mange ønsker, så mye uvilje mot det konforme, at jeg tror det må være noe galt med meg. Men kanskje er det ikke det, kanskje føler du akkurat det samme?

Vi er av samme stoff som drømmer veves. Vårt lille liv er omringet av søvn
-Shakespeare-

Status quo

Jeg har ligget så lenge i forsterstilling at jeg har blitt sånn. Som et krøplet fossil, fanget i stein.

Selv når jeg tilsynelatende står oppreist er jeg sånn.

Jeg drømmer om havet, livet og kjærligheten. Om Ekko og Salmakis, om endeløse horisonter, salt hav mot solvarm hud, fri pust og duften av villtvoksende oregano, mens jeg lytter til tonene fra Café del Mar og tenker at jeg ikke er fanget i stein, men i en hamaca på Ibizas klippekant.

Når et ledd i menneskekroppen er fastlåst lenge nok, forkrøples det. Musklene rundt får ikke puste, og krymper seg i åndenød til alt som er igjen er slarkete sener og gnissende ledd som hovner opp og forkalkes og sender smertesignaler fra nerve til nerve som en tsunami i hele kroppen.

Ingen rolige bølgeskvulp her, ingen katharsis, no rest for the wicked, og alt du kan gjøre er å senke kroppen ned i et varmt bad og tenke skal/skal ikke, helt til du kommer på at det ikke er livet du er lei av, det er smerten, og så bretter du deg ut, står tilsynelatende oppreist og snakker om havet, livet og kjærligheten. Men det du egentlig sier er: vær så snill og hjelp meg. Jeg orker ikke mer

Fra første sekund

Fra det øyeblikket jeg tittet inn fra snøføyka og så deg sitte der i sofaen som om ingenting hadde hendt, som om alt var ved det normale, som om verden var i vater, som om alt var kjent, trygt og behagelig.

Det var jo ikke det! Det raste i meg, gnistret rundt oss, i ild og i skygger, - merket du ikke det? Jeg tenkte på deg i alle døgnets tider og gjentok inne i meg det jeg skulle komme til å ha lyst til å si hver gang jeg så deg sitte der gjennom de lange, seige ukene:

Jeg har lyst å hoppe opp i fanget ditt og hviske hemliser, snuse deg i halsgropen, høre stemmen din helt nære; -holde hånden mot hjertet ditt og passe på at det aldri mer går i stykker.

I steden går jeg bare og kjenner på deg, på energien din. I øyekroken vet jeg alltid hvor du er. Jeg hører det er du som går i trappen. Du som sitter i stuen og snakker med noen. Du som kommer rundt hjørnet.

Energien din når frem lenge før deg. Den er brennende, varm og kjent. Når jeg møter blikket ditt føler jeg at vi deler en hemmelighet, og jeg har lyst å spørre om hvilken av dem det er.

Vi som drømmer tegner rette linjer på hvite ark når det er lyst, men om natten sender vi rundinger og kruseduller til og fra og smiler til hverandre i mørket

Havet, kjærligheten - og døden

Foto: Caroline Roka

Jeg visste jo at Dima ikke var lengre, selv før legene vekket ham opp fra den kunstige komaen for å sjekke hjerneaktiviteten. Han var ikke der selvom hjertet slo, han hadde ingen farge rundt seg, det er sånn jeg visste det.

For dere som tviler: jo, vi har en sjel. Men i motsetning til det man kanskje skulle tro, slokner ikke sjelen sammen med kroppen, den dør når hjernen slår seg av.

Grunnen til at jeg kan si dette så sikkert, er at folks sjeler har farger. Når den ikke er der lengre, synes ingen farger, ingen lys. "Sjelen" for meg består av et menneskes energi, utstråling, kløkt, lynne og sinnsstemning Jeg ser fargene. Dette skyldes riktignok en snurrig greie i egen hjerne, men allikevel tror jeg du ville forstått og tolket fargen/sjelen likt som meg om du hadde vært inne i persepsjonsevnen min. Fargenes betydning er ganske universielle. Blått er ro/harmoni/uendelighet, - oransje dynamikk, lidenskap, kjapphet. For eksempel.

Og altså, Dima. Det var ikke noe lys igen, ingen farger, ingen sjel. Mens de andre håpet i det lengste på et mirakel, sa jeg mine takk og farvel. Selvom han ikke kunne høre meg, selvom det var for sent.

Den skjærende sorgfølelsen var ventet. Noe som var mer overraskende var at jeg hadde en intens følelse av at jeg alltid har visst at Dima bare var til låns for en kort tid. Men hvordan kunne jeg vite det? Han var stor, sterk og kjernesunn. Men kanskje var det nettopp dét - at han var så instendig betatt av å leve. Av livet, selveste. Det måtte leves kjapt, sterkt og ettertrykkelig hele tiden, som om han hamstret opp og dekket sulten til en lang, hard vinter. Jeg vet ikke. Kanskje det bare er noe jeg forteller meg selv for å lindre sorgen. For å fylle det store, tomme, knugende rommet i meg med en slags mening, som om det fantes en.

For det er jo egentlig totalt meningsløst at tre unge menn skal kjøre lattermilde og glade fra en samling med bestevenner for så å opphøre og eksistere rundt neste sving.
Bare én overlevde, og det er han som kjørte bilen. Jeg tror ikke livet hans noen gang får mening igjen, og når jeg sørger, sørger jeg for ham også. Det var ingens skyld, det var bare dette grusomme, narraktige livet som skjedde slik det skjer og slik det rammer. Blindt og urettferdig.

Urnenedsettelsen var på samme dag som Tamsin skulle vært født. Jeg skapte en slags mening med det inne i meg i et desperat forsøk på å trosse det forbannede livets sjebnespill, sa farvel til begge to, stakk den lille rosa hjertestenen ned i jorden og snudde ryggen til. Forsøkte å legge en plan for veien videre. For å finne slags mening. Om det finnes en.

Jeg fyller tomrommene i meg med farger fra minner og folk jeg er glad i. Det gir mening, når verden og livet for øvrig er grått og trist som en frynsete novemberdag.

FRED OG RO
Jeg ønsker deg en mild bris som følger deg,
en stille sjø, en klar og skinnende stjerne.
Og til slutt en trygg havn.
Jeg ønsker deg rolige dager og drømmer
om blomsterenger og gress,
om blikkstille hav som glitrer i solen,
om strender som overskylles av mye bølger,
om land du selv dikter opp,
om trivelig prat med venner,
om veier som leder til en gjenforening,
om sorger som slukker og nytt håp vekket.

Jeg ønsker deg en fredfull søvn,
gode drømmer og lyse morgener.

Ligg stille i mørket og lytte til regnet
som trommer mot vinduet,
suset av biler som kjører forbi,
risling i løvet.

Glem alle beslutninger som må tas,
alle spekulasjoner og alt tidspress.
Verden utenfor vinduet forsterker din stillhet
og holder ømt omkring deg.
-Pam Brown-

cursum perficio 3

Death is nothing at all
I have only slipped away
into the next room
I am I, and you are you
whatever we were to eachother
that we still are

Call me by my old familiar name
Speak to me in that easy way
wich you always used
Put no difference to your tone
wear no forced air
of solemnity or sorrow

Laugh as we always lauged
at the little jokes we enjoyed together
Let my name be
ever the household word
that it always was
Let it be spoken without affect
without the trace of a shadow of it

Life means all that it ever meant
It is the same as it ever was;
there is unbroken continuity
Why should I be out of mind
because I am out of sight?

I am waiting for you
for an interval
somewhere very near
Just around the corner

All is well

Tålmodighet - og tørre fyrstikker

To av mine favorittbøker er tenkt og tegnet av Lars Elling.
De er små i størrelsen, men ruver i bevisstheten for alltid. Jeg blir litt rikere hver gang jeg tar dem frem.
På baksiden av den ene, Havet & Kjærligheten, står det:
Av og til kan det bli litt mye hav. - Og litt lite kjærlighet



Det har jeg grunnet litt over. Havet representerer i boka nemlig livet.
Havet er fullt av skjær (avstand, ensomhet, lengsel, smerte), og fyrvokteren som bor ensom der ute i havgapet passer på at ingen skip går på grunn. Det gjør han av kjærlighet.

Vi er alle fyrvoktere. Det er et stort ansvar.

Jeg tror på kjærligheten/godheten som helbredende kraft.
Alt består av energi, som vi alle påvirkes av, og vi burde bli flinkere til å mobilisere den positive. Det krever vilje, bevissthet og omtanke.

Kjempelett!

Gode handlinger avler gode handlinger. Om vi smiler og slipper noen foran oss i køen, er vi nesten garantert at vedkommende gjør en lignende god handling for andre. Slik vokser kjærligheten.

Global Decency Petition | Free Hugs Campaign | Random Acts of Kindness

Noen vil kanskje synes det er latterlig naivt å tro at verden blir bedre av sånt, men tenk litt på dette:

The best thing about life is that we are the ones who get to piece it all together

Hentet

Hentet (Johann Grip)

Barn
har en egen måte
å bruke språket på.
I barnehagen der
sønnen min går,
blir de for eksempel "henta".

Sunniva, du er henta! roper
de, når for eksempel Sunniva
blir hentet, og Sunniva
slipper det hun har i hendene
løper hvinende
nedover skråningen
rett
i armene på den
som står i porten
og er kommet for å hente.

Når også jeg en gang
får øye på
at noen står i porten
og skal hente meg
da håper jeg
at det vil skje

nøyaktig slik.

Ηχώ

Jeg har en greie med nips og pynt og souvenirer. Liker ikke. Får kvelningsfornemmelser.
Men, allikevel; jeg har fragmenter av boblehjertet mitt stående på bokhylla. Bilder. Av mormor. Venner med kjærester og barn. Bilder av happy times. Klare bilder med smilende fjes knipset i lykkelige stunder.

Ett bilde skiller seg litt ut. Det er mørkt og kornete. Har en litt sånn dagenderpå-feel. Ansiktene er alvorlige og litt slitne og veldigveldig unge. Eukalyptusblader over hodene. Klær og hår i krøllete kaos blant puter og tepper. I bakgrunnen skimtes blått hav og en liten, turkis fiskebåt med rødt halvmåneflagg i masten.

Bildet må alltid stå der hvor jeg kan se det. Det spiller ingen rolle hvor mange som synes det er kjempesært at det fremdeles står der. Det har ikke med de to menneskene på bildet å gjøre, det har med tiden og stedet. Øyeblikket.

Tid og rom. Tiden eksisterer jo egentlig ikke før den har passert, og den har passert til gangs, men det øyeblikket vil alltid være med meg. Jeg har aldri vært så mye på en gang, og kommer heller aldri til å bli. Dronning av verden, innehaver av ultimat lykke og ungdom på et av de vakreste stedene som finnes og uten en bekymring i hverken hjerte eller hode.

Det var på den tiden boblehjertet mitt oppstod. Jeg trenger bildet for å minne meg om det. Det er veldigveldig viktig.

Glem mannen på bildet, det er ikke han det dreier seg om. Det handler om hvor stort og vakkert alt kan være. Og hva som er størst av alt og egentlig er innen rekkevidde selv om det ikke føles sånn.

Vi kan godt kalle mannen på bildet Ekko. Akkurat i dag føles det både riktig og viktig å kalle ham det. Ekko. Det ringler i ørene mine.

Her er noe kanskje litt kjedelig og leksikalt du ikke visste om meg, og muligens heller ikke har noen interesse av å vite; Jeg har vært gift. Jepp, fru Rockette, værsågo, kan jeg hjelpe deg?

Ikke for at det var så veldig fruete og moderlig, liksom. Jeg var 21 og giftet meg på en brygge ved Akvariebukten, iført sarong og med hibiscus i håret. Kjæresten min, som var danser, hadde fremdeles kostymet på fra kveldens show. Prince. Bare med enda vakrere øyne. (Jeg husker jeg tenkte det var bra det ikke var på den kvelden de hadde "How to Marry a Millionaire"-showet der han spilte MM. Bittelitt turnoff med den blonde parykken og løspuppene.)

Vi var veldigveldig unge og veldiveldigveldig forelsket. Alle vennene våre var der. Og halve landsbyen. Vi drakk yeni raki og spiste börek. Folk festet gullmynter på klærne våre mens vi danset. Røde silkebånd holdt ringene våre og oss sammen. Alle lo og var glade i hverandre. Feiret kjærligheten. Høyrøstet, brautende, syngende, gnistrende, dansende. Akkurat sånn som kjærlighet skal feires.

Det var noe av det mest fantastiske jeg noen gang har vært med på. Slik burde flere gifte seg; på impuls og uten det minste planleggingsstyr og konvensjoner, mens du elsker mer enn himmelen, solen, havet og universet på en gang. Det gir mening. Det gjør noe veldig fint med deg, og selv om du ikke skulle få noe som helst til å fungere senere... Så har du i det minste minnet fra brygga, ikke sant. Dessuten slapp du taler - og polonese!

Kunne ha fortalt
om dager på kaikanten
om balansegangen der
om solskinnsdypet som snor seg
og aldri snakker i gåter
men løser dem
-Falkeid-

Ηχώ - Ekko var egentlig en (kvinnelig) nymfe. Hun var forelsket i den vakre Narkissos, men når han ikke gjengjeldte hennes kjærlighet ble hun så hentæret av lengsel at alt som var igjen av henne var stemmen i form av et ekko.

Bildet jeg har fortalt om ble tatt der den greske mytologien forteller at en annen nymfe, Salmakis, levde. Hun ble så forelsket i Hermafroditios at hun ba Olympens guder om å smelte dem sammen til ett individ.
Den røverhistorien skal jeg (kanskje) fortelle en annen gang.

Når tastaturet renner over med det hjertet er fyllt av

Jeg lengter alltid et annet sted. Ofte i geografisk forstand, men allerhelst i mentalt. Bare at de to tingene henger litt sammen.
Problemet er naturligvis at jeg ikke klarer å bevege meg så veldig i fysisk forstand for tiden. Jeg må fake. Hvis ikke det var slik, hadde jeg forlengst ligget på en flytemadrass i Middelhavet og sett på rare skyformasjoner på en ellers blå himmel.
Det er sånn jeg tenker meg Katharsis: Middelhavet, himmelen og flytemadrass. Og en bøtte Metaxa. Muligens en sigarill. Og noen å kline med.

Noen vil kanskje lure på om det ikke blir litt kjedelig i lengden. Jeg tror ikke det, jeg kan ligge veldig lenge på en flytemadrass og bare se på havet og tenke uferdige tanker uten å kjede meg. Jeg har mange tanker jeg skulle ha tenkt, og havet kan jeg aldri se meg mett på.

Alle de fine tingene jeg husker inneholder hav (de dumme tingene har gjerne tak over seg).
For eksempel husker jeg veldig godt en kjøretur langs kystlinjen i Montenegro og Kroatia, den gangen det var Jugoslavia det hele. Jeg har aldri vært spesielt glad i å kjøre bil, men den turen satt jeg bare og stirret hele veien. Det var ikke det at det skjedde noe særlig, det var det alt var så vanvittig vakkert. Kjøreturen må ha tatt mange timer hele veien til Porec, men jeg husker den som et lysblink som allikevel omfattet en rekke gnistrende perler av øyeblikk.

Jeg husker Akvariebukten ved Tyrkias nordkyst, det aller blåeste havet utenfor Tsamandou på Samos da jeg var så forelsket at solen, havet, himmelen og mannen gikk i ett og jeg hadde en nesten smertende følelse av synergi med universet. (Ja, jeg vet det høres cheesy, men det finnes ikke andre måter å beskrive de ultimate lykkelige øyeblikkene uten å ty til banaliteter) Solnedgangen i Oia, solopphangen på Hydra, solen når som helst og med utsikt først til vinmarker som bølger nedover og fortsetter med Middelhav i Toscana.

Jeg husker også hver gang vi rundet høyden ved San Augustin og sandynene bredde seg uendelig foran oss, eller brenningene som slo mot vulkanklippene i Aguave. Og stredet mellom Lanzarote og La Graciosa der delfiner og tunfisk gjerne tok følge over. Dette var i grunnen et pussig sted.
(Man tenker gjerne på kanariøyene som "Syden", med hotellklynger og grisefester og Norskebarer, men for meg som mer eller mindre har oppvokst der innehar øyene så mye mer. Det er fantastisk natur, historier om de mystiske guanchene, den spesielle dialekten - for ikke å snakke om plystrespråket på El Hierro. Så trist med all magien vi mennesker klarer å ødelegge.)

Men altså; La Graciosa. Vi pleide å reise ut til Arrieta tidlig på morgenen. Der fikk vi haik med fiskerne som skulle hjemover. La Graciosa er en bitteliten øy nord for Lanzarote. Det er (var) bare 160 innbyggere på den og turen over tok snaue 20 minutter. Der var overhodet ingenting å foreta seg, annet enn å slumre litt i en solvegg eller innta en cafecito på noe som vel snarere kunne betegnes som en utvidet dagligstue enn en bar. Allikevel... Man kunne tenke en del tanker der. Atlanterhav og magiske klipper ute i horisonten; Allegranza, Roque del Este og Montaña Clara. Det var noe uvirkelig over det. Og rett over stredet, som et slags paralellt univers, turistmaskinen Lanzarote.

Jeg husker seilturer, mentale reiser, vennskap, havutsikt og lange, late dager på flytemadrasser. Da det var nok å bare være til og være et velfungerende hjul i det store universelle urverket.

Ikke så rent lite i grunnen. Når jeg tenker på det blir hjertet mitt så stort at det nesten er til å leve med.

Qué es la memoria sino el idioma de los sentimientos

Å sitte på en trapp

Når satt du sist på en trapp og bare var til?
Jeg kom nemlig til å tenke på det her i sted mellom masse flufflaff at akkurat nå skulle jeg fryktelig gjerne vært i stand til å bare sitte på en trapp og eksistere.

Du tenker kanskje at det må være enklest i verden, men det er ikke det. Man trenger likevekt. Å bare sitte på en trapp er noe av det vanskeligste som finnes. Ikke handlingen per se, men å få skikkelig til. Det er for mye støy. For mange blomster som skal luktes på, ting som må gjøres, tanker som må tenkes ferdig. Før man altså kan sitte på en trapp og bare være til.

Men jeg har veldig lyst til det. Sitte musestille uten en bekymring i verden mens pusten flyter fritt. Kanskje med en jeg kan være stille sammen med. Kanskje spise is. Sånn med ekte fløte og vanilje og tykt, mørkt sjokoladetrekk.

Jeg har ikke tilbrakt så mye tid på en trapp i grunnen. Sist gang jeg kan huske var i en liten landsby på Samos, Manolates. Jeg hadde putret opp dit på den skrantne Vespaen min, Harry Davidsen, etter en lang, varm dag i Kokkari.

Manolates er en sånn liten doven landsby som klamrer seg til en skråning, omgitt av sypresser og olivenlunder. Uansett hvor hett det blir på Samos, er det alltid svalt oppe i Nattergaldalen.

Jeg parkerte HD ved torget og slentret opp til en gammel kone som satt på en trapp og skrelte poteter. Vi nikket og smilte til hverandre. Hun gikk inn på kjøkkenet, hentet et glass vann og en ekstra kniv, og så ble vi sittende i taushet og smile til hverandre. Jeg tror hun visste hvem jeg var.

Livet på Samos er litt underlig for en som ikke skjønner språket så godt. Jeg bodde der ganske lenge, og mange visste hvem jeg var og hva jeg gjorde der (ikke stort), men jeg visste svært lite om noen som helst. De fastboende delte hemmeligheter som jeg ikke kunne få innblikk i. Jeg tror det var derfor jeg likte dem så godt. De var alltid vennlige og imøtekommende, så det er vanskelig å vite om de kjente meg eller bare rett og slett møtte alle fremmede med åpne blikk og smil.

Vi satt på den trappen ganske lenge, den sortkledde konen og jeg. Og gjorde ingenting etter potetene var skrelt. Det var et av disse øyeblikkene som ikke trenger kamera. Jeg har bildet klistret opp i hjerte og hode. Så jeg vet hvordan det gjøres ved neste anledning.