Sneen hadde falt i store flak og dekket den gamle eika med et beskyttende teppe. Jeg kikket opp på det gedigne flettverket av grener som kastet lange skygger i den lave vintersolen. I et sammensurium av mønster hadde noen laget engler i sneen. Det så ut som om engler lekte i trekronene.Det treet har levd lenge. Kanskje så lenge tiden har eksistert. Noen har støttet opp grenene med jernstenger. Det er et mektig tre og det er vanskelig å forestille seg at det skal kunne falle sammen. Det har tålt vær og vind, barn har klatret i det, kjærester har risset initialene sine inn i trestammen, mange har hvilt i skyggen av det på glovarme sommerdager. Hvis du står tett inntill stammen, kan du formelig kjenne energien fra alle som har stått her og latt seg begeistre over eikas mektighet.
Jeg sto der ved eika, la hånden på stammen og kikket på grenenes skygge og englene i sneen. Og tenkte at kanskje det ikke er så rart med mennesker som tror på gud.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar