Arvesynden

WUOOOOIIIIII, HVA GJØØØØØR DU? VI LIGGER PÅ BALKONGEN MED GIN TOOOONIC OG PAAAAPAS ARRUGADAS!!! DET ER 25 VARMEGRADER OG HELT VIDUUUNDERLIIIIG
Mamacita ringer gledesstrålende fra sitt otium. I bakgrunnen står stereoen på full guff. Mamacita hører litt dårlig og nekter av forfengelige grunner å bruke høreapparat. Andre får værsågod stå ut med å snakke unaturlig høyt til henne, og den som våger å påpeke at hun hører dårlig, blir anklaget for å snakke utydelig og snøvlete. Som sedvanlig draaaar hun på vokaaaalene og roper veldig høyt i telefonen, fordi hun er vokst opp i en tid da man måtte det, spesielt hvis man ringte Utlandet. Mobilen min har ikke volum lavt nok til Mamacitas telefonstemme. Jeg vurderer å sende regningen for mitt eget høreapparat til henne når den tid kommer. Hvis jeg er sur nok, er det mulig jeg legger ved bilag for 12 års psykoterapi. Vi får se hvordan hun skikker seg fremover.

WUUUOOOIII, DER KOMMER GARTNEREN!!! HOOOLAAAA, PEDRO!!! QUE TAL??? Y LA SEÑORA??? SI - RECUERDOS DE LA BAMBINAAA! Jeg ser for meg hvordan hun flakser gledesstrålende mot den stakkars gartneren, peker megetsigende på mobilen med lange røde negler mens smykker og gäddhäng (hva heter det på norsk - grevinnevinger?) rister som kastanjetter. Jeg skrur av lyden i et par minutter mens jeg trasker i sluddvær, 4 kalde grader og sne som sniker seg ned under jakkekragen. Trasker mutt. Og tenker litt.

Hvor lenge er man egentlig bambina? Når kommer tidspunktet da ansvarsforholdet snur? Jeg mener, det er helt innlysende at dama lever litt i overkant utsvevende. Tar hun vare på helsa si? Spiser hun bra nok? GT og salte poteter i sterk saus er ikke akkurat den frokosten jeg ble alet opp på. Og det er vel ikke helt comme il faux å hyle til gartneren på den måten?

Jeg skrur på lyden igjen og får med meg avskjedsordene til Pedro.
HIIIJAAAA, HVA GJØR DU??? Jeg mumler noe om at jeg er på vei til møte, at det snør og at jeg må skyndte meg å bli ferdig med møtet fordi rørleggeren kommer og skal installere den nye vaskemaskinen jeg egentlig ikke hadde råd til. Og midt i min tirade forsvinner Mamacitas høye stemme. Jeg får et aldri så lite flashback fra flere år tilbake. Da det var jeg som ringte halvfull hjem mens jeg spiste cornflakes med cava til frokost, og Mamacitas stemme gnålte i vei om studier, fremtid og ansvar.

Ansvar og fremtid er for min del her. Nå. Og jeg kan ikke si jeg liker det noe særlig