Curbing my enthusiasm

Undertegnede er lykkelig (men ikke fullt så stolt) eier av Frogners styggeste dunejakke. Den er bronsefarget(!) og minst fire nummer for stor. Det fine med den er at den er så varm at jeg sannsynligvis kunne gått over Nordpolen med den uten å fryse. Er det noe jeg misliker, så er det å fryse. (Det er litt forsmedelig at man i dette forhutlede landet ikke kan være både snæsen og varm.) Jeg tar på meg sægge-jeans over treningsbuksene, Frogners styggeste dunejakke, lue og et stort, stikkende skjerf. Det er bare øynene som synes. Jeg kunne like gjerne gått i burka.

Egentlig ser jeg litt ut som en blanding av Michelin-mannen og et forvokst, vintertøypåkledd barnehagebarn i den dunejakka. Hvis jeg hadde veltet, hadde jeg ikke klart å reise meg igjen - bare trillet bortover.

Jeg visste ikke helt om jeg skulle le hjertelig eller bli skikkelig flau da jeg i dag møtte to hunder som synes dunejakka mi var usedvanlig festlig. De styrtet elleville mot meg med eieren på slep, logret villt og formelig kastet seg over meg. Eieren ble litt beskjemmet og mumlet noe om at de ikke pleide å gjøre sånt. Han forsto det simpelthen ikke. Men jeg forsto det. Hundene synes Frogners styggeste dunejakke er megakul!

Det kan jeg leve med:-)